-
En gåte med en trøsterik løsningVakttårnet – 1980 | 1. januar
-
-
øker kanskje, og han får kanskje finere eiendeler. I sin levetid har han kanskje prist seg lykkelig på grunn av sin stilling og på grunn av den rikdom han har samlet. Folk har kanskje også rost ham fordi han har gjort det godt materielt sett, og de har kanskje underkastet seg under ham.
Men til sist oppnår han ikke noe mer enn sine fedre. Han dør. Han går til en mørk verden. Han får ikke se lyset. Den som ikke forstår eller verdsetter åndelige ting og ikke lar Skaperen få noen plass i sitt liv, er derfor som et dyr, som ikke kan tilbe Skaperen, uansett hvor æret han blir i denne tingenes ordning. Rike mennesker som er selviske, lever derfor som dyrene og dør som dyrene.
Løsningen på det gåtefulle problemet med hensyn til hvorvidt en bør frykte for å bli undertrykt av de onde, hjelper oss til å se hva som bør komme på førsteplassen i vårt liv. Ingen materielle ting er av varig natur. Hvis vi ønsker å bli til evig tid, må vi sette vår lit til den evige Gud, som til og med kan bringe de døde tilbake til livet.
-
-
En tid for tålmodig ventingVakttårnet – 1980 | 1. januar
-
-
En tid for tålmodig venting
I det åttende århundre før Kristus befant israelittene seg i en beklagelig situasjon. Profeten Mika uttalte: «Ve meg! Det har gått meg slik som når en høster inn frukt og driver med ettersanking av druer: Det er ingen druer å spise, ikke en fiken jeg har lyst på. Det fins ingen fromme mer i landet, ingen rettsindige blant folk. Alle ligger på lur etter blod, enhver vil fange sin neste i garnet. De er flinke til å gjøre ondt. Høvdingene kommer med krav, og dommerne vil ha betaling. Stormannen setter fram sine ønsker, og så dreier de saken som de vil. Den beste av dem er som et klungerkjerr, den ærligste verre enn en tornehekk.» — Mi. 7: 1—4.
Mika omtaler tydeligvis seg selv som om han var folket. Folket var å ligne med en frukthage eller vingård hvor frukten var blitt høstet inn. Ikke en drueklase er tilbake der, ikke engang en tidlig, fristende fiken. Dette var en god sammenligning for det var vanskelig å finne fromme og rettsindige mennesker. De fleste var ute etter sin nestes blod. Konkurransen var hard. Ingen brydde seg om andres velferd. Kjærlighet manglet fullstendig. For å fremme sine egne interesser la folket feller for sin neste og prøvde å fange dem som i et garn. Deres hender var travelt opptatt med å gjøre ondt. Folk viste seg å være svært «flinke» til dette.
Det moralske forfallet hadde nådd de høyere samfunnsklasser. Høvdingene eller folkets ledere ’kom med krav’. De søkte grådig å oppnå materielle fordeler. Dommere tok imot bestikkelser og bøyde retten. Velstående og fremtredende menn ytret sine ønsker, og dommerne føyde seg etter dem. På denne måten samarbeidet høvdinger, dommere og andre innflytelsesrike menn om å legge onde planer, de dreide saken. Selv den beste blant dem var som et tornete klungerkjerr eller en tornehekk. Både klungerkjerret og tornehekken kan rive opp klærne til en som kommer nær dem, og lage smertefulle rifter i huden deres. På Mikas tid var menn som brøt loven, forræderske og forårsaket skade. På grunn av denne sørgelige situasjonen kunne Mika si til israelittene: «Det kommer en dag for dine vektere når du kreves til regnskap. Da blir de grepet av forvirring.» (Mi. 7: 4) ’Vekterne’ var profetene. ’Dagen for dine vektere’ kan sikte til den tid da Jehova ville gå til handling overfor de onde som en oppfyllelse av det profetene hadde forkynt. Fullbyrdelsen av Jehovas dom ville ’forvirre’ det lovløse folket.
Korrupsjonen var så omfattende at ikke engang familiebånd forente folk i kjærlighet. Profeten kunne derfor rette følgende ord til israelittene på sin tid: «Tro ikke på din frende, sett ikke lit til din venn! Vokt munnen for henne du tar i favn [det vil si: vær forsiktig med hva du sier]! For en sønn viser ringeakt for sin far, en datter setter seg opp mot sin mor, en svigerdatter mot sin svigermor. En manns husfolk er hans fiender.» — Mi. 7: 5, 6.
Tenk på det! En mann kunne ikke stole på sine frender — sin hustru, far og mor og sine barn! Innen sin egen husstand ville han ha fiender.
Slike forhold kunne ganske enkelt ikke fortsette. Det var nødvendig for rettferdighetens Gud, Jehova, å gå til handling. I mellomtiden var det på sin plass å vente tålmodig. Profetien sa: «Jeg vil speide etter [Jehova], vente på Gud som frelser meg. Min Gud vil høre meg!» — Mi. 7: 7.
Vi som lever nå, bør på samme måte være villige til å vente tålmodig på at Jehova Gud går til handling mot all urettferdighet. Hans ugunstige dom over den nåværende tingenes ordning vil bli fullbyrdet, like sikkert som hans dom over de lovløse israelittene ble det, og det vil skje snart!
-