Hva blir utfallet av maktkampen?

«ØST ER ØST, og vest er vest. De to skal ei møtes før himmel og jord står for den Allmektiges dom.» Utviklingen i maktkampen mellom østblokken og vestblokken får disse poetiske ordene av Rudyard Kipling til å lyde merkelig up to date.

Men når noen i dag snakker om kampen mellom øst og vest, betyr ikke ordet «øst» bokstavelig talt øst, like lite som ordet «vest» betyr de land som ligger vest for et bestemt punkt på jorden. Kommunistblokken består i dag ikke bare av Sovjetunionen og landene i Øst-Europa, men også av noen afrikanske land så vel som Cuba. Ingen av disse kan sies å ligge i østlig retning. Det forholder seg på samme måte med vestblokken, som omfatter Canada, Danmark (Grønland innbefattet), Island, Norge, Australia, New Zealand og Japan. Noen av disse landene kan neppe sies å ligge i vest. Hvorfor snakker folk da om striden mellom øst og vest? Fordi den «kalde krigen» begynte mellom de to supermaktene — Sovjetunionen og De forente stater. Den ene av disse ligger for en stor del i Øst-Europa, mens den andre befinner seg mot vest. Etter hvert som tingene har utviklet seg, har «øst» og «vest» fått en symbolsk betydning.

TO RIVALISERENDE «KONGER»

I det 11. kapittel i Daniels bok bruker Bibelen på samme måte uttrykkene «kongen i nord» og «kongen i sør» for å betegne rivaliserende politiske makter. Opprinnelig befant disse to «kongene» seg nord og sør for landet til Daniels folk — som også var Jehova Guds folk — i Midtøsten.

Profetien begynte å få sin oppfyllelse etter Alexander den stores død, da det makedonske verdensriket ble delt mellom hans fire etterfølgere. To av disse, Selevkos I og Ptolemaios I, ble henholdsvis den første «kongen i nord» og den første «kongen i sør». En av disse mennene grunnla det nordlige Selevkiderriket, og den andre ble den første av de ptolemaiske faraonene i Egypt, i sør. I flere hundre år var landet til dem som da var Jehovas folk, et stridens eple mellom disse to maktene, som kjempet for å oppnå herredømmet.

Etter hvert som tiden gikk, forandret de maktene som var symbolisert ved «kongen i nord» og «kongen i sør», seg naturligvis til stadighet. Men kampen om herredømmet fortsatte ned gjennom århundrene. Profetien forutsa også at kampen mellom «begge kongene» skulle fortsette helt inntil «endetiden». (Dan. 11: 27, 35, 40)a I dag ser vi hvordan kampen om verdensherredømmet pågår som aldri før mellom den kommunistiske og den ikke-kommunistiske verden. Er det mulig å identifisere disse to rivaliserende blokkene med de to «kongene»? La oss se!

«BORGENES GUD»

Straks etter å ha talt om «endetiden», fortsetter Daniels profeti slik:

«Kongen [i nord] skal fare fram som han vil. Han er hovmodig og gjør seg større enn alle guder, og mot Den Høyeste Gud taler han uhørte ord. . . . Han bryr seg ikke om sine fedres guder . . . I stedet ærer han borgens Gud. En gud som hans fedre ikke kjente, ærer han med gull og sølv.» — Dan. 11: 36—38.

Hvem av de to supermaktene har utrettelig talt mot «Den Høyeste Gud», Jehova, og kalt religion «opium for folket»? Hvem av dem har i årevis tilrettelagt hele sin økonomi med tanke på i første rekke å produsere våpen i stedet for smør, tanks og krigsfly i stedet for mat, klær og forbrukervarer og således æret «borgenes gud»? Hvilken «konge» har tilbedt «en gud som hans fedre ikke kjente» — den vitenskapelige militarisme — og æret den «med gull og sølv» og uten å nøle brukt en stor del av bruttonasjonalproduktet til militær teknologi og væpnede styrker? Det kan ikke være noen tvil om at «kongen i nord» i vår tid er kommunistblokken, ledet av Sovjetunionen.

