Kapittel 6

Kristenhetens dager er talte

 1. Hvorfor kan en spørre hvor kristenheten befinner seg på tidens strøm, og hvorfor er dens dager talte?

«HVOR langt fremskreden er tiden?» Det er et spørsmål som vi med rette kan stille med tanke på den verdensomspennende religiøse organisasjonen som kalles kristenheten. Den Gud som den hevder at den tilber, er en Gud som holder regnskap med tiden. Han fastsetter av sin egen makt «tider og stunder» for sine menneskeskapninger, og især for dem som gjør krav på at de religiøst sett representerer og tjener ham. (Daniel 2: 20—22; Apostlenes gjerninger 1: 7) Dette skulle være til stor oppmuntring for alle som elsker det som er rett. Hvorfor det? Fordi det utgjør en forsikring om at den Allmektige, rettferdighetens Gud, ikke for alltid vil tillate ondskapen her på jorden. Han har bestemt hvor lenge han vil tillate falsk religion å beherske jorden og holde praktisk talt hele menneskeheten i trelldom. Selv ikke den mektigste falske religiøse organisasjonen på jorden vil kunne unngå å bli tilintetgjort av ham når tiden er inne til at han vil fullbyrde den dom han har avsagt over den falske religion. Kristenheten er i høyeste grad straffskyldig, for den har gitt menneskene en feilaktig framstilling av ham. Derfor er dens dager talte!

 2. Hvordan ble kristenhetens ødeleggelse framstilt i forbildet, og på hvilken måte skulle Esekiel være et «tegn» for sitt folk?

² Dette forbausende forhold ble forbilledlig framstilt ved det som hendte Jerusalem og Juda land på profeten Esekiels tid, over 600 år før vår tidsregning. Esekiel fikk vite at han skulle være et «tegn» for sitt folk, Israels hus. Det han fikk beskjed om å gjøre, skulle være et profetisk «tegn» på noe som ville skje i og omkring Jerusalem, hovedstaden i Juda rike. — Esekiel 4: 3; 12: 6, 11.

 3. Hvem gjør vel i å lytte til det Jehova sa til Esekiel oppe fra sin vognlignende organisasjon i 613 f. Kr.?

³ Vi befinner oss fremdeles i år 613 f. Kr., og Esekiel oppholder seg fortsatt i Tel-Abib i landet Babylon og ser fremdeles synet av Jehovas vognlignende organisasjon. Selv om Esekiel nå fullt ut er utnevnt til profet og vekter av Jehova, har han ennå ikke tatt fatt på sitt oppdrag. Jehova fortsetter å tale til ham oppe fra den strålende himmelvognen, og han forteller ham uttrykkelig hva han først skal gjøre. De som i dag befinner seg i kristenheten, gjør vel i å legge merke til hva Jehova sier til Esekiel:

 4. Hva skulle Esekiel gjøre med den mursteinen han skulle ta, som «et tegn for Israels hus»?

⁴ «Og du menneskesønn, ta deg en murstein og legg den foran deg og riss på den en by, Jerusalem, og reis bolverk mot den og bygg skanser mot den og kast opp en voll mot den og still opp leirer mot den og sett murbrekkere mot den rundt omkring! Og ta deg så en jernpanne og sett den som en jernvegg mellom deg og byen og vend ditt ansikt mot den, så den blir kringsatt, og du kringsetter den. Dette skal være et tegn for Israels hus.» — Esekiel 4: 1—3.

 5. Når hadde Esekiel befunnet seg i Jerusalem under en beleiring, og hva var det som hadde ført til denne beleiringen?

⁵ Disse instruksene kan ha minnet Esekiel om at han selv hadde vært i Jerusalem under en beleiring, bare fire år tidligere, i 617 f. Kr., da Babylons konge, Nebukadnesar, for annen gang hadde dratt opp mot Jerusalem og beleiret byen. På det tidspunkt var det Jojakim, en sønn av den gode kong Josias, som satt på tronen i Jerusalem. I Jojakims åttende regjeringsår hadde kongen i Babylon dratt opp mot Jerusalem og overvunnet Jojakim og pålagt ham å betale skatt til ham i stedet for til kongen i Egypt. I tre år var kong Jojakim underlagt Babylons konge, men så gjorde han opprør mot ham.

 6. Hva skjedde med kong Jojakim under den beleiring som var en følge av hans opprør, og hva gjorde Jerusalems innbyggere da?

⁶ I kong Jojakims 11. regjeringsår opplevde derfor Jerusalem at Babylons konge kom for annen gang, for å ta kong Jojakim til fange og føre ham bort til landet Babylon og sette en annen konge på tronen i Jerusalem. Slik gikk det til at Jerusalem ble beleiret av Babylons konge i år 617 f. Kr., i Jojakims tredje år som vasall under Babylon. Men før beleiringen var over, døde kong Jojakim, og hans sønn Jojakin ble satt på tronen av Jerusalems innbyggere. Jojakin hersket bare i tre måneder i den beleirede byen og bestemte seg så for å overgi seg til Babylons konge.

 7. Hva gjorde kong Nebukadnesar med Jerusalem etter at kong Jojakin hadde overgitt seg til ham, og hva skjedde med Esekiel?

⁷ Den gang var Jehovas tid ikke inne til at byen Jerusalem og dens tempel skulle ødelegges, og han innga ikke i Babylons konges hjerte å ødelegge den hellige by på det tidspunkt. Vi leser i stedet følgende om Nebukadnesar, Babylons konge: «Han bortførte hele Jerusalem, alle de fornemste og alle rikmenn — ti tusen fanger — og alle tømmermenn og steinhoggere og smeder; det ble ikke noen tilbake uten de ringeste av landets folk. Han bortførte Jojakin til Babel; også kongens mor og hustruer og hoffmenn og de mektigste i landet førte han fangne fra Jerusalem til Babel.» (2 Kongebok 23: 36 til 24: 15; 2 Krønikebok 36: 5—10; Daniel 1: 1—4; Jeremias 22: 18, 19) Esekiel, presten Busis sønn, ble ført i landflyktighet sammen med kong Jojakin i 617 f. Kr. — Esekiel 1: 1—3.

