En åker med hvete og ugress

«Forklar oss lignelsen om ugresset i åkeren!» — Matt. 13: 36.

1, 2. a) Hvilke prinsipper kan vi stole på når vi sår? b) Hvilken lignelse er basert på disse to prinsipper?

«SÆD og høst» hører med til det kretsløp som Jehova Gud forsikret at han aldri skulle la opphøre «så lenge jorden står». (1. Mos. 8: 21, 22) Apostelen Paulus uttrykte et lignende prinsipp da han skrev: «Det et menneske sår, skal det også høste.» — Gal. 6: 7.

² På grunnlag av disse fundamentale kjensgjerninger kunne en jordbruker som hadde arbeidet iherdig i såtiden og sådd god hvete, regne med at det også skulle bli noe å høste i sin tid. Det ene ville være en naturlig følge av det andre. Og når hans gårdsarbeidere på et senere tidspunkt kom og fortalte ham at det ikke bare vokste hvete på åkeren hans, men også et bestemt slags ugress, var han sikker på at en fiende måtte ha vært på ferde. Han visste hva han hadde sådd — hvete, ikke ugress. Den nye situasjonen som hadde oppstått, krevde en avgjørelse. De som var ansatt hos ham, foreslo at de straks skulle gjøre noe med saken. De ville luke vekk ugresset med det samme, men den forstandige jordbrukeren dempet dem ned. Han sa at de skulle vente for at de ikke skulle skade hveten når de fjernet ugresset. La begge vokse der sammen. Det ville være tidsnok å skille den ekte hveten fra den falske når høsttiden kom.

3. Hvilken viktig utvikling i forbindelse med Riket kastet Jesus lys over ved denne lignelsen, og hva skulle atskillelsesarbeidet være et trekk ved?

³ Jesus Kristus brukte denne lignelsen for å beskrive en bestemt utvikling som skulle finne sted i tilknytning til det arbeidet han hadde satt i gang på jorden. Hensikten med å så var å frembringe den nødvendige avling av sanne kristne som skulle være knyttet til ham i den himmelske regjering eller «himmelriket». Han forutsa altså at dette gode arbeidet med å så skulle bli forstyrret av fienden, Satan Djevelen. Åkeren skulle ikke bare frembringe den ønskede avling av hvetelignende, sanne kristne, men også en mengde ugresslignende, falske kristne. Begge slag skulle få vokse der sammen til høsten, og da skulle atskillelsesarbeidet bli utført. Dette atskillelsesarbeidet skulle for øvrig være et ytterligere trekk ved de «siste dager» eller «avslutningen på tingenes ordning». — Matt. 13: 24—30, 36—43; se også Matteus 24: 3, NW; 2. Timoteus 3: 1.

4. Hvorfor bør denne lignelsen være av interesse for oss?

⁴ Er du interessert i å se slutten på den nåværende onde tingenes ordning? Vil du personlig bli berørt av dette høstarbeidet? Og kan Jesu lignelse gi oss en nøkkel til forståelse av kristenhetens historie opp gjennom århundrene? La oss undersøke det.

LIGNELSEN OM HVETEN OG UGRESSET

5, 6. a) Hvorfor kan uttrykket «himmelriket» i denne lignelsen ikke sikte til Kristi himmelske regjering? b) Hva sikter da lignelsene om Riket til, og hva belyser de?

⁵ Jesus befant seg ved bredden av Gennesaret-sjøen, ikke langt fra det huset hvor han bodde, da han fortalte denne lignelsen til sine disipler og en stor mengde nyfikne mennesker. Han sa: «Himmelriket kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da nå kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.» — Matt. 13: 24—26.

