Kommunismens utfordring til den vestlige verden
«HVIS den nåværende tendens fortsetter, kommer De forente stater om bare noen få år til å befinne seg på annenplass, og det vil være en uomtvistelig kjensgjerning at Sovjetunionen er verdens fremste stormakt.»
Dette er ikke en skrytende påstand som en sovjetrussisk politiker kom med. Ordene ble uttalt av De forente staters president, Richard Nixon, i en tale til medlemmer av landets lovgivende forsamling i 1970.
Har det virkelig begynt å finne sted en forskyvning i maktbalansen? Begynner Sovjet å gå forbi USA? Hva er det som skjer i kampen om verdensherredømmet? Hvordan vil det hele ende?
Kommunismens erklærte mål
Selv om de forskjellige kommunistlandene er svært uenige om mangt og meget, er de enige om én ting. De ønsker alle å se amerikanernes makt bli brutt. Deres endelige mål er at kommunismen skal seire over hele verden.
Ledende kommunister har lenge snakket om dette målet. Karl Marx, den moderne kommunismens «far», forutsa det kapitalistiske eller vestlige samfunns undergang. Friedrich Engels, V. I. Lenin, Josef Stalin og andre kommunistledere har kommet med lignende spådommer.
Nikita Krusjtsjov advarte: ’Vi skal begrave dere.’ Mao Tse-tung har sagt: «Det sosialistiske system vil til slutt tre i stedet for det kapitalistiske system . . . før eller senere vil revolusjonen komme og nødvendigvis seire.» Lin Piao, Maos utpekte etterfølger, har sagt: «Imperialismen går et totalt sammenbrudd i møte, og sosialismen går fram mot en verdensomspennende seier.»
Hvilke framskritt har kommunismen gjort i retning av å nå sitt mål, verdensherredømme? I 1848, da Marx og Engels offentliggjorde Det kommunistiske manifest, hvor de hadde formulert sine idéer, hadde ikke kommunismen herredømme over noen del av jorden. I dag har den herredømme over omtrent en tredjedel av jordens befolkning, over godt og vel en milliard mennesker. Store landområder i Europa og Asia er underlagt kommunistisk styre. World Book Encyclopedia for 1970 sier: «Kommunismen er blitt en av de mektigste krefter i verden.»
Kommunistene er riktignok ikke så enige som de en gang så ut til å være. Ikke alle kommunistland er tilhengere av den sovjetrussiske form for kommunisme. Hvert enkelt land ser ut til å avpasse kommunismen etter sine egne behov. I disse landene er det altså en slags nasjonalistisk kommunisme som gjør seg gjeldende. Men som professor Leonard Schapiro i London sa: «I siste instans kommer hvert eneste kommunistparti til å ta parti for Sovjetunionen og mot De forente stater.»
Forskyvning i maktbalansen?
I mange tiår har De forente stater og dets allierte, Storbritannia, utgjort den mektigste politiske sammenslutning i verden. Er situasjonen nå i ferd med å forandre seg til fordel for kommunistlandene og særlig Sovjetunionen?
Noen mener at året 1962 fikk avgjørende betydning hva dette angår. Hvorfor akkurat det året? Det var i 1962 De forente stater tvang Sovjetunionen til å trekke tilbake sine kjernefysiske rakettvåpen på Cuba. Dette var meget ydmykende for Sovjetunionen. Den sovjetrussiske forhandleren Vasilij Kuznetsov skal ved denne anledning ha sagt til den amerikanske forhandleren: «Dette blir siste gang dere amerikanere klarer å gjøre dette mot oss.»
I en kommentar til denne bemerkningen sa skribenten Charles J. Murphy: «Dette var tydeligvis, omstendighetene til tross, en trusel: Når den neste krisen inntraff, ville det ikke være Sovjetunionen som måtte gi etter fordi den ikke hadde strategisk militær fordel. Denne faren gjør seg nå mer og mer gjeldende. Etter Cuba-krisen traff sovjetrussiske strateger følgende viktige beslutning: De skulle gå inn for å oppnå militært overherredømme på jorden. Og i årene siden den tid har Sovjets militære teknologi hatt en eksplosjonsartet utvikling.»
Hva er blitt resultatet? Den 1. mars 1971 sa formannen for det amerikanske forsvars sjefsnemnd, admiral Thomas Moorer: «Jeg mener at det er riktig å si at den strategiske balanse i løpet av de siste fem-seks årene i det store og hele er blitt drastisk forskjøvet til fordel for Sovjetunionen.»