 8. Hvor lang tid hadde Jerusalem igjen ifølge Jehovas tidstabell, og hva åpenbarte Jehova for Esekiel at kong Sedekias ville gjøre?

⁸ Jerusalem og Juda rike skulle ifølge Jehovas tidstabell bli spart ennå en tid, i cirka 11 år. Babylons konge satte den deporterte Jojakins farbror Mattanja, en sønn av den gode kong Josias, på tronen i Jerusalem, og hans navn ble forandret til Sedekias. Ettersom han var en ond konge, og ettersom han foretrakk egypterne framfor babylonierne, oppsto det et spørsmål: Ville kong Sedekias gjenta den feil hans bror Jojakim hadde gjort, og gjøre opprør mot Babylons konge? Tre år før det skjedde, åpenbarte Jehova i et syn for Esekiel at det var nettopp det kong Sedekias ville gjøre. (Esekiel 17: 1—6, 9—21; 2 Kongebok 24: 18 til 25: 2; Jeremias 52: 1—5) Ja, da Esekiel ble oppreist som profet og vekter for Israels hus, var Jerusalems og Juda rikes dager i sannhet talte. Jehova holdt regnskap med dem.

 9. Hvilken pantomime skulle Esekiel framføre for å vise hva som ville skje med Jerusalem, og for å illustrere hvordan beleirerne ville være beskyttet og ville bruke armen til voldsom kamp?

⁹ For å vise hva som ville skje med hovedstaden Jerusalem etter at kong Sedekias hadde gjort opprør mot Babylons konge og således brutt en ed som var svoret for Jehova, skulle Esekiel legge seg ned med blikket festet på det bilde av byen Jerusalem som han hadde risset inn i mursteinen før den ble tørket. For å vise hvordan angriperne skulle være beskyttet mens de beleiret den dødsdømte byen, skulle Esekiel sette opp en jernpanne mellom seg og mursteinen med bildet. I denne pantomimen skulle han også blotte sin arm, som en babylonisk soldat hvis arm var blottet til voldsom kamp mot den beleirede byen.

10, 11. Hvordan viser den historiske beretning som er skrevet av en mann som oppholdt seg blant de beleirede, at det ikke var for ingenting at Jehova ga et «tegn» ved Esekiel?

¹⁰ I overensstemmelse med det «tegn» som Esekiel skulle utføre for Israels hus, fant beleiringen sted da Jehovas tid var inne til det.

¹¹ Den historiske beretning om det som fant sted i oppfyllelsen, ble skrevet av en mann som selv oppholdt seg i den beleirede byen, nemlig profeten Jeremias, og i den leser vi: «Sedekias falt fra kongen i Babel. I hans niende regjeringsår, i den tiende måned [tebet], på den tiende dag i måneden, dro kongen i Babel Nebukadnesar med hele sin hær mot Jerusalem og leiret seg mot det, og de bygde skanser mot det rundt omkring. Og de holdt byen kringsatt like til kong Sedekias’ ellevte år.» (2 Kongebok 24: 20 til 25: 2; Jeremias 52: 1—5) Det ble en kort pause i denne beleiringen da babylonierne (kaldeerne) dro bort for å drive tilbake egypterne, som kong Sedekias hadde bedt om å hjelpe seg. Men da babylonierne hadde fått avvent den egyptiske truselen, vendte de tilbake og gjenopptok beleiringen, akkurat som Jeremias hadde advart om at de ville gjøre. (Jeremias 37: 5—11) Det var ikke for ingenting at Jehova hadde gitt et «tegn» ved Esekiel.

12. Hvorfor skulle denne beleiring med dens ulykkelige følger ramme den by som Jehovas navn var knyttet til, og hva var grunnen til at Jerusalem var hovedstad for bare to av Israels stammer?

¹² Men hvorfor skulle denne byen, som Jehovas navn var knyttet til på grunn av hans tempel, utsettes for denne beleiringen og dens fryktelige følger? Merkelig nok var det som skjedde, en straff fra Jehova, fordi hans paktsfolk hadde gjort opprør mot ham. I cirka 73 år var byen hovedstad i det forente rike som besto av Israels 12 stammer. Men etter kong Salomos død og den dårlige avslutningen på hans regjeringstid gjorde ti stammer opprør mot hans sønn og etterfølger, kong Rehabeam. Riket ble delt i to deler av forskjellig størrelse. Ti stammer (som stort sett befant seg i den nordlige delen av landet) dannet Israels rike under kong Jeroboam med Sikem i Efra’ims stammeområde som hovedstad. De to lojale stammene, Juda og Benjamin, og Levi stamme, hvis kvalifiserte menn tjente i Jehovas tempel, dannet Juda rike i sør med Jerusalem som hovedstad. (1 Kongebok 12: 1—25; 2 Krønikebok 10: 1 til 11: 16) Dette skjedde i 997 f. Kr., det vil si 384 år før Esekiel profeterte.

ISRAELS MISGJERNING BÆRES I 390 DAGER

13. Hvor mange dager skulle Esekiel ligge på sin venstre side foran mursteinen med det innrissede bildet, og av hvilken grunn?

¹³ At Jerusalems ødeleggelse skulle komme som en straff på grunn av Guds utvalgte folks religiøse misgjerning, ble sagt direkte til Esekiel, som ved en billedlig handling anskueliggjorde Jerusalems beleiring. Jehova sa til ham: «Og så skal du legge deg på din venstre side og legge Israel-folkets misgjerning på den! I så mange dager som du ligger på den side, skal du bære deres misgjerning; og jeg vil la deres misgjernings år for deg bli likså mange dager — tre hundre og nitti dager — så lenge skal du bære Israel-folkets misgjerning.» — Esekiel 4: 4, 5.

14. Hvorfor skulle Jerusalem kreves til regnskap for «Israel-folkets misgjerning» i 390 dager?

¹⁴ Med denne billedlige handling skulle Esekiel ikke angi hvor lenge Jerusalems kommende beleiring skulle vare, men hvilket år byen skulle bli ødelagt ved beleiringens avslutning. Uttrykket ’Israel-folket’ står her for det nordlige riket med Israels ti opprørske stammer. Selv om disse stammene ikke betraktet Jerusalem som sin hovedstad, ble Jerusalem likevel krevd til regnskap for det nordlige rikes religiøse misgjerning, for siden kong Salomos siste år hadde byen ved sin avgudsdyrkelse satt et dårlig eksempel i religiøs henseende for alle Israels 12 stammer.

