Kunnskap som ikke kan komme fra mennesker

«I SOM ikke vet hva som skal hende i morgen! For hva er eders liv? I er jo en røyk som viser seg en liten stund og så blir borte!» Disse ordene, som er sitert fra Bibelen, uttrykker en ubestridelig sannhet, nemlig at vi mennesker ikke kan si bestemt hva morgendagen vil bringe. — Jak. 4: 14.

Ville det ikke i betraktning av dette være enda vanskeligere, ja, umulig for noen å forutsi store, framtidige begivenheter med ufeilbarlig nøyaktighet og i klare vendinger mange hundre år i forveien? Hvis det finnes slike forutsigelser eller profetier i Bibelen, ville da ikke det være et kraftig bevis for at den er inspirert av Gud? Finnes det så slike profetier i Bibelen? Tenk over følgende:

Babylons og Ninives skjebne

Babylon, som var bygd på begge sider av elven Eufrat, var en gang det store babyloniske verdensrikes imponerende hovedstad. Byen var omgitt av palmer og hadde en sikker tilførsel av vann, og dens beliggenhet ved handelsveien mellom Den persiske bukt og Middelhavet var meget fordelaktig. Men til og med før Babylon gikk over fra bare å være en vasallstat under det assyriske rike til å bli hovedstaden i det babyloniske verdensrike, uttalte den hebraiske profeten Esaias i det åttende århundre før Kristus: «Med Babel, rikenes smykke, kaldeernes stolte pryd, skal det gå som da Gud omstyrtet Sodoma og Gomorra. Det skal aldri mer reise seg igjen, og ingen skal bo der fra slekt til slekt; ingen araber skal slå opp sitt telt der, og ingen hyrde la sin hjord hvile der.» — Es. 13: 19, 20.

Ingen kan i dag benekte at disse ordene har fått sin oppfyllelse. Babylon har ligget i ruiner i mange hundre år. Selv om våren vokser det ikke noe som sauer og geiter kan leve av. Babylon har sannelig fått en vanærende skjebne. Direktøren for de franske nasjonalmuseer, André Parrot, sa:

«Det inntrykk jeg alltid fikk, var at det var ytterst øde og forlatt. . . . [Turistene] blir vanligvis dypt skuffet, og de utbryter nesten i kor at det ikke er noe å se der. De venter å finne palasser, templer og ’Babels tårn’; de får bare se en mengde ruiner, som for det meste består av bakt teglstein, det vil si soltørkede leirblokker, som er grå, og som holder på å smuldre bort og på ingen måte er imponerende. Den ødeleggelse som menneskene påbegynte, er blitt fullbyrdet av naturens herjing, som fremdeles tærer på alt det som utgravninger har brakt for dagen. De mest storslagne minnesmerker vil, hvis de ikke blir holdt ved like, bli nedbrutt av regn, vind og frost og vende tilbake til det støvet som de ble gravd fram fra. . . . Ingen menneskelig makt kan stanse dette forfall. Det er ikke lenger mulig å gjenoppbygge byen Babylon; dens skjebne er beseglet. . . . Babylon har forsvunnet fullstendig.» — Babylon and the Old Testament, sidene 13, 14.

Også Ninive, det assyriske verdensrikes hovedstad, ble en øde ruin. Dette er også et vitnesbyrd om en nøyaktig oppfyllelse av en bibelsk profeti. Profeten Sefanias forutsa i det sjuende århundre før Kristus hvordan det skulle gå med Ninive: «[Gud] gjør Ninive til et øde, tørt som en ørken. Der skal hjorder hvile.» — Sef. 2: 13, 14.

Det finnes fremdeles beviser for at Guds vilje, slik den kommer til uttrykk i denne profetien, er blitt fullført. To store hauger avmerker det stedet hvor den stolte assyriske hovedstad en gang lå. Oppe på en av disse haugene ligger det en landsby med en gravplass og en moské. Men på den andre er det ingenting, bortsett fra noe gress og smale stykker med dyrket jord. Om våren kan en se sauer og geiter gresse der.

