En detaljert historisk beretning nedskrevet i forveien
KAN du tenke deg at noen skulle kunne nedskrive en detaljert historisk beretning i forveien? Hvis et menneske forsøkte seg på det, ville vi neppe kunne vente at den ville stemme overens med virkeligheten. Men hvordan ville det stille seg hvis den høyeste Gud inspirerte mennesker til å forutsi hendelser flere hundre år i forveien? I dette tilfelle kunne vi vente at de ville finne sted nøyaktig slik som de var blitt forutsagt. Forholder det seg slik med Bibelens profetier?
Når vi undersøker de detaljerte profetiene, er det rett og slett forbløffende å se hvor nøyaktig de er blitt oppfylt. De tilveiebringer et overbevisende bevismateriale for at Bibelen er Guds Ord.
I det 11. kapittel i Daniels bok finner vi et bemerkelsesverdig eksempel på en historisk beretning som er nedskrevet i forveien. Opplysningene ble gitt til Daniel «i det første året mederen Dareios styrte», omkring 538 f. Kr. (Dan. 11: 1) Oppfyllelsen av det som da ble gjort kjent, strakte seg imidlertid over et tidsrom på mange hundre år. La oss ta for oss den delen av profetien som fikk sin oppfyllelse innenfor et tidsrom av om lag 300 år.
Det ble sagt til Daniel: «Det skal enda komme tre konger i Persia. Den fjerde skal samle seg større rikdom enn alle de andre, og når rikdommen har gjort ham mektig, skal han egge alle til strid mot det greske rike.» (Dan. 11: 2) Legg merke til at det ikke blir sagt noe om enden på det medopersiske verdensrike. Profetien viser bare fram til det angrep som den fjerde kongen ville rette mot Hellas. Hvem var så de fire persiske kongene?
Den første kongen var Kyros den store, den andre var Kambyses (II), og den tredje var Dareios (Darius) I (Hystaspes). Ettersom Gaumata rev til seg tronen ved urettmessig å hevde at han var Smerdes (Bardija), bror av Kambyses, er det rimelig at det ikke er tatt hensyn til hans korte regjeringstid i profetien. Den fjerde kongen var Xerxes I, tydeligvis den Xerxes (Ahasverus) som er omtalt i Ester 1: 1.
Xerxes I ’egget alle til strid mot det greske rike’, det vil si de uavhengige greske stater sett under ett. Den greske historikeren Herodotos i det femte århundre før Kristus skriver at «ikke noe annet felttog synes verdt å nevne i sammenligning med dette». (Bok VII, del 20) Hans historiske beretning sier at sjøstridskreftene «var i alt på 517 610 mann. Tallet på fotsoldater var 1 700 000 og på ryttere 80 000, og hertil kommer araberne, som red på kameler, og libyerne, som kjempet i stridsvogner, og som jeg anslår til 20 000. Tallet på land- og sjøstridskreftene blir derfor til sammen 2 317 610 mann». (Bok VII, del 184) Trass i at Xerxes I støttet seg til dette veldige krigsmaskineri, led han nederlag.
ALEXANDER DEN STORE OG DELINGEN AV HANS RIKE
Profetien konsentrerer seg deretter om Hellas. Vi leser: «Så kommer det en krigerkonge [Alexander, første sønn av Filip (konge av Makedonia), ifølge en syrisk gjengivelse]. Han skal herske med stor makt og gjøre som han selv vil. Men så snart han er trådt fram, skal riket hans bryte sammen og deles i fire, etter himmelretningene. Det skal ikke gå over til hans etterkommere og ikke være så mektig som da han selv styrte.» — Dan. 11: 3, 4; se fotnoten i New World Translation, 1971-utgaven.
Som en oppfyllelse av disse ordene ble Alexander (III) den store den ubestridte hersker over det veldige området som strakte seg fra Adriaterhavet i vest til India i øst. Etter hans død lyktes det imidlertid ikke for hans etterkommere å etablere seg som konger. Både den legitime sønnen, Alexander IV, og den illegitime sønnen, Herakles, ble snikmyrdet innenfor et tidsrom av om lag 14 år etter sin fars død. Snart ble det verdensrike som Alexander (III) hadde skapt, overgitt til fire av hans generaler, 1) Selevkos (I) Nikator, 2) Kassander, 3) Ptolemaios Lagos (Ptolemaios I Soter) og 4) Lysimachos. Det ble på den måten delt «etter himmelretningene».
PTOLEMAIOS I OG SELEVKOS I
Dynastiene som ble grunnlagt av to av disse generalene, Selevkos I og Ptolemaios I, hadde en større virkning på Daniels folks land enn tilfellet var med de andre. Det er tydeligvis av denne grunn at profetien konsentrerer seg om utviklingen av begivenheter i deres respektive riker. Beretningen fortsetter slik ifølge New World Translation: «Sydens konge skal bli mektig, også en av hans fyrster; og han [Selevkos I] skal få overhånd over ham [Ptolemaios I] og skal visselig herske med en utstrakt makt som er større enn den andres herskermakt.» — Dan. 11: 5.
