Helligdommen bringes i sin rette tilstand

«To tusen og tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen komme til sin rett igjen [bli brakt i sin rette tilstand, NW].» — Dan. 8: 14.

 1. I hvilken forstand har kristenheten vært en skuffelse til tross for at den har eksistert i flere hundre år, og hvilken tid befinner den seg i?

ETTER hvert som tiden går, er det flere og flere mennesker som blir overbevist om at kristenheten ikke er det sted eller den helligdom hvor den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud blir utøvd. Det sted hvor han blir tilbedt, bør være hellig, og kristenheten er langtfra hellig. Etter at den nå har eksistert i 1600 år, burde en kunne vente at den var i en annen tilstand enn den ugudelige tilstand den er i, ettersom den hevder at den tilber den sanne Gud, himmelens og jordens Skaper. I betraktning av all den religiøse uro som har preget kristenheten, er det tydelig at den ikke har ’kommet til sin rett igjen’ eller er blitt «brakt i sin rette tilstand» eller «gjenreist til sin rettmessige tilstand». (Revised Standard Version) Det er tydelig at kristenheten befinner seg i «endens tid», og at det går mot avslutningen på denne tid. — Dan. 12: 4.

 2. Kan vi se hen til kristenheten for å finne en oppfyllelse av Daniels profeti? Begrunn svaret.

² Det er nødvendig for oss å se hen til noe annet enn til kristenheten hvis vi skal finne den ’helligdom’ som er blitt «brakt i sin rette tilstand», eller som «skal bli rettferdiggjort». — Dan. 8: 14, ifølge Leesers oversettelse.

 3. Hvor er sentret for teokratiet, og hvilken definisjon av uttrykket «teokrati» finner vi i et amerikansk oppslagsverk?

³ Ifølge Bibelen er Guds ’helligdom’ hans tempel for tilbedelse. Den er hans slott eller palass, ifølge en annen betydning av det hebraiske ordet hei·khalʹ, som i Bibelen også blir oversatt med «tempel». (Mal. 3: 1; Sl. 45: 16) I denne helligdommen hersker han over sitt innvigde folk. For dem er han den guddommelige Hersker eller Teokrat. Det er herfra han utøver sitt teokratiske styre. Helligdommen er sentret for hans teokrati. I M’Clintock og Strongs Cyclopædia, bind 10, side 317, finner vi en god definisjon av uttrykket «teokrati». Det står der: «En form for styre som var framherskende blant de gamle jøder, og hvor Jehova, universets Gud, ble anerkjent direkte som deres suverene hersker, og hvor hans lover ble betraktet som rikets vedtatte lover. Dette prinsippet blir gjentatte ganger framholdt i Moseloven, og det ble til stadighet handlet i overensstemmelse med det.»

 4. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til Jehovas ’helligdom’, og hvorfor bør mennesker som er skuffet over den religiøse tilstand i verden, være interessert i svarene?

⁴ I hvilken forstand ville Jehova Guds ’helligdom’ i betraktning av det som er nevnt tidligere, trenge å bli «brakt i sin rette tilstand»? Og når skulle dette skje, eller når skjedde det? Dette er noe som berører den sanne tilbedelse, den rette religion, og alle som er rystet over den uro og forvirring og skuffelse som gjør seg gjeldende i dag på det religiøse område, har god grunn til å være interessert i svarene på disse spørsmålene.

 5. I hvilken verdensmakts siste dager fikk Daniel dette synet, og under hvilke omstendigheter?

⁵ Det var den gamle profeten Daniel som ble brukt til å henlede vår oppmerksomhet på spørsmålet om Guds helligdom og dens tilstand. Det er så lenge siden som i det sjette århundre før vår tidsregning eller for over 2500 år siden. Daniel levde på den tid i landflyktighet i Babylon og var i tjeneste hos kong Nabonid, far til Belsasar, som fungerte som medregent. Det babyloniske verdensrike, den tredje verdensmakt som er omtalt i Bibelens historie, befant seg da i sine siste dager, for Daniel sier: «I kong Belsasars tredje regjeringsår fikk jeg, Daniel, se et syn, et som kom etter det jeg før hadde sett.» — Dan. 8: 1.