15. Hvilken andel hadde kong Rehabeam i det nordlige rikes Israels, «misgjerning»? Kan en så si at saken var avsluttet i Jehovas øyne da Samaria ble ødelagt i 740 f. Kr.?

¹⁵ Og kong Salomos sønn og etterfølger, Rehabeam, hadde ikke stilt seg velvillig til de klager de ti stammer kom med. Han hadde drevet dem til å gjøre opprør og hadde således støtt dem bort fra Jerusalem, som var sentret for tilbedelsen av Jehova. Jerusalem var følgelig ikke uten skyld i det nordlige rikes, Israels, religiøse misgjerning. Dette opprørske riket besto ikke i 390 år fra det ble opprettet i 997 f. Kr., for det ble ødelagt av det assyriske verdensrike omkring 740 f. Kr. Selv om dette var en direkte straff som rammet Israel fordi det hadde sluttet å tilbe Jehova som Gud, var saken ikke avsluttet i Jehovas øyne i og med ødeleggelsen av det nordlige riket og dets siste hovedstad, Samaria. Jehova hadde ennå ikke krevd moderhovedstaden, Jerusalem, til regnskap. Når skulle han gjøre det?

16. Når skulle Jerusalem kreves til regnskap for det nordlige rikes «misgjerning»?

¹⁶ Han skulle gjøre det 390 år etter at det nordlige riket var blitt opprettet. Den omtalte «misgjerning» kunne ikke begynne før dette riket fikk sin begynnelse, i 997 f. Kr. Men på det tidspunkt begynte den. Hva gjorde kong Jeroboam i dette året, da opprøret fant sted?

17, 18. Hva gjorde kong Jeroboam, som hersket over de stammer som hadde gjort opprør, ifølge beretningen i 1 Kongebok 12: 26—33?

¹⁷ «Og Jeroboam tenkte ved seg selv: Riket kunne snart komme tilbake til Davids hus; dersom dette folk drar opp for å bære fram offer i [Jehovas] hus i Jerusalem, så vil deres hjerte igjen vende seg til deres herre Rehabeam, Judas konge, og så vil de drepe meg og vende tilbake til Judas konge Rehabeam. Og kongen holdt råd, og så gjorde han to gullkalver; og han sa til folket: I har nå lenge nok dratt opp til Jerusalem; se, her er dine guder, Israel, som førte deg opp fra Egypts land.

¹⁸ «Og han stilte den ene opp i Betel, og den andre satte han i Dan. Dette ble en årsak til synd; folket gikk like til Dan for å tre fram for den ene av dem. Han bygde også hus på offerhaugene og gjorde hvem han ville av folket til prester, enda de ikke var av Levis barn. . . . og han ofret på det alter han hadde gjort i Betel, den femtende dag i den åttende måned, den måned som han hadde valgt etter sitt eget hode. Da holdt han en fest for Israels barn og ofret på alteret og brente røkelse.» — 1 Kongebok 12: 26—33; 2 Krønikebok 11: 14, 15.

19. Når ville de 390 år utløpe, og hva viser denne nøyaktige tidsberegning at Jehova gjør?

¹⁹ Når vi nå har funnet ut at den «misgjerning» som Israel-folket gjorde seg skyldig i, begynte å gjøre seg gjeldende i 997 f. Kr., kan vi regne ut når Jerusalem skulle ødelegges, ved å telle 390 år framover. Vi kommer da til år 607 f. Kr.a Om profeten Esekiel regnet ut dette da han fikk profetien, seks år før Jerusalem ble ødelagt, vet vi ikke. Men sakens nøyaktighet viser at Jehova virkelig holder regnskap med tiden, og at han i forveien hadde fastsatt hvilket år han fullt ut skulle fullbyrde den dom han hadde avsagt over det troløse Jerusalem. Dette er noe det troløse Jerusalems motstykke i vår tid, kristenheten, bør tenke alvorlig over på dette sene tidspunkt i historien. Erkjenner den når den undersøker Bibelen, at dens dager er talte?

JUDAS MISGJERNING BÆRES I 40 DAGER

20. Hvor mange dager skulle Esekiel deretter ligge på sin høyre side, og av hvilken grunn?

²⁰ Men hadde ikke Juda rike i sør gjort seg skyldig i noen «misgjerning» som skulle straffes med Jerusalems ødeleggelse? Jo. Jehova overså ikke dette, for han sa videre til Esekiel, som ved hjelp av en pantomime framstilte Jerusalems beleiring: «Og når du er kommet til ende med dem, så skal du annen gang legge deg på din høyre side og bære Juda-folkets misgjerning; i førti dager, en dag for hvert år, vil jeg la deg bære den. Og du skal vende ditt åsyn og din nakne arm mot det kringsatte Jerusalem og profetere mot det. Og se, jeg legger reip om deg, så du ikke kan vende deg fra den ene side til den andre, før du er kommet til ende med de dager du holder det kringsatt.» — Esekiel 4: 6—8.

21. Hvis Esekiel lå med hodet mot øst, hvilke riker vendte da henholdsvis hans venstre og hans høyre side mot, og hvor mange dager lå han og beleiret Jerusalem på denne billedlige måten?

²¹ Hvis Esekiel lå med hodet mot øst under sin billedlige beleiring av Jerusalem, ville hans venstre side vende mot nord, den retning hvor det tidligere Israels rike lå, og hans høyre side ville vende mot sør. Det var derfor passende at han la på sin høyre side når han bar Judas, det sørlige rikes, «misgjerning». De 40 dagene da Esekiel lå på sin høyre side, fulgte naturligvis etter de 390 dagene da han lå på sin venstre side, slik at han i alt lå og beleiret byen på en billedlig måte i 430 dager.

