«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 32. bok — Jonas

Skribent: Jonas

Sted skrevet: Ubestemt

Fullført: ca. 852 f. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

 1. Hvilke spørsmål blir besvart i Jonas’ bok, og hva viser den angående Jehovas barmhjertighet?

JONAS — en misjonær i et fremmed land i det niende århundre før vår tidsregning! Hvordan betraktet han sitt oppdrag fra Jehova? Hvilke nye opplevelser hadde han? Fant han at menneskene i hans tildelte distrikt hørte på ham? Brakte hans forkynnelse gode resultater? Den dramatiske beretningen i Jonas’ bok besvarer disse spørsmålene. Denne profetiske beretningen, som ble skrevet på en tid da Jehovas «utvalgte folk» hadde brutt sin pakt med ham og hadde begynt å drive avgudsdyrkelse, viser at Guds barmhjertighet ikke er begrenset til et bestemt folk, nei, ikke engang til Israel. Den opphøyer dessuten Jehovas store barmhjertighet og miskunnhet som utgjør en motsetning til den mangel på barmhjertighet, tålmodighet og tro som så ofte kjennetegner ufullkomne mennesker.

 2. Hva vet en om Jonas, og omtrent når skrev han sin profeti?

² Navnet Jonas (hebraisk: Jô·nâh’) betyr «due». Jonas var sønn av profeten Amittai fra Gat-Hefer i Galilea og var av Sebulons stamme. I 2 Kongebok 14: 23—25 leser vi at Israels konge Jeroboam utvidet landets grenser i samsvar med det ord Jehova hadde talt gjennom Jonas. Dette viser at Jonas må ha skrevet sin profeti omkring år 852 f. Kr., som var det året da Jeroboam II av Israel besteg tronen, og mange år før Assyria med sin hovedstad, Ninive, begynte å herske over Israel.

 3. Hva er det som viser at beretningen er historisk og autentisk?

³ Det er ingen tvil om at hele Jonas’ beretning er sann og autentisk. «Troens . . . fullender, Jesus,» omtalte Jonas som en historisk person og kom med en inspirert fortolkning av to av de profetiske hendelser som det berettes om i Jonas’ bok, og viste derved at boken inneholder sanne profetier. (Heb. 12: 2; Matt. 12: 39—41; 16: 4; Luk. 11: 29—32) Jødene har alltid tatt Jonas’ bok med blant sine kanoniske bøker, og de har betraktet den som historisk. Josephus betraktet den som en historisk bok. Beskrivelsen av Ninive som «en stor stad tre dagsreiser lang», stemmer godt med gamle beretninger og med hva de arkeologiske undersøkelser har brakt for dagen. Den gamle byen med dens forsteder hadde en omkrets på nærmere 100 kilometer, og det svarer til en tre dager lang reise til fots. (Jon. 3: 3)a Det at Jonas oppriktig omtaler sine feil og svakheter, uten noe forsøk på å bortforklare dem, viser også at beretningen er sann.

4, 5. Hva slags fisk kan ha slukt Jonas? Hvilken opplysning er imidlertid tilstrekkelig for oss?

⁴ Hva så med den ’store fisken’ som slukte Jonas? Det har vært mange spekulasjoner med hensyn til hva slags fisk dette kan ha vært. I M’Clintock og Strongs Cyclopædia (1881, bind 10, side 973) sies det at den store, hvite haien (Carcharias vulgaris), en fryktet fiende blant sjøfolk, er «fullt ut i stand til å svelge en mann hel». Den siterer autoriteter for å vise at hele menneskekropper og også et hestekropp er blitt funnet i buken på slike haier. Det finnes også andre skapninger i havet som har store munner og mager. Nature Magazine for februar 1945, side 99, beskriver en av dem på denne måten: «Spermasetthvalen har et veldig gap; den er i stand til å svelge seler, haier eller et menneske . . . den kan gape over en hvalbåt og bite den i to.»

