Slutten på «hedningenes tider»

 1. Hva viser Paulus i Hebreerne 10: 12, 13 angående Kristi ventetid?

APOSTELEN Paulus viser at Jesus Kristus ikke begynte sitt lovte nærvær eller parousia ved enden på det jødiske system i år 70 e. Kr. Etterat Jesus hadde fart opp til himmelen for å sette seg der ved Guds høyre hånd, begynte han å vente på at «hedningenes tider» skulle utløpe. Om dette sier apostelen: «Men da Kristus for all tid hadde ofret ett offer for synder, satte han seg ned ved Guds høyre hånd, for der å vente til hans fiender skulle bli gjort til skammel for hans føtter.» — Hebr. 10: 12, 13, Rev. stand. overs.

 2. Hvorfor endte ikke hans ventetid i år 70 e. Kr.? Hvordan blir det vist?

² Legg nå merke til hvorfor Jesu ventetid ved Guds høyre hånd ikke sluttet ved enden av den jødiske tingenes ordning i år 70 e. Kr. Det var fordi «hedningenes tider» ikke endte da, men fortsatte å løpe videre. Dette ble understreket ved at Jerusalem i år 70 for annen gang ble utslettet av hedninger. Jesus forklarte i sin egen profeti at dens ødeleggelse betydde at «hedningenes tider» skulle vare i en lang tid etter år 70. Han sa: «Stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk, og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid [tider, Aut. eng. overs.] er til ende.» (Lukas 21: 23, 24) Hedningene tok den gang fullstenqig herredømmet over jorden, og Jesu fiender ble naturligvis ikke gjort til hans fotskammel på den tiden. Det er tydelig at han den gang ikke anstrengte seg noe for å gjøre dem til sin fotskammel. Han lot dem ødelegge Jerusalem, som Jehova engang hadde knyttet sitt navn til ved sitt tempel. Først da «hedningenes tider» var slutt, kunne Jesus Kristus motta sitt rike, begynne sitt kongelige nærvær og herske midt iblant sine fiender. Derfor kom ikke hans nærvær og den verdens ende han profeterte om, i år 70 e. Kr. Hans nærvær i Rikets makt begynte i 1914 e. Kr. Det var i det året Jehova lot sitt rike bli født.

 3. Hvorfor sier vi bestemt at 1914 avmerker tidspunktet for Rikets fødsel?

³ Jehovas rike ved hans Kristus er en himmelsk regjering, og innsettingen av hans Kristus må foregå i de usynlige himler. Hvorfor sier vi da med slik bestemthet at 1914 avmerker tidspunktet da Riket begynte og følgelig begynnelsen til Kristi annet nærvær eller parousia? Jo, for i 1914 endte «hedningenes tider». Men likevel, hvorfor skulle dét fastsette tiden da ’kongedømmet over verden tilfalt Herren Gud og hans salvede’? Hvorfor skulle det være tidspunktet da Jehova Gud den allmektige tok sin store makt og begynte å herske hva vår jord angår? (Åpb. 11: 15—17) Jo, for da «hedningenes tider» først begynte, lot Jehova Gud sitt forbilledlige rike på jorden bli omstyrtet av de verdslige hedenske makter. Disse «hedningenes tider» begynte ikke da Jerusalem ble ødelagt av romerske legioner under general Titus i år 70 e. Kr. Hvis «hedningenes tider» løp videre etter år 70 e. Kr., fordi Jerusalem da ble ødelagt for annen gang, da er det logisk at disse hedningetidene i virkeligheten begynte i 607 f. Kr. I det året ble nemlig Jerusalem for første gang ødelagt av hedningene, av kong Nebukadnesars babyloniske hærer. Den ble tråkket ned under hedningenes hæl, og gjenvant aldri senere fullstendig uavhengighet fra hedensk styre under en hersker av kong Davids ætt, ikke engang etterat byen og dens tempel ble gjenoppbygd sytti år senere, i 537 f. Kr.

 4. Hvorfor må hedningenes tider ha begynt i 607 f. Kr.?

⁴ Det var da Jerusalem første gang ble ødelagt, i 607 f. Kr., at Guds befaling angående symbolene på den aktive kongemakten, kronen og mitraen, ble satt ut i livet: «Og du dødsdømte, du ugudelige, [Sedekias] du Israels fyrste, hvis dag er kommet når den misgjerning er skjedd som fører til undergang! Så sier [Jehova], Israels Gud: Ta huen [mitraen, Am. stand. overs.] bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer; det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» (Esek. 21: 25—27) Den kongen det her ble talt til, var av Davids kongelige slektslinje gjennom kong Salomo, og om Salomos styre leser vi: «Så satt Salomo på Jehovas trone som konge i stedet for sin far David.» (1 Krøn. 29: 23, Am. stand. overs.) Den trone som Israels konger av Davids ætt satt på, representerte altså Jehovas trone, og Jehova var den virkelige og rettmessige konge over fortidens Israel. Dette forklarer hvorfor Jesus ga følgende befaling angående det gamle Jerusalem: «Men jeg sier eder at I aldeles ikke skal sverge, hverken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store konges stad.» (Matt. 5: 34, 35) I 607 f. Kr. ble mitraen og kronen, som symboliserte den aktive kongemakten, tatt fra Israels konge. «Jehovas trone» ble styrtet og fjernet, og skulle aldri bli gjenreist på jorden, så en jøde kunne sitte på den. Hedningene fikk lov å ødelegge den forbilledlige «store konges stad», og fikk derved herredømmet over hele jorden. Når vi tar alt dette i betraktning, må «hedningenes tider» ha begynt i det skjebnesvange året.

