Flukt til sikkerhet med den nye verdens samfunn
Det foredrag som er gjengitt nedenfor (i to deler), ble holdt av presidenten for Selskapet Vakttårnet for 134 333 som var til stede ved Jehovas vitners sammenkomst «Den nye verdens samfunn» på Yankee stadion i New York lørdag ettermiddag den 25. juli 1953, sammenkomstens sjuende dag. Et vesentlig trekk ved foredraget var utgivelsen av Selskapets nye bok, «New Heavens and A New Earth» [Nye himler og en ny jord», bare på engelsk].
«Når dere ser Jerusalem omringet av hærer som har leiret seg, forstå da at dens ødeleggelse er kommet nær. Da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene, og de som er inne i den [Jerusalem], må fjerne seg.» — Luk. 21: 20, 21, NW.
1. For dem som klynger seg til hvilke ting, blir faren stadig større, og hvor er sikkerheten å finne? Hvorfor?
GRUNNLEGGELSEN og oppbyggingen av de nye og varige ting skrider lykkelig fram mens fordømmelsen og ødeleggelsen av de gamle ting fortsetter. Når tilintetgjørelsen av de gamle ting om kort tid er fullbyrdet, kommer ikke de nye ting til å få en kaotisk begynnelse. Det blir ikke nødvendig for menneskene å starte fra samme nivå som huleboerne i gammel tid, men veien kommer til å være fullstendig ryddet for utviklingen av de nye ting til en paradisisk storartethet. Dette er en tid med tiltagende farer. Det er også en tid med store anledninger. Faren blir stadig større for dem som klynger seg til de gamle ting til tross for at disse er fordømt. Menneskene kan ikke oppnå sikkerhet på noen annen måte enn å flykte i hast til de nye ting, og gjøre det straks. Det er i forbindelse med de nye ting menneskene har den storartede mulighet å kunne overleve de gamle tings ende og glede seg over en framtid med varig lykke, fred og kjærlighet. De nye ting er ikke noe som innbilske mennesker av denne verden bedragersk lover å bygge. De nye ting skriver seg fra den Allmektige, som sitter på universets trone. I nitten hundre år har hans ord stått skrevet: «Se, jeg gjør alle ting nye.» (Åpb. 21: 5) I vår tid bekrefter han sine ord med gjerninger. De nye ting blir gjort. Lykkelige er de mennesker som ser at de blir oppbygd, og flykter til dem. Sikkerhet og beskyttelse vil da bli noe som aldri kommer til å svikte dem der hos Guds nye verdens samfunn.
2. Hva er det nødvendig å gjøre før man tar tilflukt til formentlig hellige ting, og hvilket historisk eksempel anbefaler dette?
2 Menneskene har en sterk tilbøyelighet til å holde fast på visse ting som lenge har gått for å være hellige, og til å forlate seg på dem som om de var tryllemidler mot farer. De har på følelsen at disse tingene er fra Gud og at han vil spare dem, og at man derfor sikrer seg beskyttelse ved å ta sin tilflukt til slike hellige ting. Men det som menneskene tillegger hellighet, behøver ikke å være hellig for Gud, selv om det har oppnådd en anselig alder. Å stole på slike ting betyr å bedra seg selv med et falskt håp. Det er nødvendig å avgjøre hvorvidt de er i overensstemmelse med Guds lovte, nye ting. Hvis de ikke er det, kommer de ikke til å bli stående og bli innlemmet i de nye ting. Vi har et historisk eksempel som viser gyldigheten av dette i vår tid. Dette eksemplet var faktisk en profeti om hva som skulle finne sted i vår tid. Ikke noe religiøst tempel ble ansett for å være helligere enn Herodes’ tempel i Jerusalem for nitten hundre år siden, og ingen andre ble heller overvåket med større nidkjærhet og fanatisme. Det og tidligere templer på samme sted hadde sammenlagt stått i nesten tusen år, men likevel sa Jesus Kristus etterat han og noen andre hadde gått omkring og besett seg i Herodes’ tempel: «De dager skal komme da det ikke skal levnes sten på sten som ikke skal brytes ned.» — Luk. 21: 5, 6.
3. Hvorfor erklærte Jesus at dette tempel var forlatt, og hvorfor ble ikke Gud stående uten noe tempel da det ble ødelagt?