⁵ Det kan derfor ha vært en av en rekke slags fisk, men Bibelens beretning om at det var en «stor fisk», er en opplysning som er tilstrekkelig for oss. I samme forbindelse kan det nevnes at Jonas tydeligvis ikke har vært alene om å ha en slik opplevelse. Den franske vitenskapsmannen M. de Parville kommer i Journal des Debats (1914) med en detaljert beretning om en sjømann som tilbrakte det meste av en dag i magen på en hval og overlevde den uhyggelige opplevelsen.b

INNHOLDET AV JONAS’ BOK

 6. Hvordan reagerer Jonas på sitt oppdrag, og med hvilket resultat?

⁶ Jonas får i oppdrag å forkynne i Ninive, men flykter (1: 1—16). «[Jehovas] ord kom til Jonas Amittais sønn, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive den store stad, og tal for den! For deres ondskap er steget opp og er kommet for mitt åsyn.» (1: 1, 2) Liker Jonas dette opdraget? Nei, ikke det minste! Han drar av sted i motsatt retning og går om bord i et skip som skal til Tarsis, vår tids Spania. Jonas’ skip kommer ut for en stor storm. Skipsfolkene blir redde og roper om hjelp, «hver til sin gud», mens Jonas sover i skipets lasterom. (1: 5) Etter å ha vekt Jonas kaster de lodd i et forsøk på å finne ut hvem det er som er ansvarlig for deres vanskeligheter. Loddet faller på Jonas. Han gjør dem nå kjent med at han er en hebreer, en tilbeder av Jehova, og at han har flyktet fra sin gudgitte oppgave. Han oppfordrer dem til å kaste ham i havet. Etter å ha gjort seg ytterligere anstrengelser for å komme gjennom stormområdet kaster de til slutt Jonas over bord. Havet holder opp å rase.

 7. Hva opplever Jonas i forbindelse med «en stor fisk»?

⁷ Slukt av «en stor fisk» (2: 1—11). «Men [Jehova] lot en stor fisk komme og sluke Jonas, og Jonas var i fiskens buk tre dager og tre netter.» (2: 1) Han ber inntrengende til Jehova fra fiskens buk. «Fra dødsrikets [sheols, NW] skjød» roper han om hjelp og erklærer at han vil holde det han har lovt, for «frelsen hører [Jehova] til». (2: 3, 10) På Jehovas bud spyr fisken Jonas ut på det tørre land.

 8. Hvilke resultater bringer Jonas’ forkynnelse i Ninive?

⁸ Han forkynner i Ninive (3: 1—4: 11). Jehova gjentar sin befaling til Jonas. Jonas forsøker ikke lenger å unndra seg sitt oppdrag, men går til Ninive. Der går han gjennom byens gater og roper: «Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet.» (3: 4) Hans forkynnelse bringer gode resultater. Ninives innbyggere omvender seg og tror på Gud. Kongen lar utrope at mennesker og dyr skal faste og svøpe seg i sekk. I sin barmhjertighet sparer Jehova byen.

 9. Hvordan reagerer Jonas på at Jehova viser byen barmhjertighet, og hvordan påpeker Jehova hvor inkonsekvent profeten er?

⁹ Dette er mer enn hva Jonas kan tåle. Han sier til Jehova at han hele tiden visste at Han ville vise barmhjertighet, og at det er grunnen til at han flyktet til Tarsis. Han ønsker at han kunne dø. Ytterst fortørnet setter han seg ned østenfor byen for å se hva som vil skje. Jehova lar et kikajontre vokse opp og skygge for sin nedtrykte profet. Jonas’ glede over dette blir kortvarig. Morgenen etter lar Jehova en orm stikke treet, slik at dets beskyttende skygge blir erstattet av en lummer østenvind og stikkende sol. Igjen ønsker Jonas at han kunne dø. I sin selvrettferdighet forsøker han å rettferdiggjøre sin vrede. Jehova påpeker for ham hvor inkonsekvent han er: Han ynkes over et kikajontre, men er vred fordi Jehova nå ynkes over den store by Ninive.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