«Helligdommen»

 6. Hvor hadde Daniel tilbedt Gud før han ble ført i landflyktighet, og mistet Gud sitt virkelige tempel på grunn av det som skjedde omkring 11 år senere?

⁶ Før Daniel var blitt ført i landflyktighet i år 617 f. Kr., hadde han tilbedt sin Gud, Jehova, i templet i Jerusalem. Men omkring 11 år senere, i år 607 f. Kr., hadde kong Nebukadnesar, Belsasars bestefar, ødelagt byen Jerusalem og dens tempel, som kong Salomo hadde bygd. Dette herlige tempel var ikke den virkelige bolig til Daniels Gud, Jehova, men det var et bilde på den. Da Jerusalems tempel ble ødelagt av babylonierne i 607 f. Kr., ble derfor Guds virkelige bolig eller palass ikke ødelagt. — 1 Kong. 8: 27; Ap. gj. 7: 48; 17: 24.

 7. Hva var templet i Jerusalem et bilde på, og hvis offer var det som ble frambåret der, i det Aller-helligste?

⁷ Dette jordiske tempel var ikke et bilde på den kristne menighet som ble opprettet 639 år senere, på pinsedagen i år 33 e. Kr., i den gjenoppbygde byen Jerusalem. Nei, det var et bilde på Jehovas himmelske tempel eller palass, hvor han er den suverene hersker over de levende kjeruber som tjener ham. Som det så vakkert sies i Salme 99: 1: «[Jehova] er blitt konge, folkene bever, han som troner over kjeruber, jorden ryster.» Det var der i det Aller-helligste i Jehovas tempel at Jesus Kristus frambar sitt offer etter at han hadde fart opp til himmelen.

8, 9. a) Hvem gikk inn i det Aller-helligste i det jordiske tempel, og hva gjorde han der? b) Hva sies det i Hebreerne 9: 1, 24—28 angående den tjeneste Jesus Kristus utførte som en åndelig Yppersteprest?

⁸ Før det gamle Jerusalem ble ødelagt av babylonierne, frambar den jødiske yppersteprest hvert år på soningsdagen, den 10. tisjri, blodet av de offer som ble ofret den dagen, idet han sprengte blodet foran nådestolen, som var av rent gull. Oppå denne nådestolen satt det to utskårne kjeruber av gull, og over den strålte Shekinah-lyset, som representerte Jehovas usynlige nærvær. (2 Mos. 25: 17—22; 3 Mos. 16: 11—17; 4 Mos. 7: 89; 1 Sam. 4: 4; 2 Sam. 6: 2) Hva Jesus Kristus angår, så var ikke han en levittisk prest av Arons familie, og han gikk ikke inn i det Aller-helligste i det jordiske tempel i Jerusalem. Angående hans tjeneste som Jehovas åndelige Yppersteprest leser vi derfor:

⁹ «Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare var et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld, . . . men nå er han åpenbart en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer. . . . så ble også Kristus ofret én gang for alle for å bære manges synder.» — Heb. 9: 1, 24—28, vers 28 fra NW.

10. Når begynte Jesus den kurs som skulle ende med at han ofret sitt liv, og hva ble han salvet til å være?

¹⁰ Da Jesus var på jorden, frambar han et fullkomment menneskelig offer. Han begynte å følge den kurs som skulle ende med at han ofret sitt liv, da han ble døpt i vann av døperen Johannes i år 29 e. Kr. Det var på det tidspunkt Guds ånd kom ned over Jesus og han ble avlet som en åndelig Sønn av Gud til et åndelig liv. Samtidig ble han ved denne ånd salvet til å være en åndelig Yppersteprest og en åndelig Konge som var lik kong Melkisedek i den gamle byen Salem.

11. a) Hvilket nytt forhold kom Jesus da inn i, og hva var den åndelige tilstand som han da var i, blitt billedlig framstilt ved? b) Hva var det som skilte ham fra et liv som en åndeskapning i himmelen?