Den politiske kommentatoren Stewart Alsop skrev i Newsweek: «Sovjetunionen har i virkeligheten oppført seg som om den egentlige maktbalanse har forskjøvet seg radikalt til dens fordel. Og det er naturligvis akkurat det som har skjedd.»
Selv når en tar i betraktning at det drives propaganda av dem som har økonomiske interesser av våpensalg, ser kjensgjerningene ut til å støtte den ovenstående vurdering. Dette betyr ikke at Sovjetunionen fullstendig har gått forbi De forente stater hva makt angår. Men De forente staters enorme ledelse hva strategisk makt angår, eksisterer ikke lenger.
Tendenser
Det bevis analytikerne peker på, er at flere viktige tendenser går i samme retning. Blant de tendenser som vanligvis blir nevnt, er følgende:
1) Sovjetunionen har nå flere interkontinentale rakettvåpen enn De forente stater. Forspranget er allerede stort og fortsetter å øke. De forente stater har vært tilfreds med det nåværende antall, men har arbeidet for å forbedre våpnenes effektivitet og ødeleggelsesevne.
2) Sovjetunionens og dens alliertes samlede styrker på landjorden, i luften og på sjøen har antatt en slik dimensjon at vestlige observatører omtaler dem som en «flodbølge».
3) Sovjet satser i stadig større utstrekning arbeidskraft, materialer og penger for å produsere flere våpen og våpen av bedre kvalitet, mens De forente staters engasjement er omtrent uforandret.
4) I en rekke andre land går tendensen i retning av venstreorienterte regjeringer, som er vennligere innstilt overfor kommunistlandene.
5) Blant stadig større deler av den amerikanske befolkning er det en økende misnøye med amerikanernes innblanding i krigene i andre land og med det nære samarbeid mellom det militære og industrien i De forente stater.
Kjernefysisk slagkraft
Hvilken av disse tendensene er det som tydeligst markerer en forandring hva strategisk makt angår? Det er den enorme og stadig økende styrke sovjetrusserne har av interkontinentale ballistiske raketter med kjernefysiske sprenghoder.
New York Times melder: «En venter at tallet på skuddklare sovjetiske interkontinentale raketter skal komme opp i 1500 innen midten av året [1971], sammenlignet med amerikanernes 1054 raketter.» Forsvarsminister Melvin Laird advarte: «Denne styrken alene ville være mer enn stor nok til å ødelegge alle større amerikanske byer.»
I dette våpenlageret har Sovjetunionen en kjempemessig rakett som kalles SS-9. Amerikanerne har ikke noen tilsvarende rakett. SS-9 har en sprengvirkning på 25 megatonn (millioner tonn) TNT. Det er over tusen ganger større sprengvirkning enn sprengvirkningen av den bomben som ødela Hiroshima.
En mener nå at Sovjet har cirka 300 raketter av typen SS-9. U.S. News & World Report sier om dem: «Sovjets styrke av SS-9-raketter er alene i stand til å frambringe en kjernefysisk sprengvirkning som er flere ganger større enn sprengvirkningen av samtlige av USA’s interkontinentale ballistiske raketter.»
Amerikanerne har ikke økt sitt totale antall raketter for å møte denne truselen, men de har begynt å montere flere sprenghoder på sine raketter, både på dem som avfyres fra bakken, og dem som avfyres fra undervannsbåter. Sovjetrusserne kan naturligvis gjøre det samme, men en vet ikke nøyaktig hvor langt de har kommet i den retning. En mener i hvert fall at de teknisk sett er i stand til å gjøre det hvis de ønsker det.
Økende makt på andre felter
Sovjetunionen øker også sin makt på andre felter. Redaktøren av Jane’s Fighting Ships sier: «Mens USA har redusert sin krigsflåte ganske kraftig, . . . ser det ut til at utvidelsen av Sovjets marine . . . går mot et høydepunkt i 1970-årene.»
Mange autoriteter framstiller forholdet mellom flåtestyrkene, handelsflåten unntatt, slik:
De forente stater Sovjetunionen
Slagskip 390 550
Hjelpeskip 290 1900
Blant disse har De forente stater omkring 14 hangarskip. Sovjetrusserne har ingen, bortsett fra helikopterhangarskip. På den annen side har Sovjetunionen mellom 360 og 380 ubåter, sammenlignet med De forente staters 141. I denne flåten har USA 41 ubåter som hver er i stand til å utskyte 16 kjernefysiske raketter. Det sies at Sovjetunionen har over 30 slike ubåter ferdige eller under bygging, og det er ingen stans i sikte. På det nåværende tidspunkt har De forente stater ikke kunngjort noen planer om å utvide sin flåte av slike ubåter.
