Hva er bakgrunnen for navnet «Jehovas vitner»?

«HVA er vel et navn? Det vi kaller en rose, ville dufte like søtt om vi ga det et annet navn,» sa Shakespeare. Det er nok så, men den ville likevel trenge et navn som kan skille den ut fra andre blomster.

Navn er nødvendige. Uten dem kunne vi ikke identifisere personer, steder eller ting. Et navn er ifølge en ordbok et «ord som noen eller noe kalles ved, og som henfører det nevnte til en bestemt klasse». Hos noen svært primitive folkeslag blir ikke de forskjellige individer gitt spesielle navn, men de blir identifisert ved en eller annen eiendommelighet med hensyn til høyden, skikkelsen eller lignende. Men hvis nå to eller flere personer er svært lik hverandre, hva så? Hvis man prøver å klare seg uten navn, kommer man i vanskeligheter.

I sitt Ord, Bibelen, understreker Gud gang på gang at navn er betydningsfulle, og da spesielt hans eget navn, Jehova. At han også anser sine tjeneres navn for å være betydningsfulle, kan man se av at han ved flere høve forandret deres navn. Abram ble forandret til Abraham, Sarai til Sara og Jakob til Israel. Og Jesus forandret Simons navn til Kefas, som oversatt betyr Peter. Vi legger også merke til at det var «ved guddommelig forsyn» at disiplene i Antiokia ble kalt «kristne». — Joh. 1: 43; Ap. gj. 11: 26, NW.

Så lenge apostlene levde og den kristne menighet besto av forholdsvis få tusen medlemmer, var navnet «kristen» tilstrekkelig særegent eller karakteristisk. Alle som påberopte seg å være kristne, men hvis trosoppfatninger og livsførsel viste at de ikke var det, ble straks utstøtt fra det kristne samfunn. I de dager hadde navnet «kristen» en utvetydig, klar betydning, for det var begrenset til de oppriktige, opplyste, innvigde og sanne etterfølgere av Jesus Kristus.

Men etter apostlenes død sådde en fiende, Satan Djevelen, falske kristne som sæd i akeren, og det gikk ikke lang tid før den besto av frafalne og uekte kristne som likevel bar navnet kristen eller kristenheten. (Matt. 13: 24, 25) Dette trakk så enda flere ikke-kristne til folden. Noen ble også kristne bare i navnet for å unngå å bli forfulgt. Vi har to slående eksempler på dette, nemlig i Tysklands saksere, som ble tvunget til å omvende seg av Karl den store, og i Spanias jøder, som bekjente seg som kristne for å unngå forfølgelse av landets romersk-katolske kirke. Slik gikk det til at uansett hva en mann trodde, eller hvilke moralske begreper han hadde, ble han betraktet som en kristen, såfremt han ikke påberopte seg å være jøde, muhammedaner eller ateist.

Klengenavn

Dette skapte et problem for reformatorene da de opptrådte på skueplassen. Hva skulle de og deres tilhengere kalle seg, ettersom navnet kristen var blitt så misbrukt? Hvordan skulle de kunne skille seg ut fra de andre? De valgte den ukloke handlemåten å følge den minste motstands vei ved å adoptere de klengenavn som deres fiender hadde gitt dem. En historiker har følgende å si om hvordan lutheranerne fikk sitt navn:

«Betegnelsen ’lutheraner’ ble brukt allerede på Luthers tid. Luther gjorde innvendinger mot denne betegnelsen, ikke som et utslag av noen spesiell beskjedenhet, for det eide han ikke når hans lære sto på spill, men rett og slett fordi han mente at hans teologi var den eneste rette og sanne kristne lære, og at det ikke gikk an å være en virkelig kristen uten å være ’lutheraner’. Når han trengte en betegnelse for å skille ut sine etterfølgere fra papistene, paveveldets tilhengere, foretrakk han ordet ’evangelister’, evangeliets etterfølgere. Senere slo han seg imidlertid til tåls med at hans navn ble brukt, og han sa selv: ’Vi såkalte lutheranere.’» — The Theology of Martin Luther av H. H. Kramm.

Andre autoriteter gir oss flere detaljer. Navnet ’lutheraner’ ble brukt i en nedsettende betydning av katolikker, og de første som brukte det på denne måten, var den tyske teologen Johann Eck og pave Hadrian VI. Blant de mange grunner som er blitt oppgitt for at Luthers etterfølgere antok navnet ’lutheranere’, er at de ville skille seg ut fra de protestanter som fulgte de sveitsiske reformatorene Calvin og Zwingli, hvis teologi de ikke var enige i. Ved å godta dette navnet viste de imidlertid ringeakt for apostelen Paulus’ råd: «Når den ene sier: ’Jeg holder meg til Paulus!’ — og den andre: ’Jeg til Apollos!’ er dere ikke da som alle andre? Hva er da Apollos, og hva er Paulus?» — 1 Kor. 3: 4, 5, UO.

