«La ikke dine hender synke»
Holdt av presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap kl. 17.45 søndag 6. august 1950, ved avslutningen på den 8-dagers sammenkomst «Teokratiets økning», som Jehovas vitner holdt i Yankee Stadion, New York.
1. Hvordan er det blitt slått fast at Gud har et folk på jorden som er kalt med hans navn? Hvem viser det seg å være?
I DE år som er gått, er det blitt avgjørende slått fast for alle mennesker at Jehova Gud har et folk på jorden som er kalt med hans navn. Det er blitt slått fast gjennom år med verdensomfattende kunngjøring siden 1914, gjennom år med hardt arbeid som er drevet helt til jordens ender, gjennom år med internasjonal forhånelse og forfølgelse og gjennom år med guddommelig beskyttelse, bevarelse og økning. Dette har skremt og forferdet hele kristenheten. I seksten hundre år har den erklært at den er Guds begunstigede organisasjon. Likevel har det ikke vært kristenheten som har brakt Guds navn fram i forgrunnen. Den har ikke gjort klart rede for de vidunderlige gjerninger han gjør nå i denne kritiske tiden, og heller ikke for det som er hans velsignede hensikt i samband med menneskeslektens nære framtid. Den har ikke tatt standpunkt på hans side i den store strid som nå må bli avgjort: Skal Jehova Gud herske over universet, eller skal Satan ha verdensherredømmet? Det er et foraktet og forfulgt folk som har vært brukt av det guddommelige forsyn til å gjøre dette, nemlig Jehovas vitner! Og deres arbeid er ennå ikke utført. Det blir stadig mer betydningsfullt etter som verdenssituasjonen blir mer og mer kritisk, og det vil ved Guds nåde bli velsignet med enda større resultater.
2. Hvilken kraft er virksom på jorden i dag, og hvordan? Hvor utspringer den fra?
2 Hvem kan benekte at Guds uovervinnelige ånd nå er virksom på jorden som den var i fortiden? Den har innhyllet det folket som bærer hans navn, og dekket dem som en kappe for å identifisere dem for hele verden. Denne ånd er den virksomme kraft som strømmer ut fra Riket som den høyeste Gud opprettet i himlene i 1914 ved sin Sønn Jesus Kristus, og denne ånd må nå alle nasjoner gjøre regning med. Den virksomhet og framrykkende bevegelse som utføres av vitnene, som opphøyer Jehova Guds navn, utspringer fra ham. Den er i samsvar med hans vilje, og derfor har den hans velsignelse. Den kunne ikke ha kommet i stand på noen annen måte. Da han opprettet sitt rike ved Jesus Kristus i 1914, reiste han Signalet, som er håpet for alle folk. Alle kan nå vende seg mot det, akkurat som ansiktene til alle de israelittene i ørkenen som var blitt bitt av giftige slanger, vendte seg mot den kobberslangen som Moses hadde reist opp på en stang, forat de kunne bli reddet fra den dødbringende giften. — 4 Mos. 21: 4—9; Joh. 3: 14, 15; 8: 28.
3. Hva oppvekte Satan for å motstå Riket, men hvordan ga Gud likevel et håpets budskap til alle folkeslag?
3 I sin motstand mot Guds nyopprettede rike oppegget Satan Djevelen jordens nasjoner til vrede i den første totale krig om verdensherredømmet. Han benyttet denne krigen fra 1914 til 1918 til å utsette Guds vitner for undertrykkelse. Men fra 1919 og framover befridde, gjenopplivet og samlet Jehova sitt folk igjen, forat de skulle kunngjøre Rikets budskap for alle folkeslag før verdens ødeleggelse i Harmageddon. På den måten har han gitt folkene i alle nasjoner det nye håpets budskap. Som profetien i Sefanias 3: 9 forutsa, har han ’gitt folkene et rent språk’.