¹¹ Fra da av omtalte døperen Johannes den salvede Jesus som «Guds lam, som bærer verdens synd», og også som «Guds Sønn». (Joh. 1: 29—52; Matt. 3: 13—17) På grunn av dette nye åndelige forhold til Jehova Gud i himmelen befant Jesus Kristus seg på en måte, mens han ennå fulgte den kurs på jorden som ville ende med at han ofret sitt liv, i den åndelige tilstand som var billedlig framstilt ved den første avdeling i templet, som ble kalt det Hellige. Akkurat som et forheng eller teppe skilte det Hellige fra det Aller-helligste i templet, skilte Jesu fullkomne kjød, som han hadde mens han levde på jorden, ham fra et liv som en åndeskapning i de usynlige himler, hvor Gud er. Han gikk gjennom dette «forhenget» da han døde som et menneske og ble oppreist som en åndeskapning.

12. Etter hvis vis ble Jesus Kristus yppersteprest, og hva var forhenget mellom det Hellige og det Aller-helligste i templet et bilde på?

¹² Angående dette ble det skrevet til de kristne hebreere, som var patriarken Abrahams kjødelige etterkommere: «Derfor, da Gud ville enn mer vise løftets [det løfte som var gitt til Abraham] arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellom med en ed [for å støtte dette løftet], for at vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunne lyve, skulle ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss, det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» (Heb. 6: 17—20) «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvigd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss tre fram.» — Heb. 10: 19—22.

13. Hva slags oppstandelse fikk Jesus ifølge 1 Peter 3: 18, og hvem skal få del i hans oppstandelse?

¹³ Apostelen Peter vitner om at Jesus Kristus ble oppreist som en åndeskapning fordi han hadde ofret sitt menneskelige liv, slik at han kunne gå «gjennom forhenget, det er hans kjød». Peter sier: «Også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» (1 Pet. 3: 18) Han ga derfor for alltid avkall på sitt kjød og fór opp til himmelen med «blodet», det vil si, med verdien av sitt fullkomne menneskelige offer. Der, i det motbilledlige Aller-helligste, frambar han for Gud som hans Yppersteprest verdien av dette blod, som tjente som en gjenløsning. Alle Jesu innvigde, døpte etterfølgere, de som er blitt avlet av og salvet med Guds ånd, har det håp at de skal få del i hans oppstandelse og slutte seg til ham i himmelen som Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger. — Rom. 8: 14—17.

14. a) Hva er den åndelige tilstand som disse åndsavlede kristne tjener i, forbilledlig framstilt ved? b) Hvorfor kan disse bli kalt en ’hær’ og hans helligdoms bolig»?

¹⁴ Mens disse åndsavlede kristne ennå er på jorden i kjødet, tjener de som underprester i den åndelige tilstand som den første avdeling i templet, det Hellige, var et bilde på. (1 Pet. 2: 5—9) På denne måten tjener de Jehova Gud i hans ’helligdom’ selv om de fortsatt er på jorden. Ettersom disse underprester til slutt skal utgjøre 144 000, kunne de bli kalt en ’hær’ og «det folk som består av de hellige». I betraktning av at Jehova Gud kaller jorden sine «føtters skammel», kan disse 144 000 bli kalt «hans helligdoms bolig». De representerer den i det minste, for de er Jehovas teokratis jordiske undersåtter og representanter.a Mens de befinner seg på Guds fotskammel i kjødet, blir det dessuten billedlig sagt om dem at de er i templets forgård, hvor prestene holdt til, og hvor offeralteret var plassert. — Dan 8: 11, 24, NW.

Hans helligdoms bolig blir omstyrtet

15, 16. a) Hva er den salvede levning og andre som studerer Bibelen, interessert i med hensyn til Daniels syn? Hvilke to dyr så Daniel? b) Hva gjorde det ene dyret med det andre og hva skjedde med det dyr som seiret?

