Helvete tømmes

 1. De hebreere som skrev Bibelen, hva forsto de med rette med Sheol?

DE HEBREERE som brukte ordet Sheol i Bibelens beretning, visste hva de mente med det. Deres språk viser at de ikke knyttet noen tanke hverken om pine eller glede til det stedet de mente. I virkeligheten utelukket de all følelse og virksomhet fra det. De satte det alltid i forbindelse med døden og de døde, ikke med livet og de levende. Selve betydningen av ordet på det opprinnelige hebraiske språk viser at Sheol betegner tilstanden i graven eller menneskenes dødstilstand. Sheol betyr bokstavelig enten «hvilested» eller et «hult sted». Begge betydninger gir en god beskrivelse av graven, for en grav er vanligvis et sted som blir hult ut i jorden for å ta imot det døde legemet, og Job 3: 17 sier: «Der har de ugudelige holdt opp å rase, og der hviler de trette.»

 2. Hvordan ble Sheol gjengitt på gresk, latin, engelsk og tysk?

² Den første oversettelse av Skriften, fra hebraisk til gresk, var kjent som Septuaginta, og for Sheol brukte denne oversettelsen det greske ordet «Hades». Den enkle bokstavelige betydning av «Hades» er «det usette sted». De døde som ligger i graven, befinner seg i det usette sted eller i den usette tilstand. Hades er det ord som ble brukt av Jesu disipler i de kristne greske skrifter, som er alminnelig kjent som «Det nye testamente». I tidens løp ble den hellige skrift oversatt til latin, og da ble Sheol oversatt med det latinske ordet «infernus». Dets bokstavelige betydning er «det lavere sted eller det som ligger nedenunder, eller det underjordiske». Det er der de døde er som ligger i gravene. Da William Tyndale utførte sin oversettelse til engelsk i årene fra 1525 til 1536, brukte han ordet «hell» [helvete], og de senere engelske oversettere har fulgt hans eksempel inntil nå i det siste. Tyndale oversatte Bibelen til det engelske språk som ble talt for over fire hundre år siden. Vi siterer ham, fra Matteus 11: 23: «And thou Capernaum which art lift vp vnto heven, shalt be brought doune to hell.» Vi må derfor huske at «hell» er et gammelengelsk ord. Det kommer fra det angelsaksiske ordet helan, som betydde «å skjule». Da tyskerne for fire hundre år siden lagde oversettelser av Bibelen, brukte de ordet Helle eller Hölle, som ligger meget nær opptil det tyske ordet «Höhle», som betyr «en hule». (Det norske ordet «helvete» oppsto da katolisismen ble innført i Norge. Stavelsen hel i dette ordet ble tatt fra den nordiske gudelæren, og er tydelig beslektet med de gamle germanske ordene som her er nevnt.) Vi ser derfor at i alle disse oversettelsene så vel som på Bibelens opprinnelige språk beskrev de ordene som er brukt, menneskehetens felles grav, og i seg selv inneholdt ikke ordene noen tanke om pine eller glede, ingen følelse eller bevissthet i det hele tatt.

BRUKEN AV ORDET «SHEOL»

 3. Hvordan sies det om helvete at det er et sted man kan skjule seg, og hvorfor?

³ Bibelens menn, som hadde en riktig forståelse av hva det var, talte om det som et sted hvor man kunne skjule seg. Derfor hører vi Job rope følgende til Gud da han ble plaget i hendene på Djevelen: «Hvem vil innrømme meg dette, at du måtte beskytte meg i helvete, og skjule meg til din vrede går over, og sette meg en tid da du vil huske meg?» (Job 14: 13, Douay) Hvis nå Djevelen var nede i helvete, der man i alminnelighet forestiller seg at han er, så ville Job neppe be om å bli skjult der, for han led allerede fryktelig på grunn av Djevelen. Men Job visste at Sheol var graven, og han kunne derfor fornuftig nok be om å få dø og komme dit i samsvar med Guds vilje. Om de onde som prøver å unnslippe den guddommelige vrede, sier Jehova Gud: «Selv om de graver seg ned i helvete, skal min hånd hente dem derfra; selv om de klatrer opp til himmelen, skal jeg bringe dem ned derfra.» (Amos 9: 2, Aut. eng. overs.) Religionslederne sier vanligvis at helvete er det motsatte av himmelen, men Gud sa naturligvis ikke at de onde skulle prøve å klatre opp til himmelen der Han og englene er, når de nettopp ville komme vekk fra ham. Hvis Sheol var et sted som hadde en avdeling hvor de onde ble pint i ild, ville slike mennesker neppe ha lyst til å skjule seg der. Det ville være å komme fra asken til ilden.

 4. Hvordan oppdeler religionslederne helvete? Hvilket faktum overser de?

⁴ Bibelen sier om både de gode og de onde at de kommer til Sheol. På grunn av det lærer religionslederne med sine hedenske idéer om de to klassers skjebne at Sheol er delt i to store avdelinger, et sted for de gode, som de uten grunnlag i Bibelen kaller «limbus» eller «Paradis», og et sted for de onde, som de feilaktig anvender ordet «Gehenna» på, et brennende sted. Ett faktum overser de: At Guds ord viser at hele menneskeslekten som er født fra Adam, er ufullkomne og syndige i Guds øyne, og at alle derfor er fordømt foran ham. «Syndens lønn er døden,» og alle betaler denne lønnen. Av den grunn kommer alle til det samme sted når de dør. For «alle har syndet og fattes Guds ære». (Rom. 6: 23, Aut. eng. overs.; 3: 23) Før Jesus Kristus døde som et gjenløsningsoffer og ble oppreist og steg opp til himmelen med verdien av sitt offer, var det ikke mulig for noen mennesker å bli rettferdiggjort ved tro på hans livsblod. Det var derfor ikke noen urettferdighet at alle som døde før Kristus fór opp til himmelen, kom til ett og samme sted, Sheol, den felles grav. Da kunne alle bli gjenløst fra det samme stedet ved Messias’ ene offer.