 5. Hva måtte derfor enden på hedningetidene bety?

⁵ Begynnelsen av hedningetidene betydde derfor at Jehovas kongedømme og styre hadde endt eller var blitt utsatt, selv når det gjaldt den del av jorden som jødene var i besittelse av. Jehova hadde erklært at hans ordning med kongedømmet, som lot en jødisk hersker sitte på «Jehovas trone», ikke skulle være mer, før Messias kom. Han har retten til det, og på den tiden skulle Gud gi ham den. Dette betyr at Jehovas rike ved hans Kristus ville bli opprettet så snart hedningetidene hadde endt. Eller sagt med andre ord: Enden på hedningetidene betydde at tiden for opprettelsen av Guds rike var kommet. Det betydde også at kongemakten ble gitt til Messias, som har en gudgiven rett til å herske.

 6. Hvor mange slike tider er det? Hvordan var det med Riket mens de varte?

⁶ Jesus sa at «hedningenes tider» skulle strekke seg lenger enn til år 70 e. Kr., da Jerusalem ble jevnet med jorden av Romas keiserlige hærer. Når skulle da disse «tider» ende? Å finne ut det, betyr det samme som å finne ut det nøyaktige tidspunkt for opprettelsen av Guds rike, da Messias fikk makten og hans nærvær begynte. Fjerde kapitel i Daniels profeti viser lengden på hedningetidene, nemlig at de er syv symbolske tider lange. Nebukadnesar, Babylons konge, var den hedenske monark som Gud brukte til å eksekvere dommen over det troløse Israel og til å ødelegge Jerusalem. Gud sendte en drøm til Nebukadnesar, og brukte Daniel til å uttyde den for ham. Gjennom denne drømmen åpenbarte Jehova Gud at det guddommelige styre skulle bli uten noen synlig eksistens eller være midlertidig uvirksomt i «syv tider». I disse symbolske «tider» skulle de hedenske herskermaktene som var representert ved Nebukadnesar, oppføre seg lik ufornuftige villdyr. Ved slutten av de «syv tider» skulle Guds rike opprettes med hensyn til jorden, og han skulle gi herskermakten til den han hadde bestemt. Da denne arvingen var på jorden, ble han regnet som «den ringeste av menneskene», og han led en vanærende død på Golgata. Denne arvingen var Kristus Jesus, kong Davids etterfølger.

 7. Hvilken gjenopprettelse talte Peter om? Hva beviser dette?

⁷ Ordningen med «syv tider» var ikke noe de hedenske maktene tvang Jehova til å innrømme dem. Det var noe han selv ordnet med ifølge sin egen overlegne vilje og vise hensikt. Spørsmålet blir helt avgjort når vi forstår at gjenopprettelsen av Guds rike ved Kristus kommer ved slutten av hedningenes tider og bringer dem til en avslutning. Det var denne gjenopprettelse av Riket Peter mente da han noen uker etterat Jesus hadde fart opp til Herren Guds åsyn, sa til jødene: «Så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» (Ap. gj. 3: 19—21) Det Peter her sa, beviser at Riket ikke ble gjenopprettet da Jesus fór opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Det kunne ikke være slik, for Jerusalem ble ødelagt syv og tredve år etter Jesu himmelfart, og ble derved tråkket enda mer ned inntil hedningenes tider skulle være til ende.

 8. Hvor lenge varte Nebukadnesars galskap? Hva symboliserer dette?

⁸ Syv bokstavelige tider skred fram over kong Nebukadnesar etter at han plutselig var blitt gal, trodde at han selv var et gressetende dyr og ble drevet ut på marken for å leve som et slikt dyr. De «syv tider» Nebukadnesar måtte igjennom, var syv år med tolv lunar-måneder, altså med 360 dager i året. Det ville til sammen bli 2520 dager (7 X 360 dager) i de syv bokstavelige tider. Disse 2520 dagene eller de «syv tider» da han var gal, var et profetisk bilde på «hedningenes tider», da Jerusalem skulle være nedtrådt av mentalt ubalanserte hedningemakter som var lik dyr. Når det gjelder hedningemaktene, er «syv tider» ikke bokstavelige, men må være symbolske. Gud gir selv regelen for tolkingen av symbolikken. Når det gjaldt straff over Israel, sa han nemlig: «Et år for hver dag.» (4 Mos. 14: 34) «Én dag for hvert år.» (Esek. 4: 6) De 2520 dager da Nebukadnesar var gal, symboliserte derfor 2520 år som ble satt av til «hedningenes tider». Når begynte denne lange rekken av år?

