Spørsmål fra leserne
• Daniel 11: 20 (NW) omtaler «en som lar en utskriver dra gjennom» landet. I boken «Your Will Be Done on Earth», side 249, avsn. 57 (Artikkelserien ’Skje din vilje på jorden’, Vakttårnet for 15. mai 1960, side 238, avsn. 57) sies det at dette ble oppfylt i forbindelse med det påbud om innskrivning i manntall som blir omtalt i Lukas 2: 1—7. Men har ikke disse to uttrykkene forskjellig betydning? Hvordan kan det at det utgikk et påbud om innskrivning i manntall, bli omtalt som en utskrivning? — W. B., USA.
Ordet «utskriver» har tilknytning til en utskrivning av skatt (noe som også framgår av den vanlige norske oversettelsen hvor det står «skattekrever» i Daniel 11: 20), og vi har et eksempel på dette i 2 Kongebok 23: 35 hvor det samme ordet blir brukt. Der tales det om kong Jojakim som skattla Juda for å kunne betale den sum Egypts Farao Neko hadde krevd. Selv om ordet «utskriver» kan ha denne betydningen, utelukker imidlertid ikke det at ordet blir brukt om ham som keiser Augustus sendte gjennom landet på den tiden da Jesus skulle fødes. Det er nok så at noen oversettelser omtaler keiser Augustus’ påbud den gangen som en innskrivning i manntall, mens New World-oversettelsen omtaler det som en registrering, men vi må huske på at hensikten med denne innskrivning eller registrering ikke bare var at man skulle finne ut hvor mange mennesker som bodde i det romerske verdensrike eller i en provins innenfor det romerske verdensrike. Den hadde også en annen hensikt, og som boken «Your Will Be Done on Earth» viser, kunne hensikten også være å foreta en utskrivning av menn til hæren eller en utskrivning av skatter. Denne utskrivning ville så bli bestemt eller gjennomført i forhold til det antall mennesker som ble innskrevet i manntall eller registrert i ethvert distrikt eller enhver provins i riket. Det endelige resultat ville således bli det samme selv om det hebraiske ordet i Daniel 11: 20 kan være forskjellig fra det greske ordet som blir brukt i Lukas 2: 1—7.
• Kan dere si meg hvorfor ikke Jesus døpte? Er det noen skriftsteder som viser hvorfor han ikke gjorde det? — F. P., Canada.
I Johannes 4: 1—3 leser vi: «Da nå Herren fikk vite at fariseerne hadde hørt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes — dog var det ikke Jesus selv som døpte, men hans disipler — da forlot han Judea og dro atter bort til Galilea.»
I betraktning av de store skarer av mennesker som kom til Jesus for å bli døpt, er det rimelig å trekke den slutning at Jesus overlot det til sine disipler å døpe dem, slik at han selv kunne få mer tid til å utføre det viktige arbeidet med å helbrede menneskene, åndelig og legemlig. Jesus lot også utvilsomt være å døpe noen i det hele tatt for at ikke noen senere skulle føle seg bedre enn andre fordi de var blitt døpt av Guds Sønn, eller føle seg mindre begunstiget enn andre fordi de ikke var blitt døpt av ham. Flere år senere skrev apostelen Paulus for sitt eget vedkommende: «Jeg takker Gud at jeg ikke har døpt noen av eder uten Krispus og Gajus, for at ikke noen skal si at I ble døpt til mitt navn.» — 1 Kor. 1: 14, 15.
Den dåpen som Jesu disipler utførte før pinsedagen, var dessuten den samme dåp som Johannes og hans disipler utførte, nemlig en dåp som symboliserte anger og beredte et folk for den lovte Messias. Hadde Jesus selv døpt, kunne han logisk nok ikke ha gjort det for å berede et folk for seg selv. Han ville derfor ha vært nødt til å begynne noe nytt, en dåp i sitt eget navn, men det var først fra pinsedagen av at tiden var inne for denne dåpen.
Det er således gode og tvingende grunner til at Jesus Kristus ikke døpte da han var på jorden, men overlot det til sine disipler å døpe i vann som et symbol på anger.
• New World-oversettelsen gjengir Åpenbaringen 5: 10 på følgende måte: «De skal herske som konger over jorden.» Hvorfor bruker New World-oversettelsen ordet «over», mens andre oversettelser som for eksempel King James-oversettelsen, Amerikansk standard-oversettelse, Douay og Diaglott bruker ordet «på»? — J. D. J., USA.
New World-oversettelsen gjengir den greske preposisjonen epi, som i Åpenbaringen 5: 10 står til ordet jorden, med «over», akkurat som den gjengir den samme preposisjonen med «over» i Åpenbaringen 9: 11 og 11: 6, hvor den blir etterfulgt av et ord som står i genitiv (eiendomsform). «De har en konge over seg.» «De har makt over vannene.» Du kan derfor se at når denne preposisjonen blir etterfulgt av et ord i genitiv, betyr den ikke alltid «på». Denne preposisjonen epi, etterfulgt av et ord i genitiv, kan hentyde til et sted som svar på spørsmålet «hvor», og kan således bety «på, i, ved, nær», men den kan også hentyde til en høyere stilling eller forrang. Vi leser derfor i Matteus 2: 22 (NW) at Arkelaus var «Judeas konge», det vil si konge over Judea, og i Efeserne 4: 6 at Gud er «over» alle. Den kan også brukes i betydningen av å være satt over et arbeid, som for eksempel i Apostlenes gjerninger 6: 3 (NW) hvor det står at apostlene valgte ut sju kvalifiserte brødre «for å sette dem over dette nødvendige arbeid». Se også Apostlenes gjerninger 8: 27; 12: 20, NW.
