Den tid da en vaktmann lik Esekiel kunngjør advarselen
1. a) Siden når har Gud sørget for at hans «vaktmann»klasse har latt advarselen lyde, og av hvilken grunn? b) Hva har kristenheten gjort i stedet for å la advarselen lyde?
Over 30 år før det ble sprengt atombomber i Det fjerne østen, hadde Jehova i sin barmhjertighet oppreist en vaktmann som skulle advare om det som åpenbart var nær forestående, og som skulle finne sted i vår generasjon. Ja, før den første verdenskrig brøt ut i 1914, sørget han for at hans «vaktmann»-klasse lot advarselen lyde. Han gjorde ikke dette bare for å advare dem som gjerne ville vite hvordan han skulle kunne overleve. Han gjorde det også for å advare sine fiender. Hans fiender vil da kunne vite hvem som står bak ødeleggelsen. Ingen vil kunne anklage Jehova for at han ikke har advart dem på forhånd. Kristenheten, som har Bibelen på mer enn 1000 språk, burde ha latt advarselen lyde, i betraktning av det den hevder å være. Men den har ikke gjort det. Isteden har den tatt del i de to verdenskrigene og i andre kriger i dette århundre som i stor utstrekning har ødelagt jorden. Hvem er det så som utgjør denne kollektive «vaktmann»?
2, 3. a) Hvem utvalgte Gud til å la advarselen om den kommende, verdensomfattende vannflommen lyde? Hvem har han brukt til å la en lignende advarsel lyde i dag? b) Hvorfor kan ikke Jehova klandres for noe tap av liv?
2 Noah gjorde noe mer enn å forkynne. Han bygde også en stor ark som bekreftet det budskap han forkynte. Den gang var altså Noah Jehovas mest fremtredende vitne og vaktmann. De øvrige sju medlemmene av hans familie sluttet opp om hans plikter som vaktmann. Hebreerne 11: 1—7 forteller oss at Noah fikk det vitnesbyrd at han behaget Gud. Han var et kjent vitne for Jehova Gud. Han var en «rettferdighetens forkynner». (2. Pet. 2: 5, EN) Vi står i dag overfor en inngripen fra Guds side som vil berøre hele verden, slik vannflommen på Noahs tid gjorde. Hvem viser historien at Gud har brukt til å advare verden om dette? Selvoppofrende kristne som overalt er kjent som Jehovas vitner. Jehova kan følgelig ikke klandres. Han har ikke unnlatt å advare menneskene. Han har sørget for at millioner av hans vitner har latt advarselen lyde!
3 Jehova vil derfor ikke være ansvarlig for tapet av menneskeliv jorden over når enden for denne tingenes ordning kommer. Ansvaret vil helt og holdent hvile på alle dem som har unnlatt å handle i samsvar med den guddommelige advarselen. Kristenheten har unnlatt å gi akt på den advarselen som vitner for Jehova har latt lyde. Hva ville det ikke ha betydd hvis kristenheten hadde sluttet seg til Jehovas vitner og sammen med dem latt den guddommelige advarselen lyde! Hvor annerledes ville ikke forholdene blant menneskene da ha vært!
EN VAKTMANN FOR DET GAMLE ISRAEL
4. a) Hvem oppreiste Jehova til å være profet for sitt eget folk, Israel? Hvem var han et bilde på? b) Hvilket oppdrag fikk Esekiel?
4 På grunn av sin guddommelige forutviten visste Jehova at kristenheten ville ha behov for en siste advarsel. Han visste hva hans utvalgte folks historie i før-kristen tid bebudet eller var et forbilde på. I år 613 f. Kr. oppreiste han en jøde ved navn Esekiel til å være profet for sitt eget folk. Selv om Esekiel på det tidspunkt var i landflyktighet i landet Babylon, var han Jehovas vaktmann for Israel. Det han profeterte, ble brakt sørvestover til Jerusalem i Juda land. Det Jehova sa til Esekiel den gang, er av interesse for oss i dag, for han var et bilde på Jehovas salvede vitner i vår tid. Denne salvede klasse har rettet seg etter det Jehova sa til Esekiel med disse ordene: «Menneske, jeg setter deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg. Hvis du ikke advarer den ugudelige når jeg sier til ham at han skal dø, hvis du ikke taler til den ugudelige og advarer ham mot hans onde ferd, så han kan berge livet, da skal han dø for sin misgjerning. Men deg vil jeg kreve til regnskap for hans blod.» — Esek. 3: 17, 18.