¹⁵ I dag, etter at utvelgelsen av disse 144 000 Jesu Kristi medarvinger har pågått i over 1900 år, finnes det på jorden bare en levning igjen av disse arvinger til Guds himmelske rike. Disse salvede kristne er sammen med andre som studerer Bibelen, interessert i på nytt å undersøke det syn som profeten Daniel hadde i den babyloniske verdensmakts siste dager.b I Daniel 8: 2—6 forteller Daniel om hvordan en vær med to horn blir angrepet av en geitebukk som hadde et stort horn mellom øynene. I Daniel 8: 7, 8 sies det deretter:

¹⁶ «Og jeg så hvorledes den kom tett inn på væren og i sinne fór løs på den og støtte til den og sønderbrøt begge dens horn, og væren hadde ikke kraft til å stå seg for den; og den kastet den til jorden og trådte den ned, og det var ingen som kunne frelse væren av dens vold. Og geitebukken ble overmåte mektig; men just som den hadde nådd sin fulle styrke, ble det store horn brutt av, og i stedet for det vokste det opp fire veldige horn, som vendte mot himmelens fire hjørner.»

17. Hvilken tid sikter synet til? Hva sa engelen at værens to horn var et bilde på, og hva var de fire horn som vokste opp på geitebukken, et bilde på?

¹⁷ Daniel behøvde ikke å gjette seg til hva dette synet betydde, og det behøver heller ikke vi. Gjennom en engel fikk Daniel høre følgende: «Gi akt på mine ord, menneskebarn! For synet sikter til endens tid. . . . Nå vil jeg kunngjøre deg hva som skal skje i vredens siste tid; for synet sikter til den for enden fastsatte tid. Væren du så, den med de to horn, det er kongene av Media og Persia. Og den raggete bukk er kongen av Grekenland, og det store horn mellom dens øyne er den første konge. Og at dette horn ble avbrutt, og at det kom fire andre i dets sted, det betyr at fire kongeriker skal oppstå av hans folk, men ikke med hans kraft.» — Dan. 8: 15—22.

18. Etter ødeleggelsen av hvilken verdensmakt begynte dette profetiske synet å få sin oppfyllelse, hvem var værens symbolske horn, og hvem var geitebukkens symbolske store horn?

¹⁸ Denne profetien begynner derfor å få sin oppfyllelse etter at mederen Darius og perseren Kyros hadde ødelagt Babylon om høsten i år 539 f. Kr. og det medopersiske verdensrike ble opprettet som den fjerde verdensmakt som er omtalt i Bibelens historie. Dette verdensrike, som ble større enn det babyloniske rike hadde vært, utvidet seg mot øst og mot vest og mot sør og fortsatte å ha verdensherredømmet fra år 539 til år 331 f. Kr. (Dan. 5: 1—6: 29; 11: 1, 2) Grekenland eller Hellas beseiret under ledelse av den makedoniske konge Alexander det persiske verdensrike i år 331 f. Kr. Det store horn som satt mellom øynene på geitebukken, var derfor et bilde på denne «første konge», Alexander den store. Det greske verdensrike, som hurtig utvidet seg så langt østover som til Indus-elven i India, kom på denne måten til å innta stillingen som den femte verdensmakt som er omtalt i Bibelens historie.

19. Hvordan ble geitebukkens «store horn» brutt av, og hvem ble i dets sted de symbolske fire horn?

¹⁹ I år 323 f. Kr. døde Alexander av malaria i byen Babylon, og hans kongedømme ble derved brakt til en tidlig avslutning. Det «store horn» ble således brutt av da det sto på høyden av sin makt. Etter at Alexanders generaler i flere år hadde manøvrert tingene etter sitt eget hode, oppsto det fire hellenistiske riker, men ingen av disse ble naturligvis opprettet med Alexanders «kraft». Da året 301 f. Kr. kom, hersket således general Ptolemaios Lagos i Egypt og Palestina, general Selevkos Nikator i Mesopotamia og Syria, general Kassander i Makedonia og Hellas og general Lysimachos i Trakia og Lilleasia. I symbolsk forstand vokste det opp fire mindre «horn» i stedet for det ene, store horn, noe som viser at Bibelens profetier er sanne og ufeilbarlige. — Dan. 11: 3, 4.