 5. Når ble helvete til? Hvem er kommet dit fra da av?

⁵ Når ble Sheol til? (Sheol blir oversatt «helvete» i mange oversettelser. I den norske reviderte oversettelse av 1930 er både Sheol og Hades oversatt «dødsriket».) Så vidt beretningen viser, ble Sheol til da det første vitne for Jehova Gud, nemlig Abel, ble drept av sin bror Kain og hans blod ropte til Gud fra jorden. Vi vet ikke om Kain begrov Abels lik. (1 Mos. 4: 8—11) Ikke desto mindre ville hans lik komme til Bibelens helvete, dødsrike eller Sheol når det smuldret opp og vendte tilbake til det støv menneskeheten er lagd av. Det som gjorde Gud oppmerksom på mordet, var ikke at Abel ropte til Gud fra et ubibelsk sted kalt «limbus» eller «Paradis». Paradiset var da fremdeles på jorden, og kjerubene og det luende sverd som vendte seg hit og dit, var fremdeles øst i paradiset for å hindre mennesket fra å komme inn der igjen og finne livsens tre og leve til evig tid. (1 Mos. 3: 24; 4: 16) Det var Abels blod, som jorden hadde åpnet sin munn for å ta imot, som krevde guddommelig hevn. Fra da av er alle menn og kvinner som har dødd eller er blitt drept, og som kommer inn under den foranstaltning som Messias’ gjenløsningsoffer er, gått til det samme sted som Abel, til Sheol. (Pred. 3: 19—21) Patriarken Jakob trodde ikke at hans elskede sønn Josef hadde vært ond, så han, faren, måtte sørge ved tanken på at Josef var kommet til Sheol, der han skulle møte ham i sin grå alderdom. — 1 Mos. 37: 35; 42: 38; 44: 29, 31.

 6. Hvorfor sies det om Sheol at det aldri blir mett, at det utvidet seg og at det er dypt?

⁶ Det er derfor meget tydelig at Sheol, «helvete» eller «dødsriket» ikke ble skapt av Jehova Gud som et rike Djevelen skulle herske over, for selv de som er trofaste mot den høyeste Gud kommer dit når de dør. Dette foreløpige oppholdssted for de døde har krevd milliarder. Det kommer til å fortsette å kreve mange flere mennesker, helt til denne Satan Djevelens gamle verden blir tilintetgjort i Harmageddon og Guds sønn Jesus Kristus begynner sitt styre som skal vare i tusen år. Inntil da kommer Sheol til å være grådig og aldri bli mett. «Helvete og ødeleggelsen blir aldri mette.» «Det er tre ting som aldri blir mette, og den fjerde sier aldri: Det er nok. Helvete og morslivets munn og jorden som ikke blir mett av vann; og ilden sier aldri: Det er nok.» (Ordspr. 27: 20; 30: 15, 16, Douay) Fordi så mange døde av sult og tørst, sa profeten: «Derfor har helvete utvidet sin sjel, og åpnet sin munn umåtelig.» (Es. 5: 14, Douay) Det rommer mange, og kan romme enda flere, og derfor sies det om dødsriket eller helvete at det er meget dypt. Dets begjær etter offer er lik en selvisk manns grådighet. — Job 11: 8; Hab. 2: 5.

ALLE ER LIVLØSE DER

 7. På grunnlag av hvilken lære er det religionslederne deler opp helvete?

⁷ Kristenhetens religiøse lærere har antatt de hedenske filosofier om menneskesjelen. Av denne grunn har de vridd og vrengt på Bibelen for å få den til å lære at helvete er delt i to avdelinger, en med glede og velvære for de rettferdige og en annen med djevelsk pine for de urettferdige. På dette grunnlag er det at de på Vatikanets befaling fornyer sitt forsøk på å skremme menneskene inn i de religiøse systemer ved å gi et falsk bilde av Gud og forkynne skrekkinnjagende usannheter om stedet der de dæde er og tilstanden de er i. I alt dette tyr de til den hedenske lære om sjelens udødelighet. De resonnerer som så, at hvis vår sjel er udødelig, da må den være i live i helvete. Og hvis både de gode og de onde kommer til helvete, så ville det være urettferdig om begge klasser opplevde det samme der, og følgelig trekker de den slutning at det må være en limbus eller et sted med hvile og lykksalighet for de gode og et sted med pine for de onde der.

 8, 9. Hva sier den nye katekisme om limbus og helvetes pine?

⁸ Den reviderte utgave av Baltimore-katekismen nr. 3, som ble utgitt av Det katolske brorskap den 21. april 1949 i Paterson, New Jersey, forsøker for eksempel å besvare sine katekisme-spørsmål for den «moderne verden». Som svar på spørsmål 95: «Hva mener vi når vi i den apostoliske trosbekjennelse sier at Kristus fór ned til helvete?» sier den: «Vi mener at Kristi sjel, etterat han var død, fór ned til et sted eller en tilstand av hvile, kalt limbus, der de rettferdiges sjeler ventet på Ham. a) Himmelen var blitt lukket ved Adams synd. De rettferdige blant de døde kunne ikke komme til himmelen før Kristus brakte soning for menneskets synd og bøtet på de skader mennesket var skyld i. De ventet på sin forløsning i limbus.»

⁹ Som svar på spørsmål 185: «Hvem blir straffet i helvete?» sier den samme katekismen: «De som dør i dødssynd, blir straffet i helvete; de blir avskåret fra å se Gud og lider fryktelige pinsler, særlig i ilden, for all evighet. a) Det er umulig å hjelpe sjelene i helvete. .... De er dømt til å være sammen med djevlene i all evighet.»

