INNHOLDET AV JONAS’ BOK

 6. Hvordan reagerer Jonas på sitt oppdrag, og med hvilket resultat?

⁶ Jonas får i oppdrag å forkynne i Ninive, men flykter (1: 1—16). «[Jehovas] ord kom til Jonas Amittais sønn, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive den store stad, og tal for den! For deres ondskap er steget opp og er kommet for mitt åsyn.» (1: 1, 2) Liker Jonas dette opdraget? Nei, ikke det minste! Han drar av sted i motsatt retning og går om bord i et skip som skal til Tarsis, vår tids Spania. Jonas’ skip kommer ut for en stor storm. Skipsfolkene blir redde og roper om hjelp, «hver til sin gud», mens Jonas sover i skipets lasterom. (1: 5) Etter å ha vekt Jonas kaster de lodd i et forsøk på å finne ut hvem det er som er ansvarlig for deres vanskeligheter. Loddet faller på Jonas. Han gjør dem nå kjent med at han er en hebreer, en tilbeder av Jehova, og at han har flyktet fra sin gudgitte oppgave. Han oppfordrer dem til å kaste ham i havet. Etter å ha gjort seg ytterligere anstrengelser for å komme gjennom stormområdet kaster de til slutt Jonas over bord. Havet holder opp å rase.

 7. Hva opplever Jonas i forbindelse med «en stor fisk»?

⁷ Slukt av «en stor fisk» (2: 1—11). «Men [Jehova] lot en stor fisk komme og sluke Jonas, og Jonas var i fiskens buk tre dager og tre netter.» (2: 1) Han ber inntrengende til Jehova fra fiskens buk. «Fra dødsrikets [sheols, NW] skjød» roper han om hjelp og erklærer at han vil holde det han har lovt, for «frelsen hører [Jehova] til». (2: 3, 10) På Jehovas bud spyr fisken Jonas ut på det tørre land.

 8. Hvilke resultater bringer Jonas’ forkynnelse i Ninive?

⁸ Han forkynner i Ninive (3: 1—4: 11). Jehova gjentar sin befaling til Jonas. Jonas forsøker ikke lenger å unndra seg sitt oppdrag, men går til Ninive. Der går han gjennom byens gater og roper: «Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet.» (3: 4) Hans forkynnelse bringer gode resultater. Ninives innbyggere omvender seg og tror på Gud. Kongen lar utrope at mennesker og dyr skal faste og svøpe seg i sekk. I sin barmhjertighet sparer Jehova byen.

 9. Hvordan reagerer Jonas på at Jehova viser byen barmhjertighet, og hvordan påpeker Jehova hvor inkonsekvent profeten er?

⁹ Dette er mer enn hva Jonas kan tåle. Han sier til Jehova at han hele tiden visste at Han ville vise barmhjertighet, og at det er grunnen til at han flyktet til Tarsis. Han ønsker at han kunne dø. Ytterst fortørnet setter han seg ned østenfor byen for å se hva som vil skje. Jehova lar et kikajontre vokse opp og skygge for sin nedtrykte profet. Jonas’ glede over dette blir kortvarig. Morgenen etter lar Jehova en orm stikke treet, slik at dets beskyttende skygge blir erstattet av en lummer østenvind og stikkende sol. Igjen ønsker Jonas at han kunne dø. I sin selvrettferdighet forsøker han å rettferdiggjøre sin vrede. Jehova påpeker for ham hvor inkonsekvent han er: Han ynkes over et kikajontre, men er vred fordi Jehova nå ynkes over den store by Ninive.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

10. Hvorfor bør Jonas’ innstilling og handlemåte tjene som en advarsel for oss?

¹⁰ Jonas’ handlemåte og de følger den fikk, bør tjene som en advarsel for oss. Han unndro seg en gudgitt gjerning. Han burde ha gitt seg i kast med sin oppgave og stolt på at Gud ville støtte ham. (Jon. 1: 3; Luk. 9: 62; Ordspr. 14: 26; Es. 6: 8) Da han bega seg av sted i motsatt retning, viste han en negativ innstilling ved å unnlate å si direkte til sjøfolkene at han var en tilbeder av «[Jehova], himmelens Gud». Han hadde mistet sin frimodighet. (Jon. 1: 7—9; Matt. 5: 15, 16; Ef. 6: 19, 20) Det at Jonas var så selvopptatt, fikk ham til å betrakte Jehovas barmhjertighet overfor Ninive som en personlig fornærmelse. Han forsøkte å redde ansikt ved å si til Jehova at han hele tiden hadde visst hvordan det ville gå, så hvorfor skulle han bli utsendt som profet? Han ble refset for denne respektløse, klagende holdning for at vi skal kunne dra nytte av hans opplevelse og avholde oss fra å klandre Jehova for at han viser barmhjertighet, eller for den måten han gjør tingene på. — Jon. 4: 1—4, 7—9; Fil. 2: 13, 14; 1 Kor. 10: 10.