Cirka halvparten av båtene i den amerikanske flåtestyrke er 20 år eller eldre, mens en mener at bare én prosent av den sovjetiske flåtestyrke er så gammel. Moderne sovjetrussiske fartøyer ferdes nå på alle verdenshavene og på viktige sjøveier i en utstrekning som savner sidestykke i historien.
Foruten denne krigsflåten har Sovjetunionen en stor handelsflåte som hurtig utvides. Den er nå verdens sjette største og er ultramoderne. Cirka 75 prosent av skipene er bygd etter 1962. Den amerikanske handelsflåte, som på det nåværende tidspunkt er større, minker i størrelse for hvert år som går, og mange av skipene er svært gamle. Et stort antall skriver seg fra den annen verdenskrig og er ikke i bruk, men ligger i opplag i elver og bukter — en rustende reserveflåte av tvilsom verdi.
Sovjetunionens landstridskrefter, som allerede er kjempemessige, fortsetter å øke. Ifølge enkelte spådommer vil Sovjetunionen innen 1975 ha tre ganger så mange stridsvogner som De forente stater, og over dobbelt så mange som De forente stater og alle dets européiske allierte til sammen.
De sovjetrussiske luftstyrkene er allerede større enn de amerikanske, og en venter at forspranget vil øke. Enkelte eksperter hevder også at det ville ta amerikanerne mellom seks og ti år å skaffe seg et luftforsvar som tilsvarer det sovjetrussiske, hvis de gikk inn for det.
I Europa har Sovjetunionen opprettet den kommunistiske alliansen som er kjent som Warszawa-pakten. Den omfatter Bulgaria, Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland. General Andrew Goodpaster, som er øverstkommanderende for NATO’s styrker i Europa, sier at Warszawa-pakten har ført til «en konsentrasjon av militær makt som overgår alt det verden noen gang har opplevd».
Ikke alle kommunistland er medlemmer av denne pakten. China er ikke medlem. Selv om China på det nåværende tidspunkt står forholdsvis svakt, har det imidlertid enorme reserver av menneskemateriell. Dets voksende våpenlager omfatter kjernefysiske våpen og raketter som allerede har anbrakt satellitter i bane rundt jorden.
Kommunistlandenes bestrebelser for å nå sitt mål, militær overlegenhet, har således skapt en situasjon som er svært ugunstig for de vestlige land. Denne situasjonen har oppstått på et tidspunkt da De forente staters sosiale og økonomiske problemer hindrer landet i å bruke mer penger til militære formål.
Industri og jordbruk
De forente stater er verdens ledende industrimakt. Men også på dette området blir landet utfordret av Sovjetunionen.
Legg merke til produksjonen i 1970 av enkelte produkter fra tungindustrien som spiller en stor rolle for den militære makt. Tallene er avrundet og står for millioner tonn:
De forente stater Sovjetunionen
Sement 73 105
Kull 590 688
Jernmalm 96 195
Olje 522 389
Stål 131 128
Den samlede produksjon av forbrukervarer er naturligvis mye større i De forente stater. Men en av grunnene er, som det blir påpekt i U.S. News & World Report: «Mens Kreml bare så vidt investerer nok på forbrukervaresektoren til at levestandarden sakte, men sikkert hever seg, setter det alt inn på militær produksjon og produksjon av ting som har forbindelse med det militære.»
De forente stater har lenge vært sett på som verdens «spiskammer». Særlig når det gjelder produksjon av mais, ligger USA langt foran Sovjetunionen. Men legg merke til tallene for andre viktige varer fra produksjonsåret 1968—1969, avrundet til nærmeste millioner tonn:
De forente stater Sovjetunionen
Bygg 9 22
Poteter 13 102
Rug 0,6 13
Hvete 43 79
Kommunistlandene får således et stadig større forsprang på de vestlige land når det gjelder militær makt og produksjon av industri- og jordbruksvarer. Dette er noe som skaper stor bekymring i den vestlige verden.
Hvordan vil det ende?