3 Dette tempel var den mest praktfulle bygning i den hellige stad Jerusalem. Der var prestene, som var etterkommere av Arons utvalgte familie, travelt opptatt med de hellige tjenester. Det ble kalt «huset». Men til tross for alt det hellige som var forbundet med det, sa Jesus like før det ovenstående: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og stener dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde.» (Matt. 23: 37, 38) Det var ikke nok med at Jesus visste at det var blitt et handelshus og en røverhule, men han var også klar over at det ble betjent av prester som gikk med planer om å ta ham av dage. Det hadde bare et skinn av hellighet, men var i virkeligheten blottet for alt som var hellig. Jesus erklærte derfor at det var forlatt av Jehova Gud, og nektet å føye det sammen med den nye tingenes ordning som han innførte. Trettisju år senere ble det innhentet av den skjebne han forutsa. Ikke en sten av det ble liggende tilbake på en annen. Jehova Guds nye tempel, et åndelig tempel av «levende stener», ble imidlertid fortsatt stående. Der var en rettferdig ny tingenes ordning i virksomhet, en ordning som skulle føre til at den rene tilbedelse av den sanne Gud ble drevet over hele jorden, og bringe evig velsignelse til alle menneskehetens familier. — 1 Pet. 2: 5; Ef. 2: 20—22.
4, 5. Ventet den nye tingenes ordning med å tre i kraft til Jerusalem og dens tempel ble ødelagt, og hva beviser du ditt svar med?
4 Den nye tingenes ordning ventet ikke med å tre i kraft til Jerusalem og dens tempel ble ødelagt. Da Jesus døde, ble oppreist og for opp til himmelen for å tre fram i Jehova Guds nærvær med verdien av blodet av sitt menneskelige offer, hadde den nye tingenes ordning sin faktiske begynnelse. Etter som Jesus hadde det offer som virkelig var antagelig for Gud når det gjaldt å gjenløse menneskeslekten fra synden og dens straff døden, tjente han som Guds nye Yppersteprest. Den jordiske ypperstepresten i den gamle jødiske tingenes ordning mistet sin stilling i Guds tjeneste, for han var blitt gjort til yppersteprest ved den Lovpakten mellom Gud og Israel som Moses hadde vært mellommann for på Sinai berg. Men nå var Jesus blitt en Profet og Mellommann som var større enn Moses, og han handlet som mellommann for en ny pakt mellom Jehova Gud og de åndelige israelitter, den kristne menighet som var bygd på ham som Klippen. Dermed ble den gamle Lovpakten som Gud hadde inngått med de naturlige israelitter på Sinai berg, opphevet, og sammen med den også dens prestedømme, dens ofringer, dens fester og dens forpliktelser. (Heb. 3: 1; 9: 11—15; Kol. 2: 13, 14; 5 Mos. 5: 2, 3; 29: 1) Fra da av tjente Jesus Kristus som Guds salvede Yppersteprest i Guds åndelige tempel, og dets aller helligste var selve himmelen, det sted hvor Gud selv er nærværende.
5 Jesu tilkjennegivelse som den nye og evige Yppersteprest betydde at avslutningen for den gamle tingenes ordning var kommet. Som det står skrevet om ham: «Nå har han tilkjennegitt seg én gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger for å ta vekk synden ved å ofre seg selv.» (Heb. 9: 26, NW) Det var helt i overensstemmelse med denne kjensgjerning at Herodes’ forlatte tempel i Jerusalem ble ødelagt av Romas legioner under general Titus i året 70 e. Kr. Dette skjedde samtidig med at den formentlig hellige stad Jerusalem ble ødelagt.
6. Hva må vi ikke overse med hensyn til den kristne menighets forbindelse med Jerusalem, og hva kom det av at den til slutt flyktet vekk derfra?
6 Nå i 1953 er det et viktig punkt vi ikke må overse: Byen Jerusalem tjente som hovedkvarter for den kristne menighet i trettifire år etterat Guds nye pakt var opprettet og den kristne menighet begynte å bli bygd på Klippen Jesus Kristus i pinsen år 33 e. Kr. Menighetens styrende organ hadde sitt tilhold der, og besto av de tolv apostlene og andre eldre disipler, som for eksempel Jakob, Jesu bror. De benyttet templets forgårder som et høvelig sted til å treffe menneskemengder og forkynne for dem. Det var i dette tempel apostelen Paulus ble overfalt av mobben i året 56, og det var i Jerusalem disippelen Jakob og andre trofaste kristne med ham i 62 ble drept av fanatiske jøder som stenet dem. Men da året 67 kom, flyktet det kristne styrende organ sammen med alle andre Jesu disipler vekk fra Jerusalem og fra hele provinsen Judea. Hvorfor holdt ikke de kristne seg der og fortsatte å forkynne det gode budskap om Jesus Kristus i den gamle hellige by og resten av Judea? Kom det av feighet på grunn av forfølgelse? Kom det av troløshet overfor deres oppdrag å forkynne det gode budskap? Nei, begge deler er galt! Det kom av at de var kloke nok til å redde sitt liv slik at de kunne fortsette å forkynne andre steder. Det kom av at de var lydige mot den profetiske befaling Jesus Kristus hadde gitt da han forutsa det forlatte tempels ødeleggelse og sa følgende til sine disipler:
7. Hvilken profeti var det som inneholdt den befalingen de adlød?
7 «Dere kommer til å bli utlevert endog av foreldre og brødre og slektninger og venner, og de kommer til å slå noen av dere i hjel, og dere kommer til å være gjenstand for hat fra alle mennesker på grunn av mitt navn. Og likevel skal ikke et hår på deres hode på noen måte gå til grunne. Ved at dere viser utholdenhet skal dere vinne deres sjel. Videre, når dere ser Jerusalem omringet av hærer som har leiret seg, forstå da at dens ødeleggelse er kommet nær. Da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene, og de som er midt i den, må fjerne seg, og de som er i dens omegn, må ikke dra inn i den [inn i Jerusalem], for dette er de dager da rettferdigheten skal utmåles, forat alle de ting som skrevet er, skal bli oppfylt. Ve de gravide kvinner og dem som gir die i de dager! Det skal være stor nød i landet og vrede over dette folk, og de skal falle for sverdets egg og bli ført i fangenskap til alle folkeslagene, og Jerusalem skal bli tråkket ned av folkeslagene inntil de fastsatte tider for folkeslagene er til ende.» — Luk. 21: 16—24, NW.
Vinket om å flykte
8. Når fikk de kristne sitt vink om å flykte, og hvorhen flyktet de? Hvilke Jesu ord slapp de å føle oppfyllelsen av?
8 I november i året 66 e. Kr. fikk det styrende organ i Jerusalem og alle de andre disiplene der og i provinsen Judea sitt vink om å flykte fra hele provinsen og til fjellene, slik Jesus hadde befalt. Det skjedde da de romerske hærer under Gaius Cestius Gallus, som var stattholder i Syria, kom mot byen som da var i opprør mot Roma. Etter en fem dager lang kamp, da en fullstendig inntagelse av byen var helt innen rekkevidde for ham, trakk han tilsynelatende helt umotivert sine styrker tilbake, ble forfulgt av jødene og mistet mange tusen mann. De kristne oppfattet dette som det vink Jesus hadde fortalt om mange år tidligere. Dermed flyktet de fra Jerusalem. De ga seg ikke til i noen del av provinsen Judea, for Jesu befaling gikk ut på at de som var i Judea, i skulle flykte derfra til fjellene. Derfor dro de og deres barn (de fødte og de som enda var ufødte) over Jordan-elven og inn i Gileads fjelltrakter, og der slo de seg hovedsakelig ned i Pella, en av byene i Dekapolis. Der fortsatte de sin kristne virksomhet og sin forkynnelse. Der var de i sikkerhet da romerne kom tilbake tidlig i år 70 e. Kr. og førte redselsfull ødeleggelse over Jerusalem i oppfyllelse av Jesu bedrøvede ord til byen: «Om du, ja du, bare hadde forstått på denne dag de ting som har å gjøre med fred — men nå er de blitt skjult for dine øyne. For de dager skal komme over deg da dine fiender skal bygge en befestning omkring deg med spisse staker og skal inneslutte deg og trenge deg fra alle kanter, og de skal slå deg og dine barn i deg til jorden, og de skal ikke levne sten på sten i deg, fordi du ikke forsto den tiden da du ble inspisert.» — Luk. 19: 41—44, NW.
9. Hva var det som da gikk til grunne for aldri mer å bli gjenopprettet, og hva var det som besto?
9 Det viste seg at den hellige stads og dens tempels liv ikke ble spart som ved noe tryllemiddel. De som holdt fast ved den bedervede gamle tingenes ordning, kjempet for en håpløs sak og gikk til grunne da Jerusalem og hele provinsen Judea ble ødelagt. Men de kristne i Gilead-fjellene overlevde og fortsatte å forkynne. Det gamle systemet som gikk til grunne den gangen, er forsvunnet for alltid. Arons families, prestedømme og tilbedelsen av Jehova Gud i et materielt, menneskelagd tempel i Jerusalem kommer aldri til å bli gjenopprettet. Den nye kristne tingenes ordning under den nye pakt med Jesus som mellommann og Yppersteprest, har vart til denne dag.
10. Hvilket spørsmål føler vi oss drevet til å stille, og hva kan vi avgjøre i forbindelse med kristenheten når vi kjenner svaret?