Etter Alexander den stores død fikk Ptolemaios I Egypt og andre nærliggende land. Ettersom Egypt lå sør for Daniels folks land, spilte Ptolemaios rollen som «Sydens konge». Han hadde tidligere vært en av Alexander den stores «fyrster», ja, en av de dyktigste generalene. Likevel skulle «Nordens konge», Selevkos I, herske med en utstrakt makt som var større enn Ptolemaios’ «herskermakt».
Den hebraiske tekst kan også forstås slik som det framgår av den norske oversettelsen, nemlig at Selevkos I var en ’fyrste’ av «Sydens konge». Dette harmonerer helt med de historiske kjensgjerninger. Etter Alexander den stores død tjente Selevkos som øverstkommanderende for Perdiccas, som senere forsøkte å invadere Egypt. Selevkos var på den tiden leder for et opprør mot sin overordnede, og Perdiccas ble snikmyrdet. Som belønning for sin andel i å forårsake Perdiccas fall fikk Selevkos det babyloniske satrapi. Så allierte han seg med Antigonos I i krigføring mot Eumenes. Antigonos stolte imidlertid ikke på Selevkos og satte ham derfor under press. Selevkos flyktet da til Egypt, og i den påfølgende konflikt med Antigonos tjente han som kommandør for de egyptiske sjøstridsstyrker. Det nederlag som Antigonos’ sønn led i Gaza i 312, banet veien for at Selevkos kunne vende tilbake til Babylonia. Selevkos utvidet med tiden sine maktområder, slik at de ble større enn dem som Ptolemaios hadde hatt. Han som hadde tjent som hærfører under Ptolemaios, ble således større enn sin overordnede.
BERENIKE OG HENNES HEVNER
«Etter års forløp,» fortsetter profetien, «skal de forbinde seg med hinannen, og datteren av Sydens konge skal komme til Nordens konge for å stifte forlik; men hun skal ikke beholde armens kraft, og hverken han skal holde stand eller hans arm, men hun og de som førte henne derhen, og han som avlet henne, og han som tok henne, skal gis hen i de bestemte tider.» — Dan. 11: 6, GN; se også NW.
Denne delen av profetien begynte å bli oppfylt da Ptolemaios II regjerte som «Sydens konge» og Antiokos II som «Nordens konge». Dette framgår tydelig ved å sammenligne profetien med de historiske kjensgjerninger. The Encyclopædia Britannica (11. utgave, bind XXIV, side 604) sier: «Omkring 250 ble det sluttet fred mellom Antiokos og Ptolemaios II, ettersom Antiokos forstøtte sin hustru, Laodike, og giftet seg med Ptolemaios’ datter Berenike, men senest 246 hadde Antiokos forlatt Berenike og hennes lille sønn i Antiokia for igjen å bo sammen med Laodike i Lilleasia. Laodike forgiftet ham og utropte sin sønn SELEVKOS II KALLINIKOS (regjerte 246—227) til konge, mens hennes tilhengere i Antiokia ryddet Berenike og hennes sønn av veien.»
Som profetien antydet, ble det truffet en ekteskapsavtale i og med at Berenike, «datteren av Sydens konge», ble hustruen til «Nordens konge». Ved at hennes far, Ptolemaios II, døde, ble hun imidlertid berøvet den nødvendige støtte, «armens kraft». Hun måtte gi tapt for sin rivalinne, Laodike. Antiokos II, hennes mann, holdt heller ikke stand, men døde av forgiftning. På den måten var det at «hans arm» eller styrke heller ikke ’holdt stand’. Senere ble Berenike ’gitt hen’, drept, og det ble også hennes sønn og tydeligvis hennes tjenere, som hadde ledsaget henne fra Egypt den gangen hun ble ført som brud til «Nordens Konge».
Hvem ville så hevne mordet på Berenike og hennes sønn? Profetien svarer: «På den tid skal et av skuddene fra hennes røtter [hennes foreldre] komme i hans sted. Han går mot fiendehæren og bryter inn i festningen til kongen i nord og vinner.» (Dan. 11: 7) Dette ’skuddet’ viste seg å være Ptolemaios III, Berenikes bror, som gjennomførte et vellykket felttog mot Selevkos II, Antiokos II’s etterfølger.
Den enestående måten disse profetiene ble oppfylt på, bekrefter i sannhet at de skrev seg fra en guddommelig kilde. De er en del av den mengde av bevismateriale som viser at Bibelen er Guds Ord. Disse profetiene forsikrer oss dessuten om at ikke noen del av de inspirerte skrifter vil forbli uoppfylt. Dette burde anspore oss til å undersøke Bibelens profetier, slik at vi kan bringe vårt liv i harmoni med Guds vilje og få del i de velsignelser som hans profetiske Ord gir løfte om.
[Bilde på side 9]
Alexander den store
[Bilde på side 10]
Selevkos I