5, 6. a) I hvilken tidsperiode levde Esekiel? b) Hvorfor kunne ikke Gud anklages for at han påtvang Esekiel en vanskelig oppgave?
5 Hvorfor talte Jehova så alvorlig til denne jøden, Esekiel? Jo, for i det året, år 613 f. Kr., befant Esekiel seg i de siste dager for det dødsdømte Juda rike med hovedstaden Jerusalem. Hans eget folk i dette riket hadde inngått en nasjonal overenskomst med Jehova ved hjelp av den mellommannen som han hadde utnevnt, profeten Moses. Som medlem av dette folket hadde Esekiel bestemte forpliktelser overfor Jehova hele sitt liv. Han var dessuten prest og skulle derfor ha tjent Jehova i hans tempel i Jerusalem. Han skyldte altså Gud noe. Derfor kunne ikke Gud med rette anklages for at han påtvang Esekiel en vanskelig oppgave. Esekiel var jo blitt født under den nasjonale pakten, og de forpliktelser som påhvilte det aronittiske presteskap, som øverstepresten Seraja den gang ledet, påhvilte også ham. — 2. Kong. 25: 18.
6 Esekiels folk var det folk som Jehova tidligere hadde sagt dette til gjennom sin profet Jesaja: «Dere er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener som jeg har utvalgt.» (Jes. 43: 10—12) Ut fra dette kan vi si at Esekiel var et bilde på den organiserte gruppe av Jehovas åndssalvede vitner nå i vår tid, de åndelige israelitter. Disse salvede vitner lever i en tid av langt større betydning enn den tid Esekiel levde i for så lenge siden.
7. a) Hvilket rike var i fare på Esekiels tid, men hva kan vi si om situasjonen i dag? b) Hvor lang tid før ødeleggelsen kom, begynte Esekiel å la advarselen lyde?
7 Den gang var det bare ett rike, det lille Juda rike, som var i fare. I dag er det det som dette riket i fortiden var et bilde på, nemlig kristenheten, som er i fare. Også alle kristenhetens verdslige forbundsfeller er i fare. I realiteten er det hele denne verdensomfattende tingenes ordning som skal dømmes, akkurat som det var verden på Noahs tid som ble dømt til ødeleggelse. Det var et presserende behov for Guds advarsel gjennom Esekiel, for Esekiel begynte å la advarselen lyde bare fire år før de babylonske hærstyrker marsjerte inn i hans hjemland, eller seks år før de ødela den beleirede byen Jerusalem og dens tempel. Mange av innbyggerne i den beleirede byen Jerusalem døde på grunn av hungersnød, pest og krigens sverd. Mange av de overlevende ble bortført i landflyktighet for å dø i Babylon, som lå langt borte. Esekiels egen generasjon stod altså i fare for å bli rammet av denne ulykken.
8. a) Hvilken ødeleggelse i det første århundre hjelper oss til å avgjøre hvor lang tid det er igjen til Guds kommende, verdensomfattende ødeleggelse? b) Hvem kunngjorde Guds advarsel den gang? Hvor viktig var deres advarselsarbeid?
8 Hvor lang tid som er igjen i dag, kan vi bare få en formening om ved å tenke over det som har skjedd på jorden i samsvar med Bibelens profetier. I Jesu profeti som står nedskrevet i Matteus, kapitlene 24 og 25, advarte han dem av sine disipler som skulle utgjøre den første delen av den ’tro og kloke tjener’-klasse, om den ødeleggelse som skulle komme til å ramme Jerusalem i deres egen generasjon. På denne måten gjorde han sine disipler klar over deres ansvar overfor de jødiske innbyggerne i provinsen Judea. De var i svært alvorlig fare på grunn av den forestående nasjonale ulykke. Hvis den kristne «tjener»-klasse i den kritiske tiden den gang ikke advarte de berørte jøder og inntrengende oppfordret dem til å komme seg ut av faresonen så snart som mulig, ville de bli medansvarlige for at jøder som ikke var blitt advart, mistet livet eller friheten.
