Den merkeligste by som mennesker har bygd

Hvordan den skjebne fortidens Petra led, bekrefter at Bibelen er Guds Ord

NITTIFEM kilometer sør for Dødehavet ligger ruinene av noe som en poet engang kalte den «rosenrøde by, halvparten så gammel som tiden selv». Det er Petra, som av mangen oppdager blir kalt den merkeligste by som mennesker har bygd. I fordums dager var denne byen faktisk uinntagelig. Og det var ikke noe rart! Den lå trygt omgitt av fjell på alle kanter; et langt og smalt skar var eneste inngang til byen. Innbyggerne bodde i huler som var hogd ut i de stupbratte klippene og bergveggene. De følte seg sikre i sine hjem som var hogd i stein, og de skrøt av sin trygghet. Til og med byens navn, Petra, et gresk ord som betyr klippe, bar vitnesbyrd om hvor trygg den var. Men til tross for sin påståtte uinntagelighet og til tross for sitt uforlignelige ry som et senter for karavanehandelen, døde denne byen, og dens innbyggere ble utslettet som et folk betraktet. Hva kommer det av at en by som engang var så stor og så trygg som Petra, er blitt til en øde ørken?

Bibelen forteller oss grunnen til det. Dens opprinnelige innbyggeres historie er i virkeligheten nedtegnet i Bibelen. Se’ir-fjellene er et av de navn Bibelen gir landet omkring Petra. Opprinnelig ble dette klippefulle landområdet bebodd av horittene, som levde i huler. Men etterkommerne etter Esau, Isaks sønn, fordrev horittene. «Så bosatte Esau seg i Se’ir-fjellene — Esau, det er den samme som Edom.» (1 Mos. 36: 8) Slik gikk det til at dette steinete landområdet fikk navnet Edom, og dets innbyggere ble kalt edomitter.

Et folk lik ørner

Edomittene var lik ørner. De holdt til i en labyrint av fjell, klipper, forrevne kløfter og steinete avsatser, med noen fruktbare daler innimellom. Ørnene bygger redene sine på steder som er så godt som utilgjengelige for mennesker: «Er det på ditt bud at ørnen flyr så høyt, og at den bygger sitt rede oppe i høyden? Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.» (Job 39: 30, 31) Lik ørner bodde edomittene på berget, mellom tind og nut. Hvilken fiende kunne nå dem der i deres klippebolig? Hvem kunne få dem ned derfra? Ja, hvem kunne se dem?

Ja, hvem kunne se dem? Petra lå så tett omgitt av klipper at den var usynlig fra toppen av fjellet Hor i nærheten. En fiende kunne bare vite at det fantes en by der hvis han hadde hørt om det. En hær kunne bare komme inn der hvis byen ble forrådt. Etter som det bare var adkomst til Petra gjennom en lang, smal kløft, ville en angriper fremdeles befinne seg utenfor byen selv om han trengte inn i denne kløften. Og inne i dette buktende, trange skaret sto angriperen selv i fare for å bli overrumplet. Edomittene følte seg like trygge som en ørn i sitt rede.

Hva het denne byen, som ble sammenlignet med et ørnerede, før den fikk det greske navnet Petra? Det vet man ikke med absolutt sikkerhet, men Petra blir vanligvis holdt for å være identisk med den edomittiske byen som i Bibelen blir kalt Sela. (2 Kong. 14: 7) Sela er det hebraiske ordet som betyr klippe.

Etter som de gamle handelsveiene mellom Palestina og Arabia gikk gjennom en mørk, smal kløft i nærheten av Petra, livnærte edomittene seg ved å drive røveri. De ble meget rike og fylte sine klippe-hjem med skatter. For en ustyrtelig rikdom deres forrådshuler var fylt av — ting de hadde plyndret fra karavanene, og skatter de hadde inndrevet ved sverdets makt! Esaus etterkommere levde slik det ble sagt i den profetien som Isak uttalte overfor Esau: «Av ditt sverd skal du leve.» — 1 Mos. 27: 40.

