Spørsmål fra leserne
● Hvordan skal vi forstå det at Hoseas tilsynelatende avholdt seg fra å ha kjønnslig omgang med sin gjenreiste hustru, Gomer? — Hos. 3: 3.
Vakttårnet for 1. august 1976, side 354, avsnitt 25, omtaler dette skriftstedet og viser at Hoseas tuktet sin gjenreiste hustru «ved å pålegge henne restriksjoner i seksuell henseende, noe som tydeligvis innbefattet at han som ektemann ikke var sammen med henne». Tanken i den hebraiske grunntekst støtter den konklusjon at Hoseas avholdt seg fra å ha kjønnslig omgang med sin gjenreiste hustru.
New World Translation gjengir Hoseas 3: 3 i samsvar med den hebraiske grunntekst. «Så sa jeg til henne: ’I mange dager [en ikke nærmere angitt periode] skal du bo som min. . . . du skal ikke komme til å tilhøre en annen mann; og jeg også vil være for deg.’» Hva betyr den siste setningen: «Jeg også vil være for deg»? Det ble forbudt den gjenreiste hustruen, Gomer, å ha utenomekteskapelige kjønnslige forbindelser, og Hoseas ville heller ikke for en tid ha omgang med henne. Legg merke til hvordan andre bibeloversettelser enda tydeligere viser at Hoseas avholdt seg fra å ha kjønnslig omgang med henne en tid: «Heller ikke vil jeg være din» (Jewish Publication Society, 1917), «og jeg vil gjøre det samme for deg» (The Jerusalem Bible), «heller ikke vil jeg selv komme nær deg» (An American Translation), «ikke ha omgang med en mann, heller ikke jeg med deg» (The New English Bible) og «heller ikke jeg vil komme til deg» (Så sier Herren — De tolv profeter).
Hva var så grunnen til denne restriksjonen? Hoseas hadde vist barmhjertighet og tatt tilbake sin utro hustru, kjøpt henne tilbake for samme pris som ble gitt for en slave, og tilgitt henne. Men Hoseas var naturlig nok interessert i at hans hustru gjennomgikk en renselse i ekteskapelig henseende. Det skulle være en renselsesperiode da Gomer måtte leve seksuelt avholdende, avskåret fra å ha kjønnslig omgang selv med sin ektemann, Hoseas.
Hvordan harmonerer dette med 1 Korintierne 7: 2—5, hvor det sies et en mann og hans hustru ikke skal holde seg fra hverandre uten etter å ha blitt enige om det? Det som skjedde i tilfellet med Hoseas, skal ikke oppfattes som et mønster for kristne ektefeller, som noe som gir dem rett til å bruke det å avholde seg fra å ha kjønnslig omgang med hverandre, som en personlig straff av den andre parten. Tilfellet med Hoseas og Gomer viser tvert imot en form for barmhjertighet som blir vist av en ektefelle som tilgir den andre parten hans eller hennes utroskap. Den uskyldige ektefellen tar tilbake den oppriktig angrende ektefellen som en renset partner.
På lignende måte, som ble forbilledlig vist ved Hoseas og hans hustru, tok Jehova tilbake det troløse Israel i den gjenreisningens tid som fulgte etter år 537 f. Kr., og renset det. Israel fikk forbud mot å opprette noen som helst forbindelse igjen med hedenske fyrster eller med avgudsdyrkende prester eller med noe annet som hadde tilknytning til falsk tilbedelse. Jehova selv avholdt seg fra å utnevne en konge til å sitte på en trone i Jerusalem, inntil Messias, den rettmessige konge, kom. (Esek. 21: 27) Under en renselsesperiode begynte derfor en tuktet, angrende levning av det kjødelige Israel tålmodig å se fram til at deres messianske Befrier skulle komme og utfri dem av hedningenes herredømme.
