All undertrykkelse vil få en ende
DEN beretning om undertrykkelse som menneskenes historie utgjør, er virkelig sjokkerende. Utallige millioner har måttet lide. Erobringskrigene har i særlig grad vært årsak til store lidelser. I tillegg til de direkte tap av menneskeliv som har vært en følge av slike konflikter, har den hungersnød og de farsotter som har fulgt i krigens spor, krevd mange menneskeliv. Lengter du ikke etter den dag da undertrykkelse og lidelser vil høre fortiden til?
Det finnes En som er høyere enn menneskene, som har kunngjort at all undertrykkelse vil få en ende når hans tid til det er inne. Ja, den allmektige Gud, Jehova, er fullt ut klar over hvilken vanærende beretning menneskenes og nasjonenes historie utgjør. Den måten han handlet med enkeltpersoner og hele folk på i fortiden, er en garanti for at det vil komme en regnskapets dag. Ja, på grunn av de egenskaper han har, må han gå til handling. Hans Ord sier: «En nidkjær og hevnende Gud er [Jehova], ja, [Jehova] tar hevn og er full av harme; [Jehova] lar hevnen gå ut over motstanderne, han holder på vreden mot sine fiender. [Jehova] er langmodig. Men hans kraft er stor, og han unnlater ikke å straffe.» — Nah. 1: 2, 3.
Disse ordene utgjør en del av Nahums profetiske kunngjøring mot Ninive, hovedstaden i det gamle Assyria. Ettersom Jehova Gud ikke forandrer sine normer, utgjør den historiske beretningen om ødeleggelsen av Ninive en forsikring om at undertrykkelse ikke vil vedvare for evig. (Mal. 3: 6) De som elsker rettferdighet, har dessuten ikke noe å frykte når regnskapets dag kommer. Nahums profeti inneholder også disse oppmuntrende ordene: «[Jehova] er god, et vern i nød. Han tar seg av dem som tyr til ham.» (Nah. 1: 7) Å undersøke Nahums profeti kan derfor være i høy grad trosstyrkende for oss
NINIVE ’GJØR FOLKESLAG TIL TRELLER’
Profeten omtalte Ninive som «den blodige byen». (Nah. 3: 1) Dens høvdinger var som løver som rev i stykker sitt bytte, det vil si de svakere folkene og nasjonene. (Nah. 2: 11—13) I det sjuende århundre før Kristus, da Nahum profeterte, var assyrerne Midtøstens skrekk. For å inngyte frykt var de spesielt grusomme mot dem som nektet å gjøre slik som de forlangte. Krigsfanger kunne enten bli brent eller flådd levende. Mange ble blindet eller leid i tau som var bundet fast til kroker i nesen eller i leppene.
Heller ikke Juda rike unngikk å bli utsatt for lidelser fra assyrernes hånd. Akas var uforstandig nok til å vende seg til kong Tiglat-Pileser for å be ham om hjelp mot Israel og Syria, som hadde inngått forbund for å føre krig mot ham. Selv om assyrerne knuste denne sammenslutningens makt, høstet Juda ikke noe virkelig gagn av det. Akas var nå prisgitt sin mektige, krevende forbundsfelle. Den bibelske beretningen forteller: «Så kom assyrerkongen Tiglat-Pileser mot ham, men brakte ham nød og trengsel isteden for hjelp. Enda Akas plyndret både [Jehovas] hus og kongens slott og tok fra stormennene og gav til assyrerkongen, så hjalp det ikke.» — 2. Kong. 16: 5—9; 2. Krøn. 28: 20, 21.
I håp om å bevare et visst mål av uavhengighet ble andre nasjoner på lignende måte trukket inn i allianseforhold til Assyria. Men dette førte bare til at de ble undertrykt av assyrerne og mistet friheten. Fordi de som inngikk forbund med assyrerne, ble lovt mye hjelp og beskyttelse, men til slutt gjorde smertelige erfaringer, blir Ninive omtalt som en skjøge som «gjorde folkeslag til treller». (Nah. 3: 4) Hennes tilbud om vennskap virket tillokkende. Men ve det folk som tok imot dem!
Da Hiskia, Akas’ sønn og etterfølger på tronen, forsøkte å kaste av seg det assyriske åk, trengte kong Sankerib inn i Juda rike og inntok den ene befestede byen etter den andre. Det var bare ved Guds inngripen at Jerusalem unngikk å bli ødelagt. Jehovas engel slo 185 000 av den assyriske hær, slik at Sankerib ble tvunget til å oppgi sine planer om å beleire byen. — 2. Kong. 18: 13; 19: 32—36.