9. Hvordan var Esekiel et godt eksempel for Guds salvede «tjener» i dag?
9 Hva hadde skjedd hvis Esekiel den gang for lenge siden hadde unnlatt å utføre sin tildelte oppgave som gikk ut på å advare sine truede landsmenn langt bortefra? Han ville ikke ha overlevd ødeleggelsen av Jerusalem i år 607 f. Kr. Jehova ville ha krevd ham til regnskap for deres blod. At Esekiel trofast utførte sitt guddommelige oppdrag så lenge det var mulig å kommunisere med den dødsdømte byen Jerusalem, er helt tydelig, for Jehova lot ham få fortsette å leve. Jehova fant behag i å bruke ham til å uttale en profeti i det 27. år av hans landflyktighet i Babylon. Det var 16 år etter at det forferdelige blodbadet i Jerusalem i år 607 f. Kr. hadde funnet sted. (Esek. 29: 17; 40: 1) I denne henseende var han et godt eksempel for den salvede «tjener»-klasse i vår farefulle tid. Hvis noen av dem som tilhører «tjener»-klassen, trekker seg tilbake og unnlater å advare de onde menneskene, vil de bli krevd til regnskap av Jehova. Men det store flertall av dem som tilhører «tjener»-klassen, vil vise seg å være som Esekiel. De vil ikke bli anklaget for å ha blodskyld.
10. a) Hvor betydningsfull er stillingen som vaktmann? b) Hvordan viser Gud interesse både for dem som har behov for å bli advart, og for sin vaktmann?
10 Stillingen som vaktmann er tydeligvis en høyst ansvarsfull stilling. Hvis en soldat i krigstid sovner mens han er på post, blir han henrettet, fordi andres liv blir brakt i fare. Dessuten øker risikoen for å bli slått. (Dom. 7: 19) Gud er imidlertid ikke bare interessert i at de som har behov for å bli advart, skal redde livet, men også i at vaktmannen skal gjøre det. Dette fremgår av det han videre sa til Esekiel: «Men hvis du har advart den ugudelige og han likevel ikke vender om fra sin gudløshet og sin onde ferd, da skal han dø for sin misgjerning. Men du har berget livet. Når en rettferdig mann vender seg bort fra sin rettskafne ferd og gjør urett, da legger jeg en snublestein i veien for ham; han skal dø. Har du ikke advart ham, skal han miste livet fordi han har syndet. Ingen skal minnes de rettferdige gjerninger han har gjort. Men deg vil jeg kreve til regnskap for hans blod. Men har du advart den rettferdige og sagt at en rettferdig mann ikke må synde, og han så holder opp med sin synd, da skal han leve fordi han fulgte advarselen. Og du har berget livet.» — Esek. 3: 19—21; 33: 2—9.
11. Hvordan er det arbeid som den ’tro og kloke tjener’ utfører, lik en vaktmanns arbeid?
11 Salme 127: 1 sier: «Hvis ikke [Jehova] vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.» Likevel er en vaktmann på en bymur blitt betrodd å beskytte innbyggernes liv. Han er forpliktet til å advare innbyggerne om noe som eventuelt kan bringe deres liv eller frihet i fare. Det er bare rett og rimelig at han har et ønske om ikke å bli krevd til regnskap for deres blod. Når han holder seg våken og holder vakt, har han æren for at han beskytter andre menneskers liv. Slik er situasjonen for den ’tro og kloke tjener’-klasse i vår tid, da den gamle tingenes ordning er i ferd med å få sin ende. Jehova har utnevnt «tjener»klassen som sin «vaktmann» for at den skal advare alle dem som hevder at de tilhører hans folk, og ivareta deres evige interesser, slik det forholdt seg i Esekiels tilfelle.
VÅR TIDS VAKTMANN LAR ADVARSELEN LYDE
12, 13. a) Hva slags reaksjon ønsker Gud å få, i og med at han lar advarselen lyde? b) Hva blir gjort mulig på grunn av at advarselen kunngjøres? Hvordan vil det gå med dem som ikke gir akt på den?