4. Hvilken århundre-gammel bønn har Jehova besvart? Hvem har han derved samlet?
4 Vår himmelske Far har besvart den århundregamle bønnen om at hans rike måtte komme: Han har opprettet Riket, tydelig atskilt fra den religiøse kristenhet og høyere enn alle jordens regjeringer, ja, høyere enn det «Babels tårn» vi kan sammenligne skyskraperne i De Forente Nasjoners hovedkvarter i New York med. Denne mektige kjensgjerning har hatt innflytelse på Guds folks tale og har virket til å korrigere den. Den har vært grunnlaget for renselsen av deres språk som hans vitner. Det har dratt dem til det himmelske Signal, Riket, og har forent dem over hele jorden, i den dypeste forakt for denne verdens forskjelligheter og skillelinjer i retning av rase, farge, språk, politikk, religion og sosiale og nasjonale forhold.
5. Hva har de atspredte kommet til? Hvordan som tilbedere?
5 Selv om de har vært spredt aldri så langt utover jorden, har det rene språket, Rikets budskap, lydt lik et basunstøt ved en konges kroning og har nådd disse atspredtes ører og vendt dem til Riket. Således har de som et folk samlet seg til det fra alle steder ved å vende sine hjerter tll Riket. De er kommet som «tilbedere», og har bedt om Jehova Guds og hans regjerende konge Jesu Kristi gunst, og deres bønner har steget opp lik en røkelse som dufter søtt for Gud. Da han talte om nettopp denne tiden, da de verdslige nasjoner og riker er blitt samlet sammen for å bli fortært av Guds vrede og harme, kom han med den profetien som nå er blitt oppfylt: «Da vil jeg gi folkene et rent språk, så de alle kan påkalle Jehovas navn, for å tjene ham med ett sinn. Fra bortenfor Etiopias elver skal mine tilbedere, ja, mine atspredtes datter, bringe meg offer.» — Sef. 3: 9, 10, AS.
6. Hva kan vi nevne som demonstrerer at hans atspredte kommer?
6 Som bevis for dette kunne vi nevne Jehovas vitners forente virksomhet i dag i 106 land under 64 av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer, og med 357 889 aktive forkynnere av Riket som rapporterte i april 1950, ikke medregnet de i Russland og Jugoslavia som vi ikke har tall på. Men det kunne ikke bli gitt en veldigere demonstrasjon av dette at Guds atspredte samler seg og kommer, alle konsentrert på et lite område, enn Jehovas vitners sammenkomst, «Teokratiets økning», i Yankee Stadion, New York, i de åtte dagene fra 30. juli til 6. august 1950. For blant de 89 451 utsendingene som var til stede der, var det ikke bare representanter fra «bortenfor Etiopias elver», men også fra sytti andre nasjoner. De offer av lovprising og kjærlighet til Guds rike som de brakte, var bare et tegn på de større offer som er gitt av deres medvitner i alle de land de representerte.
DERES TILFLUKT OG ARTEN AV DERES SPRÅK
7. Hva slags mennesker er Jehovas vitner, som forutsagt i profetien?
7 Det var bare å vente at kristenheten og resten av verden ville se ned på dem. Men Jehovas vitner har aldri gjort krav på å være religiøst framstående eller sosialt høytstående eller politisk mektige i denne verden. Den Høyeste, herlighetens Gud, behøver ikke den slags mennesker til å tilføre ham noe som helst av ære, penger eller innflytelse. Og hva mer er, han har ikke lovt å samle slike mennesker og smelte dem sammen til ett folk ved hjelp av sitt «rene språk». Jehovas vitner er mennesker som en gang var syndere som resten av verden, men deres synder har nå fått Guds tilgivelse gjennom Kristus. Sammenlignet med andre er de et «lite folk», et hjemsøkt, ringe og ydmykt folk midt i en fiendtlig verden. Men det svarer akkurat til beskrivelsen av dem som herlighetens Gud lovte å samle rundt Rikets signal på det himmelske Sions berg. Det var denne «Jehovas dag» han pekte fram til da han sa: «På den dag skal du ikke bli gjort til skamme på grunn av alle de gjerninger hvormed du har syndet mot meg, for da vil jeg ta bort fra din midte de stolte som opphøyer seg, og du skal ikke mer være hovmodig på mitt hellige berg. Men jeg vil levne hos deg et hjemsøkt og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Jehovas navn.» — Sef. 3: 11, 12, AS.