⁶ Et blikk på de andre lignelsene om Riket i Matteus, kapittel 13, hjelper oss til å forstå at uttrykket «himmelriket» slik det blir brukt i disse lignelsene, ikke kan sikte til den fullstendige messianske regjering eller det opprettede rike i himlene. Går det an å forestille seg at Kristus i sitt himmelske rike er omgitt av «ugress», ondskaps «surdeig» (vers 33; 1. Kor. 5: 8) eller mennesker som kan sammenlignes med ond, ubrukelig «fisk» (versene 47—50)? Det er lite trolig. Disse lignelsene må derfor sikte til en god og en dårlig utvikling i forbindelse med utvelgelsen av Kristi framtidige medregenter i «himmelriket». Lignelsen om hveten og ugresset belyser spesielt en tilstand blant mennesker på jorden som hevder at de er kalt til å herske med Kristus i hans rike. Denne tilstanden skulle tillates en tid før den ble brakt til opphør når den symbolske «høsten» kom.

7, 8. a) Hvem er «Menneskesønnen»? b) Hvilken annen profeti omtaler «Menneskesønnen» og dem som det «gode kornet» er et symbol på?

⁷ Jesus selv forklarte senere den symbolske betydningen av begrepene «husbonden» eller «en mann som hadde sådd», «åkeren» hans, det «gode kornet», «hans fiende» og «ugresset». Beretningen om dette lyder slik: «Så forlot han folkemengden. Da han var kommet inn i huset, gikk disiplene til ham og sa: ’Forklar oss lignelsen om ugresset i åkeren!’ Han svarte: ’Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. Åkeren er verden. Det gode kornet er de som hører riket til [er rikets barn, EN], ugresset er de som hører den onde til [den ondes barn, EN]. Fienden som sådde ugresset, er djevelen.’» — Matt. 13: 36—39.

⁸ Jesus omtalte seg selv som «Menneskesønnen». (Matt. 8: 20; 25: 31; 26: 64) Det er interessant å se at nettopp i forbindelse med Riket ble Jesus også profetisk kalt en «menneskesønn». Det var i et syn som Daniel fikk. I denne profetien heter det: «Han [menneskesønnen] fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne.» Dette profetiske syn viser også at Menneskesønnen skulle ha sine medregenter: «Kongedømmet og veldet og makten i rikene under himmelen skal bli gitt til det folk som er Den Høyestes hellige. Deres rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde dem.» — Dan. 7: 13, 14, 27.

«GODT KORN» BLIR SÅDD

9. Hva er «åkeren», og hvorfor har Jesus sådd «godt korn» i den?

⁹ Når Jesus, «husbonden» i lignelsen, sår «godt korn i åkeren sin», er hensikten å ta ut fra verden det nødvendige antall «hellige» eller «rikets barn». Han forklarer at «åkeren» er «verden [gresk: kósmos]», det vil si, menneskeverdenen. Fra og med den tiden da Jesus utførte sin tjeneste på jorden, har menneskeheten vært et «åkerland», et religiøst felt med muligheter til å så og dyrke det «gode kornet» eller «rikets barn». (1. Kor. 3: 9) Jesus bearbeidet nidkjært den jødiske del av denne «åkeren» i de tre og et halvt år han tjente på jorden. (Matt. 9: 35—38) Og fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr. sådde han «godt korn», først blant jødene og deretter i hele verden, over hele «åkeren». — Apg. 1: 8.

10. Hvordan gikk det med såingen blant jødene og proselyttene?

¹⁰ Jesus forklarte at det «gode kornet» er «rikets barn». De første av disse åndsavlede, salvede «rikets barn» var Jesu trofaste apostler og de omkring hundre andre disipler, både menn og kvinner, som fikk den hellige ånds gave på pinsedagen i 33 e. Kr. i Jerusalem. (Apg. 1: 13—15; 2: 1—4) Samme dag ble ytterligere omkring 3000 lagt til den nyopprettede kristne menighet, og denne flokken omfattet både jøder og proselytter. (Apg. 2: 5—11, 41) Jehova velsignet denne såingen, for «hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten», slik at «tallet på menn [kvinnene muligens ikke medregnet] steg til rundt fem tusen». Litt senere berettes det videre: «Flere og flere som trodde på Herren, sluttet seg nå til, menn og kvinner i stort antall.» (Apg. 2: 47; 4: 4; 5: 14) Arbeidet med å så hadde rask fremgang blant jøder og proselytter.

