dynasti satt på tronen som verdens mektigste hersker. Det var det første år av den babyloniske konge Belsasars regjering. Daniels drøm og indre syner i dette året som var i endens tid for Babylon med hensyn til dette lands stilling som den tredje verdensmakt, hadde delvis å gjøre med denne verdensmakt som skulle opphøre. Det var derfor betimelig og passende at Daniel fikk drømmen før Babylon falt fra sin opphøyde stilling. Levningen av Jehovas hellige, blant andre Daniel, Serubabel og den jødiske yppersteprest Josva, ble fremdeles holdt som fanger og slaver i Babylon. Drømmen og den kortfattede uttydningen engelen ga av den, forferdet Daniel. Hans ansikt skiftet farge. Og vi, som i dag kan se uttydningen av den nesten fullstendig oppfylt ved de begivenheter som har skjedd i historien i de forløpne to og et halvt tusen år — det er bare enkelte høyst dramatiske trekk som fremdeles gjenstår å bli oppfylt — kan godt forstå hvorfor Daniel ble forferdet.

 2, 3. Hvordan var Daniels beskrivelse av den forferdelige drømmen?

² Her er Daniels beskrivelse av drømmen i all dens gru:

³ «Jeg hadde et syn om natten, og i det syn så jeg hvorledes himmelens fire vinder brøt fram over det store hav. Og fire store dyr steg opp av havet, og alle var de forskjellige fra hverandre. Det første var som en løve og hadde ørnevinger; og mens jeg så på det, ble dets vinger revet av, og det ble løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte. Så fikk jeg se et dyr til, det annet i rekken; det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side; det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det: Stå opp og et meget kjøtt! Deretter så jeg i mitt syn et annet dyr, som lignet en leopard; det hadde fire fuglevinger på ryggen og hadde fire hoder, og det fikk stort velde. Deretter fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som ble til overs, trådte det ned med sine føtter; det var annerledes enn alle de første dyr og hadde ti horn. Jeg aktet nøye på hornene; da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem, og tre av de første horn ble rykket opp for dets skyld, og dette horn hadde øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.» — Dan. 7: 2—8.

(Fortsettes)

Spørsmål fra leserne

● Da Jesus uttalte de ordene som står i Matteus 5: 5: «Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden,» hvem snakket han da om? — H. S., U.S.A.

Jesus anvendte her uttrykket «saktmodige» om sine disipler på den tiden, mennesker som skulle arve det himmelske rike. Han var selv den fremste blant disse saktmodige, og han var deres eksempel. Hebreerne 1: 1, 2 og 2: 5, 6 viser at Jesus skal arve jorden eller ta den i besittelse. Hans disipler ble gjort til medarvinger med ham til Riket, og kommer til å arve jorden eller ta den i besittelse sammen med ham. Matteus 5: 5 gjelder derfor strengt tatt ikke de «andre får». Det er imidlertid blitt sitert i forbindelse med dem, og det med rette, for de må etterligne Jesus Kristus og være saktmodige, og det er bare fordi de er det, at de vil få leve på jorden i den nye verden. De overtar ikke eiendomsretten til jorden noe mer enn Adam gjorde i Edens hage, men likevel kan Matteus 5: 5 anvendes generelt fordi de har fått seg betrodd å forvalte jorden for hovedarvingen, Herren Jesus Kristus. På denne måten får også de en arv. De kan glede seg over å være i et område Kongen hersker over. Som Jesus sa i lignelsen om fårene og gjetene: «Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» (Matt. 25: 34) Det er derfor ikke galt å benytte dette skriftstedet på en generell måte når man taler om de velsignelser som venter de «andre får» i den nye verden.

• Er det riktig av kristne å be andre hjem til seg eller å ta imot en innbydelse til å komme og spise hos andre på en verdslig helligdag? — G. B., U.S.A.

Bibelsk sett er det ikke noe galt i at kristne nyter et måltid hjemme hos seg selv eller som gjester hjemme hos venner eller slektninger noen dag i året. Det kan være at en slik verdslig helligdag er den eneste dagen da flere har fri fra arbeidet sitt samtidig, slik at de kan ta seg tid til å nyte et måltid med sine venner. Selvfølgelig ville det ikke være bibelsk