BEREGNINGEN AV TIDEN

 9. Hvor faller Bibelens tidsregning sammen med den verdslige?

⁹ Bibelens tidsregning faller sammen med den verdslige histories tidsregning i det første år til Kyros den store, Persias konge. Sammen med sin onkel, mederen Darius,a omstyrtet Kyros det babyloniske verdensrike. Om dette sier 1944-utgaven av The Westminster Dictionary of the Bible i sin tabell under «Kronologi» (side 108): «I 539 f. Kr. inntar Kyros Babylon.» The Encyclopedia Americana fra 1929 sier også under «Kyros den store» (side 373): «I 546 slo han Krøsus, den rike og mektige kongen i Lydia, og i 539 inntok han Babylon, som ikke bød på stor motstand, splittet som det var av indre uenighet.» The Encyclopædia Britannica (ellevte utgave, 1910) sier under «Kyros den store» (side 707): «Hvorfor krigen med Babylon, som var blitt uunngåelig, ble utsatt til 539, vet vi ikke. Her ødela også Kyros en mektig stat i et eneste felttog. Nabonids hær ble beseiret; selve Babylon forsøkte ikke på motstand, men overga seg den 16. tishri (10deb oktober) 539 til den persiske general Gobryas.»

10. Hvordan finner vi tiden for Kyros’ første år som konge?

¹⁰ Det sies ofte at denne Gobryasc er den samme som mederen Darius. Daniel 9: 1 og 11: 1 taler om «Darius’ første år» som «konge over kaldeerriket». Babylon ble omstyrtet i oktober 539 f. Kr., men den vanlige babyloniske måten å regne en konges regjeringstid på var å begynne fra den 1. i vårmåneden nisan.d Månedene fra oktober i 539 og til den 1. nisan 538 f. Kr. ble derfor omtalt som ’begynnelsen til kongens regjeringstid’. Darius’ første hele år kom følgelig til å strekke seg fra den 1. nisan 538 f. Kr. og til slutten av måneden adar i 537 f. Kr., altså, omtrent fra 24. mars 538 og til 11. mars 537 f. Kr., julianske kalender (eller fra 18. mars 538 til 5. mars 537 f. Kr., gregorianske kalender).e Kyros’ første år blir nå i alminnelighet oppgitt å være 538 f. Kr. Hvis da Kyros regjerte sammen med Darius, strakte Kyros’ første hele år seg mer enn to måneder inn i 537 f. Kr., og i denne tiden kunne han utstede sin forordning om at templet i Jerusalem skulle gjenoppbygges.f Men hvis Kyros etterfulgte Darius under eller like etter Darius’ første år, da kom Kyros’ første hele år til å strekke seg fra den 1. nisan 537 f. Kr. og til slutten av adar 536 f. Kr., altså, omtrent fra 12. mars 537 og til 29. mars 536 f. Kr., julianske kalender (eller fra 6. mars 537 til 23. mars 536 f. Kr., gregorianske kalender). På den måten ville det bli tilstrekkelig mange måneder i året 537 f. Kr. til at Kyros’ forordning kunne komme ut over hele hans rike, til at bidragene til tempelbyggingen kunne gis, til at israelittene kunne forberede og foreta reisen til Jerusalem og til at de kunne slå seg ned i byene sine før den første dag i den syvende måned (tishri) i 537 f. Kr. — Esras 1: 1; 2: 68—70; 3: 1, 6. Les fotnoten.g

11, 12. Hvordan kunne Daniel på forhånd vite hvor mange år Jerusalem skulle ligge øde?

¹¹ I 538 f. Kr., mens Darius regjerte, skrev Daniel: «I Darius’, Ahasverus’ sønns første regjeringsår — han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket — i det første år av hans regjering la jeg, Daniel, i bøkene merke til tallet på de år som [Jehova] hadde talt om til profeten Jeremias — at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner.» — Dan. 9: 1, 2.

¹² Om denne tiden da «Jerusalem lå i ruiner», sa Jeremias 25: 11, 12: «Og hele dette land [ikke bare Jerusalem, men hele Juda også] skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslag skal tjene Babels konge i sytti år. Men når sytti år er til ende, da vil jeg hjemsøke kongen i Babel og folket der, sier [Jehova], for deres misgjernings skyld, og jeg vil hjemsøke kaldeernes land og gjøre det til evige ørkener.» Jeremias 29: 10 hentydet til de samme sytti år da landet skulle ligge øde, og sa til de fangne jøder i Babylon: «For så sier [Jehova]: Når sytti år er gått til ende for Babel, vil jeg se til eder og oppfylle for eder mitt gode ord, at jeg vil føre eder tilbake til dette sted.»