10 Alt dette er av umåtelig stor betydning for oss nå i våre merkelige, ualminnelige dager. Vi står ansikt til ansikt med noe lignende, bare at det er langt verre. Vi føler oss drevet til å spørre etter tingenes årsak, og det gjør vi klokt i, for da kan vi bli klar over om det er tilrådelig for oss å følge en bestemt handlemåte. Når vi ser at nåtidens Jerusalem i Palestina ikke viderefører den gamle tempelbys tradisjoner, men at kristenheten i virkeligheten er det moderne motstykke til den hellige stad på Jesu og hans apostlers tid, føler vi trang til å spørre: Hva var det som førte til den forferdelige beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e. Kr.? Når vi vet det, kan vi avgjøre om en ødeleggelse i større målestokk av en lignende grunn henger truende over kristenheten, det dødsdømte Jerusalems motstykke i det tjuende århundre.
11. I hvilken profeti ga Jesus nøkkelen til svaret på spørsmålet?
11 Jesus ga nøkkelen til svaret da han i samme profeti ifølge apostelen Matteus’ beretning sa følgende til sine disipler: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme. Derfor, når dere får se den avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse, som det er talt om gjennom profeten Daniel, stå på et hellig sted, (leseren bør vise klarsyn her,) da bør de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene. Mannen på hustaket må ikke komme ned for å ta sakene ut fra sitt hus; og mannen på marken må ikke vende tilbake til huset for å hente sin ytterkledning. Ve de gravide kvinner og dem som gir die i de dager! Fortsett å be om at deres flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbatsdagen; for da skal det være så stor en trengsel som det ikke har vært siden verdens begynnelse og inntil nå, og heller ikke skal bli igjen. Ja, hvis de dager ikke ble forkortet, ville intet kjød bli frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.» — Matt. 24: 14—22, NW.
12. Hva var ifølge den årsaken til Jerusalems forferdelige ødeleggelse år 70 e. Kr.?
12 Den «avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse» — som de kristne skulle oppfatte som et tegn til å flykte til fjellene når de fikk se den stå på et hellig sted — var årsaken til den forferdelige ødeleggelse som rammet Jerusalem og dens omegn i Judea. Denne «avskyelige ting» var det forbund eller den allianse som de religiøse herskere i Jerusalem inngikk med det romerske rike for å volde Jesus Kristus, Guds salvede Konge, døden. Den keiserlige romerske verdensmakt ble i den guddommelige profeti symbolsk framstilt som en avskyelig ting, som et olmt villdyr som ville krige mot Jehovas hellige på jorden. Det gikk først til angrep på den som først og fremst er Jehovas Hellige, hans Sønn Jesus Kristus, for å rydde denne rival til verdensherredømmet av veien. — Ap. gj. 3: 14; 4: 27—30.
13. Hvem henledet Romas oppmerksomhet på Guds Hellige, hvordan og hvorfor?
13 Det var Jerusalems religiøse herskere som henledet den romerske verdensmakts oppmerksomhet på Guds Hellige. De gjorde det fordi de søkte hevn på grunn av at Jesus avslørte deres falske skikker og deres brudd på Guds befalinger. Framfor den romerske stattholder Pontius Pilatus anklaget de Jesus for å være opprørsk mot keiseren, for å forby menneskene å betale keiseren skatt og for å oppvigle dem imot ham. Da stattholder Pilatus prøvde å motstå det religiøse påtrykk og la Jesus slippe fri, ropte jødene: «Hvis du løslater denne mann, er du ikke en venn av keiseren. Enhver mann som gjør seg selv til konge, taler imot keiseren.» Da stattholder Pilatus i et forsøk på å appellere til jødenes nasjonalpatriotisme framstilte Jesus som deres konger og prøvde å gjøre dem skamfulle ved å spørre: «Skal jeg pelfeste deres konge?» var det ingen ringere enn de jødiske yppersteprester som svarte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» — Joh. 19: 12—16, NW.