10. Hvilke bibelske sannheter forkaster den med denne lære?

¹⁰ Her ser vi den villfarelse religionsdyrkerne er kommet opp i fordi de har antatt den hedenske lære om menneskesjelens iboende udødelighet og fordi de har forkastet Guds klare uttalelse: «Se, alle sjeler er mine; .... den sjel som synder, den skal dø.» (Esek. 18: 4, Douay) Dermed mentes også Jesu sjel når han døde for menneskenes synd, for i Esaias 53: 10—12 står det: «Han skal sette sitt liv til for synden, .... han har overgitt sin sjel til døden.» (Douay) Da Jesus døde, var det derfor ikke noen levende, bevisste sjeler i noen del av helvete, og heller ikke noen djevler. Ikke engang Jesus selv var i live og ved bevissthet der, slik at han kunne preke for dem som var døde. Han var ikke bare avskåret fra å kunne preke der, men det var heller ingen der som kunne høre på noen forkynnelse. Predikeren 9: 5, 10 sier nemlig: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke lenger noen ting, .... for det er hverken gjerning, forstand, visdom eller kunnskap i helvete, dit du haster av sted.» (Douay) Det er derfor salmisten taler om dem som er i helvete, som om de sover i sin seng, når han sier: «Hvis jeg rer mitt leie i helvete, se, da er du der.» — Salme 139: 8, Aut. eng. overs.; Crampon.

11. Hva beviser dette om den ’rike mann i helvete’?

¹¹ Dette beviser at Jesus fortalte en lignelse og ikke noe virkelig da han talte om en bestemt rik mann og en bestemt tigger som het «Lasarus» og sa: «Og den rike mannen døde også, og han ble begravd i helvete. Og da han løftet opp sine øyne da han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Og han ropte og sa: .... jeg blir pint i denne flammen.» (Lukas 16: 22—24, Douay) Jesus sa ikke at det er en bokstavelig ild i det bokstavelige helvete som de døde menneskene blir begravd i. Han illustrerte med en lignelse at en person i dette liv kan dø fra visse rike privilegier han engang hadde i forbindelse med Abrahams-pakten, og etterpå under Guds mishag gjennomgå brennende erfaringer i dette livet fram til den dagen da han virkelig dør og opphører å eksistere.a

12. Hvorfor blir ikke det Bibelen lærer om «helvete», motsagt av Jonas’ tilfelle og det han sa?

¹² Men, vil noen si, Jonas ropte midt ute på havet: «Jeg ropte i min nød til Herren, og han hørte meg: Jeg ropte fra helvetes skjød, og du har hørt min røst.» (Jonas 2: 3, Douay) Var ikke Jonas levende da han var der i «helvetes skjød»? Jo, men det beviser ikke at de som er i helvete, er levende, for Jonas var ikke i det bokstavelige helvete. Han lå levende i buken på hvalen eller sjøuhyret. Det så nesten umulig ut for ham å komme ut levende, og derfor trodde han at fiskens buk kom til å bli helvete, det vil si, Sheol eller graven, for ham. Der nede var han også i et hult sted eller på et usett sted. På grunn av alt dette var det han talte om det som «helvetes skjød». Hvis han hadde vært i det virkelige helvete, dødsrike eller Sheol, hadde han ikke vært i live og i stand til å rope til Jehova Gud. Flere hundre år senere sa Jesus: «For liksom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.» (Matt. 12: 40) Jesus kom derfor til det virkelige helvete, dødsrike eller Sheol da han døde. Jonas var i stor åndelig nød og i et legemlig ubehag i hvalfiskens buk, men vi kan ikke av den grunn si at det beviser at de som er i helvete, er i «fryktelige pinsler». Var det sant, ville det også være et bevis for at Jesus var i fryktelige pinsler da han var i helvete, dødsriket eller Sheol, for han sammenlignet seg selv med Jonas. Jonas kom dessuten ut av sitt «helvete» og det samme gjorde Jesus. Jonas’ tilfelle og det han sa, motsier derfor ikke resten av Bibelen hva de dødes tilstand og helvetes beskaffenhet angår.

13. Når noen ’for levende ned i helvete’, beviser da det at det finnes liv der? Hvorfor ikke?

¹³ Men hvis det nå ikke finnes liv på det stedet, hvorfor ba da Moses om at noen opprørere måtte «fare levende ned i helvete»? Fordi han bare mente at de skulle bli levende begravd. Han mente ikke at de skulle fortsette å leve etterat de var kommet dit. Til bevis for dette leser vi: «Og de fór levende ned til helvete, jorden lukket seg over dem, og de omkom fra folket.» (4 Mos. 16: 30, 33, Douay) I Salme 54: 16 (Douay) menes det samme slags levende begravelse når det står: «La døden komme over dem, og la dem fare levende ned i helvete.» (Salme 55: 16, norsk overs.) For å beskrive hvordan visse renkesmeder taler om å ete den uskyldige levende opp, viser Ordspråkene 1: 12 at de sier: «La oss sluke ham levende som helvete, og hel slik som en som farer ned i avgrunnen.» (Douay) Disse skriftstedene beviser derfor ikke at en udødelig menneskesjel lever videre et eller annet sted etter døden.

14. Hva skjer legemlig med dem som kommer til Sheol, dødsriket eller helvete?

¹⁴ Om Adams skapelse sier Guds eget ord: «Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel,» og det var til denne levende sjel Gud sa følgende om den forbudne frukten: «Den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Kor. 15: 45 og 1 Mos. 2: 7, 16, 17) Da Adam syndet ved å ete av den forbudne frukten, dømte Gud ham til døden med disse ord: «Du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 19) Gud sa ikke noe om at sjelene til Adam og Eva skulle leve videre. Når en blir lagt i graven uten å bli balsamert, blir en oppløst til støv, og slutter å eksistere som en levende, fornuftig tenkende skapning. Det er derfor den hellige skrift sier at de som kommer til Sheol, dødsriket eller helvete forsvinner fra tilværelsen og til slutt blir oppløst i formløs, livløs materie. Dette er grunnen til at Job sa: «Som en sky blir oppløst og forsvinner, slik er det med ham som går ned i helvete, han kommer ikke opp igjen.» (Job 7: 9, Douay) «Tørke og hete sluker snøvann, Sheol dem som har syndet.» (Job 24: 19, Am. stand. overs.; Crampon; Bover—Cantera) Alt dette motbeviser at Sheol er et slikt sted som det romersk-katolske hierarki sier det er, et sted hvor formentlig udødelige menneskesjeler blir oppbevart levende.