11. Hvordan gikk det med såingen blant samaritanene og ikke-jødene?

¹¹ Etter at Såmannen, Jesus, hadde sørget for at kornet ble sådd blant samaritanene (Apostlenes gjerninger, kapittel 8), utvidet han arbeidet ved hjelp av den hellige ånd og lot kornet bli sådd også blant de uomskårne ikke-jøder eller hedninger. (Apostlenes gjerninger, kapittel 10; 13: 1—5, 46, 47) I løpet av noen få tiår ble det opprettet menigheter fra Nord-Afrika til Svartehavet og fra Babylonia til Italia og kanskje enda lenger vest. (Apg. 2: 5—11; 1. Pet. 5: 13; Rom. 15: 24; Kol. 1: 5, 6, 23) De iherdige anstrengelsene som ble gjort i arbeidet med å så, førte til at «kornet skjøt opp og satte aks». — Matt. 13: 26

DET BLIR OGSÅ SÅDD UGRESS

12, 13. Hvem er «fienden», og hvordan sådde han ugress «mens folkene sov»?

¹² Men også onde krefter var i virksomhet. Jesus hadde kommet med en advarsel i sin lignelse: «Mens alle [folkene, EN] sov, kom hans [såmannens] fiende og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da nå kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.» (Matt. 13: 25, 26) Jesus påviste at «hans fiende» var «djevelen», som skulle drive sabotasje «mens folkene sov» (EN). I Bibelen kan søvn symbolisere døden eller åndelig sløvhet. (Matt. 9: 24; Rom. 13: 11; 1. Tess. 5: 6) Etter at Paulus hadde talt om å ’fullføre sitt løp’, sa han følgende til de eldste fra den kristne menighet i Efesos: «Jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg. Våk derfor.» — Apg. 20: 24—31.

¹³ De historiske kjensgjerninger viser at nettopp mens «folkene sov», kom Satan og «sådde ugress blant hveten». Så lenge apostlene levde, virket de i fellesskap som en kraft som ’holdt igjen’ og hindret frafallet, men så snart de begynte å sovne inn i døden, var det mange kristne eldste som forsømte å holde seg «våkne». (2. Tess. 2: 3, 6—8) De ble søvnige åndelig sett og unnlot å beskytte «rikets barn» mot «glupske ulver» som begynte å trenge seg inn blant dem. Disse ’ulvene’ var «ugresset» som ble sådd blant det «gode kornet». Johannes, den siste av apostlene som døde, skrev følgende om den forestående enden på aposteltiden: «Nå er det den siste tid. Dere har hørt at Antikrist skal komme, og mange antikrister har alt stått fram. Derfor vet vi at den siste tid er kommet. De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss.» — 1. Joh. 2: 18, 19.

14. Hvilke opplysninger får vi om det ugress som er omtalt i Jesu lignelse?

¹⁴ Jesus sa: «Ugresset er de som hører den onde til [den ondes barn, EN].» (Matt. 13: 38) Den type ugress det er snakk om i denne lignelsen, blir omtalt i en bok av H. B. Tristram. Forfatteren skriver: «Klinten (dzidzánia) er det samme som det arabiske dzawan, som det greske ordet er avledet fra, Lolium temulentum eller svimling. . . . Den er et slags raigress og er den eneste art i gressfamilien som har giftige frø. Ordet dzawan er avledet av dzan, ’å kaste opp’, for virkningen av å spise den er voldsom kvalme, brekninger og diaré som ofte fører til døden. Planten har bredere blad enn de fleste ville gressarter og ligner fullstendig på hvete inntil akset kommer til syne.» — Natural History of the Bible.

15. a) Er «ugresset» degenerert «hvete»? b) Hva kan derfor «Menneskesønnen» ikke lastes for?

¹⁵ Vi bør merke oss at det ugresset det her er tale om, ikke er en slags degenerert hvete, slik enkelte tilhengere av jødenes Talmuda og flere andre en gang trodde. Hvetekorn forvandler seg aldri til ugress. Det ville være i strid med Jehovas uforanderlige lov: «Jorden bære frem gress, urter som sår seg, frukttrær som bærer frukt med deres frø i, på jorden, hvert etter sitt slag.» (1. Mos. 1: 11, 12, EN) Denne vitenskapelige kjensgjerning frikjenner «Menneskesønnen», Kristus Jesus, han som «hadde sådd godt korn», fra ethvert ansvar i forbindelse med det som skjedde på «åkeren» hans. Det «gode kornet» han sådde, kunne aldri ha blitt til ugress. Det kunne bare frembringe «hvete», eller ekte «rikets barn». Det som senere vokste fram i «åkeren» hans, kom som en direkte følge av at hans fiende med vilje og i ondskap hadde sådd «ugress» eller «den ondes barn».

