27. del — ’Skje din vilje på jorden’

I det 11. kapitel i Daniels profeti forutsa Jehovas engel at Alexander den stores verdensrike etter hans død skulle bli delt i fire hellenistiske eller greske riker mellom fire av hans generaler. Den kongerekke som en av disse generalene dannet opphavet til, skulle bli den såkalte «Nordens konge» ettersom den skulle ha sitt herskersete nord for Jerusalem. Den kongerekke som utgikk fra en annen av disse generalene, skulle bli den såkalte «Sydens konge» ettersom den skulle ha sitt herskersete sør for Jerusalem. Oppfyllelsen av profetien viser at «Nordens konge» til å begynne med sto som et uttrykk for den rekke av konger som hersket fra Syria, og som var general Selevkos Nikators etterkommere, mens den rivaliserende «Sydens konge» til å begynne med sto som et uttrykk for den rekke av konger som hersket fra Egypt, og som var general Ptolemaios Lagos’ etterkommere. I 187 f. Kr. framsto kong Selevkos IV i Syria som Nordens konge. På hans tid ble Sydens konge representert ved Ptolemaios VI Filometor i Egypt, og han ble støttet av det romerske rike hvis makt stadig økte.

48. Hvordan gikk det til at Nordens konge ’falt og var ikke mer til’, og hvem etterfulgte ham?

⁴⁸ Nordens konge Selevkos IV trengte penger for å kunne betale sin gjeld til det romerske rike, en veldig krigsskadeerstatning som hans far fikk pålegg om å betale etter nederlaget ved Magnesia. I Jerusalems gjenoppbygde tempel eller helligdom skulle det angivelig finnes oppbevart store rikdommer. Onias III var jødenes yppersteprest på den tiden. For å få tak i penger sendte Selevkos IV sin skattmester Heliodoros av gårde for å plyndre Jehovas tempel. Heliodoros nærte selv et ønske om å bestige den syriske trone som Nordens konge. Derfor myrdet han Selevkos IV. Men Evmenes og Attalos, kongene i Pergamon, la hindringer i veien for den morderiske Heliodoros og fikk innsatt den myrdede konges bror på tronen som Antiokos IV.

49. Hvilket tilnavn tok nå Nordens konge seg, og hva kan det oversettes med?

⁴⁹ Den nye kongen hadde tilbrakt 14 år som gissel i Roma. Han regjerte i omkring 12 år (175—163 f. Kr.) og fikk tilnavnet Epifanes. Dette er en forkortelse av den titelen som Antiokos IV ga seg selv på de mynter som han lot prege, nemlig Theós Epiphanés. Dette navnet betyr «Gud manifestert», det vil si den gud som gir seg til kjenne eller åpenbarer seg. Egypterne gjenga denne inskripsjonen med uttrykket «Gud som kommer fram», det vil si som kommer fram i likhet med den skinnende solen, Horus, i den østlige horisont. For egypterne var derfor kong Antiokos IV Epifanes den triumferende gud som gir seg til kjenne.

50. Hvordan forsøkte Antiokos IV Epifanes å gjøre seg mektigere enn Jehova Gud?

⁵⁰ Antiokos IV forsøkte å gjøre seg mektigere enn Jehova Gud. Han forsøkte å hellenisere Judea og Jerusalem. Han avsatte ypperstepresten Onias III fra hans embete. Han benyttet seg av bestikkelse og innsatte yppersteprestens bror Jesus i dette høye embete for å kunne fortsette med helleniseringen av jødene. Han gikk så langt at han forsøkte å utslette den jødiske religion, tilbedelsen av Jehova Gud. I åpen tross mot deres Gud lot han det tempel som var blitt bygd av stattholderen Serubabel, innvie på nytt, denne gang til de olympiske gudene Zevs og Jupiter. Det gjeninnvigde tempels yppersteprest var Jesus, som i samsvar med helleniseringen lot sitt navn forandre til Jason. Den 15. kislev i det 145. år i den selevkidske æra, eller i desember i 168 f. Kr., ble det bygd et hedensk alter over Jehovas store alter i templets forgård hvor Jehovas daglige brennoffer tidligere ble båret fram. Ti dager senere, eller den 25. kislev, ble det for første gang båret fram et offer på det hedenske alteret. (1 Makkabeerbok 1: 54—59) Det ble båret fram for Zevs, guden på fjellet Olympos i Hellas.a