14. Hvorfor ville Jehova føle avsky og vrede mot dette religiøse element, og hvilke følger lot han dem lide?
14 Føler du avsky ved dette? Hvor meget mer ville da ikke Gud i himmelen føle brennende vrede over at hans Salvede Konge Jesus Kristus på denne måten ble forrådt til den keiserlige romerske verdensmakt og at de som hevdet å være hans folk, slo seg sammen med den grusomme verdensmakt. Roma som var motstander av Jehova? Det var en religiøs-politisk sammensvergelse mot Jehovas messianske rike. Det er ikke noe å undre seg over at han hørte og handlet i samsvar med deres utfordrende rop på den tiden om Jesu blod: «Hans blod komme over oss og over våre barn!» Det er ikke noe å undre seg over at han forlot deres hus, et vanhelliget tempel som det var. Det er ikke noe å undre seg over at han betraktet dem som en del av en avskyelig ting, et vederstyggelig arrangement mot hans rike ved hans Hellige, Jesus Kristus! (Matt. 27: 25; 23: 38) De bekjente vennskap med Guds fiende, keiseren, og gjorde seg derved til Guds fiender. Nå kunne de spise de bitre frukter av dette forræderske vennskap og bil knuget i det ulike åk en slik skammelig sammensvergelse mot riket ga dem, helt til de ble drevet til et voldsomt opprør mot sine politiske forbundsfeller. Gud visste på forhånd at den hyklerske religiøs-politiske alliansen i sin tid måtte gå i oppløsning, og at den politiske del av den avskyelige ting med sine hærer ville rykke fram mot den religiøse delen av den avskyelige alliansen for å føre Jesu blod over de skyldige religionsdyrkere og deres barn, og dermed gi Jerusalem et blodbad, i blodet til 1 100 000 av byens barn!
15. Når dro de kristne vekk fra det fordømte område uten å måtte gjøre det på et ubeleilig tidspunkt, og hva unngikk de å gå med i?
15 Jødenes opprør mot sin venn keiseren kom i 66 e. Kr. som en følge av alle de krenkelser hans politiske stattholdere hadde ført over dem. Samme år vendte hærene til den politiske delen av den avskyelige ting seg mot dem og gjorde et midlertidig angrep på deres hellige stad Jerusalem. Da var det de så den avskyelige ting omringe den hellige stad Jerusalem med sine hærer, det syn de kristne skulle speide etter og ta som tegn på at det var på høy tid for dem å flykte til fjellene utenfor Judea for å komme seg i sikkerhet. Det kristne styrende organ og andre lydige kristne, som ikke visste hvor snart den avskyelige tings hærer ville komme tilbake og fullføre ødeleggelsen av Judea og Jerusalem, dro vekk uten å måtte gjøre det på en ubeleilig jødisk sabbatsdag eller om vinteren. I det sjuende århundre før Kristus hadde de babyloniske hærer kommet tilbake for å ødelegge Jerusalem for første gang. De romerske hærer kom tilbake i år 70 e. Kr. I løpet av våren og sommeren det året fulgte beleiringen og den fullstendige rasering. Ved å handle raskt og lydig hadde de kristne unngått å gå med i den redselsfulle ødeleggelsen. — Jer. 37: 6—10.
Nåtidens motstykke
16. Når forutsa Daniel at den «avskyelige ting» skulle komme til syne, og hva er det som gjør at det nettopp er tiden etter 1914 e. Kr. som er den fastsatte tid?
16 Da Jesus profeterte om denne «avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse», sa han at også profeten Daniel hadde forutsagt den. Daniel profeterte at dens tilsynekomst skulle finne sted ved den fastsatte tid, «endens tid». (Matt. 24: 15; Dan. 11: 29—35) Jesus forutsa hendelser som skulle finne sted i endens tid for denne verden, og de hendelsene har kommet uavbrutt i rad og rekke siden 1914 e. Kr. — verdenskrig, hungersnød, epidemier, jordskjelv, verdensomfattende forfølgelse av sanne kristne, forkynnelsen av det gode budskap om at Guds rike er opprettet, falske profeter og kristuser og den «avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse» — og alle disse ting i forening tilkjennegir at vår tid er den kritiske «endens tid». Det som gjør at det er «endens tid» for denne verdens nasjoner, er at Guds «fastsatte tider for folkeslagene» i 1914 nådde slutten på sin 2520-årige varighet. Da ble også Guds rike som det så lenge er bedt om, født i himlene, og hans hellige, salvede Konge Jesus Kristus ble innsatt på tronen og gitt retten til å herske over hele jorden og sønderslå alle folkeslag som motsto hans rettmessige herredømme. — Matt. 24: 3—25; Åpb. 12: 1—15; Sl. 2: 7—9.