Så langt tilbake som i 1977 innrømmet den amerikanske etterretningstjeneste at den sovjetiske hær er «den mektigste i verden og har stor ildkraft og mobilitet». Denne beredskapen støttes av militær indoktrinering i skolene. Alle unge menn på 18 år blir utskrevet til militærtjeneste og tilbringer to år i hæren eller i luftstyrkene eller tre år i marinen. Deretter er de reservister inntil de blir 50. Dette betyr at det på det nåværende tidspunkt finnes millioner av sovjetborgere som har fått militær opplæring, og som raskt kan mobiliseres.

«KONGEN I SØR» STØTER SAMMEN MED «KONGEN I NORD»

Ettersom «kongen i nord» i vår tid er kommunistblokken under ledelse av Sovjetunionen, kan «kongen i sør» ikke være andre enn den rivaliserende ikke-kommunistiske blokken under ledelse av De forente stater. Angående disse «kongene» sier profetien i Daniel videre: «I endetiden skal kongen i sør støte sammen med ham [kongen i nord].» En annen oversettelse sier: «Ved endens tid støter Sydens konge frem mot ham.» — Dan. 11: 40, MMM.

Dette ’fremstøtet’ fikk en forholdsvis svak begynnelse i 1947 med Trumandoktrinen, den såkalte containment-politikken, som gikk ut på «å demme opp for» den kommunistiske innflytelse. Dette ble etterfulgt i 1949 av dannelsen av NATO og senere av andre regionale, gjensidige forsvarsorganisasjoner. ’Fremstøtet’ ble hardere under den annen Vietnamkrig. Men denne konflikten og dens negative utfall for Vesten syntes å støtte «duene» — de som i USA og blant landets allierte går inn for en mer forsonlig holdning til Sovjetblokken.

Den senere tids politiske begivenheter synes imidlertid å tyde på at «duene» for tiden overgås av «haukene» — de som går inn for en mer ubøyelig holdning overfor kommunistblokken. Det ’fremstøt’ «kongen i sør» gjør mot «kongen i nord», ser ut til å bli hardere. Det er interessant å merke seg at den angloamerikanske solidaritet i dette ’fremstøtet’ ble bekreftet av følgende nyhetsmelding: «Storbritannias statsminister, Margaret Thatcher, som deler president Reagans mistro til Kreml, var den eneste leder i NATO-alliansen som underskrev hans standpunkt offentlig. Hun sa torsdag kveld [29. januar 1981] at det ikke var noe tegn til sovjetisk interesse for en virkelig avspenning.» (International Herald Tribune, 31. januar 1981) Akkurat hvor langt «kongen i sør» vil gå når det gjelder sitt ’fremstøt’, skal det bli interessant å se i tiden som kommer.

Det er ikke så merkelig at «kongen i nord», som nå er representert ved kommunistblokken, reagerer på dette ’fremstøtet’. Dette ble også forutsagt i Daniels profeti, kapittel 11. Vi leser:

«Kongen i nord skal storme fram mot ham [kongen i sør] med vogner og hestfolk og mange skip. Han drar inn i land etter land og farer over dem som en flom. . . . Han rekker hånden ut mot land etter land, . . . Han får makt over alle skjulte skatter, gull og sølv.» — Dan. 11: 40—43.

HVORDAN «KONGEN I NORD» REAGERER

Sovjets reaksjon på den harde linje som «kongen i sør» nylig har anlagt, viser at «kongen i nord» ikke har til hensikt å la seg behandle fullstendig hensynsløst. Etter den annen verdenskrig har Sovjetunionen ’rakt hånden ut’ for å få kontroll over forskjellige «land» og «skjulte skatter», olje innbefattet.