13. Hva gjorde slutt på disse årene da landet lå øde, som forutsagt?

¹³ Etter de sytti år da landet lå øde, kom de fangne israelittene tilbake igjen, som det var forutsagt i Jeremias 33: 10, 11: «Så sier [Jehova]: På dette sted om hvilket I sier: Det er øde, uten mennesker og uten fe — her i Judas byer og på Jerusalems gater, som ligger øde, uten mennesker og uten innbyggere og uten fe, skal det ennå en gang høres fryds røst og gledes røst.» Landet måtte ligge øde uten menneskelige innbyggere og uten husdyr, for å nyte godt av en ubrutt rekke sabbater i sytti år. (Jer. 32: 43; 33: 12; 36: 29) Disse sytti år da Juda land lå øde, endte i 537 f. Kr., etterat Kyros i det første år av sin regjering over Babylon utstedte sin forordning. Dette hendte, sier 2 Krønikebok 36: 21—23, «forat [Jehovas] ord i Jeremias’ munn skulle bli oppfylt — til landet hadde gjort fyldest for sine sabbatsår; alle de dager det lå øde, hadde det hvile — til sytti år var gått til ende. Så var det i perserkongen Kyros’ første år; da vakte [Jehova], forat hans ord i Jeremias’ munn skulle oppfylles, slike tanker i perserkongen Kyros’ ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse: Så sier Kyros, kongen i Persia: [Jehova], himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda. Er det noen blant eder av alt hans folk, så være [Jehova] hans Gud med ham, og han kan dra dit!» En trofast levning av jødene eller israelittene dro dit det året.

14, 15. I hvilket år begynte hedningetidene? Hvorfor ikke tidligere?

¹⁴ Altså endte tiden da Juda og Jerusalem lå øde, i året 537 f. Kr. Etter som det var slutten på sytti års øde tilstand for landet, må disse årene ha begynt sytti år tidligere, i 607 f. Kr., og Jerusalem må ha blitt ødelagt av Nebukadnesar i det året.

¹⁵ «Hedningenes tider» eller de symbolske «syv tider» begynte følgelig ikke da Farao Neko av Egypt tok kong Joakas av Juda til fange og gjorde Jojakim, Joakas’ bror, til konge i Jerusalem i stedet. Det hendte i 628 f. Kr. «Hedningenes tider» begynte heller ikke etterat kong Jojakim var død, da Nebukadnesar kom til Jerusalem og fjernet Jojakims sønn Jojakin fra tronen. Han førte Jojakin som fange til Babylon og gjorde Jojakims bror, Sedekias, til konge i Jerusalem. Det hendte i 617 f. Kr. (2 Kong. 23: 31 til 24: 18) Nei, disse «hedningenes tider» begynte i det ellevte år av Sedekias’ regjering, i 607 f. Kr., da han ble avsatt som konge og Juda land ble tømt for mennesker og dyr. Da begynte Jerusalem og dens rike å bli nedtrådt av hedningene.

SLUTTEN PÅ DE «SYV TIDER»

16. På hvilken dag i hvilken jødisk måned ødela de Jerusalem?

¹⁶ Jeremias overlevde Jerusalems ødeleggelse i 607 f. Kr. Han forteller oss at babylonerne slo en bresje i Jerusalems murer den 9. tammuz, det vil si, på den 9de dag i den 4de jødiske måned i året. Da flyktet kong Sedekias og hans menn fra Jerusalem, men bare for å bli tatt til fange. Og så, på den 10de dag i den 5te jødiske måned, den 10. ab, kom babylonerne og begynte å brenne ned templet, kongens slott og de andre husene i byen. De brøt ned bymurene, tok de overlevende jødene til fange og førte de fleste av dem til Babylon som lå hundrevis av kilometer borte. (Jer. 52: 6—16) Når var den 10. ab i året 607 f. Kr.?

17. Når var den dagen i 607 f. Kr. etter vår kalender?

¹⁷ Det jødiske året var et måneår og begynte derfor ved den første nymåne nærmest vårjevndøgn. En meddelelse fra Det nautiske almanakkselskap i England, datert den 11. desember 1945, forteller oss følgende: «Vårjevndøgn i året 607 f. Kr. var den 28de mars, og den nærmeste nymåne inntraff den 2nen april, 23de time; en nærmere beregning vil være uten betydning.» Men den administrerende direktør for Den nautiske almanakk fra De forente staters marineobservatorium gir oss den 1. august 1946 den opplysning at datoen for vårjevndøgn i 607 f. Kr. var den 27. mars, kl. 19 (julianske kalender).h Den avviker altså omtrent en dag fra den britiske beregningen. Datoen for den nymåne som lå nærmest vårjevndøgn, blir oppgitt å være den 2. april, kl. 22 (julianske kalender),i og dette stemmer jo med den britiske beregningen. Den oppgir at den 5te nymåne, som var innledningen til den 5te jødiske måned, ab, inntraff kl. 10 den 30. juli (julianske kalender) eller den 23. juli (gregorianske).j Denne nymånen ville ikke være synlig i Jerusalem før 30 timer senere. Den 1. ab, altså den lste dag i den 5te jødiske måned, begynte derfor ikke før solnedgang den 1. august (julianske) eller den 25. juli (gregorianske). Den 10. ab, altså den 10de dag i den 5te måned, ville da begynne ved solnedgang den 10. august og vare til solnedgang den 11. august, julianske kalender, eller fra 3. til 4. august, gregorianske kalender.k Den dagen i 607 f. Kr. begynte ødeleggelsen av Jerusalem, som ovenfor er beskrevet.l