I Åpenbaringen 5: 10 blir denne preposisjonen derfor brukt i betydningen av å være over jorden som herskere, og ikke i betydningen av å være direkte på jorden, for Åpenbaringen for øvrig, så vel som andre skriftsteder i de kristne greske skrifter, viser at Jesus Kristus og hans medarvinger til Riket skal herske i himmelen, som er Guds trone, mens jorden bare er hans fotskammel og derfor ikke det sted den herliggjorte Kristus skal herske fra. Konsekvente oversettere som oversetter med tanke på sammenhengen, vil derfor gjengi denne uttalelsen i Åpenbaringen 5: 10 med «over jorden». Complete Bible in Modern English av Ferrar Fenton gjengir derfor dette verset slik: «Og gjorde dem til et rike og til prester for vår Gud; og de skal herske over jorden.» Se også An American Translation av Edgar Goodspeed og J. M. P. Smith.
Dette tilfellet understreker den sannhet at Bibelen ikke kan oversettes riktig uten at man har kunnskap om og forståelse av Guds hensikter.
• Hvorfor tar Jehovas vitner tallet 144 000 i Åpenbaringen 7 bokstavelig og ikke symbolsk, slik som de gjør med andre tall i Åpenbaringsboken? — G. S., USA.
Ikke alle tall i Åpenbaringen skal tas symbolsk. De sju segl og de sju skåler var bokstavelig talt sju i antall som vist i boken Lys, bind I, og II. (Åpb. 5: 1; 16: 1) De 42 måneder og de 1260 dager fikk en bokstavelig oppfyllelse, og Kristi tusenårige styre vil også vare i bokstavelige 1000 år. (Åpb. 11: 2; 12: 6; 20: 2, 3, 6, 7) Hva tallet 144 000 angår, så er det rimelig å ta dette tallet bokstavelig, for det står som en kontrast til den ’store skare’ som ingen kunne telle. (Åpb. 7: 9) I Åpenbaringen 14: 1, 3 leser vi dessuten at Jesus Kristus står på Sions berg sammen med 144 000 andre. Det er logisk å ta tallet 144 000 likså bokstavelig som tallet 1, da det jo er 144 001 som står på Sions berg. Hvorfor skulle det dessuten oppgis et såpass stort nøyaktig tall hvis det ikke var for å gi en opplysning?
De som har vanskelig for å godta at dette tallet skal tas bokstavelig, er tydeligvis slike som tror at alle som blir frelst, skal komme til himmelen. Men når vi forstår at det bare er Abrahams åndelige ætt, Kristus og dem som «hører Kristus til», som kommer til å få den himmelske belønning, mens det store flertall av menneskeslekten kommer til å få evig liv på jorden som medlemmer av alle de folk som skal velsignes i Abrahams ætt, byr ikke tallet 144 000 på noe problem. (1 Mos. 22: 17, 18; Gal. 3: 16, 29) Sa ikke Jesus dessuten at tallet på dem som får en himmelsk belønning, skulle være lite? «Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» Sammenlignet med de milliarder av mennesker som til slutt kommer til å bebo jorden, er de 144 000 forholdsvis få i antall. — Luk. 12: 32.
• Vi mottar fra tid til annen brev med spørsmål om hvorvidt det ikke under visse omstendigheter kan forsvares at de kristne gjør et unntak når det gjelder den kristne forpliktelse å fortelle sannheten. Følgende svar kan gis på disse brevene:
Guds Ord påbyr: «Tal sannhet, enhver med sin neste.» (Ef. 4: 25) Med dette påbudet menes det ikke at vi skal fortelle alle og enhver som spør oss om noe, alt det de ønsker å få vite. Vi må fortelle sannheten til en som har krav på å få vite den, men hvis det er en som ikke har noe krav på å få vite sannheten, kan vi svare unnvikende. Vi må imidlertid ikke fortelle en løgn.
En søster bør således fortelle sannheten angående sin alder for å ha korrekte opplysninger på sitt opptegnelseskort angående forkynnelsen, da dette er et av de tilfellene da spørgeren har krav på å få vite sannheten. Frykt for å oppgi sin rette alder er et tegn på forfengelighet og umodenhet. Denne spesielle opplysningen må heller ikke holdes tilbake fra en vordende ektefelle hvis denne mener at den er av så stor betydning at han spør. Også i dette tilfellet har den andre parten krav på å få vite sannheten. Det beror derfor på omstendighetene om man kan svare unnvikende angående sin alder eller ikke.
