Olje — en nøkkel til global makt
Hvem har olje?
OLJEN er viktig for alle industriland. Den er den viktigste energikilden som gir drivstoff til biler, fly og elektriske generatorer. Den skaffer smøremidler til maskinene, som utgjør en viktig del av den industrielle verden. Olje brukes i en lang rekke produkter.
Som vi tydelig har sett, ville de «utviklede» land i verden komme i store vanskeligheter hvis de ikke hadde olje. Deres levemåte kunne ikke fortsette mer enn noen få måneder uten å måtte gjennomgå drastiske forandringer. Disse forandringene ville berøre hvert eneste menneske i slike samfunn.
Olje er imidlertid mer enn en energikilde. Den er også en kilde til makt på en annen måte. De som kontrollerer oljen i verden i dag, har en nøkkel til global strategisk makt. De landene som eier oljen, kan påvirke og kanskje til og med dommere politikken i de landene som trenger olje, men som ikke er selvforsynt med olje.
Nyhetsmediene har i den senere tid gjort folk oppmerksom på oljekrisen og har hatt mye å si om de problemer den har medført, og hvilke mulige botemidler som finnes. Selv om bladet Våkn opp! forholder seg strengt nøytralt når det gjelder nasjonenes anliggender, følger det utviklingen med stor interesse.
De oljefattige land
Hvilke av de store industrilandene som trenger olje, er det som er mest avhengige av utenlandske kilder? Svaret er: Nesten alle sammen, bortsett fra kommunistlandene!
Japan er for eksempel en gigant blant industrilandene. Men landet er nesten totalt avhengig av import av olje. Det produserer omtrent ingenting selv.
Hele Vest-Europa produserer svært lite olje og må importere. Selv om en har begynt å bore etter olje i Nordsjøen, vil oljefeltene der bare kunne dekke en brøkdel av behovet.
De forente stater er på det nåværende tidspunkt verdens største oljeprodusent. Landet er imidlertid også verdens største forbruker av olje. Det produserer på langt nær nok til å dekke etterspørselen. I 1973 brukte landet over 17 millioner fat olje pr. dag. Av disse måtte det importere over seks millioner fat pr. dag. Med hensyn til den oljen som med tiden kanskje vil komme fra oljefeltene i Alaska, regner en ikke med at den engang vil dekke det nåværende underskuddet.
Etterspørselen etter olje øker dessuten hurtig i alle disse industrilandene. Befolkningstilveksten, de tekniske framskritt og flere og flere menneskers ønske om en høyere levestandard skaper behov for mer olje. Og hva blir resultatet? Bladet Time sier: «Verdens oljeforbruk vi bli mer enn fordoblet i løpet av 1970-årene. For at denne voldsomme ’tørst’ skal kunne slokkes, må det finne sted en vedvarende og hurtig produksjonsøkning.»
Det er følgelig ingen tvil om at oljeforsyningen i stigende grad har nådd et kritisk stadium for Vest-Europa, Japan og De forente stater. Disse landene må ha olje for å holde industriens hjul i gang, og etterspørselen etter olje stiger sterkt. Ikke desto mindre er disse landene enten fullstendig eller i stigende grad «oljefattige».
Dette er bare én side av problemet. Oljeforekomstenes beliggenhet utgjør et enda større problem.
Hvem eier oljen?
De største påviste oljereserver finnes i områder som ligger utenfor den vestlige verdens og dens forbundsfellers kontroll. Det finnes riktignok oljereserver i slike land som Venezuela, Indonesia og Nigeria. Men for øyeblikket er det bare to områder hvor en vet at det finnes reserver som er store nok til å dekke behovet i industrilandene i den vestlige verden og Japan.
Det første av disse områdene har verdens største kjente oljereserver. Det er landene i Midt-Østen og Nord-Afrika, som araberne og muhammedanerne har herredømmet over. Blant de største produsentene her kan nevnes Abu Dhabi, Algerie, Irak, Kuwait, Libya, Persia, Qatar og Saudi-Arabia. En oversikt over oljereservene fra 1973 viser at nesten to tredjedeler av verdens reserver finnes i disse landene.
Hvor finner vi så den nest største påviste oljereserve? I Sovjetunionen. Dette landet har cirka 15 prosent av de totale forekomster.
