Året bestemmes med kjensgjerningene og Bibelen

 1, 2. a) Hvilket område begrenset Jehova striden om herredømmet til? b) Hva slags forbilledlig regjering organiserte Jehova, hvordan ble den til, og hva hendte til slutt med den?

SOM vi har sett sørget Jehova i de om lag 2500 år fra Abel til Moses for at de enkelte sanne tilbedere av ham fikk beskyttelse av engler. Nå kom så tiden da han i liten målestokk ville demonstrere hva han hadde i tanke å gi jordens innbyggere til slutt i verdensomfattende målestokk, nemlig gjenopprettelsen av Hans rettmessige suverene herredømme ved en trofast teokratisk regjering. Etter som stridsspørsmålet om herredømmet over jorden utviklet seg, merket Gud ut et prøveområde i Palestina med fire grenser, og dette området ble kalt «det lovte land». (Hebr. 10: 1; 1 Mos. 15: 18—21; 2 Mos. 23: 31; 5 Mos. 34: 1—4; Hebr. 11: 9) Som en gjenløser kjøpte Jehova i 1513 f. Kr. Israel som sitt folk, fridde dem ut fra Egypt og organiserte dem under en forbilledlig teokratisk regjering, som fikk sin makt fra hans overhøyhet, og han ble også deres usynlige hersker. (2 Mos. 6: 6; 19: 6; 5 Mos. 33: 2—5; Es. 33: 22) I år 1473 f. Kr. førte han sitt folk inn i det lovte land forat de skulle ta det i besittelse. Etter seks år hadde de stort sett drevet bort eller underlagt seg landets tidligere innbyggere, som ikke hadde hatt noen lovlig rett til landet, men bare hadde slått seg ned der uten videre. På denne måten ble Jehovas suverene herredømme opprettet både juridisk og faktisk over dette omstridte område.

² I en periode på 866 år var det den samme form for teokratisk styre under den samme grunnlov, lovpakten, som utøvde nasjonal overhøyhet i det lovte land. Dette var mange år lenger enn de fleste opprinnelige regjeringer som hadde fått sin makt fra Satan, hadde fått eksistere her på jorden. Fordi Judas salvede konger ble utro i likhet med den salvede kjerub i Eden, tok Jehova til slutt makten fra denne forbilledlige teokratiske regjering og gjorde for en tid slutt på sitt suveréne herredømme over Palestina. Han fratok Judas siste onde konge, som het Sedekias, makten til å herske i 607 f. Kr., og sendte ham vekk til Babylon som fange hos hans hedenske erobrer Nebukadnesar, Babylons konge. — 2 Kong. 25: 1—7.

 3. Hva uttalte Gud i forbindelse med slutten på denne forbilledlige regjering?

³ Om denne avslutning på det forbilledlige kongedømme i 607 f. Kr. sier Bibelen: «Og du, din kjeltring, du Israels fyrste som skal slås i hjel, for hvem timen for syndens fulle straff bringer undergang — ’Av med hans diadem, vekk med hans krone!’ sier Herren den Evige [Jehova, AS]; snu opp ned på tingene, opp med det lave, ned med det høye! Jeg legger alt i ruiner, ruiner, ruiner; alt skal omstyrtes, inntil den rettmessige mann kommer — og jeg skal gi ham alt’» (Esek. 21: 25–27, Mo) Legg merke til at denne uttalelsen viser at den lovlige rett til kronen i lang tid ikke skulle tilhøre noen, «inntil den rettmessige mann kommer». Den antyder at det, når denne «menneskesønn» kommer, blir en gjenopprettelse av den guddommelige styreform som får sin makt fra den høyeste Hersker, men denne gangen vil herredømmet omfatte hele jorden, for den sier: «Jeg skal gi ham alt.»

 4, 5. a) Hvordan illustrerte Jehova sin stilling som overherre? b) I hvor stor grad anerkjente Israels og Judas folk Jehovas overhøyhet?