Noe annet som var merkelig i forbindelse med edomittene, var at de likte å løfte sverd mot sine slektninger israelittene. Israelittene var etterkommere etter Jakob, som også var Isaks sønn. Etter som Jakob og Esau var brødre, tvillingbrødre til og med, burde forholdet mellom israelittene og edomittene ha vært særlig godt. Men det var akkurat motsatt.

Det var edomittene som var ansvarlig for dette fiendskapet. De lot aldri en sjanse til å plage sine slektninger gå fra seg. Da israelittene var på vei til Det lovte land, spurte Moses kongen av Edom om tillatelse til å gå gjennom edomittenes område. Til tross for at israelittene lovte at de ikke skulle røre ved Edoms vingårder eller vann, nektet Esaus barn å gi dem lov, og de truet endog med å komme ut og kjempe mot dem.

Jehova forutsier Edoms ende

Uansett hvem det kunne være som stred mot Israel, så skyndte edomittene seg alltid med å slutte forbund med denne motstanderen. Når Israel led nederlag, var gleden stor i Edom. I 607 f. Kr. ble Jerusalem ødelagt av Babylons konge. For en jubel i Edom! I Petra og i Bosra festet edomittene i overstrømmende fryd.

Dette husket Jehova. Kort tid etter Jerusalems ødeleggelse sa Jehova følgende til edomittene gjennom sin profet Obadias: «For den vold du har gjort mot din bror Jakob, skal skam dekke deg, og du skal bli utryddet til evig tid. Den dag da du holdt deg unna, den dag da fremmede bortførte hans gods, og utlendinger gikk inn i hans porter og kastet lodd om Jerusalem, da var også du som en av dem. Se ikke med skadefryd på din brors dag, på hans ulykkes dag.» — Obad. 10—12.

Men edomittene i Petra og i de andre klippebyene ble ikke skremt. Bodde ikke de like trygt som ørnen i sitt rede? Ikke desto mindre erklærte Jehova gjennom sin profet: «Ditt hjertes overmot har dåret deg, du som bor i fjellkløfter, i din høye bolig, du som sier i ditt hjerte: Hvem vil styrte meg ned til jorden? Om du bygger høyt som ørnen og setter ditt rede blant stjerner, vil jeg styrte deg ned derfra.» — Obad. 3, 4.

Hvem skulle omstyrte Edom? Betegnende nok ble det akkurat de samme som edomittene hadde oppmuntret til å jevne Jerusalem med jorden — nemlig kaldeerne. Også dette forutsa Jehova. Ved profeten Jeremias’ munn sa Jehova følgende om flere hedenske riker, Edom innbefattet: «Nå har jeg gitt alle disse land i min tjener Nebukadnesars, Babels konges hånd.» — Jer. 27: 6.

Om lag fem år etter Jerusalems ødeleggelse dro Nebukadnesars hærer mot Edom. Nå var det ingen ting som kunne frelse edomittene, ikke engang Petras steile klipper! Jehova hadde forutsagt Edoms ødeleggelse. I samsvar med profetien styrtet Nebukadnesar dem ned fra de klippene hvor de bodde liksom i ørnereder, og det gikk slik Bibelen sier: «Hvor blir ikke Esau ransaket, og hans skjulte skatter oppsøkt! Like til grensen følger alle dine forbundsfeller deg; dine gode venner sviker deg og får overhånd over deg.» Den uovervinnelige Petra var sveket! — Obad. 6, 7.

Imidlertid utryddet ikke Nebukadnesar edomittene fullstendig. De hadde fremdeles et håp. De håpet å kunne bygge sitt rike opp igjen. Ville de klare det? Om lag halvannet hundre år etter Edoms ødeleggelse sa Jehova gjennom profeten Malakias: «Når Edom sier: Vi er knust, men vi skal bygge ruinene opp igjen, da sier [Jehova], hærskarenes Gud, så: De skal bygge, men jeg skal rive ned.» — Mal. 1: 4.