10. Hvorfor bør Jonas’ innstilling og handlemåte tjene som en advarsel for oss?

¹⁰ Jonas’ handlemåte og de følger den fikk, bør tjene som en advarsel for oss. Han unndro seg en gudgitt gjerning. Han burde ha gitt seg i kast med sin oppgave og stolt på at Gud ville støtte ham. (Jon. 1: 3; Luk. 9: 62; Ordspr. 14: 26; Es. 6: 8) Da han bega seg av sted i motsatt retning, viste han en negativ innstilling ved å unnlate å si direkte til sjøfolkene at han var en tilbeder av «[Jehova], himmelens Gud». Han hadde mistet sin frimodighet. (Jon. 1: 7—9; Matt. 5: 15, 16; Ef. 6: 19, 20) Det at Jonas var så selvopptatt, fikk ham til å betrakte Jehovas barmhjertighet overfor Ninive som en personlig fornærmelse. Han forsøkte å redde ansikt ved å si til Jehova at han hele tiden hadde visst hvordan det ville gå, så hvorfor skulle han bli utsendt som profet? Han ble refset for denne respektløse, klagende holdning for at vi skal kunne dra nytte av hans opplevelse og avholde oss fra å klandre Jehova for at han viser barmhjertighet, eller for den måten han gjør tingene på. — Jon. 4: 1—4, 7—9; Fil. 2: 13, 14; 1 Kor. 10: 10.

11. Hvordan blir Jehovas miskunnhet og barmhjertighet illustrert i boken?

¹¹ Noe som overskygger alt annet i Jonas’ bok, er dens skildring av Jehovas storslagne egenskaper miskunnhet og barmhjertighet. Jehova viste miskunnhet overfor Ninive ved å sende sin profet for å advare om den forestående ødeleggelse, og han var rede til å vise barmhjertighet da byens innbyggere omvendte seg — en barmhjertighet som gjorde det mulig for Ninive å få eksistere i over 200 år til, helt til den ble ødelagt av mederne og kaldeerne omkring år 633 f. Kr. Han viste barmhjertighet overfor Jonas ved å befri ham fra det stormpiskede havet og skaffe til veie kikajontreet for at «han kunne bli fri sitt mismot». Ved først å skaffe til veie det beskyttende kikajontreet og deretter ta det bort gjorde Jehova det klart for Jonas at han viser barmhjertighet og miskunnhet alt etter som det behager ham. — Jon. 1: 2; 3: 2—4, 10; 2: 11; 4: 6, 10, 11.

12. Hvilket bemerkelsesverdig profetisk tegn ble skaffet til veie i forbindelse med Jonas?

¹² I Matteus 12: 38—41 viste Jesus at det at Jonas var tre dager og tre netter i «dødsrikets [sheols, NW] skjød» og vendte tilbake derfra, utgjorde et profetisk tegn på at Jesus skulle gå ned i graven og ved Jehovas makt bli oppreist derfra. (Jon. 1: 17; 2: 3, 11) (Ifølge den jødiske måten å regne tiden på og den måten profetien ble oppfylt på i Jesu tilfelle, vil denne periode på «tre dager og tre netter» bestå av et helt døgn på 24 timer [fra solnedgang til solnedgang] og deler av det foregående og det etterfølgende døgn. Bibelen viser at de «tre dager» Jesus var i graven, omfattet om lag 36 timer.c

13. a) Hva mer sier Jesus angående «Jonas’ tegn»? b) Hvordan framsto han som «er mer enn Jonas», og hvilken tilknytning hadde han til Jehovas rike og hans frelse?

¹³ I samme forbindelse omtaler Jesus sin begravelse og oppstandelse som «profeten Jonas’ tegn» og sier at det er det eneste tegn som vil bli gitt «en ond og utro slekt». Han stiller det at ninivittene omvendte seg, opp som en motsetning til det at jødene forherdet sitt hjerte og direkte forkastet ham da han forkynte for dem. Han sier: «Ninives menn skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for de omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas.» (Se også Matteus 16: 4 og Lukas 11: 30, 32.) «Her er mer enn Jonas» — hva mente Jesus med disse ordene? Han siktet til seg selv som den største profet av alle, som den som var blitt sendt av Jehova for å forkynne: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4: 17) Denne oppfordringen har først gått ut til jødene og deretter til hedningefolkene. I likhet med de angrende ninivitter som ble velsignet ved Jonas’ forkynnelse, har også mennesker av hedningefolkene hatt det storslagne privilegium å få høre det gode budskap om Guds rike som først ble forkynt av Jesus, «Menneskesønnen». Disse kan også dra nytte av den barmhjertige foranstaltning Jehova har truffet for å gi menneskene evig liv, for «frelsen hører [Jehova] til». — Rom. 15: 8—12; Jon. 2: 10.

[Fotnoter]