Cirka 75-80 prosent av alle jordens oljereserver er følgelig underlagt disse landenes kontroll. Og disse landenes politiske og religiøse oppfatninger er i strid med oppfatningene i de landene som trenger olje, men som ikke er selvforsynt — de vest-européiske land, Nord-Amerika og Japan.
De største reserver
Saudi-Arabia har de største kjente reserver av alle de landene som produserer olje. En anslår at landet har 150 milliarder fat olje, en langt større beholdning enn noen annen en kjenner. Enkelte eksperter mener at landet i virkeligheten må ha mye mer. Mange land betrakter derfor Saudi-Arabia som sin hovedleverandør av olje nå og i framtiden.
I løpet av mesteparten av 1973 var oljeproduksjonen i Saudi-Arabia over åtte millioner fat pr. dag. Forbrukerne håper at produksjonen innen 1980 vil ha steget til om lag 20 millioner fat pr. dag. Ja, de mener at den må stige så kraftig hvis industrilandenes behov skal kunne dekkes.
På det nåværende tidspunkt ser det ikke ut til at noe annet land vil kunne øke sin oljeproduksjon så kraftig. På grunn av Saudi-Arabias enorme reserver, det at oljen er så lett tilgjengelig, og det forhold at produksjonen kan økes kraftig i løpet av kort tid, blir landet betraktet som det land som må dekke etterspørselen i løpet av de nærmeste årene. En har ikke kjennskap til noen alternativ kilde til slike enorme og tilgjengelige reserver på dette tidspunkt. Som U. S. News & World Report sier:
«Eksperter som går gjennom listen av alternativer til saudiarabisk olje, synes at utsiktene er dystre. Canada, som nå er USA’s største råoljeleverandør, har endret sin langvarige eksportpolitikk og har valgt en ’først oss selv’-holdning. Nigeria, en annen viktig leverandør, sies å ha nådd maksimal produksjon, i hvert fall foreløpig. Det samme er tilfelle med Indonesia. Venezuela finner nye reserver som det er kostbart å utnytte.
Når det gjelder det ikke-arabiske [men muhammedanske] Persia, . . . fastholder myndighetene der at det ’ikke er noen som helst sjanse’ for at det kan dekke De forente staters behov.»
Vest-Europa, Japan og Nord-Amerika finner således at de i stadig større utstrekning må kjøpe olje fra den arabisk-muhammedanske verden i Midt-Østen og Nord-Afrika, særlig fra Saudi-Arabia. Det er det eneste kjente område som kan skaffe til veie de enorme mengder olje som alle disse landene vil trenge i de nærmeste årene.
Men spørsmålet er: Vil de landene som har oljereservene, skaffe nok olje? Og hvor mye vil det koste?
Oljeprodusentenes skiftende luner
EN GANG i tiden hadde industrilandene få bekymringer i forbindelse med oljen. Etter den annen verdenskrig produserte De forente stater mer olje enn landet trengte. Oljeforsyningene i resten av verden var mer enn store nok til Vest-Europa og Japan.
Fordi det forholdt seg slik, behøvde ikke industrilandene å bekymre seg for de arabiske oljeprodusentenes luner. Hvis araberne av en eller annen grunn ikke ville selge sin olje, kunne industrilandene få olje andre steder.
Men etter hvert som årene gikk, økte etterspørselen etter olje hurtig. På grunn av «befolkningseksplosjonen» og på grunn av at de større landene ble mer industrialiserte, økte oljeetterspørselen enormt. Med tiden ble overskuddene borte. Vest-Europa og Japan ble mer og mer avhengig av olje fra Midt-Østen og Nord-Afrika og skaffet seg det meste av sine forsyninger fra disse kildene.
Det ble dermed innlysende at ettersom Vest-Europa og Japan var blitt avhengige av oljeimporten fra araberverdenen, kunne disse landene få alvorlige problemer hvis det ble et dårlig forhold mellom dem og araberlandene. Før tok de vesteuropéiske land stort sett parti for Israel i dets konflikt med araberne, men under krigen mellom araberne og Israel i oktober 1973 bestemte nesten alle disse landene seg for å erklære seg «nøytrale» i konflikten. Arabernes olje forandret således disse oljefattige landenes utenrikspolitikk.
