Spørsmål fra leserne
● Er det å utebli fra kristne møter i seg selv en utilgivelig synd, i betraktning av at apostelen Paulus i Hebreerne 10: 24—29 taler om denne form for synd rett etter at han har drøftet betydningen av møtene?
Det å unnlate å gi akt på befalingen om å overvære kristne møter er alvorlig og kan få katastrofale følger for en tjener for Jehova. Den utilgivelige synd innebærer imidlertid mer enn det.
Noe som vil hjelpe oss til å komme til klarhet i dette spørsmålet, er å lese hele det tiende kapittel i Hebreerbrevet. Apostelen gjør først oppmerksom på at offerne under loven ikke brakte tilgivelse for synder, men bare var en skygge av de goder som skulle komme, deriblant av Jesu Kristi offer. Jehova tilveiebrakte Jesus Kristus som det fullkomne offer som tar bort synder. Dette er en spesiell foranstaltning under den nye pakt. Apostelen oppfordrer sine lesere til å «holde urokkelig fast ved bekjennelsen av [sitt] håp». (Hebr. 10: 23) Hvordan kan en gjøre det? Han viser at det er nødvendig å komme regelmessig sammen for å oppgløde hverandre til gode gjerninger og ikke holde seg borte fra kristne møter, slik noen pleier å gjøre. Nei, vi bør komme på møtene, «så mye mer som [vi] ser at dagen nærmer seg». — Vers 25.
Dette er bakgrunnen for det apostelen videre sier: «Synder vi [for hvis vi praktiserer synd, NW] med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: dommen og Guds brennende iver som skal fortære dem som står ham imot. Når noen forkaster Moseloven, møter han ingen barmhjertighet, men må dø på to eller tre vitners ord. Hvor mye strengere straff synes dere ikke den fortjener som har trådt Guds Sønn under fot, vanhelliget paktsblodet som han selv er blitt helliget ved?» — Hebr. 10: 26—29.
Konjunksjonen «for», som vers 26 begynner med ifølge grunnteksten, har følgelig ikke bare til hensikt å binde det som kommer, sammen med formaningen om å overvære kristne møter, men sammen med alt det som er sagt foran. Vi må godta Guds vei til frelse gjennom Kristus og fortsette å verdsette denne foranstaltning, samtidig som vi husker at møtene er en av de foranstaltninger Jehova har truffet for at vi skal kunne bevare en sterk tro og gjøre gode gjerninger. Dette blir ytterligere bekreftet av det apostelen sier i vers 29, hvor han viser hvilken straff den vil få som «har trådt Guds Sønn under fot, vanhelliget paktsblodet som han selv er blitt helliget ved».
Vi må derfor ikke ta Hebreerne 10: 24, 25 ut av sin sammenheng og antyde at det å utebli regelmessig fra møtene i seg selv er det apostelen har i tankene når han snakker om dem som begår den utilgivelige synd. En som «pleier» å være borte fra møtene, motarbeider naturligvis sine egne åndelige interesser og står i fare for å bli svak i troen og uvirksom når det gjelder kristne gjerninger. Dette kan igjen føre til at han virkelig fornekter Jesu Kristi gjenløsningsoffer eller ikke tar det alvorlig, med den følge at han mister det evige liv.
Den synd som er omtalt i Hebreerne 10: 26—29, er ikke en synd som synderen kan vende om fra i oppriktig anger ved å be til Gud gjennom Kristus om barmhjertighet. Den synderen som omtales der, har i virkeligheten forkastet Guds Sønn som frelser og akter hans offer som noe som ikke har gjenløsningsverdi. — Jevnfør Hebreerne 6: 4—6.
En slik person synder mot nøyaktig kunnskap og mot Guds hellige ånds virksomhet, og det er ingen mulighet for at han kan angre og dra nytte av Guds foranstaltning for frelse gjennom Kristus. Gud har ikke truffet noen annen foranstaltning for å frelse en som på denne måten synder med overlegg.
● I Vakttårnet for 15. mai 1980 omtales De forente nasjoner som «den åttende verdensmakt». Er ikke den angloamerikanske verdensmakt, den sjuende i rekken, den siste verdensmakt?
De forente nasjoners organisasjon, etterfølgeren av det gamle Folkeforbundet, er en «verdensmakt» i den forstand at den har medlemsland over hele verden. De forente nasjoners innflytelse og organisasjon er også verdensomfattende.
Men dobbeltmakten Storbritannia og USA fortsetter å inneha en mektig, dominerende posisjon som den sjuende verdensmakt. Heller ikke Sovjetunionen har overgått den i militær, politisk og kommersiell makt. Bibelen viser at det ikke kommer til å bli flere enn sju verdensmakter i denne forstand. Disse sju verdensmaktene svarer til dyrets sju hoder. (Åp. 13: 1) Det foregår rivalisering og kappestrid mellom den angloamerikanske verdensmakt som «kongen i sør» og den sosialistiske «kongen i nord». Men det er ikke noe i Bibelen som viser at den sistnevnte kommer til å tre i stedet for den førstnevnte som en åttende verdensmakt før det går mot slutten med dem begge. — Dan. 11: 40—45.
Men begge «supermaktene» har sammen med jordens øvrige nasjoner, bare med noen få unntak, gått sammen om å stifte og opprettholde De forente nasjoners organisasjon. Dette er en oppfyllelse av at profetien sier om det skarlagenrøde dyret, som representerer De forente nasjoners organisasjon, at «det er selv den åttende, men er samtidig en av de sju og går sin undergang i møte». (Åp. 17: 9—11) Dette dyret har også sju hoder. De svarer til de sju verdensmaktene som har trådt fram på verdens skueplass i tidligere århundrer og helt fram til vår tid. Men hele det skarlagenrøde dyret, hodene innbefattet, blir som en «åttende» konge. De forente nasjoner er nemlig et redskap som medlemsnasjonene bruker i et forsøk på å påtvinge nasjonene som et hele en kollektiv vilje, mens hver og en av dem holder fast på sin suverenitet.
De forente nasjoners organisasjon har ikke mye makt i seg selv. Den har ikke engang en hær, bortsett fra når dens medlemmer treffer spesielle tiltak for dette. Den må virkelig tilskrive de nasjoner som står tilsluttet den som medlemmer, sin eksistens og sin makt. Dette gjelder særlig den angloamerikanske verdensmakt. Denne verdensmakt tok initiativet til opprettelsen av først Folkeforbundet og siden De forente nasjoner. (Åp. 13: 11—15) Bibelen viser at før denne «åttende» verdensmakt går sin undergang i møte sammen med alle de nasjoner som den skylder sin eksistens, vil den under ledelse av dyrets «ti horn», de fremtredende herskende elementer, vende seg mot «Babylon den store», den falske religions verdensrike, og ødelegge det. — Åp. 17: 12—18.