18. Men fra hvilken måned regner vi at hedningetidene begynte? Hvorfor?

¹⁸ Nå begynte ikke den fullstendige ødeleggelse av Juda land den 11. august (julianske) eller den 4. august (gregorianske) i 607 f. Kr. Nebukadnesars høvding lot de fattigste menneskene i landet bli tilbake og dyrke jorden og arbeide med vingårder, og det var ikke før i den siste halvdelen av den syvende jødiske måned i 607 f. Kr. at disse jødene ble redde og flyktet ned til Egypt. (Jer. 41: 1—4, 11—15; 42: 7; 43: 4—7) Nymånen for denne 7de måned begynte den 27. september kl. 15, julianske kalender;a og følgelig ble ikke Juda land og Jerusalem lagt øde uten innbyggere før ut i oktober 607 f. Kr. Fra da av regner vi at hedningetidene begynte.

19. I hvilken måned i hvilket år endte de da? Med hvilken begivenhet?

¹⁹ Når de syv symbolske tidene begynte i oktober 607 f. Kr. og varte i 2520 år, så måtte «hedningenes tider» ende i oktober 1914 (e. Kr.). Da utløp den tiden Jehova hadde gitt jordens hedningemakter til å utøve verdensherredømmet i uten at Han skulle gripe inn. Da endte den tiden da Kristus Jesus satt ved hans høyre hånd og ventet på å få sine fiender gjort til sin fotskammel. Dette betyr at tiden var kommet da Jehova Gud skulle ta sin universelle makt og begynne sitt styre over jorden. Tiden var kommet da Hans rike skulle bli født, ved at han satte sin Sønn Kristus Jesus på tronen forat han skulle tjene som konge for ham med full makt og myndighet. Da måtte det synet Daniel så, bli oppfylt, nemlig at Menneskesønnen skulle komme til Jehova Gud, «den gamle av dager», og få «herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham». Det teokratiske herredømme måtte ikke lenger bli holdt i uvirksomhet, men Riket måtte bli gjenopprettet, og Jehova Gud måtte gi makten til ham som har retten til å ha den. Da måtte Jehova utstrekke sin Sønns kongestav fra Sion, med befalingen: «Hersk midt iblant dine fiender!» (Dan. 7: 13, 14; Esek. 21: 27; Salme 110: 1, 2) Alt dette hendte på den tid som var fastsatt av den høyeste Gud, nemlig i 1914 e. Kr.

HVA SOM ENDTE OG HVA SOM BEGYNTE

20, 21. Hvilket Jerusalem ble ikke nedtrådt etter det? Hvorfor ikke?

²⁰ Her er det interessante spørsmål som melder seg. Noen vil spørre: ’Når Jesus sa at Jerusalem skulle ligge nedtrådt av hedningene inntil hedningenes tider var til ende, og når de syv tidene endte i oktober 1914, hvorfor ble det da ikke slutt på at Jerusalem lå nedtrådt av hedningene i den måneden for fem og tredve år siden?’ Vårt svar er: Jesus sa ikke at Jerusalem skulle bli gjenoppbygd på jorden av Jehovas folk ved slutten på hedningetidene, og at byen skulle bli befridd fra det hedenske herredømmet. Den nåværende byen Jerusalem som ligger nede i Palestina, er ikke staden til den store konge Jehova Gud, selv om kristenheten sier at visse steder der er «hellige». Den byen er dømt til ødeleggelse ved denne verdens ende. Det sanne Jerusalem kommer derimot til å bestå til evig tid som hovedstaden for Jehovas universelle organisasjon. Vi mener det nye Jerusalem, som Jesus Kristus ga apostelen Johannes et billedlig syn av på øya Patmos. Denne staden er himmelsk, ikke jordisk. Den er åndelig, ikke materiell eller lagd av mennesker. Den kommer ned fra himmelen for å regjere jorden. Ikke ved at den bokstavelig kommer ned, men ved at den tar makten over hele jorden og sender sin mirakuløse kraft ned fra himmelen for å utføre Guds vilje overalt på jorden. — Åpb. 21: 1—23.