Arabernes skiftende luner
Før i tiden var araberlandene hovedsakelig vest-orienterte. De var pro-amerikanske og anti-kommunistiske. Dette var særlig tilfelle med regjeringene i Kuwait og Saudi-Arabia. Etter at staten Israel ble dannet, er det imidlertid blitt utkjempet fire kriger i Midt-Østen. De forente stater har hele denne tiden støttet Israel. Men denne støtten har hatt sin virkning på araberverdenen. U. S. News & World Report sa angående dette:
«Alle arabere er forundret og dypt rystet over den måten amerikanerne har grepet an problemene i Midt-Østen på. Hvorfor, spør de, fortsetter De forente stater å motarbeide et folk som tallmessig overgår israelerne i forholdet 40 til én — og som har kontrollen over oljeressurser som amerikanerne vil trenge i løpet av det neste tiåret?»
Resultatet er blitt at de arabiske regimer i de senere år har hatt en tendens til å vende seg mer og mer bort fra De forente stater. Selv Kuwait og Saudi-Arabia, som før var svært pro-amerikanske araberland, har litt etter litt forandret holdning.
I de senere år begynte araberlandene å komme med flere og flere advarsler. De sa at hvis ikke Israel avsto fra arabiske territorier som landet hadde okkupert, kunne det få følger der hvor det ville bli mest følbart — i oljeleveransene.
Advarslene fra Saudi-Arabias kong Faisal, som lenge hadde vært en venn av USA, var særlig illevarslende. I 1973 uttalte han i et amerikansk fjernsynsprogram at han om kort tid ville bli tvunget til å forandre sin oljepolitikk og ikke lenger selge all den oljen USA, Vest-Europa og Japan trengte. Oljen kunne brukes som et politisk våpen for å øve press på andre nasjoner. Og Saudi-Arabia ville mer enn noe annet araberland kunne skape store vanskeligheter ved å bruke oljen på denne måten.
Den engelske avisen The Guardian sa 15. september 1973, like før krigen i Midt-Østen brøt ut:
«Det kreves bare ett araberregime, kong Faisals, til å gjøre oljevåpenet effektivt. Han alene rår over de økonomiske midler. Men helt fram til nå nylig har han, som Amerikas beste venn i araberverdenen, manglet den politiske vilje. . . .
Det at Faisal har forandret mening, har vært en av [den egyptiske] president Sadats få ubestrideige bragder. . . .
I april i år sa Saudia-Arabias oljeminister til amerikanerne at hvis ikke de forandret sin Israel-vennlige holdning i Midt-Østen, ville Saudi-Arabia ikke øke sin produksjon noe ’av betydning’.
Siden da har Faisal, som ikke er en mann som har for vane å komme med offentlig kritikk av sine venner, kommet med flere advarsler.»
Araberlandene, og især Saudi-Arabia, behøvde ikke å stanse all oljeproduksjon for å få sitt oljevåpen til å virke. Hvorfor ikke? Fordi de oljefattige lands behov for olje hurtig øker. Bare det at araberne holdt oljeproduksjonen på samme nivå, ville snart skape vanskeligheter for de oljefattige landene.
Oljen som pressmiddel
Den situasjon oljeforbrukerne befant seg i etter at det brøt ut krig høsten 1973, var helt annerledes enn situasjonen etter krigen i 1967. Under den sistnevnte krigen var det flere araberland som midlertidig stanset utskipningen av olje til De forente stater og Storbritannia, fordi disse landene støttet Israel. Men denne embargo varte ikke lenge, på grunn av det daværende overskuddet av olje.
I 1973 hadde situasjonen forandret seg drastisk. Industrilandenes oljeoverskudd eksisterte ikke lenger, på grunn av stadig større forbruk og begrensede forekomster innenfor landenes egne områder. I 1973 satt således araberne «på førersetet» hva oljen angikk.
Da den siste krigen brøt ut, var det liten tvil om at en gjengjeldelsesaksjon i form av eksportrestriksjoner på olje var i emning. Kuwaits ambassadør i De forente stater sa: «Vi vil bruke oljen som et middel til å øve press på land som tar parti for Israel. Hvis vi får beviser for at et land tar parti for Israel, blir det embargo. Vi vil forvisse oss om at vår olje ikke kommer til det landet, hverken som et raffinert produkt eller som råolje.»