22. Hvilken forbindelse var det mellom de 40 dager for Juda rikes «misgjerning» og de 390 dager for Israels «misgjerning», og hvilken forbindelse var det således mellom de 40 år for Juda og de 390 år for Israel?

²² Da fortidens Jerusalem virkelig ble beleiret, kom imidlertid de 40 dagene for «Juda-folkets misgjerning» til å løpe parallelt med de siste 40 dagene av de 390 dagene for «Israel-folkets misgjerning». Den målestokk Jehova sa at Esekiel skulle måle tiden med, var «én dag for hvert år». (I New World Translation blir denne regelen gjentatt og derved framhevet.) Jehova hadde målt tiden på samme måte i 1512 f. Kr., den gang han forlangte at de gjenstridige israelittene skulle vandre omkring i ørkenen i 40 år etter utgangen av Egypt. (4 Mosebok 14: 34) Den målestokken han benyttet, var således minst 899 år gammel da han gjentok den for Esekiel. De 40 år som representerte «Juda-folkets misgjerning», skulle altså løpe parallelt med de siste 40 år av den periode på 390 år som representerte «Israel-folkets misgjerning». De siste 40 årene av denne perioden begynte i 647 f. Kr. (350 år etter 997 f. Kr.) De sluttet i 607 f. Kr. Begge tidsperiodene, både den lange og den korte, måtte utløpe samtidig, for datidens Jerusalem ble bare ødelagt én gang, nemlig i 607 f. Kr.

23, 24. Hvordan ble begynnelsen til den periode på 40 år da Judas «misgjerning» skulle bæres, avmerket, og hvordan viser 2 Kongebok 24: 3, 4 og 21: 16 hvorfor perioden begynte da, til tross for at Josias var i ferd med å gjenopprette den rene tilbedelse?

²³ En kan nå spørre: Ble begynnelsen til disse 40 årene for «Juda-folkets misgjerning» markert ved et eller annet som viste at Jehova hadde begynt å tilregne det dets religiøse «misgjerning»? Ja. Perioden begynte i Jerusalems konge Josias’ 13. regjeringsår, og det var det året Jehova utnevnte Jeremias, presten Hilkias’ sønn, til profet i Juda land. (Jeremias 1: 1—3; 25: 3) Men var ikke den gode kong Josias på dette tidspunkt i ferd med å gjenopprette den rene tilbedelse av Jehova i hele Juda land? Hvorfor skulle da Jehova begynne å tilregne ’Juda-folket’ dets misgjerning i det året? Han gjorde det på grunn av de synder som Josias’ bestefar, kong Manasse, hadde begått. Manasses synder hadde vært så mange og så graverende at Jehova ikke bare kunne overse dem når han krevde den blodbesudlede og avgudsdyrkende byen Jerusalem til regnskap for sine gjerninger. Vi leser:

²⁴ «Det var bare etter [Jehovas] bud dette kom over Juda, fordi han ville støte dem bort fra sitt åsyn for Manasses synders skyld, for alt det han hadde gjort, også for det uskyldige blods skyld som han hadde utøst, så han fylte Jerusalem med uskyldig blod; og [Jehova] ville ikke tilgi.» — 2 Kongebok 24: 3, 4; 21: 16.

25. Hvordan viser 2 Kongebok 23: 25—27 at Jehova, til tross for kong Josias oppriktige bestrebelser, ville kreve Jerusalem til regnskap?

²⁵ Etter at kong Josias hadde gjort seg oppriktige bestrebelser for å håndheve Jehovas lov i Juda og Jerusalem, ble det sagt: «Det hadde aldri før vært noen konge som han, noen som således hadde omvendt seg til [Jehova] av alt sitt hjerte og av all sin sjel og av all sin styrke etter hele Mose lov, og etter ham oppsto det ingen som han. Dog vendte [Jehova] ikke om fra sin store, brennende vrede, som var opptent mot Juda for alle de harmelige synder hvormed Manasse hadde vakt hans harme. Og [Jehova] sa: Også Juda vil jeg støte bort fra mitt åsyn, liksom jeg støtte Israel bort, og jeg vil forkaste denne stad som jeg har utvalgt, Jerusalem, og det hus hvorom jeg sa: Mitt navn skal bo der.» — 2 Kongebok 23: 25—27.

26. Hvordan hadde kong Amon ikke forbedret tilstandene i Juda men sørget for at det hvilte en stor og utilgivelig syndeskyld på Jerusalem da hans sønn Josias ble konge?

²⁶ Josias’ far, kong Amon, hadde ikke forbedret tilstandene i Juda og Jerusalem, for om ham står det: «Han gjorde hva ondt var i [Jehovas] øyne, liksom hans far Manasse hadde gjort; alle de utskårne bilder som hans far Manasse hadde gjort, dem ofret Amon til og dyrket dem. Men han ydmyket seg ikke for [Jehovas] åsyn, som hans far Manasse hadde gjort; han — Amon — dynget skyld på skyld. Hans tjenere sammensvor seg mot ham og drepte ham i hans hus.» (2 Krønikebok 33: 22—25) Det hvilte således en stor og utilgivelig syndeskyld på Juda og Jerusalem da kong Amon døde og hans sønn og etterfølger, Josias, ble konge i 659 f. Kr.

27. Hvorfor kunne de 40 årene ha utløpt i Josias’ regjeringstid hvis de hadde begynt da kong Manasse ble ført som fange til Babylon, og hvorfor ville ikke det ha vært passende?

²⁷ I Josias’ 13. regjeringsår, i 647 f. Kr., oppreiste Jehova Jeremias, presten Hilkias’ sønn, som sin profet. Gjennom Jeremias’ profetiske uttalelser ga Jehova klart til kjenne at det var hans urokkelige hensikt å legge Juda og Jerusalem fullstendig øde. (Jeremias 19: 1—5; 25: 1—11) I overensstemmelse med dette lot Jehova kong Josias’ 13. regjeringsår utgjøre begynnelsen til de 40 år da «Juda-folkets misgjerning» skulle bæres. Denne periode på 40 år utløp i 607 f. Kr., 21 år etter kong Josias’ død. Hvis denne tidsperioden hadde begynt i hans bestefars, kong Manasses, regjeringstid, den gang kong Manasse ble ført som fange til Babylon av assyrerkongen, ville den kanskje ha utløpt mens kong Josias hersket. Hvorfor det? Fordi kong Manasse regjerte i 55 år, hans sønn Amon i to år og kong Josias i 31 år. (2 Krønikebok 33: 10 til 34: 2, 19—28) Josias var en god konge hele sin regjeringstid, og derfor fikk den ulykken som skulle komme da de 40 årene endte, ikke lov til å inntreffe i hans tid. — 2 Kongebok 22: 11—20; 2 Krønikebok 34: 14—33.