8. Hvorfor tar de sin tilflukt til Jehovas navn?
8 Deres tilflukt er et iøynefallende trekk ved dem. Navnet Jehova har praktisk talt vært et glemt navn i denne verden, til og med i kristenheten. Tendensen i dag hos det religiøse presteskap som søker verdslig anerkjennelse og aktelse, er å komme bort fra det navnet, fordi de mener det er tilnavnet til et foraktet folks stammegud. Ikke noe annet navn har vært utsatt for mer forhånelse og bakvaskelse, særlig fra kristenheten, enn Jehovas navn etterat hans vitner i 1931 offentlig valgte å bli kjennetegnet ved det. Men hans vitner vet fra den hellige bibel hva det navnet representerer. De kjenner hele den ærefulle historie som er knyttet til det. De kjenner alle de guddommelige løfter, pakter og profetier som er blitt gitt og oppfylt i samband med det navnet. De vet også at hver eneste en av denne verdens nasjoner skal bli tvunget til å kjenne dette navnet, og vite at det tilhører universets suverene og allmektige Gud. Derfor har de nok tro, nok kristen respekt og nok barnslig tillit til å «ta sin tilflukt til Jehovas navn». For dem representerer det det eneste rettmessige herredømme, Guds faderforhold til kongen Jesus Kristus, vår evige befrielse fra Satans verden og vårt evige liv i uavbrutt fred, sunnhet og lykke i en evigvarende ny verden. Derfor betrakter vi det som en forrett å bære de forhånelser som Djevelen kaster over dette navnet. Vi regner det for en ære å påkalle dette navnet, ved å la det lyde på et prisverdig språk for alle som lengter etter kunnskap om den sanne Gud.
9. Hvorfor gjør ikke Israels levning urett lenger?
9 Nå i denne tiden finnes det bare en liten levning av åndelige israelitter. (Gal. 6: 16) Disse salvede etterfølgere av Jesus Kristus utgjør kjernen i Jehova Guds synlige teokratiske organisasjon på jorden i dag. For å vise de resultater som beviser at denne levning fikk det rene språk fra 1919 og deretter, sier profetien: «Israels rest [levning, Da] skal ikke gjøre urett; de skal ikke tale løgn, og det skal ikke finnes en svikefull tunge i deres munn; for de skal finne føde og leve i ro, og ingen skal forferde dem.» (Sef. 3: 13) Urettferdighet, løgner, svik, og fortred og forstyrrelse av fred og sikkerhet kommer ikke til å finnes i den kommende nye verden. Slike ting har heller ikke nå noen plass i den teokratiske organisasjon som har fått sitt språk renset, og som er den eneste synlige organisasjon som vil overleve denne verdens ende og komme inn i den rene nye verden. Levningen av de åndelige israelitter kan ikke lenger følge den lovløshet eller den egenrådige uorden som kjennetegnet den tiden da det ikke var noen konge i Israel, og da hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne. Vi erkjenner nå at Riket er opprettet, og at vi nå har en regjerende konge. Dette gjør en stor forskjell, og derfor tar vi imot ordrer fra vår konge. Vi er teokratiske. — Dom. 18: 1; 19: 1; 21: 25.