20. a) Hvilken del av profetien ble ikke oppfylt den gang? b) Hva skjøt opp av et av de fire horn, og hva gjorde det?

²⁰ Den del av profetien som gjaldt «endens tid», «vredens siste tid», ble imidlertid ikke oppfylt den gang. (Dan. 8: 17, 19) Hvilken del av verdenshistorien får Daniel nå se i sitt syn? Daniel skriver om de fire horn, de fire hellenistiske riker, og sier: «Og av det ene av dem skjøt det opp et nytt horn, som fra først av var lite, men siden ble overmåte stort mot sør og mot øst og mot det fagre land. Og det vokste like opp til himmelens hær og kastet noen av hæren — av stjernene — til jorden og trådte dem ned. Ja, like til hærens fyrste hevet det seg; det tok fra ham det stadige offer, og hans helligdoms bolig ble omstyrtet. Og sammen med det stadige offer ble hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld [på grunn av overtredelse, NW]; og hornet kastet sannheten til jorden, og det hadde framgang med alt det foretok seg.» — Dan. 8: 9—12.

21. Hva sa engelen at det symbolske lille horn skulle gjøre, og hvordan skulle det gå med det?

²¹ Vi får også her vite noe som hjelper oss til å forstå betydningen av dette profetiske synet, for gjennom en engel får Daniel høre følgende inspirerte uttalelse angående de fire hellenistiske riker: «Og i den siste tid av deres herredømme, når overtrederne har gjort sine synders mål fullt, skal det oppstå en konge med frekt åsyn og kyndig i onde råd. Og hans makt skal bli stor, men ikke ved hans egen kraft, og han skal gjøre utrolig stor skade og ha framgang med alt det han foretar seg; han skal ødelegge mektige fyrster og de helliges folk [det folk som består av de hellige, NW]. Og fordi han er klok, skal hans svikefulle ferd lykkes for ham; han skal opphøye seg i sitt hjerte, og han skal ødelegge mange i deres trygghet; ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette seg opp; men uten menneskehånd skal han knuses.»

22. Hva sa engelen til Daniel at han skulle gjøre med synet, og hvorfor?

²² Betydningen av denne del av synet skulle være forseglet for oss, for det ble sagt til Daniel: «Og synet om aftenene og morgenene, som det var tale om, er sannhet; men gjem du synet, for det sikter til en fjern framtid!» — Dan. 8: 23—26.

23 a) Hvem er «hærens fyrste», og hvem er «fyrstenes fyrste»? b) Hvilket symbolsk «horn» var ifølge historien det ’lille horn’ en utløper av?

²³ Vi lever nå i det som den gang var «en fjern framtid». Vi spør derfor: Hva viser verdenshistorien angående oppfyllelsen av dette profetiske syn? Engelen forklarte at «hærens fyrste» er den samme som «fyrstenes fyrste». Dette er den himmelske Teokrat, Jehova Gud. Blant alle dem som kalles ’fyrster’ på jorden, er han den store Fyrste. Ingen kan sammenlignes med ham eller holde stand mot ham. Ikke engang det symbolske ’lille horn’, ’kongen med det frekke åsyn’, kan gjøre det. Hvem er så denne politiske makt? Ifølge historien var den en utløper av et av de fire symbolske «horn», det «horn» som var lengst mot vest, det vil si, Makedonia og Hellas, det hellenistiske rike som general Kassander regjerte i. Senere ble dette rike oppslukt av riket til general Lysimachos, som var konge i Trakia og Lilleasia. Det var nå bare tre symbolske «horn» igjen. I det annet århundre før vår tidsregning erobret så Roma disse vestlige hellenistiske områder.

24. a) Hvordan ble Roma den sjette verdensmakt som er omtalt i Bibelens historie? b) Hvorfor kunne det romerske verdensrike, trass i sin forfølgelse av de kristne, ikke være det symbolske ’lille horn’?