HVORDAN SJELEN KOMMER DIT

15. Hvordan viser Bibelen hvor menneskesjelen kommer hen ved døden?

¹⁵ Nå blir vi stilt overfor et interessant spørsmål: Hvis ikke sjelene blir oppbevart levende på dette stedet, hvorfor sier da den hellige skrift at det er sjelen som kommer dit? Første gang Bibelen sier det, er i en profeti som apostelen Peter anvender på Jesus Kristus. Den lyder slik: «For du skal ikke la min sjel bli i helvete; du skal heller ikke overgi din hellige til å se forråtnelse.» (Salme 15: 10 [16: 10 i den norske] og Ap. gj. 2: 27, 31, Douay) Andre skriftsteder som viser at menneskesjelen kommer dit ved døden, lyder: «Herre! du har ført min sjel opp av dødsriket [helvete, Douay], du har kalt meg til live fra dem som farer ned i graven.» «For din miskunnhet er stor over meg, og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike [helvete, Douay].» «Hvem er den mann som lever og ikke ser døden, som frir sin sjel fra dødsrikets vold [helvetes hånd, Douay]?» «Du slår ham [et barn] med riset, men du frelser hans sjel fra dødsriket [helvete, Douay].» — Salme 30: 4; 86: 13; 89: 49; Ordspr. 23: 14.

16. Hvordan var Jesu «sjel» i Sheol, dødsriket eller helvete?

¹⁶ Selv ikke med den sterkeste fantasi kan man fortolke disse inspirerte versene slik at de sier at menneskesjeler ikke kan dø, og at en usynlig, ulegemlig sjel fortsetter å leve etterat kroppen er begravd. Man kan ikke få det til at de sier at sjelen kommer til et usett sted for å få lykksalighet og trøst i en såkalt «limbus» eller lide pine i flammene i en skjærsild eller et inferno. Det ville være i strid med Bibelen, som sier at menneskesjelen ikke er udødelig, men dør, og at de som er i Sheol, dødsriket eller helvete, er ubevisste og uvirksomm. Menneskesjelen er ikke atskilt og forskjellig fra det fysiske legeme, og den kan ikke eksistere atskilt fra menneskelegemet. Menneskets legeme måtte ved Guds kraft forenes med livets ånde, før det første menneske, Adam, ble til en levende sjel. Bibelen taler om den levende skapning som en sjel. Den kaller også denne skapnings virksomme, bevisste tilværelse for sjelen. Det er faktisk slik at det hebraiske ordet néphesh som i den engelske King James oversettelsen av Bibelen er oversatt sjel 428 ganger og skapning 9 ganger, også blir gjengitt med liv 119 ganger, og det greske ordet psýche, som den oversetter sjel 58 ganger, blir også gjengitt med liv 40 ganger.b Da de la Jesu lik i klippegraven i Getsemane hage, lå Jesu døde legeme der i tre dager, men hans sjel, det vil si, hans virksomme, bevisste tilværelse, hadde opphørt å eksistere. Han hadde uttømt «sin sjel til døden». Etter som hans døde legeme lå der i graven og han ikke lenger hadde noen bevisst tilværelse, kunne det derfor sies at Jesu sjel var i Sheol, dødsriket eller helvete. Han kunne ikke ha noen bevisst tilværelse eller sjel atskilt fra noe som helst slags legeme, og så lenge hans menneskelegeme lå livløst i graven, ble hans sjel eller sansende tilværelse holdt bundet av graven, Sheol, dødsriket eller helvete

17. Hva viser Bibelen at det er Gud oppreiser fra Sheol, dødsriket eller helvete?

¹⁷ Det er viktig å legge merke til at Guds inspirerte ord ikke sier følgende om Jesus: ’Du skal ikke forlate mitt legeme i dødsriket.’ Det er heller ikke andre skriftsteder som sier at Gud skal utfri det legeme vi har når vi dør, fra Sheol, dødsriket eller helvete. Guds ord sa om Jesus: «Du skal ikke forlate min sjel i dødsriket.» Hva viser dette? Jo, at i oppstandelsen fra døden er det ikke det legeme et menneske har når det dør, som Gud oppreiser fra de døde. Det Gud gjenreiser, er sjelen eller den bevisste tilværelse som en skapning, og det er fullstendig uten bibelsk støtte når den såkalte «apostoliske trosbekjennelse» taler om «kjødets oppstandelse». Dette beviser også at det som ble oppreist fra Sheol, dødsriket eller helvete, ikke var det kjødelige legeme som Jesus døde med og som ble begravd. Før Jesu døde menneskelegeme kunne gå i forråtnelse i graven, oppløste Gud hans døde kjød på en mirakuløs måte. — Ap. gj. 2: 31; 2 Kor. 5: 1.

18, 19. a) Hvordan ble Jesu sjel oppreist hvis hans menneskelegeme ble oppløst? b) Finnes det «bortvandrede ånder» i helvete? Hvorfor ikke?