⁴ Til gagn for sine trofaste, lojale undersåtter på jorden ga Jehova Gud en illustrasjon av sin juridisk overlegne stilling som den overherre som rettmessig kan gi makt til kongedømmer over jorden og universet. Det er betydningsfullt at Gud illustrerte dette forholdet for profeten Jeremias kort før den guddommelige overhøyhet ble trukket tilbake så den ikke lenger bemyndiget den siste regjerende konge av Davids ættelinje, Sedekia. Legg merke til hva overherren Jehova, som sammenligner seg med en pottemaker, sier om hvordan han bygger opp og bryter ned leiraktige styreformer:

⁵ «’Gå ned til pottemakerens hus, og der skal jeg la deg få høre hva jeg har å si.’ Jeg gikk da ned til pottemakerens hus. Han holdt på å arbeide med skiven sin; og hver gang et kar han holdt på å lage, ble ødelagt i hans hender, omformet han det så det behaget ham, inntil han var fornøyd. Da kom den Eviges ord til meg: ’Israels hus, kan ikke jeg gjøre med dere som denne pottemaker gjør? Jo, som leiret er i pottemakerens hender, slik er dere i mine hender. En gang kan jeg tale om å rive opp en nasjon eller et kongedømme, og bryte det ned og ødelegge det; men hvis denne nasjonen vender seg vekk fra sin ondskap, da vil jeg forandre sinn angående det onde jeg tenkte å føre over den. Og jeg kan også tale om å bygge opp en nasjon eller et kongedømme, om å plante det; men hvis denne nasjonen gjør det som er ondt i mine øyne ved å nekte å høre på min røst, da vil jeg forandre sinn angående de velsignelser jeg mente å utøse over den. Gi derfor Judas menn og Jerusalems borgere dette budskap fra den Evige [Jehova, AS]: «Jeg former til en ulykke for dere og legger en plan imot dere; vend dere vekk fra deres onde handlemåte, hver og én av dere, rett på deres liv og arbeid!» De skal si: «Det er unyttig å snakke; vi har til hensikt å leve som vi vil, og vi vil, hver og én av oss, følge vårt eget onde, halsstarrige sinn.»’» — Jer. 18: 2—12, Mo.

 6. Hvilken dom avsa Jehova fordi de forkastet hans overhøyhet?

⁶ Og slik gikk det til at de fleste menneskene i Israel og Juda og også deres konger til slutt forkastet sin store «pottemaker» og overherre, Jehova. I stedet valgte de å følge sine egne opprørske veier akkurat som deres hedenske nabofolk i Satans verden hadde gjort i hundrevis av år. Av denne grunn erklærte Jehova at jødene, som ble representert ved sin hovedstad Jerusalem, skulle bli underlagt hedenske nasjoner og fra 607 f. Kr. av bli styrt av deres regjeringer, som hadde sin myndighet fra Satan. Den største profet, Jesus, henviste til dette herredømmet, og viste at det ville vare lenge etterat han hadde fullført sin jordiske tjeneste, da han sa: «Jerusalem skal bli tråkket ned av folkeslagene inntil de fastsatte tider for folkeslagene er til ende.» (Luk. 21: 24, NW) Hvor lange var disse «fastsatte tider for folkeslagene» som Jesus talte om? Jehova, som åpenbarer hemmeligheter, gjør disse «tider» kjent på sin egen måte og i sin egen tid.

«FASTSATTE TIDER FOR FOLKESLAGENE»

 7. Hva profeterer Esaias i sitt 14. kapitel om Babylons konge?

⁷ Hele 150 år før Jerusalem mistet sin nasjonale overhøyhet til den hedenske nasjon Babylon, profeterte Esaias en spottesang. Den var rettet mot Babylons konge, som ble beskrevet som en som ’hugger ned cypressene’. Det betyr at han drepte de sanne tilbedere av Gud, som billedlig framstilles som «rettferdighetens terebinter». Babylons konge, forutsa Esaias, skulle reise sin trone over stjernene eller fyrstene i Guds forbilledlige teokrati, og ville omstyrte denne suverene regjering ved fullstendig å underlegge seg den. Etterat han hadde steget opp til å bli verdenshersker, skulle Guds dom komme over ham, og også Babylons konge skulle bli felt til jorden lik et tre, og alle mennesker skulle se hans ydmykelse. (Se Esaias 14: 4, 8, 12—16; 61: 3) Alt dette kom over den babyloniske erobrerkongen Nebukadnesars dynasti. Han på sin side symboliserte den større konge av Babylon, Satan Djevelen, som til slutt skal bli fullstendig beseiret og felt til jorden ved at han blir utslettet.