28. Hvilken ulykke er vi særlig interessert i i dag, og hvordan svarer vår tids «Jerusalem» til fortidens Jerusalem hva avgudsdyrkelse og blodsutgytelse angår?

²⁸ Det som særlig interesserer oss i dag, er imidlertid den ulykke som i samsvar med dette forbilde vil ramme kristenheten, vår tids motstykke til det avgudsdyrkende og blodbesudlede Jerusalem og Juda land. Kristenheten er i like høy grad som sitt forbilde fylt med avguder, med religiøse bilder og nasjonalistiske statuer og symboler som er gjenstand for avguderisk hyllest. Kristenheten er i like høy grad som Jerusalem ’fylt med uskyldig blod fra ende til ende’. (2 Kongebok 21: 16) Helt fra begynnelsen har kristenheten vært besudlet på grunn av blodsutgytelse. Etter at den romerske keiser Konstantin den store hadde godtatt sin tids kristendom og gjort den til statsreligion, ja, etter at han hadde ført forsetet ved kirkemøtet i Nikea, lot han sin eldste sønn og deretter sin egen hustru, Fausta, drepe. På den måten ble selve grunnvollen til kristenheten besudlet med blod. — The Encyclopædia Britannica, 11. utgave, bind 6, side 989, avsnitt 4.

29. Når Jehova krevde fortidens Jerusalem til regnskap for dets blodskyld, hvilke tilfelle av omfattende blodsutgytelse i kristenheten siden keiser Konstantins dager vil han da også ta i betraktning?

²⁹ I de århundrer som har fulgt etter den tiden, har kristenhetens kjortelfliker dryppet av blod. Hvis dette blod kunne rope, ville det vitne mot de ti korstog som forgjeves ble ført mot de «vantro» muhammedanere i Midt-Østen, mot inkvisisjonens forbrytelser, mot religionskrigene mellom katolikker og protestanter, hundreårskrigen, trettiårskrigen og, til sist, kristenhetens to verdenskriger nå i det 20. århundre, kriger hvor det ble utgytt mer blod enn det noen gang er blitt utgytt helt siden fortidens Babylon ble grunnlagt av Nimrod, som var «en mektig jeger i opposisjon til Jehova», for 4200 år siden! Er ikke kristenhetens «misgjerning» blitt langt større enn den «misgjerning» det gamle Jerusalem og Juda gjorde seg skyldig i? Jo! Det er noe kjensgjerningene klart og tydelig viser. Og hvis Jehova krevde fortidens Jerusalem til regnskap, skulle han så ikke gjøre det samme med kristenheten?

KRISTENHETEN VERRE ENN DEN «HEDENSKE» VERDEN

30, 31. Hvordan viste Jehova Esekiel hvordan han så på Jerusalem når han sammenlignet det med de omkringboende folkene, og hvilken sammenligning kan på samme måte trekkes mellom kristenheten og den hedenske verden? Hva hadde Jehova bestemt seg for å gjøre med Jerusalem?

³⁰ Kristenheten kan ikke benekte at den har handlet langt verre enn det religiøse område som den selv har betegnet som den «hedenske» verden. I Jehovas øyne må den nødvendigvis bedømmes på samme måte som den byen hvor hans tempel lå. Jehova fortalte Esekiel hvordan han betraktet denne byen: «Så sier Herren, [Jehova]: Dette Jerusalem satte jeg midt iblant hedningefolkene og la land rundt omkring det; men det var gjenstridig mot mine lover, så det var mer ugudelig enn hedningefolkene, og mot mine bud, så det var mer ugudelig enn landene rundt omkring det; for de forkastet mine lover og fulgte ikke mine bud.

³¹ «Derfor sier Herren, [Jehova], så: Fordi I har rast verre enn folkene som bor rundt omkring eder, fordi I ikke har fulgt mine bud og ikke gjort etter mine lover og ikke engang gjort etter de folks lover som bor rundt omkring eder, derfor sier Herren, [Jehova], så: Se, jeg kommer over deg, jeg og, og jeg vil holde dom hos deg for folkenes øyne, og jeg vil gjøre med deg hva jeg ikke før har gjort og aldri mer vil gjøre maken til — for alle dine vederstyggeligheters skyld.» — Esekiel 5: 5—9.

32. Hva kan sies om det tidspunkt da Esekiel ble oppreist som profet, hvor langt fremskreden er nå den tid da kristenhetens «misgjerning» skal bæres, og hva må en si om de dager den har igjen?

³² Når vi tenker på at Jehova utnevnte Esekiel til profet og vekter mot slutten av de 40 årene da Juda-folkets «misgjerning» skulle bæres, har vi grunn til å tro at vi også befinner oss i slutten av den fastsatte tidsperiode da Jehova vil tåle kristenhetens misgjerning. Det har nå gått over et halvt århundre siden hedningenes tid utløp i 1914. Kristenhetens to verdenskriger er nå skjendig historie, og det ser ikke ut til at det er noe som avskrekker den fra å gjøre forberedelser til en tredje verdenskrig. Tilstandene i kristenheten viser at dens dager må være talte. Vi vet i hvert fall at Jehova har telt dens dager. Hva vil så skje når de utløper?