¹⁸ Forvirret kan nå en leser utbryte: «Men hvis Jesu kjødelige legeme ikke ble oppreist, hvorfor ble da ikke hans sjel forlatt i dødsriket, og hvordan kunne hans sjel bli utfridd og oppreist fra dødsriket?» Vi svarer: Sjelen eller skapningens bevisste tilværelse kan ikke eksistere atskilt fra et legeme, kan den vel? Og Jesus ga sitt menneskelige kjød som et offer, ikke sant? Derfor oppreiste Gud Jesu sjel fra dødsriket, helvete eller Sheol ved å gi ham et nytt legeme, et åndelig eller himmelsk legeme, og som lønn utrustet han dette legeme med et udødelig liv. Det er nettopp dette apostelen Peter sier: «For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden, og i denne gikk han og bort og preket for åndene som var i varetekt.» (1 Pet. 3: 18, 19) Da Jesus oppsto, ble han altså oppreist som en ånde-sjel, fordi han fikk et åndelig legeme, akkurat som han hadde hatt et åndelig legeme før han ble et fullkomment menneske. Han ble oppreist til liv i åndeverdenen. Av den grunn kunne han preke for de ånder som var i varetekt fordi de hadde vært gjenstridige mot Gud på Noahs tid. Disse gjenstridige ånder eller «Guds sønner» kom ned fra himmelen og materialiserte seg som overmennesker. Der giftet de seg med menneskenes vakre døtre og satte et bastardavkom inn i verden. Da de ved vannflommen dematerialiserte sine menneskelegemer og vendte tilbake til åndeverdenen, lot Gud dem bli holdt i varetekt i åndeverdenen på grunn av deres ulydighet. Hvis ikke Jesus ved sin oppstandelse var blitt oppreist som en ånde-sjel og på den måten vendte tilbake til åndeverdenen, kunne han ikke ha preket for disse gjenstridige åndene som ble holdt i varetekt der. (1 Mos. 6: 1—4) Men fordi Kristus Jesus nå var «levendegjort i ånden», kunne han bli høyt opphøyd i himmelen, ja, helt til sin Faders høyre hånd og høyt over englene. — Fil. 2: 5—11; 1 Pet. 3: 21, 22.

¹⁹ Legg merke til at Peter ikke sa at «åndene som var i varetekt», var i helvete eller dødsriket. Det er fullstendig ubibelsk å si som mange religiøse sier, at helvete, dødsriket, Sheol eller Hades er «tilholdsstedet for bortvandrede ånder». Det er ikke annet enn den reneste demonisme og hedenskap å bruke dette uttrykket og anvende det på det sted menneskene kommer til når de dør. Det finnes ikke ånder (i betydningen ånde-personer) der. Predikeren 12: 7 taler om et menneske når det dør, og sier: «Og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.» Da Jesus trakk sitt siste åndedrag på torturpelen på Golgata, sa han ikke: ’O helvete, i dine hender overgir jeg min ånd!’ Det han sa, var ifølge beretningen i Lukas 23: 46: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» Og da Jesus sa det, siterte han Salme 31: 6. Denne ånden var den livskraft fra Gud som ga Jesus liv, og det var bare Jehova Gud som kunne la ham få den igjen og derved oppreise ham fra de døde.

DETS PORTER KAN IKKE FÅ MAKT OVER DEM

20. Hvorfor skulle ikke helvetes porter få makt over Kristi menighet?

²⁰ Hvis helvete var et sted hvor noen ble pint i en skjærsild og hvor andre led evig pine, mens alle sammen befant seg i en hete sterkere enn den som utvikler seg når en atombombe eksploderer, da var det Jesus som etter sin oppstandelse hadde ansvaret for alle deres kvaler og pinsler. Hvordan kan det sies noe slikt? Jo, den oppstandne Jesus sa til apostelen Johannes: «Jeg er den første og den siste og den levende, og jeg var død, og se, jeg er levende for evig og alltid, og har nøklene til døden og til helvete.»c (Åpb. 1: 17, 18, Douay) Etter som Jesus har nøklene, kan han befri de døde ikke bare fra dødstilstanden, men også fra helvete, dødsriket eller Hades. Jesus var den første som Jehova Gud oppreiste fra de døde ved sin direkte makt, altså uten å bruke noen mellommann. Jesus er også den siste som Gud oppreiser på den måten, for fra nå av bruker Jehova Gud sin sønn Jesus Kristus til å oppreise alle de andre døde som ligger i gravene. Av den grunn sa Jesus til Peter: «Og jeg sier deg at du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter [helvetes porter, Douay] skal ikke få makt over den.» (Matt. 16: 18) Hele det romersk-katolske hierarki kan merke seg at Jesus ikke sa til Peter at Han ga ham nøklene til helvete. Det var omtrent tredve år etter Peters død at Jesus selv fortalte apostelen Johannes at Han hadde nøklene til døden og til helvete. Når de er i Jesu besittelse, kan «helvetes porter» ikke få makt over hans menighet eller forsamling av etterfølgere. Hvorfor ikke? Fordi han kan frigjøre dem, og gjør det når tiden er inne til det.

21. Er helvetes porter inngangen til et liv? Hva er det som er beslektet med det, og som også har porter?

²¹ Uttrykket «helvetes porter» er gammelt. Syv hundre år før Jesus trodde kong Esekias av Jerusalem at han skulle til å dø, og han utbrøt: «Midt i mine dager skal jeg gå til helvetes porter.» Av det han deretter sier, framgår at han ventet å være død der, og ikke trodde han skulle leve i lykksalighet og velvære som i et paradis: «For helvete skal ikke bekjenne deg, og døden skal heller ikke prise deg; heller ikke skal de som farer ned i hulen, søke etter din sannhet.» (Es. 38: 10, 18, Douay) Det sies til og med om døden at den har porter. «Og Herren svarte Job ut av et stormvær og sa: Har dødens porter vist seg for deg, og har du sett dødsskyggens porter?» (Job 38: 1, 17) Kong David rettet i takknemlighet disse ordene til Jehova Gud: «Du som løfter meg opp fra dødens porter, forat jeg skal forkynne all din pris i Sions datters porter.» (Salme 9: 14, 15) Og Salme 107: 18 sier om de ulydige: «Deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.»

22, 23. a) Når er det helvetes porter og dødens porter åpner seg? b) Som hva slags sjeler skal menighetens medlemmer seire over dem, og hvordan?

²² Når et menneske dør, åpner dødens porter seg for å ta imot ham, og når han blir begravet, åpner Sheols, Hades’, dødsrikets eller helvetes porter seg for å ta imot ham. Men ingen av disse portene fikk makt over Jesus, for han var trofast mot Gud inntil døden, og av den grunn lovte den allmektige Gud å oppreise ham. Helvetes og dødens porter kommer heller ikke til å ha makt over menigheten av Jesu etterfølgere og holde fast på dem for alltid etterat de har vist seg å være trofaste inntil døden i likhet med Jesus. Nei, for den oppstandne Jesus har all makt i himmel og på jord og har også nøklene til døden og til helvete. Han kan derfor bruke nøklene, låse opp portene og oppreise dem fra dødstilstanden i graven. Han har lovt å gjøre det. (Åpb. 1: 18; 2: 10) Han skal befri eller gjenreise deres sjel, ikke som skapninger med menneskelig liv, men som skapninger med åndelig liv i himmelen.