 8. Hvordan gikk det til at Egypt og Assyria ble henholdsvis den første og den annen verdensmakt? Hvordan ble det avgjort hvilken nasjon som skulle etterfølge Assyria som verdensmakt?

⁸ Den historiske bakgrunn for de håndgripelige kjensgjerninger som oppfylte Esaias 14, er i korthet følgende. Som før nevnt var det herredømmet over det lovte land, som Jehova hadde merket opp på Abrahams tid, som selve striden gjaldt. Egypt, som blir regnet som den første verdensmakt fordi den hadde herredømmet over Palestina etter Abrahams tid, mistet dette herredømme over det lovte land da israelittene tok det i besitfelse fra 1473 f. Kr. av. Mange hundre år senere ble Assyria den annen verdensmakt da den underla seg nordriket Israel i 740 f. Kr. (2 Kong. 17: 6) I 632 f. Kr. falt Ninive, som var hovedstaden i denne annen verdensmakt Assyria, for en koalisjon av hedenske makter, nemlig kaldeerne (babylonierne), skyterne og mederne. (Nah. 3: 7) Spørsmålet var nå: Hvilken nasjon ville fylle det tomrom som var oppstått ved Assyrias fall, og derved bli den tredje verdensmakt? Både Egypt, under sin konge Neko, og Babylonia, som ble ledet av sin unge øverstkommanderende Nebukadnesar, sønn av Nabopolassar, Babylons konge, gjorde krav på denne stillingen. De avgjorde saken ved det store slag ved Karkemis ved elva Eufrat i 625 f. Kr., der Babylon slo Egypt. (2 Krøn. 35: 20) Etter sin seier og i det samme året, 625 f. Kr., besteg Nebukadnesar Babylons trone da hans far døde.

 9. Beskriv Nebukadnesars forsøk på å grunnfeste sitt herredømme over Juda rike, og det endelige resultat.

⁹ Fem år senere prøvde Nebukadnesar å befeste sitt nyvunne herredømme over det nære Østen ved å gjøre et av de siste av de uavhengige rikene, Juda rike med dets konge, Jojakim, skattskyldig. Dette gjorde han ved å dra opp mot Jerusalem i 620 f. Kr. (2 Kong. 24: 1, 7; 2 Krøn. 36: 5, 6) I 618 f. Kr. døde Jojakim i et forsøk på å fri seg fra det babyloniske overherredømmet. Av denne grunn beleiret Nebukadnesar Jerusalem for annen gang (i 618 f. Kr.) og tvang byen til å slutte forlik ved å ta Jojakin, Jojakims etterfølger, med seg som fange til Babylon sammen med mange av Judas fyrster og andre framstående menn, blant annet Daniel. (2 Kong. 24: 1, 8—16; Dan. 1: 1—6) Nebukadnesar ga Jerusalem enda en sjanse som selvstendig, men underordnet stat ved å la Sedekias, Jojakims bror, bli salvet til konge over Juda i 617 f. Kr. (2 Kong. 24: 17, 18) Sedekias prøvde i likhet med sin bror å kaste av seg det babyloniske åk ved å gjøre opprør. Men dette tvang Nebukadnesar til å dra opp mot Jerusalem for tredje gang, men denne gang i raseri for å ødelegge byen fullstendig. Nebukadnesar begynte sin tredje beleiring av Jerusalem på den tiende dag i den tiende måned, tebet, i det niende år av Sedekias’ regjering, altså den 18.–19. januar 608 f. Kr. (det vil si: etter kl. 18 den 18. januar), ifølge vårt nåværende gregorianske kalendersystem.a (2 Kong. 25: 1) Den 2.—3. juli 607 f. Kr. hadde beleiringen ført til en meget stor hungersnød, fienden hadde slått en bresje i muren som befestet Jerusalem, og kong Sedekias flyktet denne dagen fra Jerusalem til Jeriko, der han ble tatt til fange for å bli deportert. – 2 Kong. 25: 2—7.