17. Hvor er den «avskyelige ting» å finne, og ved oppfyllelsen av hvilken profeti kan man bli klar over dette?
17 Når det er fastslått at tiden etter 1914 er «endens tid», hvor er så den avskyelige ting og dens ødeleggende hærer som Daniel og Jesus forutsa? Se! den er jo i nåtidens religiøs-politiske sammensvergelse mot Jehova Guds opprettede rike og dets hellige, salvede Konge Jesus Kristus. Bli klar over det selv ved å se at det oppfyller profetien i Salme 2: 1—6: «Hvorfor larmer hedningene og grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot [Jehova] og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss! Han som troner i himmelen, ler, [Jehova] spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem [idet han sier]: Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!» (Ap. gj. 4: 24—30) Den verdens sammenslutning som går under navnet De Forente Nasjoner, er det fremste og mektigste uttrykk for denne religiøs-politiske sammensvergelse mot Guds messianske rike. Vi sier «religiøs-politiske» fordi denne verdens religioner er med på denne verdensomfattende sammensvergelsen mot Riket, og da særlig kristenhetens religioner.
18. Hvordan la det religiøse presteskap illojalitet for dagen overfor Guds opprettede rike under den første verdenskrig, og det uten å ta hensyn til Matteus 25: 40?
18 I flere tiår før 1914 e. Kr. hadde Jehovas vitner holdt på med å forkynne at Guds rike ved Kristus skulle bli opprettet fullt ut ved slutten av «de fastsatte tider for folkeslagene» i det året. Som en bekreftelse på at deres forkynnelse var riktig brøt den første verdenskrig om verdensomfattende herredømme plutselig ut blant jordens nasjoner i 1914, og den er blitt etterfulgt av den triste rekke av begivenheter som har vært fram til denne dag. Hvis kristenhetens religiøse presteskap hadde undersøkt de profetier som Jehovas vitner henledet deres oppmerksomhet på, og hvis de hadde sett den moderne histories kjensgjerninger i øynene, forstått betydningen av dem’ og vist lojalitet overfor Guds vilje, så ville de ha hilst hans rike velkommen og gitt det sin anbefaling som den eneste regjering som er berettiget til å ha verdensherredømme. I stedet tok de tvert imot stilling for de politiske faktorer i den totalitære krigføring om herredømme over Guds salvede Konge Jesu Kristi jordiske område. De førte an i forfølgelsen av Jehovas vitner, som lojalt holdt stand for Guds innsatte Hersker, og de sørget for å dreie den politiske stats sverdsvingende arm mot Jehovas vitner i et forsøk på å utrydde dem fra jorden. De reflekterte ikke i ærbødighet over Jesu ord: «Hva I har gjort imot én av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» (Matt. 25: 40) Av frykt for å miste sine politiske venners hengivenhet, foretrakk presteskapet å holde seg til denne verdens krigførende riker og anklage Jesus Kristus for opprør mot keiseren ved å anklage hans trofaste etterfølgere for dette.
19, 20. Hvordan sluttet presteskapet opp om politikernes forslag med hensyn til etterkrigstiden ved slutten av den første verdenskrig, og hvem kunngjorde at det er noe annet som er menneskehetens eneste håp?
19 Da det ved slutten av den første verdenskrig i 1918 ble framlagt forslag om det forente politiske program for etterkrigstidens verden, sluttet kristenhetens presteskap straks opp om det. Hva gikk det ut på? Å ha Kristus som Konge? Nei, det de ville ha, var et Nasjonenes forbund som gjennom enheten skulle gi den gamle verdens system kraft til å fortsette. Kristenhetens presteskap var de første til å følge politikernes ledelse og gjøre seg til talsmenn for Folkeforbundet. I januar 1919, før fredskonferansen i Paris ble sammenkalt, tilskyndet Kristi Kirkers Fellesråd i Amerika til opprettelsen av Folkeforbundet. De sa at det ikke bare var et middel til å få fred, men for å sitere deres eget skrift: «Det er snarere det politiske uttrykk for Guds rike på jorden.» De tilføyde: «De døde helter vil ha dødd forgjeves om det ikke ut av seieren kommer en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. — 2 Peter 3: 13.» Etterkrigstidens verden under dette forbund skulle med andre ord bli de nye himler og den nye jord som Gud har lovt, og etter som Folkeforbundet i egenskap av det «politiske uttrykk» for Guds rike skulle være de nye himler, ville Kristi virkelige rike, som utgjør Guds nye verdens nye himler, bli overflødig.
20 Hva paven av Roma angår, så tilbød han Folkeforbundet å nyte godt av hans kirkelige tjenester til tross for at han ikke fikk noe sete der. Den 10. januar 1920 begynte forbundet å funksjonere med støtte og velsignelse fra kristenhetens presteskap. Samtidig begynte Jehovas vitners røst å la seg høre med en ualminnelig klang av fryktløshet og overbevisning der de forkynte at Guds rike under Kristus er det eneste håp for den lidende menneskehet.
21. Hvilken av de to etterkrigstidens bevegelser var det som virkelig fremmet Guds rike? Og hvilken var det som vekket hans avsky? På grunnlag av hvilke hendelser fram til i dag kan vi si det?