NINIVES ENDE FORUTSAGT
Det at assyrerne gang på gang trengte inn i Juda, var noe som grep forstyrrende inn i jordbruket og i reisene til de årlige høytidene, som ble holdt i templet i Jerusalem. Hvilken befrielse ville derfor ikke Ninives fall bringe! Profeten Nahum, som så fram til dette, ble inspirert til å si: «Se, den som bringer gledesbud, kommer løpende over fjell med budskap om fred. Hold dine høytider, Juda, og innfri dine løfter! For aldri mer kommer voldsmannen mot deg, han er helt tilintetgjort.» — Nah. 2: 1.
Hva kunne Ninive vente på sin ulykkesdag? Profeten Nahum beskriver den beleirede byen. Forgjeves ser Assyrias konge hen til sine ’stormenn’, sine mektige krigsfolk, for å oppnå beskyttelse. (Nah. 2: 6) De som skulle forsvare byen, ville bli som svake kvinner. Profetien retter denne utfordringen til Ninive: «Øs opp vann før du beleires, sett borgene i stand! Tråkk mudder, stamp leire, ta mursteinsformen fram!» Ikke desto mindre ville alle forsøk på å styrke byens forsvarsverker vise seg å være nytteløse. Profetien fortsetter: «Du skal fortæres av ild, sverdet skal utrydde deg.» — Nah. 3: 13—15.
Ninive hadde vært som «en dam» hvor folkeslagene og nasjonenes rikdommer ble samlet. Men, viser Nahum, «vannet renner ut . . . De roper: ’Stans nå, stans!’ Men ingen vender tilbake». (Nah. 2: 9) De folkene som hadde hatt fordeler av sitt forhold til Ninive, ville flykte i alle retninger. Ropene om at de skulle bli værende og hjelpe byen, ville lyde for døve ører. Kolossale mengder av sølv og gull ville falle i hendene på de plyndrende erobrerne. — Nah. 2: 10.
At den «blodige byen» skulle komme til å lide en slik skjebne, kan ha virket utrolig for mange. Begivenheter lik den som ble forutsagt, hadde imidlertid funnet sted tidligere i historien. Nahum henleder oppmerksomheten på dette med ordene: «Er du bedre enn No-Amon, som lå ved Nilen, omgitt av vann, som hadde havet til festningsvoll og vannet som sin mur? Byen fikk sin veldige styrke fra Nubia [etiopere, EN] og Egypt, Put og Libya kom den til hjelp. Folket der ble likevel bortført og måtte gå i fangenskap. Selv deres småbarn ble knust på alle gatehjørnene. Om adelsmenn ble det kastet lodd, og alle stormenn ble lagt i lenker.» — Nah. 3: 8—10.
Assyrerne kjente godt til hvordan det var gått med No-Amon eller Tebehn. Deres egne styrker under kong Assurbanipal hadde jevnet Tebehn med jorden. Byens «mur» — dens forsvarsverker, Nilen og dens kanaler innbefattet — hadde ikke klart å holde stand. Ikke engang den militære støtten fra etioperne, libyerne og mennene fra Put hadde kunnet redde Tebehn.
Det var heller ikke noe som kunne redde Ninive. Byen hadde skapt seg et slikt dårlig rulleblad på grunn av sine kriger og sine forbund at dens fall ville bli hilst med glede. «Alle som får høre om deg,» skrev Nahum, «skal klappe i hendene. For hvem har ikke gang på gang blitt rammet av din ondskap?» — Nah. 3: 19.
Som en oppfyllelse av Nahums profeti falt Ninive for babylonerkongen Nabopolassars og mederkongen Kyaxares’ samlede styrker i år 632 f. Kr. Den babylonske krønike sier: «Det store byttet fra byen og templet førte de bort og [gjorde] byen til en ruinhaug.»
I dag ligger det stedet hvor det gamle Ninive lå, fortsatt i ruiner, til opphøyelse av de sanne profetiers Gud, Jehova. Akkurat som det undertrykkende Ninive ble til intet, vil alle undertrykkere i vår tid gå til grunne i den forestående «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag». (Åp. 16: 14) Hvilken enestående befrielse vil ikke det bringe! Måtte vi da bli funnet å være blant dem som søker tilflukt hos den suverene Overherre.