51. Hva førte denne vanhelligelse av templet til, og hvordan ble det gjort slutt på makkabeernes styre?

⁵¹ Denne vanhelligelse av Jehovas helligdom førte til det jødiske opprør under makkabeernes ledelse i 167 f. Kr. Antiokos IV Epifanes førte i tre år en bitter krig mot dem, og det kom for dagen at han ikke var noen gud sammenlignet med Jehova. I 165 f. Kr., på selve årsdagen for vanhelligelsen av templet; gjeninnvigde lederen Judas Makkabeus templet til Jehova, og tempelvielsens fest (Hannukah) ble innstiftet. (Joh. 10: 22) Frambæringen av de daglige eller stadige brennoffer ble tatt opp igjen. I 161 f. Kr inngikk imidlertid makkabeerne en overenskomst med Romerriket, den første man kjenner til. Det var først i 104 f. Kr., da Aristobulus I antok titelen konge, at makkabeerne opprettet et rike. Det oppsto mange vanskeligheter i de årene som fulgte. Til slutt ble Romerriket bedt om å gripe inn. Den romerske general Gnæus Pompeius kom til fra Syria, som nå var en romersk provins, og Jerusalem ble utsatt for en beleiring, som varte i tre måneder. Midt på sommeren i 63 f. Kr. inntok han byen. Det heter om ham at han gikk inn i helligdommen, ja, inn i templets aller helligste. Han utnevnte Hyrkanus II til å være yppersteprest i templet. I 40 f. Kr. utnevnte det romerske senat idumeeren Herodes til konge i Judea. Det var først i 37 f. Kr. at han inntok Jerusalem og begynte å herske som konge og gjorde dermed slutt på makkabeernes styre

52. Hvordan anvender jødiske og katolske fortolkere resten av Daniels 11. kapitel, men hvem viser gjennom hvilken profeti at det-fra da av må finne sted en forandring med hensyn til Nordens konges identitet?

⁵² Både jødiske og romersk-katolske fortolkere fortsetter med å anvende det som blir uttalt om Nordens konge i resten av Daniels 11. kapitel, helt fram til det siste verset (45), på kong Antiokos IV Epifanes. Men fra det 20. verset skjer det en forandring. «Nordens konge» er ikke lenger identisk med selevkidenes syriske konger, men med herskerne i Romerriket, den nye verdensmakt som hadde fått mer og mer å si i Midt-Østen. Det er tydelig at Nordens konge ikke kan være en og samme person helt fram til Daniel 11: 45, for Jesus Kristus henviste til Daniels 11. kapitel på en måte som tilkjennegir at denne titelen må gå over på andre og til slutt må bli brukt i forbindelse med vår tid, med det 20. århundre. Jesus kom med en helt enestående profeti om «endens tid» for denne verden og siterte fra Daniel 11: 31. Denne profetien ble uttalt våren 33 e. Kr., eller 195 år etter at Antiokos IV døde i 163 f. Kr.

53. I hvilken retning så Jesus i sin profeti etter oppfyllelsen av Daniel 11: 31, og av hvilken nasjonalitet måtte derfor Nordens konge nå bli?

⁵³ Jesus sa følgende til sine vitebegjærlige apostler: «Når I da ser ødeleggelens vederstyggelighet [den avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse, NW], som profeten. Daniel har talt om, stå på hellig grunn — den som leser det, han se til å skjønne det! da må de som er i Judea, fly til fjells, . . . for da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli.» (Matt. 24: 15—21) Jesus så videre framover i tiden da han omtalte oppfyllelsen av Daniel 11: 31, og ikke tilbake til syreren Antiokos IV Epifanes’ dager. I den historiske oppfyllelse som Daniel 11: 31 får, er ikke Nordens konge syrer eller selevkider. Følgelig må det etter Daniel 11: 19 finne sted en forandring med hensyn til hvem Nordens konge er og hans nasjonalitet. Historiske kjensgjerninger viser at forandringen fant sted i det neste verset, Daniel 11: 20. Kongen blir nå romersk.