²¹ Jesus Kristus er «kongers konge og herrers herre» over dette sanne Jerusalem. Ved slutten av hedningetidene i 1914 ble han satt på tronen som regjerende Hersker i Jehovas stad, «den store konges stad». Etterat det teokratiske herredømme over jorden hadde vært avbrutt av hedningemaktene i 2520 år, kom det da igjen til makten i det nye Jerusalem. Det skal aldri mer bli trådt ned av hedningene. På den annen side var tiden i 1914 kommet til at disse hedenske fiendene skulle bli gjort til fotskammel for det nye Jerusalems konge, forat han skulle herske iblant dem. — Salme 110: 2.

22. Blir dette motbevist av at Jehovas vitner har vært forfulgt siden 1914?

²² Men noen andre spør: ’Når tiden da hedningene trådte ned Jerusalem endte i 1914, hvorfor begynte da nettopp det året en stor forfølgelse av Jehovas vitner, som nådde høydepunktet i 1918, og som praktisk talt drepte arbeidet med å vitne om Riket?’ Vi svarer: Kristenheten forfulgte det sanne Guds Israel, Jesu Kristi etterfølgere, men det kunne ikke innvirke eller forandre på Kristi kongelige stilling i himmelen. Mens den første verdenskrig pågikk på jorden fra 1914 til 1918, ble ’striden i himmelen’ utkjempet mellom Jehovas nyinnsatte konge og Djevelens demonorganisasjon. Den nye konge ble fortsatt sittende på sin himmelske trone, men Djevelen og hans demoner ble kastet ned til jorden og holdt i forvaring der til ødeleggelsen kommer på den bestemte tid. Djevelen og hans demoner viste at de var ute av stand til å trå ned det himmelske nye Jerusalem. De ble i stedet selv lagt under Kongens føtter. — Åpb. 12: 1—13.

23. Hvorfor ble da forfølgelsen tillatt? Hva foregår likevel?

²³ Vitnene for Jehova her på jorden forkynte enden på hedningetidene i 1914 og opprettelsen av Hans rike ved Kristus. Det var av en bestemt grunn at forfølgelsen fikk rase mot disse vitnene i en slik grad at deres offentlige forkynnelse av Riket ble drept i 1918. Det skjedde ikke for å vise at Jerusalem skulle bli mer nedtrådt, men for å bevise overfor hele universet at alle jordiske nasjoner, kristenheten innbefattet, forkastet Jesus Kristus som jordens rettmessige konge. Hvordan kunne de, etterat han var blitt den regjerende himmelske Hersker, bevise dette på noen annen måte enn ved å forkaste hans rikes budskap og hans sendemenn, hans trofaste etterfølgere? Hvis det var slutten på forfølgelsen av Jehovas vitner som skulle avgjøre saken, da ville ikke ’nedtråkkingen av Jerusalem av hedningene’ være slutt før i Harmageddon-slaget, da alle disse hedenske fiender av det nye Jerusalem skal slikke støvet i ødeleggelsen. Men Jesus gjenopplivet den offentlige virksomhet til levningen av sine trofaste etterfølgere i 1919, og det gjorde han for å vise at det nye Jerusalems konge fortsatt sto uavhengig over all hedensk makt og myndighet og over deres gud, Satan Djevelen. I de tredve årene som er gått siden den gang, har ingenting vært i stand til å stoppe eller forminske deres verdensomfattende forkynnelse av Riket.

24. Hvorfor er det ikke noe motbevis at verdenskrigen brøt ut før oktober 1914?

²⁴ Men hvis hedningetidene endte i oktober 1914, hvorfor brøt da nasjonenes vrede ut i verdenskrigen den 28. juli? Den dagen gikk Østerrike-Ungarn til krig mot Serbia, og den 1. august erklærte Tyskland Russland krig. Andre krigserklæringer fra det ene landet etter det andre i kristenheten fulgte i rask rekkefølge. Vi svarer: De fleste krigserklæringene i 1914 ble gitt i august måned, selv om det fortsatte å følge krigserklæringer opp gjennom alle årene helt fram til 19. juli 1918. Den dagen erklærte Honduras Tyskland krig. August måned i 1914 svarte til august måned 2520 år tidligere. Da ble det gamle Jerusalem inntatt av babylonerne, og templet og det kongelige slott der ble ødelagt den 3.—4. august 607 f.Kr., gregorianske kalender.b Men det betydde ikke at hedningetidene begynte da. Jerusalem ble i virkeligheten lagt under beleiring av babylonerne ett år og syv måneder før den falt. På samme måte kunne en i kristenheten høre sabelrasling like lenge før konflikten virkelig kom i slutten av juli 1914. Dette betyr derfor ikke at hedningetidene begynte da beleiringen av Jerusalem tok til og heller ikke da Jerusalem falt. Hedningetidene begynte da både Jerusalem og Juda land ble lagt fullstendig øde i oktober 607 f. Kr. Følgelig måtte de ende i den samme måneden 2520 år senere, i oktober 1914 e. Kr. I slutten av den måneden var ti nasjoner i Europa og Det fjerne Østen i krig.