Fra og etter 1919 ble på samme måte en skjelvende, angrende levning av sanne, åndelige israelitter ført inn i et fornyet paktsforhold eller ekteskapelig forhold til Jehova. De ble derfor avskåret fra å begå åndelig ekteskapsbrudd med prester, politiske ledere og frafalne kristne, som kristenheten i sin utroskap fortsatt gjør. Først etter en renselsesperiode gjenopprettet Jehova et nært forhold til levningen av det åndelige Israel. Til slutt ble medlemmene av denne levningen klar over at Jehova i sannhet beskytter dem som en kjærlig ektemann, og at de sto i et trygt forhold til ham under den nye pakt, som Jesus Kristus er mellommann for. — 1 Tim. 2: 5, 6.
● Hvis en kristen må vitne i retten, kan han da, slik det er skikk og bruk i noen land, legge hånden på Bibelen og sverge på at han vil si hele sannheten?
Det finnes ingen bibelsk innvending mot å gjøre dette, men den enkelte må selv avgjøre hvorvidt han vil gjøre det, eller om han skal be om å bli fritatt.
Skikken med å avlegge ed samtidig som en berører en gjenstand som blir betraktet som hellig, har vært sterkt utbredt. De gamle grekere løftet for eksempel en hånd mot himmelen eller berørte et alter når de avla ed. En romer som avla ed, holdt en stein i hånden og sverget på at hvis han løy, ville Jupiter forkaste ham som han kastet fra seg denne steinen.
Slike skikker bekrefter den tilbøyelighet menneskene har til innerst inne å erkjenne at det er en guddommelig makt som de må stå til regnskap for, og som ser det som blir sagt og gjort. Tilbedere av den sanne Gud, Jehova, var absolutt klar over dette. Og Bibelen viser at de avla ed for Guds åsyn, så å si, eller med ham som vitne. (2 Sam. 3: 35; 1 Kong. 2: 23, 24; Rut 3: 13; Jer. 38: 16) Sanne tilbedere tillot også at andre tok dem i ed. — 1 Mos. 21: 22—24; Matt. 26: 63.
Når noen avla ed overfor Jehova, hendte det at den som sverget, også gjorde en håndbevegelse. Den engelen som talte til profeten Daniel, «løftet sin høyre hånd og sine venstre hånd opp mot himmelen og svor ved ham som lever evinnelig». (Dan. 12: 7; 1 Mos. 14: 22) Gud sier symbolsk om seg selv at han løfter sin hånd i forbindelse med en ed. (Es. 62: 8; 5 Mos. 32: 40) En annen bevegelse som ble brukt for å bekrefte en ed, var det å legge hånden under en annens hofte eller lend. — 1 Mos. 24: 2, 3, 9; 47: 29—31.
En sann kristen behøver naturligvis ikke å avlegge ed for å understøtte enhver uttalelse han kommer med i det daglige liv. Hans «ja» bør bety ja og hans «nei» nei. (Matt. 5: 33—37; Jak. 5: 12) Men hvis han i retten blir bedt om å sverge på at hans vitneutsagn er sannferdig, vil han kanskje mene at han kan avlegge en slik ed. Det kan imidlertid også hende at han vil få tillatelse til å avgi en erklæring om at han ikke vil lyve. — Gal. 1: 20.
Hvis det er vanlig praksis i retten å løfte en hånd eller å legge en hånd på Bibelen når en avlegger ed, kan en kristen velge å gjøre det, idet han har i tankene de eksempler som viser at avleggelse av en ed i bibelsk tid ble ledsaget av en håndbevegelse. Men noe som er viktigere enn hvorvidt en person foretar en bestemt håndbevegelse når han avlegger ed, er det faktum at han sverger overfor Gud på at han skal si sannheten. En slik ed er en alvorlig sak. Hvis en kristen derfor mener at han kan og bør besvare et spørsmål som blir stilt ham under slike omstendigheter, er han også under ed forpliktet til å si sannheten.