Kunne noe menneske ha visst på forhånd at det skulle gå slik med de mektige byene Babylon og Ninive? Kunne noe menneske ha forutsett at sauer og geiter skulle gresse der hvor det gamle Ninive hadde ligget, men ikke bli sett der hvor det ødelagte Babylon lå? Hverken Esaias eller Sefanias gjorde krav på å være opphavet til sine profetiske budskaper. De omtalte sine uttalelser som «ord» eller budskaper fra den sanne Gud, hvis navn er Jehova. (Es. 1: 1, 2; Sef. 1: 1) Har ikke vi, som kan se hvor nøyaktig deres profetier er blitt oppfylt, god grunn til å godta det de sa?

Ingen innvending noen kunne komme med angående tidspunktet for nedskrivningen eller lignende, kan svekke betydningen av disse oppfylte profetiene. Så sent som i det første århundre etter Kristus eksisterte Babylon fremdeles, men uten sin tidligere makt og glans. Dødehavsrullene, som inneholder Esaias’ profeti (datert av vitenskapsmenn til slutten av det andre eller begynnelsen av det første århundre før Kristus), gjengir den samme profetien om Babylon som den vi finner i senere manuskripter. Følgelig finnes det ikke noe grunnlag for å hevde at beretningene om disse ting ble nedtegnet etter at de hadde hendt, men som om de var profetier. Det er heller ikke noe som kan bortforklare at Babylon og Ninive ligger i ruiner.

Bibelens profetier er enestående og tjener et formål

Noen vil naturligvis prøve å forringe betydningen av de bibelske profetier ved å peke på den kjensgjerning at det i gammel tid var andre profeter som ikke gjorde krav på å være inspirert av Bibelens Gud, Jehova. Men hva var det slike andre profeter forutsa? Hvilken verdi hadde deres profetier? Legg merke til kommentarene i The Encyclopedia Americana (1956-utgaven, bind 22, side 664): «Ingen viktige, skrevne beretninger med uttalelser av noen av disse profetene, som ikke tilhørte det hebraiske folk, er blitt bevart. . . . Profetier blant andre folk enn hebreerne var vanligvis av den clairvoyante typen, idet de ble uttalt som svar på bestemte spørsmål fra enkeltindivider og derfor ikke hadde noen almengyldig eller varig verdi.» Det at det fantes andre profeter, motbeviser således ikke på noen måte det faktum at de hebraiske profeter var inspirert av Gud. Den store kontrast mellom de profetiske uttalelsene bidrar tvert imot til å styrke Bibelens påstand om at den er Guds budskap.

De profetier som er nedtegnet i Bibelen, hadde dessuten et bestemt formål. Selv når de sa at det skulle komme en ødeleggelse som en straff for overtredelse av rettferdige moralnormer, ga disse profetier, som var inspirert av Gud, enkeltpersoner og nasjoner anledning til å tenke alvorlig over sin oppførsel og sine handlinger og foreta forandringer, slik at de kunne unngå ulykken. Dette var tilfelle i forbindelse med alle offentlige forhåndsvarsler om Guds dom, noe som framgår av Guds budskap gjennom hans profet Jeremias: «En gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge; men dersom det folk som jeg har talt om, vender om fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det.» — Jer. 18: 7, 8.

Et eksempel på dette er Jonas’ profeti mot Ninive i det niende århundre før Kristus. Jonas gikk gjennom byen og sa: «Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet.» (Jon. 3: 4) Dette budskapet gjorde så sterkt inntrykk på ninivittene at de angret det gale de hadde gjort. Kongen svøpte seg i sekk og påbød at alle innbyggere og husdyr skulle faste og også svøpe seg i sekk. På grunn av at ninivittene angret, unngikk de den ulykken som ellers ville ha rammet dem etter de forutsagte 40 dager. — Jon. 3: 5—10.