11. Hvordan blir Jehovas miskunnhet og barmhjertighet illustrert i boken?

¹¹ Noe som overskygger alt annet i Jonas’ bok, er dens skildring av Jehovas storslagne egenskaper miskunnhet og barmhjertighet. Jehova viste miskunnhet overfor Ninive ved å sende sin profet for å advare om den forestående ødeleggelse, og han var rede til å vise barmhjertighet da byens innbyggere omvendte seg — en barmhjertighet som gjorde det mulig for Ninive å få eksistere i over 200 år til, helt til den ble ødelagt av mederne og kaldeerne omkring år 633 f. Kr. Han viste barmhjertighet overfor Jonas ved å befri ham fra det stormpiskede havet og skaffe til veie kikajontreet for at «han kunne bli fri sitt mismot». Ved først å skaffe til veie det beskyttende kikajontreet og deretter ta det bort gjorde Jehova det klart for Jonas at han viser barmhjertighet og miskunnhet alt etter som det behager ham. — Jon. 1: 2; 3: 2—4, 10; 2: 11; 4: 6, 10, 11.

12. Hvilket bemerkelsesverdig profetisk tegn ble skaffet til veie i forbindelse med Jonas?

¹² I Matteus 12: 38—41 viste Jesus at det at Jonas var tre dager og tre netter i «dødsrikets [sheols, NW] skjød» og vendte tilbake derfra, utgjorde et profetisk tegn på at Jesus skulle gå ned i graven og ved Jehovas makt bli oppreist derfra. (Jon. 1: 17; 2: 3, 11) (Ifølge den jødiske måten å regne tiden på og den måten profetien ble oppfylt på i Jesu tilfelle, vil denne periode på «tre dager og tre netter» bestå av et helt døgn på 24 timer [fra solnedgang til solnedgang] og deler av det foregående og det etterfølgende døgn. Bibelen viser at de «tre dager» Jesus var i graven, omfattet om lag 36 timer.c

13. a) Hva mer sier Jesus angående «Jonas’ tegn»? b) Hvordan framsto han som «er mer enn Jonas», og hvilken tilknytning hadde han til Jehovas rike og hans frelse?

¹³ I samme forbindelse omtaler Jesus sin begravelse og oppstandelse som «profeten Jonas’ tegn» og sier at det er det eneste tegn som vil bli gitt «en ond og utro slekt». Han stiller det at ninivittene omvendte seg, opp som en motsetning til det at jødene forherdet sitt hjerte og direkte forkastet ham da han forkynte for dem. Han sier: «Ninives menn skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for de omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas.» (Se også Matteus 16: 4 og Lukas 11: 30, 32.) «Her er mer enn Jonas» — hva mente Jesus med disse ordene? Han siktet til seg selv som den største profet av alle, som den som var blitt sendt av Jehova for å forkynne: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4: 17) Denne oppfordringen har først gått ut til jødene og deretter til hedningefolkene. I likhet med de angrende ninivitter som ble velsignet ved Jonas’ forkynnelse, har også mennesker av hedningefolkene hatt det storslagne privilegium å få høre det gode budskap om Guds rike som først ble forkynt av Jesus, «Menneskesønnen». Disse kan også dra nytte av den barmhjertige foranstaltning Jehova har truffet for å gi menneskene evig liv, for «frelsen hører [Jehova] til». — Rom. 15: 8—12; Jon. 2: 10.

«Jeg vil slutte å røyke!»

I DET første århundre av vår tidsregning skrev Jesu halvbror Jakob under inspirasjon et brev til dem som var spredt omkring i landene, og som ønsket å tjene Jehova. Han ga dem blant annet dette råd: «Vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.» — Jak. 1: 22.

Akkurat som i det første århundre blir mennesker i vår tid som lærer Guds vilje å kjenne, «ordets gjørere, og ikke bare dets hørere». En opplevelse som ble fortalt på et av Jehovas vitners stevner for en tid siden, viser dette.

Et kvinnelig Jehovas vitne i Mississippi i De forente stater fikk et brev fra en venninne som ba om at en kvinne som bodde der, måtte bli besøkt. Vitnet avla et besøk og opprettet et bibelstudium med denne kvinnen og hennes familie. Vitnet fortalte: «Etter det første studiet hvor vi drøftet emnet ’Den sanne Gud og avguder’, kastet hun et stort religiøst bilde som var anbrakt på et fremtredende sted i rommet. I løpet av en viss tid klarte jeg å få dem til å forstå betydningen av å overvære møtene i Rikets sal. Men uken etter flyttet de dessverre 30 kilometer ut på landet, og de ville ikke at jeg skulle komme den lange veien og hente dem. Til slutt fikk de bil, og søndagen etter overvar de møtet i Rikets sal.

«Hva ble resultatet? Hele familien ble forandret! De ble fullstendig overbevist om at dette er sannheten, og de var forbauset over den vennlighet som alle la for dagen. Det gjorde et så dypt inntrykk på den 40 år gamle datteren at hun begynte å få dårlig samvittighet på grunn av sine dårlige vaner. Etter det første møtet hun overvar, sa hun: ’Jeg vil slutte å røyke!’ Senere sa hun: ’Når Jehova har gitt meg så meget, hvordan kunne jeg da dra hjem og gjøre noe som mishager ham? Jeg var redd for å utsette det. Vi vet aldri hva som skjer i morgen, og hvis jeg utsatte det, kunne det være at jeg aldri fikk anledning til å slutte å røyke og vise min kjærlighet til Jehova.’»

Vitnet tilføyde: «Det bemerkelsesverdige er at denne kvinnen er vanfør. Sigarettene har alltid vært som en krykke for henne, men det hun lærte på et møte i Rikets sal, tilskyndte henne til å legge av denne dårlige vanen. På det andre møtet hun overvar, holdt hun hånden fram og sa: ’Er den ikke pen? Den er ikke lenger brun og flekket av tobakk.’ Hun er nå regelmessig til stede på møtene.»