De som sluttet seg til John Wesley i hans reformasjonsbevegelse mens han studerte ved universitetet i Oxford, ble fanget i en lignende snare. De hadde lagt merke til at de fleste av studentene ikke hadde religiøse interesser og kom derfor sammen «for å utdype sitt åndsliv ved bønn og studium av Bibelen. De ble kalt ’metodister’, til å begynne med i en spottende betydning, fordi de var uvanlig nøyaktige og ’metodiske’ med hensyn til hvordan de utførte sine religiøse plikter, og hvordan de ordnet sitt liv». På denne måten lot også Wesleys etterfølgere sine fiender gi seg sitt karakteristiske navn. — Cyclopedia of Religious Knowledge av Sanford.

Et annet eksempel på dette har vi i Vennenes samfunn, som er bedre kjent som kvekerne. «Tilnavnet kvekere ble gitt dem i nedsettende betydning fordi de ofte skalv på grunn av en ærefryktinngytende erkjennelse av Guds uendelige renhet og majestet. Selv om de ikke godtok dette navnet, fant de seg i det, og det ble på den måten en alminnelig kjent betegnelse. — McClintock & Strongs Cyclopædia, bind 3, side 668.

Og så har vi baptistene. Til å begynne med fikk de klengenavnet anabaptister, det vil si de gjendøpte, fordi de forlangte at alle som var blitt døpt ved stenking som barn, skulle bli døpt når de i samsvar med sin overbevisning tok imot Kristus. Selv vedkjente de seg ikke denne betegnelsen, men insisterte på at de bare skulle være kjent som «kristne», «apostoliske kristne», «brødre» og «Kristi disipler». Men til slutt godtok de det klengenavn som var gitt dem, som sitt rette navn, og begynte å kalle seg baptister.

Bibelstudentene

Kjensgjerningene viser at de oppriktige kristne som fra omkring år 1870 kom sammen for å studere Bibelen, også sto overfor spørsmålet om hvilket navn de skulle anta. Disse menneskene hadde før vært baptister, kongregasjonalister, lutheranere, metodister, presbytere og katolikker. Men hva skulle de nå kalle seg? På et av deres første møter sto en tidligere presbyteriansk diakon opp og fortalte at han hadde sett en geit som sto i en sprinkelkasse på en jernbanestasjon, og som ikke kunne bli sendt til sitt bestemmelsessted fordi den hadde spist opp merkelappen. «Nå er jeg lik denne geita,» fortsatte han. «Jeg hadde engang en merkelapp, men jeg spiste den opp,» noe som var et resultat av at han hadde lest Tidsaldrenes Plan, «og nå vet jeg ikke hvor jeg hører hjemme.»

Det er nok så at alle disse var kristne, og at ordet «kristne» blir brukt i Bibelen, men ettersom flere hundre millioner andre påberopte seg å være kristne, kunne ikke dette navnet alene nøyaktig identifisere dem. Det fantes dessuten en religiøs sekt som kalte seg «Den kristne menighet», og en som kalte seg «Kristi disipler».

Denne gruppen ble av andre kalt med klengenavnene «millennister», «russellitter», «rutherfordianere» og «Vakttårn-folkene». Men de var fornuftige nok til ikke å godkjenne noen av disse klengenavnene. Sannheten om Kristi tusenårige styre, millenniet, var bare en av deres læresetninger. De fulgte ikke noen menneskelig leder, men bare sin Herre, Jesus Kristus, og bladet Vakttårnet var bare en av de publikasjoner de benyttet seg av for å spre sannheten fra Guds Ord.

De kalte seg inntil videre «Bibelstudentene» etter navnet på en av deres internasjonale organisasjoner, International Forening for Bibelstudium. Men var dette navnet særegent og betegnende? Nei, det var ikke det. Hvorfor ikke? For det første var de ikke alene om å være bibelstudenter. Det fantes mange forskjellige slags bibelstudenter som fremdeles var bundet av kristenhetens trosbekjennelser, for eksempel fundamentalister, modernister og deister. Alle disse studerte Bibelen. Det var også noen som hadde skapt splittelse, noe Romerne 16: 17 omtaler, og som hadde skilt seg ut fra de andre, men som fremdeles kalte seg bibelstudenter. Derfor var betegnelsen bibelstudent på ingen måte karakteristisk eller særegen.

For det annet, og det er enda viktigere, var ikke Bibelstudentene en fullgod betegnelse. Den hadde ingen hjemmel i Bibelen. Disse kristne var ikke de eneste bibelstudenter, men de var de eneste bibelstudenter som anerkjente Bibelen som Guds inspirerte Ord, som hadde innvigd seg til å gjøre Guds vilje og til å følge i Jesu Kristi fotspor, og som alle var forkynnere av Guds navn og rike.