25. Endte verden i 1914? Hva begynte for den gamle verden?

²⁵ Nå spør vi rett ut: Endte den gamle verden i 1914 e. Kr.? Vi svarer: Nei! Den gamle tingenes ordning og dens hedningenasjoner er fremdeles spill levende, og tilsynelatende sterkere enn noensinne, væpnet som de er med atombomben og andre krigsvåpen for å være herre over situasjonen. Det er derfor tydelig at svaret på spørsmålet må bli Nei! Og Jesus sa ikke i sin profeti at verden skulle ende på det tidspunktet. «Hedningenes tider» endte da, men dette gjorde ikke ende på verden. Men det var noe som begynte da for den dødsdømte gamle verden. Hva var det? Jo, «endens tid» for den, dens fullendelse (syntéleia), da bestemte faktorer virker sammen mot en felles ende. 1914 var derfor begynnelsen til enden på denne verden. Dens «endens tid» har en begynnelse og en slutt. Den begynte i 1914 med ’striden i himmelen’. Den skal også komme til en ende, og det blir i Harmageddon-slaget, da denne verden, både dens usynlige og synlige del, blir utslettet. Apostlene ba Jesus om et tegn på hans nærvær, og hans nærvær betegner en tidsperiode. Hans nærvær faller sammen med denne verdens fullendelse (syntéleia) eller dens «endens tid». (Matt. 24: 3, Am. stand. overs., fotnote) Vi vet at verden kom inn i sin «endens tid» i 1914, for det tegn Jesus forutsa, begynte å vise seg nøyaktig på den bestemte tid, ved slutten av hedningetidene. Det var ingen tilfeldighet uten noen betydning.

26. Hvordan viste Jesus at verdens telos-ende ikke skulle komme i 1914?

²⁶ Jesu profeti viser at den første verdenskrigen som tok til i 1914, var begynnelsen til «endens tid». Hvordan? Jesus taler om avslutningen eller slutten på «endens tid», og bruker da et annet ord, telos, som betyr «en fullbyrdet ende; og følgelig, oppfyllelsen, fullendelsen, fullbyrdelsen av noe». (Liddell og Scott, Gresk-engelsk leksikon, 1856) Da Jesus fortalte om ting som skulle inntreffe før «endens tid» begynte, sa han til sine apostler: «I skal høre krig og rykter om krig; se til at I ikke lar eder skremme! for det må så skje, men ENDEN [telos, eller, den fullbyrdede ende] ER IKKE ENDA.» Eller, som Lukas gjengir hans ord: «Men enden kommer ikke med det samme.» Men hvorfor kom den fullbyrdede ende «ikke enda» i 1914, eller «ikke med det samme»? Hvorfor kom den ikke så snart slutten på hedningetidene var kommet i 1914? Jesus forteller grunnen til det: «For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være hunger [og farsotter, Aut. eng. overs.] og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen til veene.» (Matt. 24: 6—8; Lukas 21: 9—11) Disse ting, som betegner hans usynlige nærvær, må finne sted før telos-enden kommer.

27. Hvordan viser også Daniel at «endens tid» begynte i 1914?

²⁷ Nøyaktig ved slutten av hedningetidene i 1914 finner vi at hele folk hadde reist seg mot hele folk, og totale riker mot totale riker, i en verdenskrig som det aldri før hadde vært maken til. Den ble både ledsaget og etterfulgt av jordskjelv, hungersnød og farsotter, med forferdelige syn og store tegn fra himmelen. (Lukas 21: 10, 11) Men alt dette, sa Jesus, var bare «begynnelsen til veene». Det avmerket begynnelsen til «endens tid» for verden, men ikke verdens fullbyrdede ende (telos). At denne første verdenskrigen var begynnelsen til «endens tid», blir vist av Daniels profeti. Han sammenligner de demokratiske makter i denne konflikten med «Sydens konge», men ligner de autoritære eller autokratiske makter med «Nordens konge». Det kirkelige Roma eller Vatikanet støtter den sistnevnte kongen. Så sier Daniel 11: 40: «Men i endens tid skal Sydens konge føre krig med ham, og Nordens konge skal storme fram mot ham med vogner og hestfolk og mange skip og falle inn i landene og oversvømme og overskylle dem.» Legg merke til at Daniel sier at det er i «endens tid» disse militære operasjoner mellom de to kongene eller verdensmaktene finner sted. Når vi ser at de begynte i 1914, beviser det at «endens tid» for verden tok til i dette bemerkelsesverdige året.

28. Blant hvem må Kristus herske i denne «endens tid»? Hvorfor?

²⁸ Når tidene da hedningene hadde verdensherredømmet endte det samme året og Guds rike ble født da, var det ikke annet enn ventelig at nasjonene skulle rase mot Jehovas innsatte konge. Det ble et tegn som beviste at de forkastet ham. Det er derfor han må ’herske midt iblant sine fiender’ i denne avsluttende perioden av verden. Han må være nærværende i kongemakten i denne perioden. At han er nærværende i tiden for sine fienders ende, stemmer derfor overens med det faktum at fullendelsen (syntéleia) på den gamle verden er en periode på en rekke år.