²⁴ I det første århundre før vår tidsregning erobret Roma de østlige hellenistiske områder og til slutt også de sørlige områder. I år 30 f. Kr. ble Roma således den sjette verdensmakt som er omtalt i Bibelens historie. Var det så det romerske verdensrike som var det ’lille horn’, denne «konge med frekt åsyn»? Nei, for det fortsatte ikke å eksistere helt til «den for enden fastsatte tid». Ifølge det engelen sa til Daniel, var det da denne profetien skulle få sin oppfyllelse. (Dan. 8: 19) Det romerske verdensrike forfulgte riktignok på det grusomste Jesu Kristi åndsavlede etterfølgere, som tilba og tjente Jehova i hans åndelige ’helligdom’. Disse befant seg i den åndelige tilstand som blir billedlig framstilt ved det Hellige i det jordiske tempel. Det sies at Roma dømte apostlene Peter og Paulus til døden etter den store brannen i Roma som keiser Nero ga de kristne skylden for. Åpenbaringen 1: 9 viser dessuten at det var det romerske rike som holdt apostelen Johannes i fangenskap på straffeøya Patmos. Men denne forfølgelsen opphørte kort tid før keiser Konstantins såkalte omvendelse. Dette hendte imidlertid 1600 år før «endens tid», som begynte da hedningenes tid utløp i 1914 e. Kr. Til og med Det hellige romerske rike mistet sin makt mange år før 1914.

25 a) Hvilken forbindelse hadde det ’lille horn’ med det romerske verdensrike, og hva viste det seg å være? b) I hvilken forstand var det en «konge med frekt åsyn»?

²⁵ Hvem er da ifølge historien det symbolske ’lille horn’, denne aggressive «konge med frekt åsyn»? Det var en utløper i nordvestlig retning av det romerske verdensrike, nemlig Britannia. Like til begynnelsen av det tredje århundre etter Kristus fantes det romerske provinser i det som nå er England. I løpet av de etterfølgende århundrer ble England setet for et imperium, som fra det 17. århundre omfattet kolonier i Nord-Amerika. I 1763 beseiret det britiske imperium Spania og Frankrike, som begge utgjorde en mektig del av Det hellige romerske rike. Fra da av viste det britiske imperium at det hadde herredømmet på havet og var den sjuende verdensmakt som er omtalt i Bibelens profetier. Selv etter at de 13 amerikanske kolonier hadde brutt med England og opprettet Amerikas forente stater, fortsatte det britiske imperium å vokse inntil det til slutt omfattet en fjerdedel av jordens overflate og en fjerdedel av dens befolkning. Den sjuende verdensmakt fikk enda større makt da Amerikas forente stater begynte å samarbeide med Storbritannia og dannet den angloamerikanske verdensmakt. Økonomisk og militært var den i sannhet en «konge med frekt åsyn».

26. Hvordan vokste det symbolske ’lille horn’ seg overmåte stort «mot det fagre land», og hvilket spørsmål oppstår derfor med hensyn til dette «fagre land» som stedet for oppfyllelsen av profetien?

²⁶ I 1917 vokste den angloamerikanske verdensmakt seg ’overmåte stor . . . mot det fagre land’. Hvordan gjorde den det? Ved å innta Jerusalem den 9. desember og bringe Palestina under britisk kontroll. I 1920 lot Folkeforbundet Storbritannia få mandat over Palestina, og den ordningen fortsatte til 14. mai 1948. I bibelsk tid var det lovte land som Jehova ga sitt utvalgte folk, så vakkert at Jehova kalte det «det fagreste av alle land», slik det framgår av Esekiel 20: 6, 15. Var det bokstavelig talt der at «hans helligdoms bolig ble omstyrtet» av det symbolske ’lille horn’? For å finne svaret på det må vi undersøke kjensgjerningene nå i «endens tid».

[Fotnoter]

[Bilde på side 152]

Salomos tempel var ikke et bilde på den kristne menighet. Det var et bilde på Guds himmelske tempel, hvor Jesus gikk inn i det Aller-helligste med verdien av sitt gjenløsningsoffer