De arabiske oljeproduserende land slo til overraskende hurtig. De ble enige om øyeblikkelig å skjære ned produksjonen med minimum fem prosent i oktober. De ble også enige om å fortsette å skjære ned produksjonen med fem prosent hver måned i den tid som fulgte. Hvor lenge? The Wall Street Journal sa: «De arabiske oljeministrene sa at nedskjæringen i produksjonen ville fortsette helt til grensene mellom araberlandene og Israel fra tiden før 1967 var gjenopprettet og palestinernes rettigheter var garantert.»
Et enda større sjokk for de vestlige land og Japan var de skritt som ble tatt av det tidligere vest-orienterte Saudi-Arabia, den største av alle de arabiske oljeprodusentene. Landet kunngjorde at det ville skjære ned produksjonen, ikke bare med fem prosent, men med ti prosent! Flere andre produsenter gjorde det samme.
Hvis de gradvise nedskjæringene måned etter måned fortsatte, kunne de naturligvis i løpet av få måneder skape alvorlige økonomiske problemer for Vest-Europa og Japan. Disse landene fikk det meste av sine oljeforsyninger fra Midt-Østen og Nord-Afrika.
Flere sjokk kom i rask rekkefølge. Det neste skrittet var at de arabiske oljeproduserende land kunngjorde en total stans, en embargo, av oljeleveransene til De forente stater. En tredjedel av den amerikanske oljeimporten i 1973 kom fra Midt-Østen, og behovet øker sterkt for hvert år som går.
Stansen i oljeleveransen til De forente stater kom i tillegg til nedgangen på fem og ti prosent i den generelle produksjon. Opprinnelig var det således varslet en betydelig nedskjæring i oljeleveransene fra araberverdenen i oktober. Og i slutten av den måneden ble embargoen også utvidet til å omfatte Nederland. Araberlandene hevdet at nederlenderne hadde støttet Israel, og ville derfor ikke levere mer olje til dem. Dette førte også til at forsyningene til andre vestlige land og til Japan ble redusert, ettersom store mengder olje til disse landene pleide å bli omskipet i Nederland.
I begynnelsen av november besluttet imidlertid araberlandene at deres oljeproduksjon straks skulle skjæres ned med 25 prosent og med ytterligere fem prosent hver måned! Portugal, Rhodesia og Sør-Afrika ble satt på embargolisten. I de månedene som fulgte, ble oljetilgangen avpasset etter de skiftende omstendighetene.
Men industrilandene skulle få enda et sjokk. Den oljen som ble solgt, ville bli solgt til mye høyere priser enn tidligere.
Hva høyere oljepriser betyr
Før om årene hadde oljen vært forholdsvis rimelig, men i oktober 1973 la de oljeproduserende araberland igjen på prisene. Bladet Time skrev at prisøkningen var «sjokkerende, hele 70 prosent». I månedene etter fulgte nye store prisøkninger. Omkostningene for forbrukerlandene ble uhyre store, noe som hadde en svært uheldig innvirkning på deres betalingsbalanse.
Dette betydde en rekke ting. Det førte blant annet til at araberne fikk store inntekter på oljen, uansett hvor lite olje de produserte og solgte. Det tvang også alle oljeforbrukere til å ta høyere priser for sine produkter. Amerikanske, européiske og japanske borgere måtte betale mer for bensin, fyringsolje og lignende produkter.
Fordi prisen på olje steg så kraftig, hadde araberlandene de samme inntektene som før, trass i at de produserte mindre olje. De hadde derfor ingen spesiell grunn til å bekymre seg. New York Times skrev:
«Noen av de store produsentlandene, spesielt de som har tynt befolkede ørkenområder, for eksempel Saudi-Arabia, Kuwait og Libya, er blitt mer innstilt på å verne om det de har.
Disse landene tjener allerede så mye som de har noen mulighet for å bruke, på sin nåværende oljeproduksjon. De foretrekker følgelig å la resten av oljen være i jorden, hvor den uten tvil vil stige i verdi, framfor å samle seg store mengder av ubrukte dollar, som er underlagt devalueringens og inflasjonens innhogg.