Edomittene gjorde seg iherdige anstrengelser for å gjenreise ruinene. I samsvar med Jehovas ord mislyktes deres forsøk. Etter en kort tid kom en arabisk krigerstamme som ble kalt nabateerne, mot Edom. I 312 f. Kr. hadde det gjenoppbygde Edom falt. Nabateerne drev edomittene ut fra deres hjemland og til Negeb sør for Judea. Den mektige Petra ble nå gjort til erobrernes hovedstad.

Hvordan gikk det med edomittene? Omkring 130 f. Kr. hadde den jødiske konge Johannes Hyrkanus gjort ende på siste rest av edomittenes selvstendighet. Den jødiske kongen tvang de overlevende edomitter til å la seg omskjære, eller også måtte de dø. De som lot seg omskjære, ble opptatt i det jødiske folk. Således opphørte Edom å eksistere, som en oppfyllelse av Jehovas ord: «Skam [skal] dekke deg, og du skal bli utryddet til evig tid.» — Obad. 10.

Og hva med Petra? Omkring 105 e. Kr. erobret romerne den nabateiske hovedstaden. For en tid var den en av utpostene i det vidstrakte romerske rike, men snart sluttet man å benytte den gamle karavaneveien i nærheten av Petra. Fordi dens økonomiske pulsåre ble skåret over på den måten, gikk parasitt-byen Petra til grunne. Profeten Joels ord om at ’Edom skal bli til en øde ørken’, fikk en så bokstavelig oppfyllelse at det til og med ble glemt at byen Petra hadde eksistert. I over tusen år var Petra som om den aldri hadde vært til. — Joel 3: 24.

Den forsvunne by gjenoppdaget

I året 1812 bega en sveitsisk oppdager ved navn Johann Burckhardt seg inn i området sør for Dødehavet. Han hadde hørt beretninger om bemerkelsesverdige ruiner der. Denne oppdageren kunne arabisk og var kjent med den arabiske kultur, og han kledde seg i beduindrakt. Han opplyste at han hadde svoret å ofre en gjet i nærheten av det stedet han ønsket å besøke. En dag kom denne europeeren i araberklær inn i en dal nær utkanten av ødemarken. En liten bekk rant tvers over dalbunnen og forsvant inn i en bergvegg. Da den reisende gikk nærmere, så han at det var en revne i bergveggen fra øverst til nederst. Denne smale åpningen i fjellet var knapt nok fire meter bred. Den skrånet nedover. Araberne kalte den Siq eller kløft. Den reisende gikk innover i dette hemmelighetsfulle buktende skaret, og fulgte bredden av bekken, som engang var blitt ledet gjennom et kunstig løp, Han lurte på hva som lå i den andre enden.

Den sveitsiske oppdageren kunne ikke se langt framfor seg noen steder. Hvis han så oppover, kunne han av og til få et gløtt av blå himmel. Veggene i kløften var enorme, de hevet seg tårnhøyt rett opp, og fikk et menneske til å virke som en liten maur i sammenligning. Ut fra sprekker i veggen vokste det bregner. Burckhardt gikk langs denne merkelige veien omtrent en og en halv kilometer. Plutselig stanset han. Kløften munnet ut i et videre skar som gikk på tvers av den. Det var som om han hadde nådd den forheksede inngangen til et eventyrland. Midt imot ham, meislet inn i klippeveggen, sto et tempel. Dette templet for en ukjent gud ble kalt El Khazna, skattkammeret, av araberne, fant Burckhardt ut. Hele byggverket glødet i morgensolen med et rosa skjær.

Fra dette fortryllelsens sted fortsatte den oppdagelsesreisende å følge den kløften som bøyde av rett mot nordvest; der ble det trangere igjen. Han fortsatte om lag halvannen kilometer til i denne ville kløften som var fra tre og en halv til tolv meter bred. Så vidde skaret seg ut til en bølgende slette, som på alle sider var omgitt av stupbratte sandsteinsklipper.