10, 11. a) Hva er den nøyaktige dato for ødeleggelsen av templet og kongens slott i Jerusalem, og hva betydde dette for den guddommelige overhøyhet? b) Hvilket lite tegn på jødisk herredømme fantes fremdeles, og hvordan gikk det med det?

¹⁰ Da de kaldeiske (babyloniske) soldatene kom inn i Jerusalem, begynte de å brenne opp «[Jehovas] hus», «kongens hus» og alle de store husene i byen den 7. ab, 30.—31. juli 607 f. Kr. (2 Kong. 25: 8, 9) Den 10. ab, 2.—3. august 607 f. Kr., tre dager senere, hadde de fullstendig ødelagt templet, det kongelige slott og bymurene. (Jer. 52: 12—14) Her bør vi merke oss at Jehova gjorde sin suveréne vilje kjent gjennom sitt presteskap i templet, og at kongens slott var det sentrum som landet ble administrert fra i samsvar med den bemyndigelse Gud hadde gitt kongen. (2 Kong. 22: 12, 13) Disse sentrer for en administrasjon som var guddommelig og hadde sin makt fra den høyeste Hersker, endte derfor med Jerusalems fall.

¹¹ Det var imidlertid enda et lite tegn på jødisk overhøyhet etterat den hellige stad var falt, og det besto i at Nebukadnesar utnevnte en jøde som het Gedalja, til stattholder over de bebodde strøk som var igjen i landet. Men to måneder senere ble Gedalja og hans babyloniske rådgivere slått i hjel av en gruppe jødiske snikmordere. Da nyhetene om denne tragiske ringeakt overfor Nebukadnesars barmhjertighet ble kjent, flyktet alle de gjenværende jødene til Egypt og tok profeten Jeremias med seg. (2 Kong. 25: 22—26; Jer. 41: 1—18; 43: 5—7) Da landet nå ble øde for jødiske innbyggere, forsvant det siste spor av teokratisk styre i den sjuende måneden, som begynte den 21.—22. september 607 f. Kr. På grunn av disse begivenheter, som inntraff i rask rekkefølge, ble landet tømt for innbyggere og den teokratiske overhøyhet trukket tilbake, og derved fikk hedningene ubestridt kontroll over det lovte land i sine «fastsatte tider». — Luk. 21: 24.

12, 13. a) Hvem ble tallet på folkeslagenes «tider» åpenbart for, og på hvilken måte? b) Hva var åpenbaringens hovedtema? Fortell i korthet om det åpenbarte bilde.

¹² Hvor mange «tider» fastsatte Gud for hedningenasjonene til å ha ubestridt herredømme over det lovte land, som var prøveområdet for overhøyheten over hele jorden? Bibelen svarer at det skulle være sju «tider». (Dan. 4: 16, 23, 25) Det er betydningsfullt at dette tallet ble åpenbart for kong Nebukadnesar i en drøm etter 607 f. Kr., da han var blitt den totalitære hersker over den tredje verdensmakt. Legg nå merke til detaljene i denne drømmen, slik Nebukadnesar forteller den til Jehovas vitne Daniel, for å få den guddommelige fortolkning. Se hvordan denne drømmens hovedtema er Guds overhøyhet, «forat alle som lever, skal sanne at den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den han vil, og setter den ringeste av menneskene til å råde over det». — Dan. 4: 17.