54. Hvordan måtte Antiokos IV Epifanes bøye seg for de befalinger som utgikk fra Roma og hvordan ble Syria til slutt en romersk provins? Og hvilken forandring ble definitivt fastslått i forbindelse med Nordens konge?

⁵⁴ Det romerske rike fikk allerede før Antiokos IV Epifanes’ tid stor innflytelse i Midt-Østen og hadde begynt å diktere Syria. Til og med den såkalte «Gud manifestert» måtte bøye seg for de befalinger som utgikk fra Roma. Antiokos IV hadde vunnet den krigen som han hadde ført med Egypt, og han hadde latt seg krone som konge over Egypt. Romerne sendte så sin representant Caius Popilius Lænas av sted med den romerske flåte, og han kom med ordre fra det romerske senat om at Antiokos IV skulle gi avkall på sin kongemakt over Egypt og trekke seg ut av landet. Den syriske kongen gikk med på dette, men beholdt Cele-Syria, Palestina og Fønikia. I 163 f. Kr. døde han som tempelplyndrer i Persia. Han ble etterfulgt av flere uavhengige konger som tilhørte selevkidenes dynasti i Syria. Men i 65 f. Kr. ble den siste av dem, Antiokos XIII Asiaticus, avsatt av den romerske general Pompeius den store, og i 64 f. Kr. ble Syria en romersk provins. Romerriket overtok fra da av definitivt rollen som Nordens konge. Jerusalem ble inntatt av denne Nordens konge i 63 f. Kr. Den egyptiske Sydens konge var ikke i stand til å forhindre det.

55. Hvor lenge varte ptolemaiernes dynasti, og hva ble Egypt?

⁵⁵ Ptolemaiernes dynasti i Egypt beholdt stillingen som Sydens konge noe lenger. I 31 f. Kr. ble det utkjempet et avgjørende slag ved Aktion, hvor Egypts dronning Kleopatra lot sin romerske elsker Antonius’ flåte i stikken, og han led nederlag. Seierherren Octavianus, Julius Cæsars grandnevø, fortsatte kampen og beseiret Egypt. I 30 f. Kr. begikk Kleopatra selvmord, og Egypt ble en romersk provins og ble underlagt den nye Nordens konge.

«Forbundsfyrsten» tilintetgjøres

56. Hvem ble den første romerske keiser, og hva sier Daniel 11: 20 om ham?

⁵⁶ I kampen om herredømmet framsto til slutt Octavianus som Romerrikets enehersker, og han ble den første romerske keiser. Han ville ikke vite av titlene rex («konge») og diktator. Gjennom et dekret fra det romerske senat fikk han i 27 f. Kr. til sist titelen Augustus. Grekerne oversatte denne titelen med Sebastós, som betyr «den ærverdige». (Ap. gj. 25: 21, 25, NW) Den virksomhet han utfoldet etter å ha overtatt som Nordens konge etter de syriske konger av selevkidenes dynasti, blir omtalt av Jehovas engel i fortsettelsen av den omfattende profetien om striden mellom Norden og Syden: «Og på hans plass skal det oppstå en som skal la en skattekrever dra gjennom rikets pryd; og noen dager etter skal han omkomme, men ikke ved vrede, heller ikke i krig.» (Dan. 11: 20) Keiser Augustus’ rikes «pryd» innbefattet det «fagre land» hvor Daniels folk bodde. — Dan. 11: 16.

57. Når dro denne «skattekrever» gjennom «rikets pryd», og hva har Lukas skrevet om denne begivenhet?

⁵⁷ Denne «skattekrever» ble utsendt i året 2 f. Kr. Den kristne historieskriver Lukas har skrevet om denne spesielle begivenhet med disse ord: «Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.» — Luk. 2: 1—7.