21 Hvilken av disse to etterkrigstidens bevegelser var det nå som virkelig fremmet Guds rike? Hvilken av dem vekket den høyeste Guds avsky? Var det Jehovas vitner eller Folkeforbundet, som prestene hadde gitt sin velsignelse? Vel, Jehovas vitner eksisterer fremdeles, og er her representert ved sammenkomsten «Den nye verdens samfunn» på Yankee stadion i New York, men hvor er de politiske nye himler, Folkeforbundet? Hvor var det under den annen verdenskrig? Det var nede i den bunnløse avgrunn som en hjelpeløs uvirksomhet er. For å fjerne dets hån, har de blåst liv i det igjen og gitt det et nytt ansikt og et nytt navn, nemlig De Forente Nasjoner. De som studerer Bibelens profetier, vet at dette var helt i samsvar med det som er forutsagt. — Åpb. 17: 9—11.
22. Hvilken oppløsning erfarte Folkeforbundet fram til den annen verdenskrig, og hvilket spørsmål stiller vi nå?
22 Folkeforbundet og kristenhetens religiøse presteskap kom forbausende godt ut av det med hverandre, og det kom ikke til noe åpent brudd. Men i oktober 1933, åtte måneder etterat Hitler kom til makten, trådte nazi-Tyskland ut av nedrustningskonferansen og Folkeforbundet, og forbundet begynte å gå i oppløsning. Japan hadde trukket seg tilbake fra det 27. mars det året. Det var først etter dette at det kommunistiske Russland ble opptatt nemlig 18. september 1934, flere år etterat det var blitt reist protester mot landet på grunn av de skjendige religionsforfølgelsene som har pågått innen dets grenser. I 1935 viste fascist-Italia forakt for Folkeforbundet da det begynte sine angrepshandlinger. Forbundet anvendte sine sanksjoner mot landet, og dermed forlot Mussolinis Italia denne organisasjonen den 11. desember 1937. I 1939 fikk Folkeforbundet det sparket som gjorde at det havnet i uvirksomhetens avgrunn, i og med at Hitler-Tyskland gikk til angrep på Polen, slik at den annen verdenskrig brøt løs. Vi spør nå: Hadde man fram til det året forbundet fór ned i avgrunnen, kunnet se hærene til den «avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse», omringe nåtidens motstykke til Jerusalem? Nei, ikke i noen merkbar grad.
23. Hvordan kan man si at det var en tid da den «avskyelige ting» ikke kunne tjene som et synlig tegn til flukt for de kristne, og hvilke spørsmål stiller vi med hensyn til dens ødeleggende hærer?
23 Legg nå merke til dette punkt: Da Folkeforbundet ble sparket ned i avgrunnen og denne vederstyggelige ting i seks år befant seg i dette bunnløse dyp, var ikke den vederstyggelige ting, og den sto ikke synlig på det hellige sted som et varsel for sanne kristne om å dra ut av kristenheten og flykte til sikkerhetens «fjell». Men tidlig i 1945 tok det til å røre på seg i det bunnløse dyp, og den ting som var avskyelig for Jehova Gud og hans Konge, begynte ved San Francisco-konferansen i California mellom førtiseks nasjoner å gjøre forberedelser til å komme ut etter den annen verdenskrig. Den kom også virkelig ut. Det skjedde den 24. oktober 1945, da Russland overrakte sitt dokument til godkjennelse av etterkrigstidens organisasjon for verdens sikkerhet. De Forente Nasjoners charter hadde nå trådt i kraft. Den dyriske avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse, var atter nærværende. Men hvor var dens ødeleggende hærer? Skulle det være De Forente Nasjoners bokstavelige militære styrker? Vi husker at den amerikanske general Douglas MacArthur i 1931, nærmere bestemt den 2. juni, kritiserte visse geistlige på grunn av deres stilling til krig. Han sa: «Religion og patriotisme har alltid gått hånd i hånd.» Deretter tilføyde han: «Jeg skulle gjerne vite hvor mange det er av de prester som stemte for Forbundet, som har lest artiklene og forstår at verdensfreden ifølge dem i siste instans skal opprettholdes ved væpnede militære styrker.» Det ble imidlertid aldri til at Folkeforbundet fikk væpnede militære styrker.
24. Hva begynte amerikanske prester og legfolk å arbeide for i 1944, og hva sa den britiske statsminister i forbindelse med hva den trengte?