²³ Hva deres oppstandelse angår, sier 1 Korintierne 15: 37, 38, 42, 44: «Og når du sår, sår du ikke det legeme som skal bli, men et nakent korn, kan hende av hvete eller av noe annet slag; men Gud gir det et legeme etter sin vilje, og hvert slags sæd sitt eget legeme. Så er det og med de dødes oppstandelse. Det såes i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet; .... der såes et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme.» De skal for alltid etterpå være ånde-sjeler, ikledd udødelighet og uforgjengelighet. Det er om dem det er skrevet: «For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles. For dette fornjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet.» (1 Kor. 15: 52, 53) Dette gjelder også apostelen Peter. Selv han må bli sloppet ut fra tilstanden bak helvetes porter ved at Jesus bruker «nøklene».

DET FINNES IKKE ILD DER!

24. Hva prøver presteskapet å sette i forbindelse med helvete, og hvorfor?

²⁴ Vær ikke redd! Det finnes ikke ild i noen del av det Sheol, Hades, døsrike eller helvete som Guds rene ord lærer om. Kristenhetens presteskap har prøvd å sette Sheol, Hades, døsriket eller helvete i forbindelse med ild, for å skremme de uvitende inn i sine religiøse systemer og få dem til å underkaste seg sitt religiøse hierarki. De gjør det ved å oversette enda et ord med helvete eller inferno, nemlig det greske ordet Gehenna. Faktum er at med det ene ordet helvete oversetter de tre forskjellige greske ord, Hades, Gehenna og Tartaros. På den måten får de uvitende mennesker til å tro at de tre ordene betyr ett og det samme eller betegner det samme stedet. Vi er ærlige mot våre lesere når vi sier at alle tre gjelder forskjellige ting. «Tartarus» forekommer bare én gang i Bibelen, i 2 Peter 2: 4 (Kat. brorsk.), og det gjelder ikke menneskelige skapninger, men himmelske engler som hadde syndet. Det har ingen forbindelse med Sheol eller Hades. Hva Gehenna angår, så var det et sted som ble kalt slik utenfor Jerusalems murer, sørvest for byen. Det var ild der, det er sant nok, men jødene brukte aldri navnet Sheol eller Hades om dette stedet. I sin bergpreken sa Jesus, ifølge den romersk-katolske dr. F. A. Spencers oversettelse (1937): «Men jeg sier dere at enhver som blir forbitret på sin bror, skal være skyldig for domstolen; og den som sier til sin bror: ’Din idiot’, skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ’Din kjeltring’, skal være skyldig til ildens Gehenna.» — Matt. 5: 22, Spencer; Kat. brorsk.; Crampon; Bover-Cantera.

25. Hva kom Gehenna til å betegne, og hvorfor?

²⁵ Spencers fotnote om «Gehenna» i dette verset sier: «På hebraisk: Ge-hinnom, Hinnoms dal. Dette var en dal sør for Jerusalem, der den hedenske guden Molok ble tilbedt når ugudelige konger regjerte. Da Josias gjennomførte sine reformer, ble denne avgudsdyrkelsen avskaffet, og dalen ble vanhelliget for alltid. Jødene brukte den fra da av til avfallsplass for all slags søppel, og de kastet også likene av dyr og forbrytere der. For å unngå smitte, ble det sørget for at det alltid brant en ild der; og stedet ble et bilde på den tilstand de fortapte er i når de straffes.» Selv fotnoten om «Gehenna» i Det katolske brorskaps oversettelse av 1941 opplyser oss om at forbryterne ikke ble kastet levende ned i dette Gehenna for der å bli pint i ild og svovel. Den sier derimot at det var stedet «hvor forbryternes lik ble brent etter eksekusjonen av dommen». De ble ansett for å være så onde at de ikke kunne få noen oppstandelse fra døden, og derfor ble de kastet ned i denne dalen for å bli fortært enten av ormer eller av svovel-ilden. De ble altså ikke begravd i en grav, så de kom til Sheol, Hades, dødsriket eller helvete, menneskenes felles grav. Når en så det fra dette synspunkt, ble Gehenna symbolet på en fullstendig tilintetgjørelse, utslettelse.

26. Hvordan viste Jesus at det ikke finnes noe liv i Gehenna, og at vi måtte frykte Gud?

²⁶ Det finnes ikke noe liv for sjelen i Gehenna, og følgelig kan heller ikke menneskesjeler pines der etter døden. Jesus viste dette meget tydelig. Da han fortalte sine apostler at de skulle forkynne evangeliet frimodig, som om det skulle være fra hustakene, sa han: «Og frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i Gehenna!» (Matt. 10: 28, Spencer; Crampon; Bover-Cantera) Ved at fiendene slår i hjel vårt menneskelegeme, kan de forårsake at vi kommer til Sheol, Hades, dødsriket eller helvete, men de kan ikke ødelegge vår sjel på den måten. Ved å gjøre noe slikt kan de naturligvis lage et avbrekk i vår sjel eller vårt bevisste liv for en tid. Men det vil ikke si at de ødelegger den for alltid. Hvorfor ikke? Fordi Gud har lovt at de som er trofaste mot ham, skal bli oppreist fra Sheol eller Hades. Han skal gjøre det under Kristi rike, og når han bruker Jesus til å gjenreise sine trofaste etterfølgere, kommer han til å ikle dem udødelighet i åndeverdenen. Hvorfor skulle vi da frykte for fiendens makt til å drepe oss, når det skjer med Guds tillatelse forat vi skal få bevise vår trofasthet mot ham? I stedet for å frykte dem, burde vi frykte ham. Hvorfor? Jo, fordi Gud kan ødelegge både vår sjel og vårt legeme i Gehenna, og Gehenna betyr den tilstand av ødeleggelse som sjelen ikke blir oppreist fra.