33. Hva skulle Esekiel spise og drikke under den billedlige beleiringen av Jerusalem, og hvordan skulle han gjøre det?

³³ Jehova viste Esekiel hva som ville skje med Jerusalem og Juda når de 390 «dager» (år) og de 40 «dager» (år) utløp. Etter at han hadde fortalt ham hvordan han ved hjelp av en pantomime skulle framstille Jerusalems kommende beleiring, sa han til ham: «Og ta deg så hvete og bygg og bønner og linser og hirse og spelt og legg dem i ett kar og bak deg brød av dem! I så mange dager som du ligger på din ene side, i tre hundre og nitti dager, skal du ete det. Og den mat som du eter, skal være etter vekt, tjue sekel til hver dag; fra tid til tid skal du ete den. Det vann du drikker, skal også være etter mål, sjettedelen av en hin; fra tid til tid skal du drikke det.» — Esekiel 4: 9—11.

MATMANGEL OG DÅRLIG HELSETILSTAND

34. Hva viste denne sultekosten med hensyn til hva som ville skje med Jerusalem under dens beleiring, og hvilken virkning ville dette ha på innbyggerne helsetilstand?

³⁴ Tenk på det — bare 20 sekel (228 gram) mat om dagen og bare en sjettedels hin (omkring 0, 5 liter) vann om dagen i 390 dager! En slik sultekost vitnet om en kritisk matmangel. Ja, en slik hungersnød skulle ramme den beleirede byen Jerusalem. En slik sparsom kost ville også kunne påføre de sultende innbyggerne pest! Esekiel fikk altså beskjed om å framstille disse ting i sin pantomime, og i sin forklaring ga Jehova tydelig til kjenne at dette var ting som skulle ramme Jerusalem under beleiringen. Han sa til og med at det ville ende med kannibalisme:

35. Hvor stor skulle hungersnøden bli ifølge det Jehova sa til Esekiel?

³⁵ «Derfor skal foreldre ete sine barn hos deg, og barn ete sine foreldre, og jeg vil holde dom hos deg og spre alt som blir igjen av deg, for alle vinder. Derfor, så sant jeg lever, sier Herren, [Jehova], sannelig, fordi du har gjort min helligdom uren med alle dine avskyeligheter og alle dine vederstyggeligheter, så vil også jeg vende mitt øye bort fra deg uten skånsel og ikke spare deg. Tredjedelen av deg skal dø av pest og fortæres av hunger midt i deg.» — Esekiel 5: 10—12.

36. Hvordan viste Esekiel at hungersnøden og pesten ville fortære sine offer som ild?

³⁶ De som døde som følge av hungersnøden og pesten i det beleirede Jerusalem, ville være som en tredjedel av Esekiels hår og skjegg. Esekiel skulle nemlig rake av seg sitt hår og sitt skjegg, ikke med en rakekniv, men med et sverd, og en tredjedel av det skulle han ’brenne opp midt i byen, når kringsetningsdagene [i pantomimen] var til ende’. (Esekiel 5: 1, 2) Som en ild skulle hungersnøden og pesten fortære sine offer!

37. Hvordan ble det vist at Jerusalems innbyggere ville bli nødt til å spise seremonielt urent brød?

³⁷ For en elendig kost de innesperrede innbyggerne i det beleirede Jerusalem skulle leve på! Bare det at de skulle spise brød som var laget av forskjellige ingredienser, av hvete, bygg, bønner, linser, hirse og spelt, var ille nok. For en jøde som Esekiel, som var sønn av en tempelprest, var slikt brød urent. Dets sammensetning var en overtredelse av et prinsipp som Jehova hadde fastsatt i den lov som ble gitt ved Moses: «Du skal ikke så to slags sæd på din mark, og klær som er vevd av to slags garn, skal ikke komme på deg.» (3 Mosebok 19: 19; se også 5 Mosebok 22: 9.) Legg også merke til hva slags brensel innbyggerne i det beleirede Jerusalem kunne være nødt til å bruke når de bakte dette brødet, som var seremonielt urent! Jehova antydet det da han fortalte Esekiel hvordan han skulle bake det blandede brødet: «Som en byggkake skal du ete det, med menneskeskarn skal du steke det for deres øyne.» Det var en profetisk, billedlig handling Esekiel her utførte, for han sier: «Og [Jehova] sa: Således skal Israels barn ete sitt brød urent blant de folk som jeg vil drive dem bort til.» — Esekiel 4: 12, 13.

38. Hvordan ga Esekiel uttrykk for sin avsky for å spise brød som var av det slaget og stekt på den måten, og hva ville det bety for Jerusalems innbyggere at de skulle spise brød som virket så frastøtende på dem?

³⁸ Når brødet ble bakt på denne måten, ville det bli dobbelt urent. Virker det frastøtende på oss i vårt moderne samfunn at brødet skulle bakes på denne måten? Selv på Esekiel, som levde for 2500 år siden, virket det frastøtende. Han kunne simpelthen ikke la være å gi uttrykk for sin avsky. Han forteller: «Da sa jeg: Akk, Herre, [Jehova]! Se, min sjel er ikke blitt uren, og noe selvdødt eller sønderrevet har jeg ikke ett fra min ungdom like til nå, og det er ikke kommet urent kjøtt i min munn.» (Esekiel 4: 14) Over 600 år senere reagerte en kristen jøde, apostelen Peter, på samme måte og ga uttrykk for lignende følelser i forbindelse med de instrukser han fikk i et syn fra Gud. (Apostlenes gjerninger 10: 9—17; 11: 5—10) Esekiel, som var av presteslekt, ønsket ikke, selv ikke under den harde hungersnøden under en beleiring, å gjøre seg seremonielt uren, til tross for at det kunne bety sultedøden for ham. Det gir oss en anelse om de store vanskeligheter det beleirede Jerusalem kunne bli utsatt for.

39. Hvorfor kunne Jehova ta hensyn til Esekiels følelser hva dette angikk, og hvordan skulle det likevel gå Jerusalem hva mat og drikke angikk?

³⁹ Men enten det blandede brødet ble stekt med menneskeskarn eller ikke, ville det være urent, og mengden av det ville være begrenset. Det var det som skulle framheves. Derfor kunne Jehova ta hensyn til Esekiels følelser og la ham steke brødet på en måte som var mer normal for folk i Midt-Østen. Esekiel sier: «Så sa han til meg: Vel, jeg vil la deg ta kumøkk i stedet for menneskeskarn, så du kan steke ditt brød over den.» Deretter ga Jehova sin egen forklaring av den billedlige handlingen, for Esekiel skriver: «Og han sa til meg: Menneskesønn! Se, jeg sønderbryter brødets stav i Jerusalem, og de skal ete brød etter vekt og med bekymring og drikke vann etter mål og med forferdelse, så de skal lide mangel på brød og vann og forferdes, den ene med den andre, og visne bort i sin misgjerning.» — Esekiel 4: 15—17.