Et lignende eksempel er Jesu Kristi profeti om at Jerusalem og dets tempel skulle bli ødelagt innenfor det slektledd som hørte hans ord. Denne profetien pekte spesielt på hvordan en kunne unnslippe ved å følge en bestemt handlemåte. Jesus sa til sine disipler: «Når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den.» — Luk. 21: 20, 21.

Hvordan ble det mulig for Jesu disipler å gi akt på disse profetiske ordene? Det ville være naturlig å tro at det var altfor farlig å flykte med det samme Jerusalem ble kringsatt av krigshærer. Men som det framgår av den jødiske historieskriveren Josephus’ verker fra det første århundre, skjedde det noe helt uventet som gjorde det mulig å flykte.

Det var i år 66 at de romerske hærer under ledelse av Cestius Gallus kom mot Jerusalem. Det så ut som om erobringen av Jerusalem var nær forestående. Men merkelig nok fullførte ikke Gallus beleiringen. Josephus forteller at han «kalte plutselig sine menn tilbake, ga opp håpet, skjønt han ikke hadde lidt noe nederlag, og trakk seg uten noen som helst grunn tilbake fra byen». Denne uventede vending av begivenhetene ga dem som trodde på Jesu profeti, anledning til å dra bort fra Jerusalem og Judea og komme seg i sikkerhet i fjellområdene øst for Jordan-elven.

Men hvordan gikk det med dem som ikke ga akt på Jesu profeti? De kom til å oppleve en tid med store lidelser. Omkring påsketid i år 70 kom de romerske hærer, denne gang under kommando av Titus, tilbake og beleiret igjen Jerusalem. Selv om beleiringen varte i mindre enn fem måneder, fikk den forferdelige følger. Byen var overfylt av mennesker som feiret påske, og ettersom det ikke var mulig å få brakt mat inn i byen, ble det en fryktelig hungersnød. Av de om lag 1 100 000 som omkom under beleiringen, ble de fleste offer for pest og hunger. De 97 000 som ble tatt til fange (fra begynnelsen til slutten av krigen), ble utsatt for nedverdigende behandling. Mange ble satt til å utføre slavearbeid i Egypt og Roma, og andre omkom på arenaene i de romerske provinser. De som var under 17 år, ble solgt som slaver, og de høyeste og vakreste av de unge måtte gå i romernes triumftog.

Jerusalem og dets praktfulle tempel ble fullstendig jevnet med jorden. Det eneste som sto igjen, var en del av den vestlige muren og tre tårn. «Alle de øvrige festningsverker som omga byen,» skriver Josephus, «ble så fullstendig jevnet med jorden at den som besøkte stedet, umulig kunne tro at det noensinne hadde vært bebodd.»

Det er bemerkelsesverdig at ødeleggelsen var så fullstendig. Hvorfor det? Fordi det ikke var general Titus’ hensikt å ødelegge byen. Josephus siterte hva Titus sa til jødene: «Det var meget motvillig jeg brukte beleiringsmaskinene mot deres murer. Mine soldater, som stadig tørstet etter deres blod, holdt jeg i tømme. Etter hver seier har jeg oppfordret dere til å slutte fred, som om jeg skulle ha lidt et nederlag. Da jeg nærmet meg templet, ga jeg igjen frivillig avkall på mine rettigheter som seierherre og oppfordret dere til å skåne deres hellige steder og bevare helligdommen til deres eget bruk, idet jeg ga dere tillatelse til å dra ut og løfte om å skåne dere. Ja, jeg tilbød dere å ta opp kampen på et annet sted, hvis dere ønsket det.» Ja, trass i det som kan ha vært Titus’ opprinnelige hensikt, ble Jesu profeti om byen Jerusalem og dens tempel oppfylt: «Det [skal ikke] levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» — Luk. 19: 44; 21: 6.

I Roma kan en den dag i dag se Titusbuen til minne om den vellykte erobring av Jerusalem i år 70. Buen står der som en taus påminnelse om at det å unnlate å gi akt på advarselen fra en sann bibelsk profeti fører til ulykke.