Det samme prinsippet gjelder også i slike tilfelle hvor en pasient lider av en uhelbredelig sykdom. Han har rett til å få vite hva en legeundersøkelse har brakt for dagen når det gjelder hans muligheter til å leve. Man kan ikke nekte ham en opplysning som er av så stor betydning for ham, nemlig at han bare har få dager igjen å leve, og at de derfor er uendelig dyrebare for ham. Det å føre en slik person bak lyset tjener ikke til å skape tillit, forståelse og kjærlighet, og den som gjør seg skyldig i bedraget, vil stadig bli plaget av dårlig samvittighet. Hvis pasienten er innvigd til Jehova, vil han være klar over at hans liv er i Guds hånd, og vil derfor ikke ha en sykelig frykt for å dø, men vil styrke seg i oppstandelseshåpet. Noen som holdt tilbake en slik opplysning fordi de ville vise godhet, erfarte senere at det hadde vært misforstått godhet.
Man må selvfølgelig komme med en slik opplysning på et rett tidspunkt og på en rett måte. Tidspunktet bør være valgt med omtanke, og man bør komme med opplysningen på en deltagende, men ikke overdreven sørgmodig måte. Det kan være på sin plass å bemerke at man må håpe at hans tilstand vil forbedre seg trass i en slik forutsigelse av sykdommens forløp, ettersom legene kan ta feil. Kjærlighet, visdom og selvkontroll vil gjøre det mulig for en å bringe emnet på bane på en rett måte, og resultatet kan bli at man blir knyttet meget nærmere til den syke enn tidligere. Ved en slik anledning kan man også nevne oppstandelseshåpet, de velsignelser man allerede kan glede seg ved som et medlem av den nye verdens samfunn, foruten alle de velsignelser som fremdeles ligger foran oss.
Skal man fortelle sin vordende ektefelle den ufordelaktige sannhet om sin fortid, det man foretok seg før man ble et av Jehovas vitner? Hvis emnet blir brakt på bane og man blir spurt, gjelder den regelen at man må fortelle sannheten, ettersom den andre har rett til å få vite den. Hvis man ikke blir spurt, står det en fritt hva man vil gjøre, alt ettersom samvittigheten tilsier en. Hvis man får inntrykk av at det er av betydning for den andre å få vite disse tingene, og vedkommende ikke spurte simpelthen fordi han ikke tenkte seg sannsynligheten av noe slikt, da bør man fortelle det av seg selv og stole på at kjærlighet og forståelse vil dekke over saken. Hvis vedkommende blir skuffet, er det meget bedre at han blir det før ekteskapet er inngått, enn etterpå. I et slikt tilfelle vil det velkjente prinsipp som Jesus uttalte, gjelde: «Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem; for dette er loven og profetene.» — Matt. 7: 12.
Det er imidlertid én unntagelse som de kristne alltid må huske på. Som Kristi soldater deltar de i en teokratisk krig, og de må vise den største forsiktighet når de har å gjøre med Guds fiender. Bibelen viser således at det er rett å skjule sannheten for Guds fiender i den hensikt å beskytte Guds saks interesser. Et bibelsk eksempel på dette har vi i skjøgen Rahab. Hun skjulte de israelittiske speiderne på grunn av sin tro på deres Gud Jehova. Dette gjorde hun både i ord og i gjerning. At hun hadde Jehovas godkjennelse i dette, går fram av den rosende omtale som Jakob gir hennes tro. — Jos. 2: 4, 5; Jak. 2: 25.
Dette kommer inn under det man kaller «krigsstrategi», som forklart i Vakttårnet for 15. juni 1956, og det er i samsvar med Jesu råd om at når vi befinner oss blant ulver, må vi være «forsiktige som slanger». Skulle omstendighetene forlange av de kristne at de må stå fram i vitneboksen og avlegge ed på å fortelle sannheten, da må de, hvis de i det hele tatt sier noe, fortelle sannheten. Når de kristne står overfor valget mellom å snakke og forråde sine brødre, eller ikke å snakke og bli fengslet på grunn av krenkelse av rettens verdighet, vil de som er modne, sette sine brødres velferd foran sin egen, idet de husker Jesu ord: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» — Matt. 10: 16, NW; Joh. 15: 13.
• I Daniel 10: 13 omtales Mikael som «en av de fornemste fyrster». Skal vi forstå det slik at det er flere fornemme fyrster i himmelen enn Mikael? — M. P., USA.
Ja, det er en annen fornem fyrste i himmelen, nemlig Jehova Gud selv. Han er omtalt som «fyrstenes fyrste» i Daniel 8: 25. Se artikkelserien «Skje din vilje på jorden» i Vakttårnet for 1960, sidene 162, 163, 406.
Selv om Jehova er den eneste andre fornemme fyrste i himmelen, så har Satan Djevelen også sine fornemme fyrster, som i dag befinner seg i jordens nærhet, idet de ble kastet ned sammen med Satan da krigen i himmelen, som står beskrevet i Åpenbaringen, kapitel 12, sluttet. Se boken «Nye himler og en ny jord», side 26.