Skulle Messias lide og dø?

SOM vi allerede har sett, ventet jødene i det første århundre seg en leder som skulle styrte den romerske regjering, danne en jødisk regjering over Israel og innføre en tid med fred og velsignelser fra Gud. Ettersom Jesus fra Nasaret aldri gjorde dette, ville ikke den jødiske nasjon godta ham som Messias.

Likevel var det mange av de jødene som var blitt tiltrukket av Jesu lære, som fortsatte å tro at han var Messias, selv etter at han døde. Hvordan kunne de det? Siden de hebraiske skrifter viste at Messias skulle innføre en tid med store velsignelser ved et rike over Israel, hvordan kunne da disse jødene fortsette å tro på en som ikke hadde greid å utrette dette, men som isteden måtte lide for så å bli henrettet?

Som deres skrifter viser, kom Jesu jødiske disipler like etter hans død til den konklusjon at de hadde oversett noen viktige profetier i de hebraiske skrifter. Det dreide seg om skriftsteder som viste at Messias skulle utføre et forberedende arbeid før han begynte å herske som konge over Israel. Hva slags arbeid var det? Og hvor i de hebraiske skrifter står det at Messias skulle utføre et forberedende arbeid?

Daniels profeti om Messias

De hebraiske skrifter bruker ofte det hebraiske ordet for messias, eller en salvet, når de omtaler konger og prester i det gamle Israel. Hver gang disse salvede omtales, står det et adjektivisk bestemmelsesord i den hebraiske teksten. Men det er ett skriftsted hvor det hebraiske ordet for messias forekommer uten et adjektivisk bestemmelsesord, noe som viser at det her er tale om Messias i bestemt form. Legg merke til hva det sies der:

«Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet . . . Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet [den salvede, NW], en fyrste, står fram, skal det gå sju uker og to og seksti uker; det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. Og etter de to og seksti uker skal den salvede utryddes.» — Daniel 9: 24—26, EN.

Det er interessant å merke seg at den evige rettferdighet som omtales i dette skriftstedet, ikke blir tilskrevet Messias’ styre. Den blir tvert imot forbundet med at Messias utryddes — at han dør!

Vi får dessuten vite at disse begivenhetene er knyttet til det å «forsegle synder» eller til at «synden tar slutt». (Vanlig norsk oversettelse) Dette er virkelig noe som er verdt å merke seg, for de hebraiske skrifter viser at vi alle har en medfødt tilbøyelighet til å gjøre det som er galt, det vil si å synde. I 1. Mosebok 8: 21 står det for eksempel at Gud sier: «Menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av.» Vi får også vite: «Det fins ikke et rettferdig menneske på jorden som bare gjør godt og aldri synder!» (Forkynneren 7: 20) Men til tross for at vi alle har denne tilbøyeligheten og ikke helt kan overvinne den, fører Messias’ komme og død faktisk til at «synden tar slutt»! Det er ikke noe rart at det fortelles om dette i forbindelse med at det blir ’ført fram en evig rettferdighet’!

Daniel, kapittel 9, sier videre at Messias ved sitt komme og sin død skulle «dekke over misgjerning». I de hebraiske skrifter blir det at syndene ble dekket over, satt i forbindelse med dyreofringer. (2. Mosebok 29: 36) Merkelig nok snakker ikke Daniel, kapittel 9, om synder som blir dekket over i forbindelse med at et eller annet dyr dør, men isteden i forbindelse med at Messias dør!

«Til soning» for andre

Det er verdt å merke seg at det ikke bare er Daniel 9: 24—26 som tar for seg det å sone andres synder. Det er også en annen profeti i de hebraiske skrifter som klart og tydelig kommer inn på dette. I denne profetien tales det om en som lider og dør og derved utgjør et soningsoffer. Det sies at hans liv eller sjel skulle utgjøre en soning eller et skyldoffer. Legg merke til hva det sies om denne tjeneren for Gud:

«Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. . . . han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom. . . . skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. . . . Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelse. . . . fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang. Etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige når de kjenner ham; for han har båret deres synder. Derfor overgir jeg de mange til ham, de mektige skal han få til bytte, fordi han gav sitt liv i døden . . . Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere.» — Jesaja 52: 13 til 53: 12.

Legg merke til at Jesaja snakket om at rettferdigheten skulle komme ved en som ble «knust for våre misgjerninger», som «gav sitt liv til soning», og som dermed bærer ’skylden som vi alle har’. Ettersom Daniel 9: 24—26 viste at Messias skulle utgjøre et slikt soningsoffer, må også Jesaja 52: 13 til 53: 12 sikte til Messias.

Et paradoks blir forklart

Men når Messias måtte lide og dø for å sone andres synder, hvordan kan han da herske som konge, slik som Jesaja også hadde profetert om? Jesaja selv hentydet til dette tydelige paradokset da han sa om Messias: «Fordi han gav sitt liv til soning, skal han . . . leve lenge,» og «de mektige skal han få til bytte, fordi han gav sitt liv i døden». Hvordan kan det egentlig oppstå et slikt tydelig paradoks? Hvordan er det mulig for noen å «leve lenge» etter å ha ’gitt sitt liv i døden’?

En annen av Guds tjenere spurte en gang: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» (Job 14: 14, EN) De hebraiske skrifter svarer med et tydelig ja! De forteller ikke bare om at Guds profeter brakte døde mennesker tilbake til livet, men vi får også vite når «mange av dem som sover i jorden, skal våkne opp». — Daniel 12: 2; jevnfør 1. Kongebok 17: 17—24; 2. Kongebok 4: 32—37; 13: 20, 21.

For at Guds Ord skal kunne bli oppfylt, må derfor Messias også bli brakt tilbake til livet eller bli oppreist. Bare hvis han ble det, kunne han herske som konge og la menneskene få del i ytterligere velsignelser. Dermed kan det David sier, passende anvendes på ham: «Du overgir meg ikke til dødsriket.» — Salme 16: 10.

Til slutt forstod Jesu jødiske disipler i det første århundre slike profetier fra Skriften. Derfor anså de ikke lenger Jesu lidelser og død for å være noe som utelukket at han var Messias. Isteden var det i virkeligheten noe som styrket bevisene for at Jesus var Messias!

Hvorfor så vanskelig å godta?

Men de fleste av den jødiske nasjon den gangen syntes det var vanskelig å godta denne forestillingen om en lidende og døende Messias. Dette skyldes uten tvil andre oppfatninger som var utbredt på den tiden. Det var for eksempel mange jøder som trodde at de fullstendig kunne bekjempe sin medfødte tilbøyelighet til å gjøre det som er ondt, ved at de anstrengte seg for å holde Moseloven, Toraen. Slike mennesker håpet at de selv skulle få synden til å ’ta slutt’, og følgelig så de ikke noe behov for at Messias skulle dø og dermed utgjøre et soningsoffer for deres synder.

En annen utbredt lære var at Gud ville erklære jødene rettferdige ganske enkelt fordi de var etterkommere av Abraham. Og hvis jødene automatisk ble erklært rettferdige, ville det ikke være nødvendig at en Messias skulle «gjøre de mange rettferdige». Det var som Klausner sa: ’Det var umulig for jødene å fatte at Messias skulle bli henrettet.’

I omtrent 100 år etter Jesu død nektet det jødiske folk å tro på en Messias som skulle bli henrettet. Men så hendte det noe som resulterte i en forandring. Hva var det?