¹³ Nebukadnesar sa til Daniel: «Beltsasar, du tegnsutleggernes mester! Etterdi jeg vet at de hellige guders ånd er i deg, og at ingen hemmelighet er deg for vanskelig, så si meg nå de syner jeg har sett i min drøm – si meg hvorledes de skal tydes! Dette var de syner jeg hadde i mitt indre mens jeg hvilte på mitt leie: Jeg så i mitt syn et tre som sto midt på jorden, og som var meget høyt; det var et stort og sterkt tre, og så høyt at det nådde til himmelen, og det kunne ses helt til jordens ende; dets løv var fagert, og det bar rikelig frukt, så det ga føde for alle; markens dyr fant skygge under det, og himmelens fugler bodde på dets grener, og alt levende nærte seg av det. Og i de syner jeg hadde i mitt indre mens jeg hvilte på mitt leie, så jeg en hellig vekter som steg ned fra himmelen. Han ropte med høy røst, og således lød hans ord: Fell treet, hugg dets grener av, riv løvet av det og spre fruktene omkring! Dyrene under det skal rømme, og fuglene fly bort fra dets grener. Men la dets rotstubb stå igjen i jorden, men i lenker av jern og kobber, midt i gresset på marken! Og med himmelens dugg skal han vætes, og med dyrene skal han ha del i jordens urter. Hans hjerte [sinn, Mo] skal forandres, så det ikke lenger er et menneskes hjerte; et dyrs hjerte skal han få, og syv tider [år, Mo] skal skride fram over ham.» — Dan. 4: 9—16.

14, 15. Hvordan ble denne drømmen oppfylt hva Nebukadnesar angår?

¹⁴ Daniels fortolkning av drømmen viste at den forutsa at sju tider eller år med galskap skulle komme over Nebukadnesar, og at han i denne tiden ikke personlig kunne utøve sitt verdensherredømme, men skulle bli vill som et dyr og leve ute på de åpne markene. Denne store verdensherskeren ville altså i realiteten få erfare at hans rike ble tatt fra ham, liksom det i hans drøm ble nevnt at det store treet skulle hugges ned. Etter sju år skulle han få forstanden igjen, og da skulle han bli gjeninnsatt i sitt kongedømme, som i likhet med den lenkede rotstubben i jorden skulle holdes åpent til han kunne gjenoppta makten over sitt verdensrike.

¹⁵ Alt dette skjedde nær slutten av Nebukadnesars regjering. Bøker om Nebukadnesar omtaler hans sju års galskap. (Dan. 4: 33) «Den form for galskap som han (Nebukadnesar) led av da stolthet berøvet ham forstanden, var den som kalles lycanthropi, hvori pasienten innbiller seg at han er et dyr og oppfører seg som et dyr. Nebukadnesar trodde han var blitt til en okse, og begynte å spise gress akkurat som kveget.» (The Westminster Dictionary of the Bible, s. 422. Se også Nebuchadnezzar, av G. R. Tabouis, sidene 263—265, 383.) Michaud skriver i sin Biographic universelle: «Nebukadnesar ble straffet for sin stolthet av en temmelig sjelden sykdom, for han kom i en tilstand av fullstendig sinnssykdom og ble overbevist om at han var blitt forvandlet til en okse.» En annen fransk skribent, Larousse, kommer med en lignende beretning, og legger til: «Han døde et år etterat han hadde fått forstanden igjen.»

16. Hvordan får denne drømmen sin større anvendelse på det himmelske herredømme? Hvilket håp gir Gud menneskene?

¹⁶ Nebukadnesars drøm får imidlertid sin større anvendelse på det himmelske herredømme. I avsnittene 7 til 11, på side 262, har vi beskrevet det usynlige teokratiske herredømme som fra først av ble betrodd den skjermende kjerub i Eden. Guds overhøyhet som faktisk ble utøvd gjennom denne salvede kjerub, ble treffende framstilt ved det høye treet i Nebukadnesats drøm. Da denne opphøyde teokratiske hersker over mennesker og dyr gjorde opprør ved å dra Jehova Guds suveréne maktstilling i tvil, ble han straks støtt ut fra Guds organisasjon, som lignes med et fjell, og for alltid skilt fra forening med Gud. Dette var nedhuggingen av det høye treet. Hvor glade kan vi ikke være over å merke oss at Gud, for å gi håp til de rettferdige menneskene, i synet lot det være igjen en stubb av dette treet. Dette er et tydelig bilde av hvordan embetet for et rettferdig himmelsk herredømme for en tid ble nedlagt, dette embete som Gud atter skal utøve sin overhøyhet over jorden gjennom. Saken skulle stilles i bero inntil Han kom som ville bevise sin rett til det. Drømmen viser at den Høyeste vil gi denne rett til riket til den «ringeste av menneskene» eller en menneskesønn. — Dan. 4: 17.