Jehovas vitner — hvorfor?

Men det var et navn i Bibelen som Gud hadde anvendt på sine tjenere, et navn som ikke var antatt av noen andre, et navn som ingen andre ønsket å anta. Det var et navn som passet godt på dem, nemlig Jehovas vitner, og dette navnet var hentet fra Esaias 43: 10, 12 (NW): «’Dere er mine vitner,’ sier Jehova, ’og min tjener som jeg har utvalgt.’ ’Dere er derfor mine vitner,’ sier Jehova, ’og jeg er Gud.’»

Det at Kristi etterfølgere først og fremst skulle være et folk for Jehova Guds navn, kommer klart fram i Bibelen. Profeten Amos forutsa at Jehova Gud skulle gjenreise alle ’som kaltes ved hans navn’. Apostelen Peter «har fortalt hvorledes Gud fra først av dro omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn». I Åpenbaringen blir det gang på gang vist at de salvede kristne har sin Guds navn skrevet på sine panner slik at alle kan se det. — Amos 9: 11, 12; Ap. gj. 15: 14; Åpb. 3: 12; 14: 1; 22: 4.

Kristenhetens ledere påstår at den sanne Gud, Skaperen, Bibelens Gud, ikke trenger et spesielt navn. Men her tar de feil. De lukker derved øynene for det faktum at menneskene har satt opp mange falske guder som rivaler til den sanne Gud, og at han derfor trenger en spesiell betegnelse som vil skille ham ut fra de mange falske guder, noe som også kommer klart fram i Bibelen: «Over alle Egypts guder vil jeg holde dom; jeg er [Jehova].» «For alle folkenes guder er intet; men [Jehova] har gjort himmelen.» «Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» «Vel fins det, både i himmelen og på jorden, noe som kalles guder, og det er endatil mange slike ’guder’ og ’herrer’. Likevel er det for oss bare én Gud, Faderen: fra ham kommer alt, og til ham er vi bestemt.» — 2 Mos. 12: 12; Sl. 96: 5; Es. 42: 8; 1 Kor. 8: 5, 6, UO.

Men hvorfor skulle det være nødvendig at noen vitner om den ene sanne Gud, vil kanskje noen spørre. Jo, det er minst fire grunner til det. For det første er Jehova Gud usynlig, og ingen kan se ham og leve. (2 Mos. 33: 20) Det synlige skaperverk vitner om Jehovas eksistens, makt og visdom, men det kan ikke fortelle menneskene hva Skaperens navn er, og heller ikke hva hans andre egenskaper og hensikter er. For at disse ting kan bli kjent, trenger Jehova menneskelige, fornuftutstyrte vitner.

For det andre trenger Jehova å ha vitner til å fortelle menneskene sannheten om ham fordi hans overherredømme ble utfordret av Satan Djevelen, og fordi de forhold Satan har brakt over jorden, har stilt Jehova i et dårlig lys. — 1 Mos. 3: 1—6; Åpb. 12: 12.

For det tredje trenger Jehova å ha trofaste vitner på jorden for å kunne bevise at Satan løy da han skrøt av at han skulle vende alle mennesker bort fra ham. — Job 1: 6—12; Ordspr. 27: 11.

Og for det fjerde nærmer den tiden seg raskt da Jehova en gang for alle vil bevise at han er universets Overherre ved å ødelegge alle sine fiender og utfri sitt folk. Derfor trenger han vitner for å la advarselen lyde, slik at de som elsker rettferdighet, kan fly til sikkerhet, og slik at de onde kan få vite hvorfor de blir ødelagt når Harmageddon kommer over dem. — Åpb. 16: 14, 16.

Vår tids Jehovas vitner har helt fra begynnelsen av vitnet om Jehovas navn. Men det var ikke før i året 1931 at de forsto at ordene i Esaias 43: 10, 12 særlig passet på dem, og ved en kongress det året vedtok de derfor å omtale seg selv ved dette navnet.

Det var ikke formastelig av dem å gjøre dette. Hadde de ikke vitnet om dette navnet, og var de ikke besluttet på å fortsette med det? Jo, absolutt! Noen betvilte at de ville holde fast ved dette navnet. Har de gjort det? Ja, det har de, for nå, over 30 år senere, sies det om dem i den tredje uavkortede utgaven av Websters ordbok: «Jehovas vitner: Medlemmer av en gruppe som vitner ved å distribuere litteratur, og ved å forkynne personlig om Guds teokratiske styre, om organiserte religionssamfunns og staters syndighet og om et nær forestående tusenårsrike.»

Jehovas vitner betrakter det som en ære å kalle seg ved dette navnet, og de bestreber seg på å leve i samsvar med det til enhver tid, ikke bare ved at de forkynner, men også ved at de lever slik at de ikke bringer vanære over Jehovas navn. Det er derfor et navn som skiller dem ut fra alle andre som bekjenner å være kristne.