40. Hvordan viste de begivenheter som senere fant sted i Jerusalem, at Jehova ikke hadde overdrevet sin beskrivelse av matvaresituasjonen?

⁴⁰ Dette var ikke noen overdrivelse. Under den virkelige beleiringen fikk profeten Jeremias, som satt i fengsel i Jerusalem, til slutt «hver dag [et brød] fra bakernes gate, inntil alt brødet i byen var fortært». (Jeremias 37: 21) Til slutt kunne han skrive følgende om det som skjedde i den fjerde måned i det siste år den onde Sedekias hersket i det beleirede Jerusalem: «På den niende dag i måneden var hungersnøden så stor i byen at landets folk ikke hadde noe å ete. Og byens mur ble gjennombrutt, og alle krigsmennene flyktet om natten gjennom porten mellom begge murene ved kongens hage, mens kaldeerne lå leiret mot byen rundt omkring; og han tok veien til ødemarken. Men kaldeernes hær satte etter kongen og nådde ham igjen på Jerikos ødemarker; og hele hans hær spredte seg og forlot ham.» (2 Kongebok 25: 3—5; Jeremias 39: 3—5; 52: 6—8) Det advarende «tegn» som Jehova hadde gitt ved Esekiel, viste seg bare å være altfor sant!

41. Hvordan skulle det gå med dem som overlevde Jerusalems beleiring, i de landene de ble spredt til?

⁴¹ Men hva med dem som overlevde den 18 måneder lange beleiringen av Jerusalem? Som Jehova hadde sagt til Esekiel, skulle de ’ete sitt brød urent blant de folk som han ville drive dem bort til’. (Esekiel 4: 13) De skulle splittes, spres som landflyktige til ikke-israelittiske land, slik at Jerusalem og Juda land kom til å ligge fullstendig øde. I Jerusalem ble ikke bare offerne for hungersnøden og pesten liggende, men også de som var blitt drept med kaldeernes eller babyloniernes våpen og krigsmaskiner. De som hadde dødd som følge av krigen, og de overlevende svarte til de to andre tredjedelene av Esekiels hår og skjegg som han hadde raket av med et sverd. Krigsofferne var som den tredjedelen som Esekiel skulle hogge i med sverdet rundt omkring byen. Og de overlevende var som den siste tredjedelen av Esekiels hår og skjegg, som skulle spres for vinden. De ville ikke komme til å leve et fredelig liv i sin landflyktighet, for Jehova sa til Esekiel: «Med draget sverd vil jeg forfølge dem.» (Esekiel 5: 2) Som en forklaring på de symbolske handlinger Esekiel utførte med de to siste delene av håret og skjegget, sa Jehova til sin profet:

42. Hvilken forklaring ga Jehova på at Esekiel behandlet den siste tredjedelen av sitt hår og skjegg slik han gjorde, og hva skulle de overlevende kjenne?

⁴² «Tredjedelen [den andre tredjedelen av håret og skjegget] skal falle for sverd [krigens] rundt omkring deg, og tredjedelen [den siste] vil jeg spre for alle vinder og forfølge med draget sverd. Og min vrede skal uttømmes, og jeg vil stille min harme på dem og ta hevn, og de skal kjenne at jeg, [Jehova], har talt i min nidkjærhet, når jeg uttømmer min harme på dem.» — Esekiel 5: 12, 13.

43. Hva skulle skje med dem som ble billedlig framstilt ved hårene i Esekiels kjortelfliker, og med dem som ble framstilt ved de hår som ble kastet inn i ilden?

⁴³ Noen av de landflyktige skulle være som de få hårene Esekiel skulle ta fra den tredje delen og knytte inn i sine kjortelfliker. Disse landflyktige ville klare seg gjennom de store trengsler som ventet dem, og vende tilbake fra landflyktigheten og gjenoppta en renset tilbedelse av Jehova etter at Juda land hadde ligget øde i 70 år. Men som gruppe betraktet ville de landflyktige ikke få det lett. Jehovas vrede ville være rettet mot dem som en fortærende ild. Og i likhet med menneskehår ville de meget lett kunne brennes opp. Om de hårene som var igjen, og som ikke ble knyttet inn i Esekiels kjortelfliker, sa Jehova derfor til Esekiel: «Og av dem skal du igjen ta noen og kaste dem midt i ilden og brenne dem opp; derfra skal det gå ut ild til alt Israels hus.» — Esekiel 5: 3, 4.

44, 45. Hva slags eksempel ville Jehova gjøre Jerusalems innbyggere til, og hva ville han gjøre med dem som for en tid hadde overlevd Jerusalems beleiring?

⁴⁴ De som forsøker å tilbe den sanne Gud på en hyklersk måte, vil altså ikke kunne unnslippe i det lange løp. Jehova hater å bli behandlet som en Gud som kan bedras. Til slike religiøse hyklere som for en tid hadde unnsloppet tilintetgjørelsen, sa derfor denne Gud, som krever udelt hengivenhet:

⁴⁵ «Og jeg vil gjøre deg til en ørken og til en spott blant folkene som bor rundt omkring deg, for øynene på hver den som går forbi. Du skal bli til spott og hån, til en advarsel [et advarende eksempel, NW] og en forferdelse for folkene som bor rundt omkring deg, når jeg holder dom over deg med vrede og harme og med harmfulle tuktelser — jeg, [Jehova], har talt — når jeg sender inn blant dem hungerens onde piler, som er til ødeleggelse, dem som jeg sender for å ødelegge eder, når jeg hoper opp hunger over eder og sønderbryter brødets stav for eder. Jeg vil sende hunger over eder og ville dyr, og de skal gjøre deg barnløs, og pest og blod skal gå over deg, og sverd vil jeg la komme over deg; jeg [Jehova], har talt.» — Esekiel 5: 14—17.