12 Men er det bare de som hevder at de er kristne, som trues av ødeleggelse når enden kommer for denne tingenes ordning? Nei, dette gjelder også alle andre religiøse mennesker, ja, også dem som nekter å slutte seg til noe organisert religionssamfunn. Jordens skaper, Jehova Gud, vet dette. Han ville helst unngå å ødelegge verden av mennesker. Det han først og fremst ønsker, er at så mange som mulig av menneskene skal unngå evig tilintetgjørelse og vise seg verdig til å få leve i hans rettferdige, nye tingenes ordning. Derfor har han sørget for at hans advarsel er blitt kunngjort vidt og bredt.
13 I sin barmhjertighet underrettet han først «tjener»-klassen, som ble forbilledlig fremstilt ved Esekiel. Han gjorde således denne klassen til sin kollektive «vaktmann». Det er særlig denne «vaktmann»-klassen som er blitt betrodd den oppgave å la den guddommelige advarsel lyde. På grunn av at den har latt advarselen lyde i rett tid, har stadig flere mennesker fått anledning til å høre den og handle på grunnlag av den i håp om å bli spart når den gamle verden får sin ende. Hvis noen ikke gir akt på denne gudgitte advarselen, vil deres blod komme over deres eget hode!
14, 15. a) Hvem har uten hell forsøkt å få «vaktmann»klassen til å holde opp med å la advarselen lyde? Hvem har lyttet og reagert positivt? b) Hva vil det bety at tiden med «god vilje fra Jehovas side» utløper?
14 De som utgjør Jehovas «vaktmann»klasse, er blitt kjent over hele jorden. Deres fiender ønsker å få dem til å holde opp med å la advarselen lyde. De betrakter advarselen som noe som undergraver deres tingenes ordning. Men de vil ikke klare dette! Særlig siden 1919, det året da verden begynte å forsøke å komme seg igjen etter den første verdenskrig, er de blitt tutet ørene fulle av advarselen. Den tiden som har gått siden da, har vært en del av det som Jesaja 61: 2 (NW) omtaler som «året med god vilje fra Jehovas side». Dette innebærer at hans vrede ennå ikke er blitt utøst over denne gudløse tingenes ordning. Hvilken hensikt har dette tjent? Det har muliggjort Jesu profeti å bli oppfylt fram til nå: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag.» (Matt. 24: 14) Som et resultat av dette har mange av dem som i dag utgjør en del av levningen av dette rikets arvinger, reagert positivt på budskapet om Riket. De har således benyttet seg av den ’gode vilje fra Jehovas side’. De er blitt en del av «vaktmann»-klassen. De har sluttet seg til de andre medlemmene av denne klassen i kunngjøringen av den guddommelige advarselen.
15 Det symbolske «året med god vilje fra Jehovas side» (NW) utgjør en begrenset tid. Alt tyder på at det nå er i ferd med å utløpe. Når det utløper, vil det ikke bli avløst av et «godt nytt år». Nei, Jehovas ’gode vilje’ vil bli avløst av hans vrede. Det betyr at «hevnens dag fra vår Gud» kommer. (Jes. 61: 1, 2, EN) Det vil bli den mørkeste dagen som denne verden av mennesker noen gang har opplevd.
16. Hva utretter «vaktmann»-klassen ved at den lar advarselen lyde?
16 Dette gjør det presserende for «vaktmann»klassen å kunngjøre advarselen om at «året med god vilje fra Jehovas side» er i ferd med å utløpe, og om at «hevnens dag» snart skal begynne. Det at de i lydighet lar den guddommelige advarselen lyde, vil ikke redde denne gamle tingenes ordning og dem som ivrig støtter den, fra å bli ødelagt i den kommende «store trengsel». Men denne kjensgjerning tar ikke motet fra «vaktmann»-klassen. Medlemmene av denne klassen vet at hvis de får ugudelige mennesker til å vende om fra sin ugudelige vei og øve rettferdighet, vil disse bli spart og unngå å bli tilintetgjort sammen med denne gamle verden. På denne måten vil «vaktmann»-klassen unngå å pådra seg blodskyld i forbindelse med dem som er blitt advart, og som har vendt seg bort fra sin dødbringende gudløshet. «Vaktmann»-klassens medlemmer er også forvisset om at når de stadig lar advarselen lyde, vil de få mange rettferdig innstilte mennesker til å vende seg bort fra det som er ondt, og unngå å slutte seg til den gudløse verden og dømme seg selv til å forsvinne sammen med den i den «store trengsel». Dette er svært oppmuntrende for «vaktmann»-klassen. Dens tjeneste er ikke nytteløs!