10. Hvorfor finnes det ingen svikefull tunge i deres munn, og hvorfor beiter de og legger seg ned?
10 Vårt språk er blitt renset for de tradisjonelle religiøse løgner som vi tilegnet oss og ble besmittet med under vårt fangenskap i den babyloniske kristenhet, og vi har valgt å «la det stå fast at Gud er sanndru», skjønt det gjør alle de religiøse lærere i kristenheten til løgnere. Levningen av det åndelige Israel er nå opptatt med å forkynne sannheten som finnes i Guds ord. Og således kunngjør vi det gode budskap om hans regjering, og vi har gitt avkall på å tale med en svikefull tunge. Vi er ikke kremmere med Guds ord som gir en uriktig framstilling av sine produkter i den hensikt å bedra sine kunder og få i stand salg for å berike seg selv på folks bekostning. Vi forteller frimodig sannheten og lar dens enkle renhet anbefale den til alle som oppriktig søker sannhet og rett. Vi frykter Gud, som vi er ansvarlig overfor, og derfor stoler vi på hans beskyttelse, og lik får under ledelse av hans rette Hyrde Jesus Kristus, beiter vi på grønne åndelige enger og legger oss ned uten frykt for å bli forulempet av urostiftere innen organisasjonen. Det er nok så at de åndelige israelitter i dag bare er en levning, men nå samler Jehovas rette Hyrde på vår side en stor hjord med «andre får» som skal få nyte den teokratiske organisasjons velsignelser sammen med oss. — Joh. 10: 11, 14, 16, NW.
KONGENS NÆRVÆR HOLDER DET ONDE BORTE
11, 12. Hvem bør synge, rope høyt, glede og fryde seg, og hvorfor?
11 Hva har det å si om verden ikke elsker oss, men undertrykker og forfølger oss? Nå som forholdene har forandret seg så vidunderlig, så Guds innvigde folk er kommet i en blomstrende paradisisk tilstand, er det ikke det rette tidspunkt til å være bedrøvet og sørge og miste all framdrift. Fra årtusener tilbake lyder det til oss fra den inspirerte profetien: «Syng, Sions datter! Rop høyt, Israel! Gled deg og fryd deg av fullt hjerte, Jerusalems datter. Jehova har tatt bort dine straffedommer, han har kastet ut din fiende; Israels konge, Jehova, er i din midte, du skal ikke mer frykte for ondt.» — Sef. 3: 14, 15, AS.
12 Ja, for alle i den teokratiske organisasjon, fra hovedstaden og ned til den minste i den, fra det himmelske Sions berg hvor Jesus troner som konge og ned til levningen av det åndelige Israel og alle de «fremmede» som er samlet til oss fra mange land, er det tiden til å synge, ja, rope høyt og glede og fryde seg av fullt hjerte. Ja, tenk på det: Jehova Gud er i vår midte. Han, universets suverene Hersker, er vår konge! I 1914 tok han sin store makt og begynte å herske som konge over vår jord, hvor vi åndelige israelitter og rettsindige mennesker bor. Guds rike, som det er blitt bedt om i så mange hundre år, er endelig blitt opprettet, og som en overbevisende demonstrasjon av denne kjensgjerning har Jehova Gud satt sin salvede Sønn Jesus Kristus på kongetronen for å herske midt iblant sine fiender fra nå av og inntil Harmageddon-slaget. Og Jehova har gitt et overveldende bevis for at han nå regjerer i himlene, som er hans trone, ved at han ved sin konge Jesus Kristus har jagd vår store fiende Satan Djevelen og alle hans demoner ut fra himmelen og kastet dem ned til sin fotskammel jorden, der tilintetgjørelse venter dem om kort tid. (Åpb. 12: 1—13) Ja, syng og fryd dere!
13, 14. a) Hvem er vår konge, og hvorfor? b) Hvordan har han tatt bort straffedommene mot oss, kastet ut vår fiende og fridd oss fra frykt?