Legg også merke til at Jesus Kristus ikke gjorde krav på å være opphavet til det han forutsa. I likhet med de hebraiske profeter før ham erkjente han at den virkelige kilde til inspirasjon var Gud. Ved en anledning sa han til noen jøder: «Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg; vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.» (Joh. 7: 16, 17) Oppfyllelsen av Jesu profetiske uttalelser ville derfor bekrefte at de var Guds «ord»

Hvordan vi kan ha gagn av Bibelens profetier i dag

Den kjensgjerning at de som handlet i samsvar med det profetiske ord i fortiden, ofte reddet livet, understreker i høy grad betydningen av å ta det i betraktning i dag. Mange av de profetier som ble nedtegnet for mange hundre år siden, er ennå ikke blitt oppfylt, og det er nødvendig at vi handler i samsvar med dem. Blant disse er profetien om den nær forestående ende på all korrupsjon, urettferdighet og undertrykkelse.

Den samme som forutsa ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens praktfulle tempel, Jesus Kristus, profeterte også om en storslagen utfrielse av den nåværende onde tingenes ordning som hans disipler i vår tid skulle få oppleve. I sin omtale av de hendelser som skulle avmerke at denne befrielsen var nær, sa Jesus at det skulle være en meget dyster, mørk tid. Det skulle være som om solen, månen og stjernene ikke lenger tjente som lysende himmellegemer, slik at menneskene måtte famle rundt i mørket som blinde. (Matt. 24: 29) «På jorden,» sa Jesus, «skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenninger bruser, mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike.» — Luk. 21: 25, 26.

Mens alt dette skjedde, skulle ikke hans etterfølgere behøve å henge med hodet i håpløshet og fortvilelse. Jesus fortsatte: «Når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder for eders forløsning stunder til.» Han kom så med en illustrasjon for å belyse dette nærmere: «Se på fikentreet og alle trær: Så snart de springer ut og I ser det, da vet I av eder selv at nå er sommeren nær. Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær.» — Luk. 21: 28—31.

Er det ikke så at mennesker som er klar over hvordan utviklingen i verden går i dag, har stor frykt for hva som skal komme? Er ikke overbefolkningen, matmangelen, forbrytelsene, voldshandlingene, forurensningen av jorden, luften og vannet og den økonomiske usikkerhet i stadig større utstrekning blitt alvorlige problemer som mennesker og nasjoner ikke er i stand til å finne en løsning på? Har det noen gang før utbruddet av den første verdenskrig vært en tid da menneskene sto overfor en slik mengde problemer? Er da ikke dette tydelige tegn på at vi lever i den tiden da Jesus sa at det skulle være større frykt og problemer enn noensinne tidligere? Jo, det er det!

Dette betyr at en storslagen befrielse ved hjelp av Guds rike må være meget nær. Dette rike er ifølge Bibelens profetier en rettferdig regjering som vil befri jorden for all fordervende innflytelse og bringe en tid med virkelig fred og sikkerhet. — Dan. 2: 44; 2 Pet. 3: 13.

Bibelen vil gjøre det mulig for deg å lære mer om dette rike og hvordan du kan bli blant dem som får del i den store befrielse det vil bringe. Den nøyaktige oppfyllelse av profetiene viser at vi kan stole på at Bibelen er Guds budskap til menneskene. Du ønsker sikkert ikke å være lik Jesu vantro landsmenn, som kunne ha unngått ulykken i det første århundre hvis de hadde handlet i samsvar med det profetiske ord. Kunne du bruke noe av din tid på en bedre måte enn til å tilegne deg kunnskap som kan føre til en sikker og lykkelig framtid for deg selv og for dine kjære?

[Bilde på side 474]

Kunne noe menneske ha visst på forhånd at det mektige Babylon skulle bli en ruin hvor ikke engang hjorder skulle gresse . . .?

[Bilde på side 475]

. . . men at Ninive når også det lå i ruiner skulle bli et sted hvor hjorder skulle gresse?

[Bilde på side 476]

Titusbuen i Roma bekrefter at Guds profetiske ord er pålitelig