17. a) Hvilken belønning er «vaktmann»-klassen klar over at den vil få? b) Hvem har nå sluttet seg til «vaktmann»klassen i dens advarselsarbeid?
17 «Vaktmann»-klassen har ennå ikke slitt ut stemmen sin på å rope ut advarselen om «hevnens dag fra vår Gud». Den har heller ikke senket stemmen, og den er fast besluttet på ikke å gjøre det. Hvilket syn som herliggjør Jehova, vil den ikke få se som belønning! En ’stor skare’ av slike som har hørt og reagert positivt på advarselen, samler seg foran «vaktmann»-klassen. (Åp. 7: 9) De som tilhører den ’store skare’, har fått sine øyne åpnet, slik at de ser Jehovas domsfullbyrders sverd, som nå snart skal hogge ned de ugudelige motstanderne av hans messianske rike. Fire år før den annen verdenskrig brøt ut, begynte denne ’store skare’ å tre tydelig fram og slutte seg til «vaktmann»klassen. Heldigvis kulminerte ikke den annen verdenskrig i «hevnens dag fra vår Gud». Heller ikke førte verdensomfattende forfølgelse under og etter den annen verdenskrig til at tempoet i innsamlingen av den ’store skare’ ble satt ned, eller til at innsamlingen stanset. Derved er denne skaren blitt forpliktet til fryktløst å utbasunere den guddommelige advarselen sammen med «vaktmann»-klassen. Den har ikke unnlatt å påta seg dette ansvaret. På denne måten ønsker den ikke bare å gi uttrykk for sin kjærlighet og lydighet overfor Jehova Gud, men også for sin kjærlighet til sin neste.
18, 19. a) Hva viser ordene i Jesaja 52: 8 om behovet for å kunngjøre advarselen? b) Hva bør motivere oss til å være med på å la advarselen lyde?
18 Nå, på dette sene tidspunkt, da kristenheten og resten av denne dødsdømte tingenes ordning nærmer seg sin ende, er det stort behov for å gjøre seg forente anstrengelser. Selv om profeten Esekiel og profeten Jeremia befant seg på hvert sitt sted mange hundre kilometer fra hverandre, kunngjorde de i forening advarselen om «hevnens dag» som deres gjenstridige nasjon snart ville bli rammet av. Nå i vårt århundre, siden slutten av den første verdenskrig, har ordene i Jesaja 52: 8 fått sin anvendelse på Jehovas innviede folk: «Hør, dine vaktmenn roper høyt, de jubler alle sammen. Like for sine øyne ser de at [Jehova] vender tilbake til Sion [Jehova samler Sion tilbake, NW].» Alle dem som ble samlet under det himmelske Sion, så det samme syn i lys av Bibelens oppfylte profetier. Sammen så de at Jehovas hånd var i virksomhet til gagn for dem. De kunngjorde i forening et budskap til hele verden. I dag, mer enn 60 år senere, må de fortsette sitt forente forkynnelsesarbeid, som nå innbefatter den alvorlige advarselen om «hevnens dag» fra Jehova. De som tilhører den ’store skare’, som kommer fra mange nasjoner, og som snakker mange språk, må heve sin røst sammen med «vaktmannen».
19 La oss derfor i forening kunngjøre advarselen om «hevnens dag fra vår Gud»! La oss holde oss fri for blodskyld. Vi ønsker jo å bli spart på «hevnens dag». Mange av våre medmennesker ønsker å få oppleve den samme frelse. Måtte vår kjærlighet til Jehova, til Kristus og til vår neste tilskynde oss til å la den livreddende advarselen lyde. Dette vil bringe oss uendelig stor glede! Og det beste av alt er at Jehova vil bli opphøyd som den som har vist oss kjærlig omsorg!
[Bilde på side 21]
Det gikk slik Esekiel hadde profetert om. Den babylonske hæren ødela Jerusalem og bortførte mange av de overlevende som fanger
[Bilde på side 23]
I likhet med Esekiel lar «vaktmann»-klassen i vår tid advarselen lyde. Den får hjelp av den ’store skare’ av medarbeidere