13 Vi tilhører Jehova Gud, fordi vi individuelt har innvigd oss til ham. Hans sønn, den rette Hyrde, oppga sin menneskelige sjel for oss forat han kunne kjøpe oss, og vi har erkjent at han med rette eier oss. Gud har derfor all rett til å være vår konge og til å innsette seg selv som vår konge. Med usigelig glede fryder vi oss over at han har åpenbart at han er konge siden 1914. Vi vil heller lyde ham som Hersker enn mennesker, og hans sønn Jesus Kristus, som han har satt på tronen, vil vi heller ha til vår leder enn noen totalitær diktator. — Ap. gj. 5: 29 og Matt. 23: 10, NW.
14 Jehova har antatt oss som verdige til å være hans undersåtter. I den hensikt har han tatt bort alle de straffedommer han lot hvile over oss fordi vi engang var tilsølt, villedet og feil opplært av den babyloniske verden som vi var kommet i fangenskap hos. Han har renset oss fra dette verdens smuss. Han har lagt et rent språk i vår munn. Han har kledd oss med den drakten som identifiserer oss som hans undersåtter og vitner. Han har befridd sitt folks organisasjon for alle uteokratiske trekk og individer. Han har således tatt bort sin forbannelse fra oss, for vi leser: «Og det skal ikke mer være noen forbannelse. Men Guds og Lammets trone skal være i den, og hans slaver skal yte ham hellig tjeneste, og de skal se hans ansikt, og hans navn skal være på deres panner.» (Åpb. 22: 3, 4, NW) Og så sier han: «Du skal ikke mer frykte for [eller: se] ondt.» (Sef. 3: 15, AS, fotnote) Det betyr at Jehova vil lede sin teokratiske organisasjon ovenfra og nedover, slik som han har ledet den fra 1919 av, og han vil føre den på rettferds veger, så hans mishag aldri mer skal være over hans organiserte folk. Aldri mer vil han tillate at det kommer ondt og ulykker over dem som en irettesettelse og straff fra ham.
15. a) Betyr det at enkeltindivider ikke kan komme under en ugunstig dom? b) Hvorfor bør vi da holde fast ved organisasjonen, og hvordan?
15 Hva er det ikke for en trøst å vite at Jehovas ugunstige dom aldri mer skal være over hans organiserte folk, nå da han har gjort dem teokratiske! Enkelte individer blant oss kan nok bli oppsetsige og uregjerlige og kan forville seg og komme under hans ugunstige dom, som resulterer i deres tilintetgjørelse. Jehova har lovt å rense ut dem som blir hovmodige i sin egenrådige, uavhengige ånd, og som har for høye tanker om sin egen betydning: «for da vil jeg ta bort fra din midte de stolte som opphøyer seg, og du skal ikke mer være hovmodig på mitt hellige berg.» (Sef. 3: 11, AS) La dem som mener de kan greie seg uten organisasjonen, gå sin veg. La dem som mener at de har direkte, personlig kontakt med Gud og ikke er bundet av noen teokratiske regler, fortsette på sin veg og derved bli sanket ut av organisasjonen av Guds engler, selv om de ikke er klar over dette. La oss på den annen side vise moden forståelse av vårt forhold til vår Skaper nå i denne Rikets tid. La oss være det ringe, ydmyke folk som profetien taler om, og måtte vi så fortsette å være i harmoni og enhet med den teokratiske organisasjon som Jehova har bygd opp. La oss samarbeide lojalt med den og nyte dens velsignelser, hjelp, beskyttelse og ledelse sammen med alle dem som trofast holder fast ved den. Vi ønsker at Jehova skal være vår konge, for han er den høyeste i universet. Vi ønsker Guds-styre, teokrati, og vi ber om dets økning. Og fordi vi er i harmoni med hans styre, følger vi med glede den leder han har salvet for oss, «kongers konge og herrers herre», Jesus Kristus. Vi innbyr andre til å følge med oss.
FRYKTLØS HANDLING!