27, 28. Hvordan kan Gud kaste i Gehenna, og hva betyr dette?

²⁷ På lignende måte sa Jesus: «Og til dere som er mine venner, sier jeg: Vær ikke redd for dem som slår legemet i hjel, og etter det ikke kan gjøre noe mer. Men jeg vil si dere hvem dere skal frykte for: Frykt Ham som etterat han har slått i hjel, har makt til å kaste i Gehenna, ja, jeg sier dere, frykt Ham!» (Lukas 12: 4, 5, Spencer; Crampon; Nácar-Colunga) Her ser dere at hverken pave, kardinal, prest, politiker eller noen militær offiser kan kaste oss i Gehenna fordi vi lyder Guds bud. Den utslettelse disse menneskene prøver å føre over oss, kan nemlig Gud alltid gjøre til intet ved at han lar Kongen Kristus Jesus oppreise oss fra de døde. Det er derfor vi burde frykte Jehova Gud, og ikke være ulydig mot ham når menneskers bud og befalinger er i strid med Hans bud. Det er ikke slik at det Gehenna han kan kaste oss i, er ensbetydende med en evig pine i bokstavelig ild og svovel. Det ville være umulig, for våre menneskesjeler er ikke udødelige. Men hvis han kaster oss i Gehenna etterat vårt legeme er slått i hjel og vår sjel er død, så betyr det at han kaster oss i den tilstand av fordømmelse som sjelen ikke vil få noen oppstandelse fra i den nye verden.

²⁸ Dette ville bety en fullstendig tilintetgjørelse av sjelen eller skapningens tilværelse. Det ville bety en evig avskjærelse fra alt liv som sjel på et hvilket som helst sted. Dette er den «evige straff» som Jesus talte om i sin lignelse om fårene og gjetene. Der kalte han den symbolsk for den «evige ild, som er beredt djevelen og hans engler». Det er det motsatte av «evig liv», som de rettferdige «får» går inn til i den nye verden under Kristi rike. (Matt. 25: 41, 46, Spencer) Det er derfor klart at den vi bør frykte, er Jehova Gud, han som bestemmer over sjelenes oppstandelse og som derfor kan tildele evig straff.

29. Hva kan sette tungen i brann? På hvilken måte? Med hvilket resultat?

²⁹ Etter som oversetterne gjengir de to ensbetydende ordene Sheol og Hades med «helvete», gjør de en grov feil når de bruker uttrykket «helvetes ild», og omtaler «helvete» som et sted med ild og brann, i Matteus 5: 22 og 18: 9, i Markus 9: 47 og Jakob 3: 6.d Det finnes ikke ild i Sheol eller Hades. I sannhetens interesse burde oversettelsene med rette si «Gehennas ild», og i Jakob 3: 6 burde det stå: «Og tungen er en ild, .... og blir satt i brann av gehenna.» (Rotherham; Young) Dette betyr ikke at våre ustyrlige tunger er en bokstavelig ild, og at de blir satt i brann av det bokstavelige Gehenna som brant utenfor Jerusalem på Jakobs tid. Den riktige tanke er at tungen kan sette i gang en masse skadelig tale som er likså ødeleggende som en stor brann, og at en slik uriktig bruk av tungen kan føre den evige tilintetgjørelse som Gehenna var et symbol på, over en som bruker tungen på den måten. Derfor sa Jakob advarende at det er meget ansvarsfullt for en mann å bli lærer i åndelige saker, for han er ansvarlig overfor Gud, og han skylder sine tilhørere å lære dem sannheten. Når vi derfor tenker på kristenhetens presteskap og på hvordan de har vridd og vrengt på Bibelen når det gjelder Hades, Sheol, Gehenna, sjelen og andre læresetninger, så har vi god grunn til å vokte oss for dem. Jesus sa til deres motstykke i fortiden, de hyklerske skriftlærde og fariseerne: «Slanger! Hoggormyngel! hvordan kan dere unnslippe gehennas dom?» (Matt. 23: 33, Young; Rotherham; Spencer) La oss ikke frykte slike mennesker som prøver å inngyte frykt ved hjelp av nedrige løgner som vanærer Gud. La oss frykte sannhetens Gud, og lære å kjenne ham i harmoni med sannheten.

ØDELEGGELSEN AV HADES

30. Hvordan skal helvete bli ødelagt, og hva er en garanti for det?

³⁰ Det høres nok underlig og meningsløst ut for de fleste religionsdyrkere, men Guds hensikt er å la Kristus ødelegge Sheol, Hades, dødsriket eller helvete. Da han for nitten hundre år siden oppreiste Jesus fra de døde, var det begynnelsen til denne ødeleggelsen. Hvordan det? Jo, fordi han ikke overlot Jesu sjel til dødsriket eller helvete, og apostelen Paulus forteller oss at Jesu oppstandelse er en garanti for at det blir en oppstandelse av alle andre som er i gravene, det vil si, i Sheol eller Hades. «Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede. For etter som døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.» I tillegg til det sa Jesus: «For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut, .... til .... oppstandelse.» (Joh. 5: 28, 29) Helvete, dødsriket, Sheol eller Hades skal derfor bli ødelagt ved at det blir tømt for alle dem som er i det. Det blir også ødelagt fordi Jesus Kristus ga sitt liv som et offer for å oppheve det som fører menneskene til døden og graven, nemlig den synd som er arvet fra Adam. Bibelens siste bok, Åpenbaringen, beskriver symbolsk hvordan dette skal finne sted under Guds rike ved Kristus Jesus. Der leser vi:

31. Hvordan blir dets ødeleggelse billedlig vist i Åpenbaringen 20: 11—15?

³¹ «Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet; og en annen bok ble åpnet, som er livsens bok; og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket [helvete, Kat. brorsk.; Douay] ga tilbake de døde som var i dem; og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket [helvete, Kat. brorsk.; Douay] ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen.» — Åpb. 20: 11—15.

