Hva er det bibelske syn?

Er det nok å gjøre «gode gjerninger»?

MANGE mennesker lever i dag i fattigdom. Andre lider av sykdommer eller er svekket på grunn av alderdom. For å hjelpe disse menneskene er det noen som gir penger til forskning som tar sikte på å finne botemidlet mot sykdommer, og til sykehus og hjem for foreldreløse barn og gamle mennesker. Andre arbeider uten betaling til gagn for slike mennesker. Noen av dine venner eller slektninger gjør kanskje det. Du kjenner uten tvil noen som erfarer personlig tilfredsstillelse ved å utføre slikt arbeid.

Anstrengelser for å lindre lidelser eller for å hjelpe dem som er uheldig stilt, kan med rette kalles «gode gjerninger». Bibelen taler i virkeligheten rosende om det å hjelpe farløse og enker. Vi leser: «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» (Jak. 1: 27) Men det at et menneske gjør enkelte «gode gjerninger», viser ikke i seg selv at vedkommende har Guds godkjennelse. Gud dømmer ikke på grunnlag av ytre ting. «Jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.» — 1 Sam. 16: 7.

Hvordan tror du derfor at Gud ville betrakte en som ga av sin tid og sine midler først og fremst for å gjøre seg et navn, for å gjøre inntrykk på andre? Hva med en som gir bidrag til veldedige formål bare for å få mindre skatt? Og hva med mennesker som tilbyr seg å hjelpe andre først og fremst for å døyve sin dårlige samvittighet? Vil Gud godkjenne deres «gode gjerninger»?

Bibelen viser at Jehova Gud ikke godkjenner et menneske bare fordi det gjør enkelte «gode gjerninger». Hele ens liv må vitne om at en er hengitt til rettferdigheten.

Et menneske kan begynne å gjøre Guds vilje, men det vil ikke unngå å bli rammet av en ugunstig dom hvis det ikke fortsetter å gjøre Guds vilje. «Den rettferdige, ved tro skal han leve,» sier Jehova, «og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham.» — Heb. 10: 38.

Denne regel for handlemåte blir illustrert i tilfellet med Jehu, en mann som under Guds ledelse ble salvet til å være konge i det nordlige riket i det gamle Israel.

Da Jehu ble salvet, ble det sagt til ham: «Så sier Herren, Israels Gud: Jeg har salvet deg til ’konge over Herrens folk, over Israel. Du skal gjøre ende på din herre Akabs hus, for jeg vil hevne mine tjenere profetenes blod og alle Herrens tjeneres blod på Jesabel. Og hele Akabs hus skal gå til grunne.» — 2 Kong. 9: 6—8.

Akabs hus hadde pådratt seg blodskyld i Jehovas øyne. Det fortjente å bli tilintetgjort av en som Gud hadde bemyndiget til å fullbyrde dommen over det. Dette var i harmoni med den lov Gud ga Israel: «Landet kan ikke få soning for det blod som utøses der, uten ved dens blod som utøser det.» — 4 Mos. 35: 33.

Uten å nøle ga Jehu seg i kast med å utføre sitt oppdrag. Fordi han gjorde det, ble han belønnet, og Jehova sa til ham: «Fordi du har gjort til gagns hva rett var i mine øyne, og gjort mot Akabs hus alt det jeg ville, så skal dine sønner til fjerde ledd sitte på Israels trone.» — 2 Kong. 10: 30.

Etter Jehus tid uttalte imidlertid Jehova en forbausende domsavsigelse gjennom profeten Hoseas: «[Jeg vil] hjemsøke Jisre’els [hvor Akabs hus hadde sin residens] blodskyld på Jehus hus og gjøre ende på kongedømmet i Israels hus.» (Hos. 1: 4) Den blodskyld som Jehus hus hadde pådratt seg, kunne ikke skyldes det at Jehu utførte det oppdrag han hadde fått, nemlig å utslette Akabs hus. Jehu ble både rost og lønnet for det. Denne blodskyld kunne heller ikke skyldes det at Jehu hadde drept Judas konge Akasja og hans brødre. Akasja var i slekt med Akab, for hans far, Joram hadde giftet seg med Akabs onde datter Atalja, og den, kongelige slektlinje i Juda sto derfor ikke lenger i en godkjent stilling innfor Jehova. Hva var så grunnen til at Jehus hus hadde pådratt seg blodskyld?

Det bør huskes at Jehu ble innblandet i en alvorlig synd. Annen Kongebok 10: 31 sier: «Jehu ga ikke akt på å vandre i Herrens, Israels Guds lov av alt sitt hjerte; han vek ikke fra Jeroboams synder, som han hadde fått Israel til å gjøre.» I likhet med de andre kongene i tistammeriket utryddet ikke Jehu den kalvetilbedelse som var blitt innført av kong Jeroboam. At han unnlot å gjøre dette, skyldtes uten tvil at han ønsket å holde tistammeriket atskilt fra Juda rike og dets tempel i Jerusalem.

Jehu begynte tydeligvis å tro at uavhengighet av Juda bare kunne bli opprettholdt ved at tistammeriket hadde sin egen statsreligion, kalvetilbedelsen. Og han forsøkte å beholde sin stilling for enhver pris, selv om det betydde at han måtte opprettholde avgudsdyrkelsen. Dette var i virkeligheten et bevis for at han manglet tro på Jehova, som hadde gjort ham i stand til å få kongedømmet over Israel. Det er derfor mulig at — og vi ser da bort fra det at Jehu fullbyrdet Jehovas rettferdige dom over Akabs hus — de grunner som fikk Jehu til å la kalvetilbedelsen få fortsette, også fikk ham til å utøse blod.

Til sin fastsatte tid krevde Jehova Jehus hus til regnskap for det blod Jehu hadde utøst. Jehus hus fikk en voldsom ende da Jehus sønnesønns sønnesønn Sakarja regjerte. Da han hadde regjert i seks måneder, ble han myrdet, og snikmorderen Sallum overtok tronen. (2 Kong. 15: 8—10) Jehus tidligere «gode gjerninger» var ikke nok til at hans hus unngikk å bli krevd til regnskap for det blod som var blitt utøst.

Det at en gjør enkelte gjerninger som er i harmoni med Guds vilje, er følgelig ikke nok. Selv om Gud kanskje lønner en for visse tjenester som en har utført, vil bare de som fortsetter å tjene Gud av hele sitt hjerte, til slutt oppnå hans godkjennelse og velsignelse.

Jehova Gud har alltid handlet med menneskene i samsvar med uforanderlige, rettferdige prinsipper. Det som har stor verdi i Guds øyne, er ikke handlingene i seg selv, men det at en følger en trofast handlemåte og har rette motiver. Som apostelen Paulus sier under inspirasjon: «Om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» (1 Kor. 13: 2, 3) Jesus Kristus ga likeledes følgende råd: «Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å ses av dem; ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen.» (Matt. 6: 1) Måtte derfor Jehova Gud finne at vi gjør gode gjerninger på grunn av kjærlighet, når den tiden kommer da han gransker det vi har gjort!

Kontroll av tungen

● Barn lærer å snakke i løpet av noen få år. Senere i livet er det mye vanskeligere å lære når en ikke bør si noe. — Jak. 1: 19.