læresetninger og menneskefrykt, som en gang holdt de kristne i sitt grep, kan ikke lenger holde tilbake dem eller noen annen som ønsker å komme ut i den herlige frihet som de som tilber den sanne Gud, Jehova, får del i. Babylon den store skal snart bli fullstendig ødelagt. Det er derfor presserende for alle som hevder at de tilber Gud, å undersøke sin religion og se om de har dette gode budskap og forkynner det. De må også undersøke hvorvidt deres organisasjon forkynner dette gode budskap i størst mulig utstrekning, nemlig til jordens ender. Og de må i likhet med de trofaste jødene som vendte tilbake til Sion, av hele sitt hjerte, sitt sinn og sin sjel forkynne disse opplysningene for andre. Hvis din religion ikke er en handlingens religion hva det å forkynne Jehovas navn angår, fører den til døden. Vend deg bort fra den ettersom den er en del av vår tids Babylon den store. Den er ikke noe sted for tilbedere av den sanne Gud. Få del i den glede å kunngjøre det gode budskap at Jehova Gud er blitt konge. Hans rike vil snart velsigne dem som gir akt på oppfordringen og går til handling som forkynnere av det gode budskap og kunngjør håpet om evig liv på jorden, som skal bli forskjønnet med en fred og framgang som bare dens Skaper kan gi.

Spørsmål fra leserne

● Når en vender seg til Jehova i bønn, hvordan skal en da forestille seg at Jehova ser ut, eller hva bør en tenke på?

De symboler som er omtalt i de syner som Daniel, Esekiel og apostelen Johannes fikk, gir oss et visst begrep om Jehovas storslagne herlighet. (Dan. 7: 9, 10; Esek. 1: 26—28; Åpb. 4: 1—3) Vi må imidlertid huske på at israelittene ikke så noen skikkelse den dag da Jehova talte til dem ved Horebs berg. Grunnen til dette var at Jehova ikke ville tillate at de laget noen framstilling av ham i form av noe «utskåret bilde, noe slags avgudsbilde, i skikkelse av mann eller kvinne eller av noe firføtt dyr på jorden». — 5 Mos. 4: 15—19.

For oss kristne er det umulig å ha noen forestilling om Jehovas skikkelse, selv om vi kan ha bibelske syner i tankene når vi ber. Husk at «Gud er en Ånd». (Joh. 4: 24, NW) Når vi ber, bør vi tenke på Jehovas storhet og hans vidunderlige egenskaper, og ikke forsøke å forestille oss hvordan hans skikkelse er. Gjennom vårt studium av Bibelen har vi lært om hvordan Jehova på en storslagen måte handlet med sitt folk i fortiden, og vi har kjennskap til de rettferdige og kjærlige foranstaltninger han har truffet med tanke på framtiden. Vi trenger derfor ingen bilder når vi i tro vender oss til Jehova i bønn. «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.» (2 Kor. 5: 7) Tenk på Jehova som vår himmelske Far som er kjærlig og barmhjertig, som forstår våre begrensninger, og som hører oss når vi ber i samsvar med hans vilje, på den rette måte og om de rette ting i Jesu Kristi navn. — Joh. 14: 6, 14; 1 Joh. 5: 15.

● Hvorfor krevde den loven som ble gitt til Moses, at vitnene skulle være de første som løftet hånden mot et menneske som var blitt dømt til døden? Har dette noen betydning for oss i vår tid?

I 5 Mosebok 17: 5—7 står det følgende om dem som ble dømt til døden av en domstol i Israel: «. . . du [skal] steine dem, så de dør. Etter to eller tre vitners utsagn skal den late livet som skal dø; . . . Vitnene skal først løfte hånden for å avlive ham, og dernest hele folket; således skal du rydde det onde bort av din midte.»

Det var ikke bare dommerne og de eldste i Israel som var forpliktet til å rydde bort det onde, men alle i Israel måtte være nidkjære for den sanne tilbedelse, og de måtte være ivrige etter å sørge for at det ikke ble ført skam over Guds navn, at organisasjonen ble holdt ren, slik at de kunne unngå fordømmelse av hele samfunnet. Vitnene måtte vise sin nidkjærhet ved å ta ledelsen i å fullbyrde dommen. En slik nidkjærhet ble lagt for dagen av levittene da de gikk til handling mot sine israelittiske brødre som drev kalvedyrkelse ved Sinai, og av levitten Pinehas da han henrettet simeonitten Simri den gang da 24 000 israelitter døde på grunn av at de hadde praktisert umoral i forbindelse med Ba’al-Peor. (2 Mos. 32: 25—29; 4 Mos. 25: 6—9) Det ble krevd av foreldre at de skulle føre sin ustyrlige sønn som ikke ville la seg rettlede, til dommerne, og ikke beskytte ham mot å bli dømt til døden. ’Hvis noen ble en falsk profet eller en frafallen, skulle en la kjærligheten til Jehova Gud og ens lojalitet overfor ham og hans organisasjon komme foran de kjødelige bånd, for eksempel de som knytter en til ens sønn eller datter. — 5 Mos. 21: 18—21; 13: 6—11.

Det var også et annet prinsipp som gjorde seg gjeldende. Det var én ting å vitne imot en person i retten, men noe helt annet å være en domsfullbyrder og utøse hans blod. Dette ville få et vitne til å tenke seg nøye om når det la fram beviser. Det måtte være et meget forherdet vitne som ville komme med falskt vitnesbyrd, når det visste at det også måtte være den første som gikk til handling for å avlive mannen eller kvinnen.

Hvis noen i den kristne menighet i vår tid praktiserer ondskap, er menighetsutvalget forpliktet til å undersøke saken og utstøte vedkommende for å rense bort det onde. Hver enkelt i menigheten bør imidlertid være like nidkjær for å holde menigheten ren, slik at den kan ha Jehovas godkjennelse, selv om den skyldige kan være en som står ham så nær som en sønn eller en datter. Hver enkelt bør