32. Hva viser dette at helvete ikke er, og hva gir det tilbake?

³² Vi må være våkne og legge merke til at det her blir vist at helvete, dødsriket eller Hades ikke er «ildsjøen». Helvete, dødsriket eller Hades er her det samme som det hebraiske Sheol, og det blir bevist for oss av Etheridges oversettelse fra Den syriske versjon av teksten. Den lyder slik: «Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og shiul ga tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger. Og døden og shiul ble kastet i ildsjøen, som er den annen død.» (Åpb. 20: 13, 14)e Det er døde, ikke levende mennesker som blir gitt tilbake, og det viser at de som er i Hades eller Sheol, er ubevisste, uvirksomme, livløse og ikke udødelige. At Hades eller Sheol, som de har vært i, og som de blir gitt tilbake fra, er graven, røper Spencers moderne romersk-katolske oversettelse, der det står: «Og havet ga tilbake de døde som var i det, og Døden og Graven ga tilbake de døde som var i dem, og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger. Og Døden og Graven ble kastet i Ildsjøen. Dette er den annen død — Ildsjøen.» — Åpb. 20: 13, 14, Spencer.

33. Hvilke spørsmål reiser seg når det sies at helvete blir kastet i ildsjøen?

³³ Det kan være at denne romersk-katolske geistlige gjerne ville overføre den tradisjonelle betydning av helvete til uttrykket «ildsjøen», og at det er derfor han her oversetter Hades med «Graven». Men hvis Sheol eller Hades er det som kristenhetens presteskap skremmer folk til å tro, nemlig et sted med forferdelige pinsler i bokstavelig ild og svovel, da spør vi: Hva mening er det i å kaste et slikt sted med ild og svovel opp i «ildsjøen»? Hva kan oppnås ved det? Å, kan noen innvende, men dere glemmer at Sheol, Hades, helvete eller dødsriket er oppdelt i to avdelinger, nemlig paradiset eller hvilestedet for de rettferdige, og Gehenna eller stedet med straff for de onde.f Vi svarer imidlertid at vi ikke glemmer denne uriktige fortolkningen av hva det bibelske Hades eller Sheol er. På grunn av den slår religionsdyrkerne bena vekk under seg selv. De påstår ikke bare at stedet er delt i to avdelinger, men sier også at da Jesus Kristus fór opp til himmelen førti dager etter sin oppstandelse, førte han dem som var i dette religiøse Paradis, med seg dit opp. Dette Paradis skulle nå være oppe hos Gud. Hvis det var tilfelle, så finnes det ikke lenger noe paradis i Sheol eller Hades når den oppstandelse og dom foregår som er beskrevet i Åpenbaringen 20: 11—15. Da må det bare være det religiøse brennende pinestedet som er der. Men når da Hades blir kastet i ildsjøen, så er det altså likevel ett brennende sted som blir kastet opp i et annet. La religionsdyrkerne forklare hva mening det er i dette, og hva det skal bety.

34. Hva betyr det at helvete kastes i sjøen? Hvordan blir det gjort?

³⁴ Ifølge de inspirerte skrifter betyr det at helvete ødelegges, når Hades eller Sheol blir kastet i «ildsjøen». Apostelen Johannes forklarer at «ildsjøen» ikke betyr en bokstavelig ildsjø, for han sier: «Dette er den annen død — Ildsjøen.» Når noe blir kastet i den, betyr det derfor at det dør eller blir tilintetgjort. Når Hades blir kastet i den, betyr det følgelig at Hades, helvete eller dødsriket blir tilintetgjort. Dette skjer ved å tilintetgjøre det helvete betyr, nemlig graven. Når alle de som er i gravene, hører røsten til Kongen Jesus Kristus, Menneskesønnen, og kommer fram i en oppstandelse, vil dette mirakel tømme alle gravene. Det kommer ikke lenger til å finnes noen grav, noe helvete, noe dødsrike. Det er akkurat som om man skulle fjerne likene fra en gravlund og begynne å bruke den til noe annet. Da ville det bety at man ødela gravlunden. Kristus Jesus skal fullføre dette mirakel en tid før slutten på sitt tusenårige styre. Alle de som blir oppreist for å få anledning til å vinne evig liv på jorden, må nemlig også få anledning til å bli satt på prøve og så til sist bli dømt helt ved slutten av de tusen år.

35. Hvordan skal også døden bli kastet i ildsjøen?

³⁵ Prøven på om de elsker rettferdighet eller overlagt synd skal bli foretatt ved at Satan og hans demoner blir løslatt fra den avgrunn de har vært fanget i. En kort stund skal de så virke som fristere. De menneskene som motstår Satan og viser urokkelig troskap mot Jehovas konge og den teokratiske regjering, kommer til å få evig liv på den paradisiske jord. De som gir etter for Satan og hans demoner, og som blir dømt uverdige til å få evig liv, kommer til å bli kastet, nei, ikke i Hades Sheol, dødsriket eller helvete igjen. Nei, for på den tiden skal dette stedet være tilintetgjort og skal aldri mer bli fylt. Guds dom sier: «Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen.» (Åpb. 20: 15) Etter som ildsjøen symboliserer den annen død, betyr dette at de som ikke er oppskrevet i boken, blir tilintetgjort. Både deres legeme og sjel blir tilintetgjort, i Gehenna, og denne tilintetgjørelsen er evig. De dør den «annen død», og ikke den død som de arvet fra Adam. Den adamittiske død skal ikke lenger fylle Hades eller Sheol. Den vil være utslettet, for Kongen har opphevet all deres arvesynd. Alle dem som får evig liv, vil han ha løftet ut av den syndige, døende tilstand de arvet fra Adam. På den måten skal også døden bli «kastet i ildsjøen» og opphøre å være til. «For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» «Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» — 1 Kor. 15: 25 og Åpb. 21: 4.

[Fotnoter]