17, 18. a) Når begynner de «syv tider» å gjelde hva «rotstubben» angår? b) Når blir perioden med «galskap» særlig tydelig, og hvilke forandringer inntrer i hedningenes herredømme over Jerusalem?

¹⁷ Ifølge sin egen erklæring kunne ikke Gud opprette riket over menneskene og legge det i en rettferdig, usynlig herskers hender, før det var gått «syv tider» over den symbolske trestubben. Den profetiske drømmen viser ikke at de «syv tider» begynte i Eden like etterat Satan hadde gjort opprør og mistet retten og myndigheten til å utøve et rettferdig herredømme. Kjensgjerningene i oppfyllelsen viser at de ikke begynte da, men i hans levetid som hadde drømmen og fikk den oppfylt på seg i miniatyr, altså, på den tid da det billedlige herredømme ble tatt fra den siste salvede konge av Juda, Sedekias. Drømmen kunngjør bare at trestubben skulle være i en slik tilstand i «syv tider», og at dette skulle gå umiddelbart forut for den tid da stubben skulle frigjøres for lenkene og få vokse fritt igjen.

¹⁸ Dette gjør det klart at de «syv tider» begynte med at Nebukadnesar omstyrtet Jehovas forbilledlige teokrati i Jerusalem i 607 f. Kr. Så lenge Guds forbilledlige administrasjon i Jerusalem i det hele tatt var i virksomhet, så fantes det, trass i dens ufullkommenhet, iallfall en viss grad av nasjonal forstand og et lite mål av rett styre blant nasjonene her på jorden. Men da det forbilledlige teokrati ble omstyrtet, fantes det ikke lenger noe som la et hemmende bånd på den uforstand og dyriskhet som ble utvist av menneskelige ledere og av menneskene i sin alminnelighet. De hedenske makter eller styreformer var nå enerådende. Guds paktsfolk hadde ikke lenger noen nasjonal overhøyhet midt i denne verden, uavhengig av de hedenske nasjoner. I 539 f. Kr. fikk den medopersiske verdensmakt herredømmet over det lovte land. I 332 f. Kr. falt det i den greske erobrer Aleksanders hender. I 63 f. Kr. ble et romersk herredømme opprettet over Palestina. Fra 637 til 1917 e. Kr. var det stort sett forskjellige muhammedanske herskere som hadde makten over Jerusalem. I 1917 tok Viscount Allenby av Storbritannia Jerusalem fra de muhammedanske tyrkerne, som hadde behersket byen siden 1517.

SELVE UTREGNINGEN

19, 20. Hvor lange er folkeslagenes «syv tider»? Legg fram bevisene for at 1914 er et merkeår.

¹⁹ Hvor lange er de «syv tider», folkeslagenes tider? Metoden for utregningen finner vi i en annen profeti, som ikke har forbindelse med denne. Den bruker uttrykket «tider» eller «tidsperioder». I Åpenbaringen 12: 6 tales det om 1260 dager, og i det 14. verset blir så den samme tidsperioden omtalt som 3 ¹/₂ «tider». Hvis 3 ¹/₂ «tider» er 1260 dager, da må altså 7 «tider» (to ganger 3 ¹/₂ «tider») være to ganger 1260 dager, nemlig 2520 dager. I begynnelsen av sin vandring i ørkenen forkastet israelittene sin Guds suveréne visdom ved å ønske å dra tilbake til Egypt. De trodde nemlig på de ti utro speideres beretninger, som viste total mangel på tillit. (4 Mos. 14: 1—4) Fordi folket viste slik mangel på tro på Guds suveréne ledelse, dømte Jehova folket til å vandre i ørkenen i førti år uten noe suverént herredømme over noe land. «For hver dag som ble brukt på å utspeide landet, skal dere bruke et år på å bli straffet for deres onde gjerninger, førti år for førti dager; det skal lære dere hva det vil si å ha meg imot dere.» – 4. Mos. 14: 34, Mo.