16. Hvilken historisk interesse har lignelsen om «hveten» og «ugresset»?

¹⁶ Jesu lignelse om «hveten» og «ugresset» bidrar derfor i høy grad til å kaste lys over kristendommens historie opp gjennom århundrene. De historiske kjensgjerninger viser at Satan etter apostlenes død førte mye «ugress», mange «glupske ulver» og «antikrister», inn i de sanne kristnes menigheter, akkurat som Jesus, Paulus, Peter, Johannes og Judas hadde forutsagt. (Apg. 20: 29; 2. Pet. 2: 1—3; 1. Joh. 2: 18; Jud. 4) Det har gått slik som Jesus sa: «Da nå kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.» — Matt. 13: 26.

17. Når kom «ugresset» spesielt tydelig til syne?

¹⁷ «Ugresset» kom spesielt tydelig til syne i løpet av det annet og tredje århundre, da de såkalte kirkefedre begynte å dosere slike ubibelske dogmer som læren om sjelens iboende udødelighet, helvetes ild og treenigheten. Mange av disse mennene var mer filosofer enn sanne kristne tilsynsmenn som trofast holdt seg til Bibelens lære. Klimaks kom tidlig i det fjerde århundre da den hedenske keiser Konstantin smeltet denne frafalne kristendom sammen med Romerrikets hedenske religion. Denne uekte kristendom har i sine romersk-katolske, russisk-ortodokse, gresk-ortodokse og protestantiske forgreninger frembrakt enorme mengder ugress opp gjennom århundrene og helt fram til vår tid.

«LA DEM BEGGE VOKSE DER SAMMEN»

18. Hvordan gikk det videre ifølge Jesu lignelse?

¹⁸ Det var ikke til å unngå at denne situasjonen foruroliget ’Menneskesønnens tjenere’. Jesu lignelse fortsetter slik: «Tjenerne gikk da til husbonden og sa: Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor er da ugresset kommet fra? Det har en fiende gjort, svarte han. Tjenerne spurte ham: Vil du vi skal gå og luke det bort? Nei, svarte han, for da kommer dere til å rykke opp hveten sammen med ugresset. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset og bind det i bunter for å brenne det, og så skal dere samle hveten i låven min.» — Matt. 13: 27—30.

19. Hvorfor ble ’husbondens tjenere’ bekymret?

¹⁹ Jesus sier ikke noe om hvorvidt disse bekymrede «tjenerne» (i vers 27) er de samme som «høstfolkene» (i vers 30). Hvis de er det, ville det bety at englene var fortvilt over at deres Herres åker ble overgrodd med «ugress». (Matt. 13: 39) Disse «tjenerne» spurte om de straks skulle luke vekk svimlingen, som symboliserte «den ondes barn». (Matt. 13: 38, EN) De fryktet for at disse uekte kristne, dette «ugresset» som var blitt sådd i ondskap av «fienden» eller Djevelen, kunne kvele den ekte «hveten», de egentlige «rikets barn».

20. Hvordan svarte «husbonden» sine ’tjenere’, og hvordan har dette gitt seg til kjenne i historien?

²⁰ Men «husbonden» eller «Menneskesønnen» lot ikke sine ’tjenere’ få gå ut og sanke «ugresset» eller de falske kristne og skille dem fra «hveten» eller de sanne kristne. Han sa: «La dem begge vokse der sammen til høsten kommer.» Derfor har det også vært slik at sann og falsk kristendom har vokst side om side på «åkeren», som er menneskeverdenen. Men «høsten» måtte jo en gang komme. Når skulle det skje? Og hvordan angår dette deg?

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Ugresset (svimling)

Hvete