24 Tretten år senere, da den ødeleggende ting befant seg i det bunnløse dyp som en fiasko, begynte amerikanske prester og legfolk å arbeide for dannelsen av kjernen til en alminnelig verdensorganisasjon. Og da den britiske statsminister Churchill den 24. mai 1944 drøftet utviklingen i Spania i Parlamentet, sa han: «I vår oppbygning av verden må vi utvilsomt innlemme en hel del av alt det vi har vunnet for verden ved Folkeforbundets struktur og form. Vi må bevæpne vår verdensorganisasjon og forsikre oss om at den har overveldende militær styrke innen de grenser som er blitt trukket opp for den.»
25. Når fikk den åttende verdensmakt sin hær, og hva må den ikke forveksles med? Hvorfor ikke?
25 De Forente Nasjoner, Folkeforbundets etterkommer, er i dag den åttende i en rekke verdensmakter, som Bibelen har forutsagt. Den «åttende armé» til denne åttende verdensmakt har ikke valgt å demonstrere overveldende militær styrke i Korea, men i det minste har da den åttende verdensmakt, De Forente Nasjoner, sin hær med avdelinger fra nitten nasjoner. Denne politistyrken gikk til aksjon den 27. juni i pavens hellige år 1950. Men denne sammensatte hæren til den avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse, handlet da faktisk til forsvar for kristenheten og for å tilbakevise kommunistenes angrep. Vi må derfor ikke forveksle De Forente Nasjoners militære styrker med de hærer man nå kan se opptatt med å inneslutte kristenheten, nåtidens motstykke til Jerusalem. Hva er de da?
26. Hva er da disse hærene, og hvilken profeti som ennå ikke har fått sin oppfyllelse, viser dette?
26 De hærene som ifølge Jesu profetiske ord skulle ødelegge nåtidens’ motbilledlige Jerusalem, finnes innen de politiske elementer i de selvsamme Forente Nasjoner. Det er disse elementer som fører krig mot kristenhetens religiøse system. Da den «vederstyggelige ting» kom opp av avgrunnen i 1945, besto den helt fra begynnelsen av blant annet av mektige medlemmer av den kommunistiske og antireligiøse blokk av nasjoner. Den freds offensiv som i 1953 er blitt drevet av de krefter som er imot kristenheten, bør ikke få sløve noe menneskes aktpågivenhet. Den blokk som står kristenheten imot, kommer til å vokse, og vil ikke stanse før nåtidens motstykke til Jerusalem er fullstendig omringet av forferdelige ødeleggelseshærer. Alle de «ti horn» til den dyrelignende avskyelige ting som er kommet opp av dypet, har ennå til gode å gå løs på sin religiøse partner som i utukt har sluttet seg til den avskyelige ting i en verdensomfattende sammensvergelse mot Jehovas salvede Sønn, kongenes Konge og herrers Herre. Følgende Guds ord må bli fullbyrdet: «Og de ti horn som du så, og dyret, disse skal hate skjøken og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild. For Gud ga dem i hjertet å fullføre hans tanke, og å fullføre én og samme tanke, og å gi dyret sitt rike [sin kongemakt, RS].» — Åpb. 17: 16, 17.
27. Når kunne derfor de som leste profetien, se at Jerusalems motstykke ble omringet av hærer som leiret seg, og hvilken skjebne fortjener det?
27 Året 1945, det år da De Forente Nasjoner sto fram, avmerker derfor særlig den tiden da de som leser Daniels profeti og Jesu advarsel med klarsyn, kunne se hærer leire seg for å omringe nåtidens motstykke til Jerusalem for til slutt å gjøre det fullstendig øde og nakent som en åndelig skjøke. Det hadde med imøtekommenhet drevet på med sin løsaktige oppførsel med de verdslige Forente Nasjoner, og på den måten valgt keiseren til venn og forkastet Guds rike ved Kristus som sin fiende. Derfor fortjener det nå i Harmageddon ifølge Guds loven åndelig skjøkes straff. — 3 Mos. 21: 9.
28. Hvilket tegn er det som nå viser seg for våre øyne, og hvordan kommer det til å kulminere?
28 Tegnet på at Harmageddon-slaget nærmer seg sterkere, viser seg nå for våre øyne. Når denne utuktige, religiøs-politiske foreningen til slutt brister og det symbolske dyr og dets ti horn vender seg mot det skjøkesystem som den organiserte religion er, så vil det gi til kjenne at «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» er begynt, den krigen han vil benytte til å henrette alle fiender av hans messianske rike. Denne krig kommer til å ende når Kongen Kristus Jesus sammen med sine engler, som skal handle som skarprettere, ødelegger hele den «avskyelige ting» og alle andre elementer i denne gamle verden som tar oppstilling i opposisjon mot hans styre.