Det er her, i produsentenes motvilje mot å produsere så mye som markedet vil ha, bortsett fra til en høy politisk og økonomisk pris, at problemet i den framtidige, verdensomfattende energikrisen ligger.»
På grunn av den betydning oljen har for industrilandene, føler de landene som må importere olje, at situasjonen i Midt-Østen holder på å skjære over pulsåren på dem, ja, at den levemåte de nå kjenner, blir truet. Selv om de kan få nok olje, er de redde for at de kolossale beløpene de må betale, vil belemre dem med mer av noe som de allerede har hatt for mye av — inflasjon, det vil si, stigende priser. Enkelte autoriteter frykter for at en altfor stor inflasjon vil forårsake et økonomisk sammenbrudd.
Hva vil utfallet bli?
Hva er løsningen?
EN AV de løsninger som ble foreslått for å sikre industrilandene olje, forårsaket opphissede kommentarer. Den amerikanske senatoren J. W. Fulbright var blant dem som sa at på grunn av oljekrisen «kan våre aktive politikere og de som øver innflytelse på dem, komme til den slutning at militær aksjon er nødvendig for å sikre oljeressursene i Midt-Østen».
De fleste autoriteter sa seg imidlertid straks uenig i slike synspunkter.
En gang i tiden ville det ha vært forholdsvis enkelt å «overta» oljelandene. Få av de små landene hadde før de nødvendige ressurser eller venner til å avverge en slik maktovertagelse. Det er derfor de européiske landene i tidligere århundrer var i stand til å dele opp det meste av Afrika, Asia og Sør-Amerika.
Men tidene har forandret seg. Det er ikke lenger slik at et land fritt kan overta det landområdet det vil ha. De oljeproduserende landene dekker for eksempel et stort område i Nord-Afrika og Midt-Østen. Det ville kreve enorme væpnede styrker og ressurser å okkupere alle disse landene. The Guardian skrev om mulighetene for dette:
«Okkupasjon av Kuwait [eller av et hvilket som helst annet oljeproduserende land] ville forårsake et slikt raseri at det til syvende og sist ville bety at en måtte okkupere hvert eneste oljefelt i den arabiske verden, beskytte hver eneste rørledning, hver eneste lagertank og hver eneste tankbåthavn fra Den persiske bukt til Algerie.
Det ville, som Elmer F. Bennett ved det amerikanske beredskapskontor har sagt, ’gjøre Vietnam til den rene lek’.»
En annen faktor, en viktig faktor, er giganten i nord — Sovjetunionen. The Wall Street Journal sa om dette landet: «Ettersom Sovjetunionen har så mye å vinne på denne situasjonen, hvor så store interesser står på spill, har landet vektige grunner til å støtte sine arabiske allierte. Dette kan være nøkkelen til kontroll over oljen i Midt-Østen, olje som De forente stater kanskje vil ha et desperat behov for i de årene som kommer.»
Ville Sovjetunionen bare sitte rolig og se på at oljefeltene i nærheten av landets grenser ble invadert? Mange autoriteter mener at Sovjetunionen ville føle det som om landets viktige interesser sto på spill, og landets store hærstyrker befinner seg bare noen få timer fra dette området. For første gang i historien har således de forholdsvis svake araberlandene støtte fra et land som kan utfordre verdens sterkeste nasjoner.
Fordi Sovjetunionen støtter araberne, har landets innflytelse og prestisje økt i dette området, mens De forente staters innflytelse og prestisje er blitt svekket. Dette har stor betydning. Det betyr at det er de som har sett med sterkest stigende misnøye på De forente staters og Israels politikk, som har kontroll over de viktige oljekildene i Midt-Østen og Nord-Afrika.
Under den siste konflikten i Midt-Østen samarbeidet altså Sovjetunionen og araberne. Sovjet støttet sine allierte med våpen og diplomati og kom til og med med trusler om å sende tropper. Med en slik støtte følte araberstatene at de kunne begynne å bruke sitt viktigste våpen, oljen. U. S. News & World Report sier om denne utviklingen:
«Europa har allerede stilt et spørsmål som er av stor betydning for det kontinentet: Var denne Midt-Østen-konflikten i virkeligheten Sovjetunionens oljekrig, den krig Vest-Europa så lenge har fryktet?