Hvordan kommer denne kampen om verdensherredømmet til å ende? Noen mener at kommunismen på grunn av sin økende makt vil bli mer aggressiv, og at flere land vil bli «venstreorientert», slik tendensen tyder på. Henry Wallich skrev for eksempel i Newsweek: «Med mindre tendensen på en eller annen måte blir forandret, kommer De forente stater innen levetiden til mange av oss til å stå overfor et kommunistisk Latin-Amerika.»
Men betyr dette at kommunismens utfordring til den vestlige verden vil resultere i at kommunismen oppnår verdensherredømme? Menneskene kan ikke forutsi framtiden nøyaktig. Bibelen gjør imidlertid det. Kaster så den lys over denne kampen om verdensherredømmet og utfallet av den? Undersøk kjensgjerningene.
Det 11. kapittel i Daniels bok beskriver i profetiske vendinger en kamp mellom to makter: «Nordens konge» og «Sydens konge». Profetien begynte riktignok å gå i oppfyllelse i gammel tid (Dan. 11: 1—5), men den gir en beskrivelse av kampen mellom disse maktene opp gjennom historien og helt fram til «endens tid». (Dan. 11: 35, 40) Legg merke til det handlingsforløp som blir omtalt i slutten av profetien, og sammenlign det med den situasjonen som denne artikkelen har henledet oppmerksomheten på.
Daniels profeti sier at den symbolske «Nordens konge» nå i denne siste tiden ringeakter alle eldre former for tilbedelse og til og med taler mot «gudenes Gud». Denne «kongen» opphøyer seg og ærer «festningenes gud . . . en gud som hans fedre ikke har kjent», og bruker i denne forbindelse gull og sølv og andre kostelige ting. — Dan. 11: 36—39.
Spør deg selv: Ser vi en fremtredende verdensmakt i vår tid gjøre dette? Er det ikke sant at verdenskommunismen, særlig i Sovjetunionen, har brakt den eksisterende religiøse tilbedelse i en meget underordnet stilling og i stedet gitt ære til den moderne, vitenskapelige militarisme, «festningenes gud»? Har den ikke brukt store summer og rikdommer i den hensikt?
Men dette er ikke alt. Profetien forutsier videre at en konflikt mellom de to kongene får «Nordens konge» til å ’storme fram med militært utstyr og mange skip og falle inn i landene og oversvømme og overskylle dem’ og derved få kontroll over store skatter og øve innflytelse på mange land. — Dan. 11: 40—43.
Har vi ikke særlig siden den annen verdenskrig vært vitne til en voldsom kappestrid mellom den ledende verdensmakt, De forente stater (med Storbritannia som dens nærmeste allierte), og den nest mektigste verdensmakt, Sovjetunionen, en strid som dreier seg om verdensherredømmet? Har vi ikke vært vitne til at kommunistlandene har styrket sin militære makt slik at den av observatører er blitt omtalt som en «flodbølge»? Og har ikke dette ført til at kommunistene har utvidet sin innflytelse til å omfatte flere og flere land, noe som utgjør en trusel mot vestmaktenes økonomiske interesser?
Hva blir det endelige utfallet? Sier profetien at «Nordens konge» kommer til å styrte «Sydens konge» fra hans fremtredende stilling? Nei, den sier at det ’bærer til enden med Nordens konge, og det er ingen som hjelper ham’. Profetien sier imidlertid ikke at han blir tilintetgjort av sin motstander, «Sydens konge». (Dan. 11: 44, 45) Hva kan det bety?
Andre profetier i Bibelen viser at alle politiske nasjoner, både små og store, nå i denne forutsagte «endens tid» kommer til å bli stilt overfor en makt som langt overgår deres militære makt. Det er Guds makt, som blir utøvd gjennom Guds egen Sønn, Kristus Jesus, som Gud har utnevnt til å kreve alle nasjoner til regnskap for det de har gjort på jorden. Ja, Åpenbaringen gjør bildet i Daniels profeti fullstendig når den sier at denne utnevnte verdenshersker, Kristus Jesus, skal «slå hedningene [folkeslagene]» og «styre dem med jernstav». Han vil gjøre fullstendig ende på den politiske kamp om verdensherredømmet og all den økonomiske undertrykkelse og alle de blodsutgytelser som har fulgt i dens kjølvann. Hvilken velsignelse og befrielse vil ikke det bli for alle dem som nå setter sin lit, ikke til noen nasjons militære makt, men til Kristi rettferdige regjering, hans rike! — Åpb. 19: 11—16.
[Bilde på side 10]
En anslår at Sovjetunionen har 1500 interkontinentale ballistiske raketter, sammenlignet med USA’s 1054