Til venstre for der hvor kløften munnet ut i denne dalen, fant Burckhardt et romersk amfiteater som var hogd ut i fjellet. Det hadde trettifem benkerader og sitteplasser for omkring 4000 mennesker. Da den oppdagelsesreisende satte seg ned i teatret, kunne han se at dalen var om lag en og en halv kilometer lang og litt mindre enn halvparten så bred. Han så at sandsteinsklippene som omga dalen, var fulle av uthogde boliger eller gravhuler, noe som må ha krevd en fantastisk mengde arbeid. Han hadde oppdaget den forsvunne byen Petra!

Den bekken som rant gjennom kløften Burckhardt hadde fulgt, fløt tvers over sletten fra øst til vest og forsvant inn i et skar. Den sveitsiske oppdageren kunne se at Petra hadde ligget på sletten på begge sider av bekken, og at det i hvert fall i byens siste tid hadde bodd mennesker både på sletten og i de boligene som var hogd ut i fjellsidene.

Noe Burckhardt ble fullstendig fjetret av, var de kraftige fargene på klippene rundt Petra. Rødt, purpur, gult, blått, svart og hvitt fantes hver for seg i de forskjellige berglagene, eller også var disse fargene blandet i hverandre slik at de dannet hver eneste kulør eller nyanse det går an å tenke seg. De røde avskygningene gikk over i dyp rosenrød og til og med i lilla eller fiolette nyanser. I det hvite, som ofte var som ren snø, fantes det noen steder stenk av blått eller rødt. Det blå var like blått som en skyfri himmel. Petras gule klipper var like gule som safran. Petra var en by med en overveldende fargeprakt.

Templenes og altrenes by

Noe annet som også gjorde Petra så imponerende, var alle templene som fantes der. Det fantes religiøse templer i hundretall. Det så ut til at de som var best bevart, var blitt hogd ut av nabateerne i romertiden. Selv om templene var imponerende på utsiden, så fant Burckhardt ut at inni var de meget fattigslige, ikke stort annet enn huler.

Rundt omkring utenfor byen la Burckhardt merke til mange høytliggende hellige steder, steder hvor det ble utøvet hedensk tilbedelse som så ofte ble fordømt av Jehovas profeter. På disse høytliggende hellige stedene tilba engang Esaus barn sine edomittiske guder. Forat det skulle være lett for tilbederne å komme opp til disse hellige plassene, ble det hogd ut trapper i bergveggen.

Det sto tilbake til en senere oppdager å finne Petras viktigste høytliggende hellige offersted. Petras viktigste hellige offersted, som ble oppdaget i 1900 av G. L. Robinson, ligger vendt mot soloppgangen. En bratt trapp som er hogd ut i fjellet, fører opp til det. Her står det også to seks meter høye tvillingsøyler. De ble laget ved at de hedenske tilbederne skar vekk hele toppen av fjellet. På dette helligste offersted fant Robinson et offerbord og et rektangulært alter, som nesten så ut til å stå ferdige og vente på at de hedenske prestene skulle komme klyvende opp den bratte trappen med et offer.

For noen hedenske ritualer folk engang praktiserte her! En som er kjent i Bibelen, kan godt forestille seg hva som foregikk, for han vil huske hvordan kong Amasja engang «førte . . . Se’irs barns guder med seg og stilte dem opp som sine guder; og han kastet seg ned for dem og brente røkelse for dem». Men Edoms guder førte til ødeleggelse for Amasja. Jehovas profet sa til ham: «Jeg vet at Gud har besluttet å ødelegge deg, siden du har gjort dette.» — 2 Krøn. 25: 14, 16.

Edoms falske guder kunne ikke frelse Amasja og heller ikke den mektige byen Petra, da Jehova, den levende og sanne Gud, besluttet seg til å føre ødeleggelse både over ham og over denne byen. I dag er Petra øde og forlatt; det er ingen som bor der. Få er de turistene som kommer forbi for å se på ruinene. Som en første oppfyllelse av Jehovas profeti angående Edom, har det forbilledlige Edom opphørt å eksistere, og dets mektige hovedstad Petra er blitt et tilholdssted for ville dyr. Petras ruiner ligger der som et vitnesbyrd om at Guds ord aldri slår feil: «Til evige ørkener vil jeg gjøre deg, og dine byer skal ikke reise seg igjen, og I skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esek. 35: 9.