46. Var de virkelige begivenheter grusommere enn disse profetiske ordene, og hva vil således skje med de religiøse hyklere som bringer vanære over Jehova og hans navn?

⁴⁶ Det var grusomme ord! Ja, slik virker denne erklæring av Jehovas hensikt kanskje på dem som lar seg lede av sentimentale følelser, og som ikke av hjertet avskyr religiøst hykleri og ikke forstår at den sanne Guds verdighet er blitt grovt krenket. Disse ordene er imidlertid ikke grusommere enn det som virkelig rammet de atspredte overlevende etter Jerusalems ødeleggelse i 607 f. Kr. Jehova hadde ikke talt uten grunn, og han hadde heller ikke overdrevet. Hans ord må ikke tas lett. Når religiøse hyklere vanærer ham og hans hellige navn, vil resultatet bli at de selv blir vanæret blant folk og nasjoner i verden. Jehova avslører deres religiøse hykleri like for øynene på verdens nasjoner.

HUNGERENS OG PESTENS PILER MOT KRISTENHETEN

47. Hvilken matvaresituasjon og helsetilstand vil kristenheten få erfare fordi den har unnlatt å gi akt på dette «advarende eksempel» i Bibelen?

⁴⁷ La oss ikke unnlate å ta lærdom av denne historiske leksjonen. Hvorfor skulle vi lide sammen med kristenheten, som ikke har lagt seg dette «advarende eksempel» på hjerte, til tross for at det er så tydelig beskrevet i Jehovas Ord? Pest og hungersnød vil riktignok ikke bare ramme kristenheten, men hele menneskeverdenen, ifølge de advarsler vår tids økologer, økonomer og statistikere kommer med idet de gir uttrykk for sin bekymring over at matvareproduksjonen ikke kan holde tritt med befolkningstilveksten, og over at mange sykdommer sprer seg fordi menneskenes omgivelser blir mer og mer forurenset. Men når Jehova lar den ’store trengsel’, som er forutsagt av hans Sønn, Jesus Kristus, i Matteus 24: 21, 22, ramme vår tids motstykke til det gamle Jerusalem og Juda, vil dette motstykke, kristenheten, erfare hungersnød og pest i videre forstand.

48. Hvordan vil kristenheten få erfare hungersnød og pest i videre forstand?

⁴⁸ Kristenhetens lønnede geistlige, innbefattet dem som har den høyeste kirkelige verdighet, vil ikke lenger få økonomisk og materiell støtte fra folket. Kristenhetens kirker og teologiske skoler og andre institusjoner som er knyttet til den, vil lide under dette og gå til grunne av mangel på pengebidrag og oppslutning, ja, de vil bli plyndret med voldelige midler. Ettersom hverken de geistlige eller deres religiøse organisasjoner tar til seg næring i form av den sunne lære fra Jehovas skrevne Ord, vil det vise seg at de i åndelig forstand er dødelig syke, rammet av en epidemi av veneriske sykdommer som følge av sin religiøse utukt med de politiske og verdslige elementer i denne urene tingenes ordning.

49. Hva vil Jehova ikke beskytte kristenheten mot, ettersom den har gitt menneskene en feilaktig framstilling av ham, og hvordan vil han utøse sin vrede over enhver hykler som overlever kristenhetens tilintetgjørelse?

⁴⁹ Ettersom kristenheten har gitt nasjonene en feilaktig framstilling av Jehova, vil han ikke beskytte den mot voldshandlinger fra verdslige elementer som i avsky vender seg mot den. Dens tid vil være utløpt. Den vil bli ødelagt like sikkert som Jerusalem ble ødelagt i 607 f. Kr. Ingen som er knyttet til kristenheten, og som overlever dens ødeleggelse i den ’store trengsel’, vil få leve lenge og oppnå en bedre framtid, like lite som de hyklere som overlevde det gamle Jerusalems ødeleggelse, hadde noen framtid. Det som venter dem, er bare ytterligere vanskeligheter og til slutt tilintetgjørelse i den neste og avsluttende delen av den ’store trengsel’. Jehovas symbolske «sverd», fullbyrdelsen av hans dommer, vil bli svingt mot dem i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», i den verdenssituasjon som kalles Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 14—16; 19: 11—21) På den måten vil Jehova utøse sin rettferdige vrede over ugudeligheten og det religiøse hykleri.

50. Hva førte det at Juda land og Jerusalem ble ødelagt i gammel tid, religiøst sett til, og hva vil kristenhetens undergang på lignende måte bety?

⁵⁰ Ser dette bildet med sin detaljerte beskrivelse av de «klagesanger og sukk og ve-rop» som sto skrevet på den «bokrull» Esekiel spiste, mørkt og dystert ut? Bildet har imidlertid også sin lyse side! Hva medførte det at Juda land og Jerusalem i gammel tid ble lagt fullstendig øde? Det førte til at all falsk religion ble fjernet fra dette gudgitte landet. Landet var nå renset, slik at den sanne tilbedelse kunne gjenopprettes der når Jehovas tid var inne. (Esekiel 2: 9 til 3: 2) Det samme vil skje nå i det 20. århundre. Hvis kristenheten må gå til grunne i den kommende ’store trengsel’, må all annen falsk religion følge den. Hele jorden må renses for all falsk religion og dens besmittende, fordervende innflytelse og makt.

51. Hvorfor vil tilintetgjørelsen av kristenheten og all annen falsk religion ikke etterlate et religiøst tomrom på jorden?

⁵¹ Men dette vil ikke etterlate et religiøst tomrom, en gudløs tomhet. Den sanne tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud vil bli bevart, for den vil bli beskyttet av Gud. Når de som støtter den falske religion, ikke lenger kan motstå og forfølge de sanne tilbedere, vil denne tilbedelse, som har Guds velsignelse, ha framgang og spre seg til alle deler av jorden. Etter Jerusalems ødeleggelse i 607 f. Kr. fikk Esekiel i oppdrag å profetere om denne velsignede framtid for hele menneskeheten. — Se Esekiels profeti, kapitlene 36 til 48.

[Fotnote]