De som det sannsynligvis ville gå mest ut over hvis araberne, oppmuntret av russerne, fortsatte å redusere sin eksport av olje, var USA, Japan, Vest-Europa — alle ikke-kommunistiske land. . . .
Arabernes herredømme over de lett tilgjengelige oljereserver og Sovjetunionens makt over araberne, som er avhengige av sovjetrusserne for å få våpen, ble av de fleste européere betraktet som kjensgjerninger som sannsynligvis ikke kan forandres uten at en større styrke blir satt inn.»
Men som vi allerede har sett, er det blitt ytterst risikabelt å anvende en «større styrke». Få land vil ønske å utsette seg for den kombinasjon av maktfaktorer som Sovjetunionens militære styrker og arabernes olje utgjør.
En del av et større mønster
De begivenheter som har funnet sted i Midt-Østen, har fått ettervirkninger verden over. Dette har virkelig understreket hvor stor betydning oljen har for vår mekaniserte verden. Men denne situasjonen er bare en del av et mye større mønster av begivenheter og manøvreringer, et mønster som for lang tid siden ble forutsagt i Bibelens profetier.
Daniels profeti i Bibelen inneholder en bemerkelsesverdig beskrivelse av verdensmaktenes oppkomst og fall, idet den omtaler det babyloniske verdensrike, Medo-Persia, Hellas og Romerriket og de makter som kjemper på skueplassen nå i «endens tid». Denne inspirerte profetien forutsier at to supermakter, som blir omtalt som «Nordens konge» og «Sydens konge», skal kjempe mot hverandre om verdensherredømmet.
Som det blir vist i boken ’Skje din vilje på jorden’, som ble utgitt av Jehovas vitner på engelsk i 1958 (på norsk i 1961), svarer «Nordens konge» i Bibelen til de totalitære makter, i den senere tid anført av kommunistlandene, mens «Sydens konge» tydeligvis er den demokratiske blokk av nasjoner, anført av De forente stater og Storbritannia (av og til omtalt som den angloamerikanske verdensmakt).
Profetien sier om kampen mellom disse to rivaliserende verdensmaktene: «Men i endens tid skal Sydens konge føre krig med ham, og Nordens konge skal storme fram mot ham med vogner og hestfolk og mange skip og falle inn i landene og oversvømme og overskylle dem. . . . Han skal tilegne seg skattene.» (Dan. 11: 40—43) Det er ingen som vil benekte at den kommunistiske «Nordens konge» har underlagt seg store deler av verden. Han har nå herredømmet over om lag en tredjedel av verdens befolkning. Han har også fått omfattende kontroll over verdens ressurser, noe som har skapt kritiske tilstander mange steder på jorden og særlig fått enkelte av de demokratiske nasjoner til å føle seg hardt presset. Oljekrisen er ett av mange eksempler på hva denne innbitte kampen om verdensherredømmet fører til.
Men Daniels profeti sier ikke at «Nordens konge» vil overta makten fullstendig og utøve et kommunistisk diktaturvelde over hele verden. Andre bibelske profetier viser at både de kommunistiske og de demokratiske makter vil bli stående helt til en annen makt gjør ende på dem begge. (Dan. 2: 44; 11: 44, 45; 8: 19, 25) Denne seirende makt er Guds egen regjering ved hans Sønn. Som det er forutsagt, kommer Kristus Jesus snart til å ’styre folkene med jernstav’ og knuse deres selviske herredømme over jorden. (Åpb. 19: 11—16) På denne måten vil han befri alle dem som virkelig elsker rettferdighet, for alle de vanskeligheter og lidelser som verdensmaktenes politiske, militære og økonomiske kappestrid har ført til. Alle jordens ressurser vil da bli tilgjengelige for lydige mennesker, som vil utnytte dem til gagn for alle og på en måte som bringer pris og ære til all god gaves giver, Jehova Gud.
[Bilde på side 11]
Araberne reduserte først sine oljeleveranser med 25 prosent, men avpasset dem så etter de skiftende omstendigheter
[Bilde på side 12]
OLJEPRISENE FYKER I VÆRET