Et stort medlemstall

Buddhister . . . . .500 millioner

Romersk-katolske . .464 millioner

Muhammedanere . . .300 millioner

Hinduer . . . . . .300 millioner

Protestanter . . . .225 millioner

Gresk-ortodokse . .200 millioner

Jøder . . . . . . .12 millioner

ET STORT medlemstall er ikke noe bevis for at et religiøst samfunn er bygd på den rette tro. Hvis kristendommen skulle ha vært avhengig av et stort medlemstall, ville den ha mislykkes. Da det så mørkest ut for kristendommen, nemlig da Jesus hang på torturpelen, var han forlatt av sine apostler. Likevel seiret kristendommen, ikke fordi den hadde et stort antall tilhengere, men fordi Gud står bak den.

Når et trossamfunn har et stort medlemstall, gir det ofte medlemmene en falsk følelse av sikkerhet. For at ikke israelittene skulle ha en slik falsk forestilling, sa Moses til dem: «Ikke fordi I var større enn alle andre folk, fant [Jehova] behag i eder, så han utvalgte eder, for I er det minste blandt alle folk; men fordi [Jehova] elsket eder, og fordi ham ville holde den ed han hadde svoret eders fedre.» Et stort medlemstall er ikke av avgjørende betydning for Gud. — 5 Mos. 7: 7, 8.

En som har Gud på sin side, står sterkere enn en hel verden som ikke har ham på sin side. Gud kan frelse, enten det er ved mange eller ved få. Ta for eksempel tilfellet med dommeren Gideon. Han dro ut med en hær på 32 000 mann for å møte den godt utrustede hæren til midianittene, som besto av minst 135 000 djerve krigsmenn. Gud sa til Gideon at han skulle skjære ned styrkene sine. Gideon gjorde det, og til slutt var det bare 300 mann igjen. Med disse få menn dro han ut i kamp mot midianittene, og han vant en stor seier. Han hadde nemlig Gud på sin side. «For intet hindrer [Jehova] fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få.» — 1 Sam. 14: 6; Dom. 7: 1—14.

Det er sannsynlig at kong David falt for en fristelse den gangen han foretok en opptelling av Israels unge menn for å få oversikt over landets militære styrke. Han planla øyensynlig å foreta et krigstokt uten å søke råd og hjelp fra Gud. Han holdt på å sette sin lit til et stort antall. Senere innrømmet David at han hadde båret seg «meget uforstandig at.» — 1 Krøn. 21: 1—8.

I demokratiske land er det flertallet som hersker, men det er ikke noe grunnlag for å tro at flertallet alltid har rett, eller at flertallets bruk av makten vil føre til det som er rett. Det store flertall av menneskene på Noahs tid var for eksempel imot den handlemåte som Noah og hans familie fulgte. Ikke desto mindre var det flertallet som hadde urett. Noah og hans familie hadde rett, noe som ble vist ved at de overlevde vannflommen. Det store flertall av menneskene på Jesu tid trodde ikke at han var Kristus. De tok feil. Da Gud oppreiste Jesus fra de døde, ble det slått fast uten skygge av tvil at Jesus var Messias. Det er Gud som bestemmer hva som er rett og galt, ikke mennesker. «For [Jehovas] veier er rette, og de rettferdige ferdes på dem, men overtrederne snubler der.» — Hos. 14: 10.

Religiøse organisasjoner har i vår tid for vane å peke på sine store medlemstall og rikdommer som bevis for at de har Guds gunst. Den romersk-katolske kirke skryter av å ha 464 millioner tilhengere, nesten en femtedel av jordens befolkning. Buddhas etterfølgere hevder at de er enda flere, om lag 500 millioner. Hinduene hevder at deres religion har 300 millioner tilhengere, muhammedanerne hevder at deres religion har 300 millioner tilhengere, og det er nesten 12 millioner mennesker som er tilsluttet den jødiske religion, jødedommen. Protestantene over hele verden utgjør et antall på om lag 225 millioner, og det er 200 millioner mennesker som tilhører den gresk-ortodokse kirke. Er disse store tallene et tegn på Guds velsignelse? Mange mennesker som påberoper seg å være kristne, sier Ja.

En av de mest iøynefallende økninger i de siste 20 år er den som har funnet sted når det gjelder antallet av medlemmer i kirkesamfunnene i De forente stater. «Fram til begynnelsen av 1955,» sier en artikkel i Reader’s Digest, «har kirkesamfunnenes medlemstall steget fra 50 millioner i 1929 til over 95 millioner — en stigning på 90 prosent, mens innbyggertallet steg med bare 31,4 prosent. I løpet av det samme tidsrom ble det bygd 58 000 nye gudshus, slik at tallet på kirker og synagoger kom opp i 295 000.» Antall medlemmer i et baptistsamfunn har vokst fra 5 100 000 i 1940 til 9 206 758 i 1958, metodistene har økt fra 7 400 000 til 9 691 916 og tilhengerne av den episkopale kirke fra 2 200 000 til 3 274 678. De forskjellige kirkesamfunns samlede medlemstall i De forente stater ble i 1958 anslått til 104 189 678 mennesker, det vil si 61 prosent av den anslåtte befolkning på 170 500 000 mennesker. Av hver 100 amerikanere hevder nå 62 å være tilknyttet et eller annet kirkesamfunn, mens det for 100 år siden bare var 20 av hver 100. Det som ifølge oppgaver for 1958 ble gitt til forskjellige formål av 53 forskjellige protestantiske og gresk-ortodokse samfunn, beløp seg i alt til over to milliarder dollar, og dette representerer en økning som prosentvis er over tre ganger så stor som økningen av medlemstallet.

Den romersk-katolske kirke i De forente stater melder om en økning på 47,8 prosent siden 1949. Denne kirkes medlemstall ble i 1959 satt til 39 505 475, og dette tallet representerer en tilvekst på 3 481 498 fra 1958. Den romersk-katolske kirke offentliggjør ikke hvor meget den mottar av bidrag.

Medlemstallet viser en sterk økning, og de bidragssummer som offentliggjøres, blir også stadig større. Det bygges kirker i større utstrekning enn noen gang før. Våre dagers gudshus har behagelige kirkestoler, moderne belysning, muntre farger og god lydgjengivelse, og mange er forsynt med luftkondisjoneringsanlegg. Men er alt dette — et stort medlemstall, penger og moderne bekvemmeligheter — noe som hører med til kristendommen? Nei, ikke nødvendigvis. Generalsekretæren for Kristi Kirkers Nasjonalråd i Amerika, dr. Roswell P. Barnes, bemerket at til tross for at de religiøse samfunn i De forente stater hadde framgang, var det et nytt høydepunkt i antall forbrytelser. Denne «lite smigrende kjensgjerning», sa han, tyder på at «moralen er dårlig, og at menneskene er rastløse og anspente. Velstand og materiell komfort har ikke gjort vårt folk rettferdig og lykkelig», sa han.

Guds ånds frukter, som er omtalt i Galaterne 5: 22, 23, kan man ikke se noe til i kristenheten. Man ser folk i kirkene, men man ser ikke at de kristne prinsipper kommer til anvendelse i folks liv. Det er flere skilsmisser enn noen gang før, det blir begått stadig flere forbrytelser av både voksne og barn, umoralen har tatt fullstendig overhånd, og man spotter slike egenskaper som ulastelighet og ærbarhet. Man kommer med høylytte erklæringer om fred, men det er få mennesker som praktiserer fred.

De religiøse samfunn opererer med store medlemstall, men det er i seg selv ikke nok. Det som virkelig teller, er rettferdighet, godhet, kjærlighet, tro og ulastelighet.