29. Hva beviser lignelsen om hveten og ugresset angående syntéleia?

²⁹ At fullendelsen er en periode, blir også vist av Jesu lignelser. Han fortalte lignelsen om hveten og ugresset og beskrev hvordan ugresset blir sanket ut ved høsttiden og hvordan hveten deretter blir samlet inn i laden. Så sa han: «Høsten er verdens ende [syntéleia; fullendelse]; høstfolkene er englene. Liksom da ugresset sankes og brennes opp med ild, således skal det gå til ved verdens ende: Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnissel. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike.» (Matt. 13: 39—43) Forat dette høstarbeidet kan bli utført og nå sitt høydepunkt, må verdens fullendelse (syntéleia) bestå av en rekke år fra 1914 av.

30. Hvordan beviser også lignelsen om slepenoten dette?

³⁰ I Jesu lignelse om slepenoten blir også denne kjensgjerning understreket. «Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slags; når den er blitt full, drar de den på land og setter seg ned og samler de gode sammen i kar, men de råtne kaster de bort. Således skal det gå til ved verdens ende [syntéleia; fullendelse]: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnissel.» (Matt. 13: 47—50) Forat en slik virksomhet kunne bli utført av Kristi Jesu engler under hans kongelige nærvær, måtte fullendelsen (syntéleia) på denne gamle tingenes ordning være en lengre tidsperiode fra 1914 e. Kr. og utetter, etterat hedningetidene var endt.

[Fotnoter]

I forbigående nevner vi hva som står i en tidligere lærebok ved høyere skoler i Amerika. Den heter «På veg mot sivilisasjonen — En verdenshistorie», er av Heckel og Sigman, ble utgitt i 1937 og sier følgende på side 61 under overskriften «Det babyloniske fangenskap»: «Perseren Kyros erobret Babylon (538 f. Kr.). Han lot hebreerne få vende tilbake til sitt fedreland Juda og beholdt det som en provins av det persiske rike.» Ifølge dette ville Kyros’ første hele’ år begynne den 1. nisan 537 f.Kr.

Julianske kalender 607 f.Kr

Greenwich-tid

Vårjevndøgn: 27. mars kl. 19

Nymåne [1ste] ‐‐ 2. april kl. 22

Nymåne [2nen] ‐‐ 2. mai kl. 12

Nymåne [3dje] ‐‐ 1. juni kl. 3

Nymåne [4de] ‐‐ 30. juni kl. 19

Nymåne [5te] ‐‐ 30. juli kl. 10

Nymåne [6te] ‐‐ 29. august kl. 1

Nymåne [7de] ‐‐ 27. september kl. 15

For tidspunkter som ligger så langt tilbake, kan ikke solens og månens bevegelser bli beregnet så nøyaktig at man kan oppgi tiden for disse foreteelser med mer enn noen få timers nøyaktighet.»

I Lukas 21: 20—24 forutsa Jesus Jerusalems annen ødeleggelse i år 70 e. Kr. Angående dette sier den jødiske historiker Josephus i Wars of the Jews (Den jødiske krigs historie), bind 6, kapitel 8, at etterat Jerusalem var satt i brann, og «mens alt brant, kom den åttende dag av måneden gorpieus eller elul over Jerusalem».

The Encyclopædia Britannica, bind 26, ellevte utgave fra 1910, sier under «Titus» (side 1032): «Vespasian, som var blitt utropt til keiser, vendte tilbake til Italia, og overlot til Titus å fortsette beleiringen av Jerusalem, som ble erobret den 8. september år 70.»

Denne datoen, 8. september, kan bare være omtrentlig. Måneden elul, som Josephus sier Jerusalem ble ødelagt i, er den 6te jødiske måned. Ifølge den tabell vi fikk fra direktøren for Den nautiske almanakk fra De forente staters marineobservatorium den 5. august 1947, begynte nymånen for den første jødiske måned kl. 20 den 30. mars i år 70 e. Kr., og nymånen for den 6te måned begynte kl. 13 den 24. august. Den 8de dag i elul, som Jerusalem ble ødelagt på, må derfor ha begynt ved solnedgang den 2. september (julianske) eller den 31. august (gregorianske) i år 70 e.Kr.

Men skjønt Jerusalem ble ødelagt som by den dagen, forteller Josephus oss at dens tempel ble ødelagt av romerne den 10de ab, altså den 5.—6. august (julianske) eller den 3.—4. august (gregorianske) i år 70 e. Kr. Den dagen, sier han, var den samme dag i året som den dag templet ble ødelagt av babylonerne i 607 f. Kr. (Wars of the Jews, bind 6, kapitel 4, avsnitt 8) Se i vår artikkel på side 105, avsnittene 16 og 17.