²⁰ Ifølge denne regelen som ble fastslått i ørkenen, ville det jødiske folk, som gang på gang viste at de ikke satte pris på Jehovas suveréne herredømme, bli nødt til å bære Guds ugunstige dommer under sine hedenske overherrer i en periode på sju «tider», altså 2520 års-dager. Disse 2520 år varte fra Jerusalem og landet ble lagt øde sommeren og høsten 607 f. Kr. og fram til sommeren og høsten 1914, da de utløp. Fra 607 f. Kr. til år 1 f. Kr. er det 606 år. Fra år 1 f. Kr. til år 1 e. Kr. er det bare ett år, for de gamle hadde ikke oppdaget nullet, som ifølge moderne matematikk ville ha gjort det til to år. Nullet er først kommet i bruk i matematikken i forholdsvis nyere tid. Fra år 1 e. Kr. til 1914 e. Kr. er det 1913 år. Når vi da legger sammen 606 år og 1 år og 1913 år, får vi en sum på 2520 år.

21—23. a) Nevn én rettelse av en liten feil som brødrene gjorde for mange år siden når de skulle bestemme 1914. b) Forklar en annen rettelse.

²¹ Her vil noen spørre hvorfor Charles T. Russell i 1877 brukte tallet 606 f. Kr. for Jerusalems fall mens Vakttårnet i de senere år har brukt 607 f. Kr. Dette kommer av at man i lys av moderne forskning oppdaget at det var begått to små feil, som oppveier hverandre, slik at resultatet blir det samme, nemlig 1914. Hva den første feilen angår, så mente Russell og andre at det var to år fra år 1 f. Kr. til år 1 e. Kr., mens dette i virkeligheten bare er ett år, fordi det som ovenfor nevnt ikke finnes noe år «null» i vår måte å måle tiden på. «Den kristne tidsalder begynner ikke med intet år, men med et 1ste år.» — The Westminster Dictionary of the Bible, s. 102.

²² Den andre feilen besto i at man ikke begynte å regne de 2520 årene på det rette punkt i lys av historiske kjensgjerninger og omstendigheter. Nesten all gammel bibelsk kronologi faller sammen med den verdslige historie i året 539 f. Kr., da Babylon falt for Darius og Kyros som ledet mederne og perserne. I de senere år er det oppdaget flere kileskrifttavler som omtaler Babylons fall, og de stadfester både bibelske og verdslige historiske årstall. Den ene tavlen heter «Nabonid-krøniken», og spesialister sier at den oppgir datoen for Babylons fall til 12.—13. oktober 539 f. Kr. ifølge den julianske kalender, eller 6.—7. oktober 539 f. Kr. ifølge vår nåværende gregorianske kalender.b Denne tavlen sier også at Kyros gjorde sitt seiersinntog i Babylon 16 dager etterat den var falt for hans hær. Hans tiltredelsesår begynte altså i oktober 539 f. Kr. Men i en annen kileskrifttavle som heter «Strassmaier, Kyros nr. 11», blir Kyros’ første regjeringsår omtalt, og dets begynnelse blir satt til 17.—18. mars 538 f. Kr. og dets slutt til 4.—5. mars 537 f. Kr.c Det var i dette sitt første regjeringsår at Kyros utstedte sitt dekret som ga jødene tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge templet. (Esra 1: 1) Dekretet kan være blitt utferdiget sent på året 538 f. Kr. eller før den 4.—5. mars 537 f.Kr.

²³ I begge tilfelle ville dette gitt den store gruppe på 49 897 jøder tilstrekkelig tid til å organisere sin ekspedisjon og foreta sin lange fire-måneders reise fra Babylon til Jerusalem og nå fram dit før den 29.—30. september 537 f. Kr. Det var nemlig den første dag i den sjuende jødiske måned, og da bygde de sitt alter for Jehova, som berettet i Esras 3: 1—3. Etter som det er den 29.—30. september 537 f. Kr. som offisielt er slutten på de sytti år da landet skulle ligge øde, som omtales i 2 Krønikebok 36: 20, 21, må begynnelsen til landets øde og forlatte tilstand offisielt ha begynt å bli regnet etter den 21.—22. september 607 f. Kr., den første dag i den sjuende jødiske måned i 607 f. Kr., som er utgangspunktet når man skal telle de 2520 årene.

[Fotnoter]