58. Når var denne Kvirinius landshøvding i Syria, og hvorfor var denne manntallsinnskrivning en av de viktigste begivenheter som fant sted mens Augustus regjerte slik at den fortjente å bli omtalt i Daniels profeti?

⁵⁸ Den romerske senator P. Sulpicius Kvirinius var to ganger landshøvding i Syria, første gang omkring den tid da Herodes den store, han som hadde gjenoppbygd templet i Jerusalem, døde. Han var da landshøvding i tidsrommet 750—753 regnet fra Romas grunnleggelse, eller i årene 4—1 f. Kr.b Hensikten med denne innskrivning i manntall eller registrering var ikke bare at man skulle få vite tallet på innbyggerne, men også at man derved skulle kunne skattlegge folk og utskrive dem til militærtjeneste. Denne spesielle manntallsinnskrivning var en av de viktigste begivenheter som fant sted mens keiser Augustus regjerte som Nordens konge. Den førte også til at tømmermannen fra Nasaret og hans hustru Maria dro til Betlehem, slik at Jesus kunne bli født der som en oppfyllelse av Mika 5: 1. (Matt. 2: 1—11) Jehovas engel hadde således gode grunner for å omtale denne viktige begivenhet i det synet han ga Daniel, for derved også å hjelpe oss til å avgjøre når den profetiske «Nordens konge» gikk over fra å være syriske konger innenfor den femte verdensmakt til å bli romerske herskere innenfor den sjette verdensmakt.

59. Hvordan ’omkom’ han som Nordens konge, «men ikke ved vrede, heller ikke i krig»? Og hvordan skjedde det bare «noen dager etter»?

⁵⁹ Keiser Augustus opprettet keiserens livvakt, som ble kalt pretorianerne, og som senere ble forsterket av hans etterfølger. Han døde i sitt 45. regjeringsår, den 19. august i året 14 e. Kr. Dette var forholdsmessig sett bare «noen dager etter» at den viktige registreringen hadde funnet sted da Guds Sønn Jesus ble født i kong Davids stad som Davids kongelige arving. Som en skuespiller på et teater hadde Augustus spilt sin rolle godt som hersker, og han ble regnet blant de romerske guder, og det ble reist templer og bygd altere til ære for ham.

60, 61. a) Hvem var det ’foraktelige menneske’ som deretter oppsto, og hvilket forhold kom han i til keiser Augustus? b) Hva innebar det at «kongedømmets herlighet» ikke var overgitt ham?

⁶⁰ Engelens profeti viser at også Augustus’ etterfølger skulle komme til å ha med Guds enbårne Sønn å gjøre mens han levde på jorden: «Og på hans plass skal det oppstå et foraktelig menneske, som de ikke har overgitt kongedømmets herlighet; men han kommer uventende og tilegner seg kongedømmet ved list og svik [smiger, RS]. Og de oversvømmende hærer skal oversvømmes av ham og tilintetgjøres, og likeså forbundsfyrsten [paktens fyrste, JP].» (Dan. 11: 21, 22) Det her gåtefullt omtalte ’foraktelige menneske’ var keiser Tiberius, Livias sønn. Livia var keiser Augustus’ tredje hustru, og Tiberius var altså keiserens stesønn. Keiser Augustus ønsket ikke at Tiberius skulle bli hans etterfølger, for han hatet denne sin stesønn på grunn av hans dårlige egenskaper. Det var ikke med hans gode vilje at «kongedømmets herlighet» til slutt ble overgitt Tiberius. Augustus ble nødt til å godta Tiberius som sin etterfølger som keiser bare fordi ethvert annet håp brast. Hvordan gikk det til?