Angrepet på Vesten har også vært ideologisk, ettersom mange tidligere koloniland i den tredje verden har antatt en marxistisk politikk. Denne utviklingen har muliggjort sovjetisk innflytelse i Asia, Midtøsten, Afrika og også Amerika. «Kongen i nord» har dessuten oppnådd betydelige resultater ved å støtte kommunistledet oppstand, noe som har satt ham i stand til å dra «inn i land etter land» og påvirke dem med sin ideologi og militære og tekniske hjelp.

Med over fire millioner mennesker i de væpnede styrker i Sovjetunionen og Øst-Europa så vel som 50 000 tanks, 5775 krigsfly, 289 store krigsskip og minst 257 undervannsbåter har «kongen i nord» virkelig de nødvendige midler til å «storme fram . . . med vogner og hestfolk og mange skip . . . som en flom».

Ifølge meldinger finnes det allerede sovjettropper i Afghanistan, Cuba, Etiopia, Irak, Libya, Mali, Mauritania, Vietnam, Syria og Sør-Jemen, for ikke å snakke om de militære rådgivere Sovjetunionen har i mange andre land. Sovjetiske krigsskip pløyer alle strategiske hav, Middelhavet innbefattet. I hvilken utstrekning den kommunistiske «kongen i nord» vil slippe disse kreftene løs og ’dra inn i’ andre «land», vil framtiden vise.

DET GÅR MOT SLUTTEN MED «BEGGE KONGENE»

Uansett i hvilken utstrekning «kongen i sør» vil gjøre ’fremstøt’ mot «kongen i nord», og uansett hvorvidt «kongen i nord» bokstavelig talt skal ’flomme over’ ved å trenge inn i andre land, er det én ting som er sikkert: Ifølge Daniels profeti vil ingen av «kongene» oppnå en avgjørende seier over den andre. Profetien sier om «kongen i nord»: «Så går det mot slutten med ham, og det er ingen som hjelper ham.» (Dan. 11: 45) En parallell profeti sier dessuten om den angloamerikanske verdensmakt, som også blir billedlig fremstilt ved «kongen i sør», at den skal «bli knust, men ikke ved menneskehånd». — Dan. 8: 25.

Hvordan vil enden komme for disse «kongene» når det ikke skal skje ved «menneskehånd» og uten at noen «hjelper»? Det vil ikke bli gjort ende på dem ved menneskelige midler. Daniels profeti fortsetter: «På den tid skal Mikael, den store fyrsten, stå fram, han som verner dine landsmenn [Daniels landsmenn og derfor Jehovas folk]. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden folkeslag oppstod.» (Dan. 12: 1) Mikael er ingen annen enn Jehovas utnevnte Konge, Jesus Kristus. (Jevnfør Åpenbaringen 12: 7—10.) ’Trengselstiden’ er den ’store trengsel’, som er nevnt i Jesu egen profeti om «avslutningen på tingenes ordning» og hans «nærvær» i sitt rike. — Matt. 24: 3, 21, NW; Lukas, kapittel 21.

Oppfyllelsen av disse profetiene i dag viser at vi nå lever i «endetiden». Snart vil Kristus gjøre ende på den kommunistiske «kongen i nord» og den ikke-kommunistiske «kongen i sør». Ja, Jesus Kristus, som er innsatt på tronen som Konge, skal «slå» dem og alle andre politiske nasjoner med et «skarpt sverd», og «han skal styre dem med jernstav». (Åp. 19: 11—21) Enda en dramatisk profeti i Daniels bok vil således bli oppfylt, for vi leser: «Men på den tid da disse kongene [politiske maktene] rår, skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne. Det riket skal ikke gå over til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet.» — Dan. 2: 34, 35, 44.

Dette riket skal innføre varig fred på jorden i en rettferdig, ny ordning. (2. Pet. 3: 13; Åp. 21: 1—5) Der vil det ikke være noen undertrykkende politiske «konger». Det er dette «rike» du har bedt om hvis du har bedt «Fadervår». (Matt. 6: 9, 10) Det er menneskehetens eneste håp. Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg til også å få dette håpet.

[Fotnote]