⁶¹ Keiser Augustus hadde ingen sønner. Hans søster hadde en sønn, Marcellus, men denne nevøen døde. Hans datter hadde to sønner, Gaius og Lucius, og Augustus bestemte at disse skulle være hans etterfølgere. Augustus mistet også disse ved at begge døde. Han holdt av sin stesønn Drusus, Tiberius’ yngre bror, men denne avholdte stesønn døde tidlig, den 14. september i året 9 f. Kr. Tiberius, som var en dyktig general, ble dermed tilbake som den øverste militære i det romerske verdensrike. Keiser Augustus’ store general Agrippa døde i året 12 f. Kr. i en alder av 51 år. I betraktning av dette klarte Tiberius’ mor, Livia — riktignok med store vanskeligheter — å overtale keiseren til å erstatte den døde Agrippa med hennes sønn Tiberius for at Tiberius skulle kunne innta Agrippas plass, måtte han imidlertid bli keiserens svigersønn. Til sin store sorg ble derfor Tiberius tvunget til å skille seg fra Agrippina, general Agrippas datter, og i stedet ta keiserens datter Julia til ekte. I året 4 e. Kr. adopterte keiser Augustus Tiberius og Agrippa Postumus. Ni år senere ble Tiberius ved en spesiell lov keiser Augustus’ medregent. Året etter, den 19. august i året 14 e. Kr., døde Augustus, og Tiberius ble keiser. På den måten gikk det til at han som ble kalt et «foraktelig menneske», oppsto og tiltok seg makten og trådte i stedet for den uvillige keiser Augustus.

62. Hvordan gikk det til at keiser Tiberius ’tilegnet seg kongedømmet med list og svik’?

⁶² Hva angår den rolle som list eller smiger spilte for den nye Nordens konge, Tiberius, sier The Encydopædia Britannica, bind 26, side 916 (11. utgave): «Det gamle Romas historie skrivere husket Tiberius i første rekke som den hersker under hvis styre det først ble alminnelig å reise tiltale for forræderi under det minste påskudd, og hatske angivere først fikk lov til å meske seg ved hjelp av den vinning de oppnådde på grunn av de justismord som ble begått. . . . Men den historiske beretning om statsprosessene under Tiberius’ styre viser avgjort at misbruk av loven i første rekke var en følge av senatets ivrige smiger, . . . og at han ved slutten av sitt styre samtykket i dette med en slags foraktelig likegyldighet og etter hvert som en følge av sin frykt ble snar til å utgyte blod.»c

63. Hvordan ble de «oversvømmende hærer» derpå ’oversvømt av ham’?

⁶³ Da Tiberius ble Nordens konge, var hans nevø Germanicus Cæsar øverstkommanderende for de romerske tropper som befant seg ved Rhinen. Like etter Tiberius’ tronbestigelse oppsto det et farlig mytteri blant disse troppene, men Germanicus klarte å hindre de misfornøyde legionene i å marsjere mot Roma. I året 15 e. Kr. ledet Germanicus troppene sine mot den tyske helten Arminius (Hermann) og jaget ham på flukt. Han tok hans hustru Thusnelda til fange og påførte ham året etter et nederlag. Romerriket fulgte til slutt en fredelig utenrikspolitikk og inntok en fredelig holdning også med hensyn til sine grenser, og dette førte til gode resultater. «Med få unntagelser hadde de romerske styrker ved grensene ikke noe annet å gjøre enn å iaktta at folk på den andre siden ødela hverandre.»d På den måten ble de «oversvømmende hærer» holdt i sjakk, eller de ble ’oversvømmet av ham’ og ’tilintetgjort’.

(Fortsettes)

[Fotnoter]

[Kart på side 237]

(Se den trykte publikasjonen)

PALESTINA PÅ MAKKABEERNES TID (167—63 f. Kr.)

(MIDDELHAVET)

FØNIKIA

Tyrus

Sidon

LIBANON

PANIAS

(Cesarea Filippi)

HERMON

NABATAEA

Damaskus

Filadelfia

GALILEA

KARMEL

Gennesaretsjøen

Jordan

(Dødehavet)

GAULANITIS

Pella

SAMARIA

Samaria

Alexandrium

Joppe

Antipatris

Modein

Jamnia

Jeriko

Jerusalem

Hyrkania

JUDAEA

Asotus

Askalon

Hebron

Gaza

IDUMEA

Rafiah

Alusa

Aroer?

PERAEA

Makærus

Soar