16. Hva oppfordrer deretter profetien oss til å gjøre. Hvorfor bør vi adlyde?
16 Nå i denne siste perioden av «endens tid» for verden, roper alle Bibelens profetier i forening på HANDLING, fryktløs handling, fra Jehovas teokratiske organisasjon. «På den dag,» sier profetien, «skal det sies til Jerusalem: Frykt ikke! Sion, la ikke dine hender synke!» (Sef. 3: 16) Vår leder Jesus Kristus, som hersker i det himmelske Jerusalem, er ikke redd for Djevelens samlede organisasjon. Han er tapper og fryktløs som en løve. På det himmelske Sions berg, hvor han har reist seg i sin makt, lar han ikke sine hender synke. Han svinger det kongelige septer, sitt veldes kongestav, sin jernstav, og gjør kjent ut fra Sion dets store betydning. Vi, hans undersåtter, må være villige på denne dag, for vi forstår at det er den dag da han har tatt sin kongemakt. Hvorfor skulle vi være redde, selv om vi står overfor en verden som holder på å bli totalitær, nå da vi endelig har Jehova som suveren konge i vår midte, og har en slik uforferdet leder som Han har gitt oss i sin Sønn Jesus Kristus? La oss da ikke bli lammet av frykt, så vi hjelpeløst lar våre hender synke i uvirksomhet. «La ikke dine hender synke,» er den guddommelige befaling som går ut på denne dag til Jehovas salvede levning og deres rettsindige medarbeidere. Og hvorfor skal vi ikke det?
17. Hvorfor bør vi ikke frykte? Hvordan kan vi forpurre hensikten med forfølgelsen?
17 Profetien inspirerer oss til fryktløshet og virksomhet med våre hender med disse ord: «Jehova din Gud er i din midte, en mektig som vil frelse; han vil fryde seg over deg med glede; han vil hvile i sin kjærlighet; han vil fryde seg over deg med sang.» (Sef. 3: 17, AS) Når vi har Gud i vår midte, og han er for oss, hvem kan da være imot oss og ha hell med seg? Ingen! Ved vår troskap mot ham kan vi forpurre hensikten med den ondskapsfulle forfølgelse som blir rettet mot oss. Fienden kan få oss i sin makt og binde eller hemme oss fysisk, men hvis vi uten frykt fortsetter å tale det rene språk til alle som vi kommer i berøring med også under de mest ugunstige forhold, da vil Guds ord eller budskap om Riket ikke bli bundet. (2 Tim. 2: 8, 9, NW) Men vår Gud er mektig nok til å komme oss til unnsetning og til å befri oss til sin egen tid og på sin egen måte. Han har nå stor glede, og «Jehovas glede er eders styrke». — Neh. 8: 10, AS.
18. Hvorfor fryder han seg over sitt folk? Hvordan hviler han i sin kjærlighet?
18 Husk at han vil frelse sin teokratiske organisasjon som han taler til her, og la så vårt ønske om sikkerhet og befrielse spore oss til å holde oss nær til organisasjonen. Med hele en hengiven ektemanns kjærlige glede fryder Jehova seg over sin elskede «kvinne», sin teokratiske organisasjon, på grunn av dens gudfryktige underkastelse og lydighet mot ham midt i en fiendtlig verden. Og han finner hvile i å elske sitt organiserte folk. Han er ikke opphisset, urolig, irritabel og mistenksom, for han legger med glede merke til de umiskjennelige beviser for vår kjærlighet til ham. Det er mer glede i himmelen over én synder som omvender seg enn over ni og nitti selvrettferdige i kristenheten som ikke har noen trang til å angre og omvende seg til Jehova Gud. (Luk. 15: 7, NW) Han har brakt sitt organiserte folk tilbake til sin kjærlighet og har fornyet det i sin kjærlighet. Han er så lykkelig at han synger over dem, roper høyt av glede over dem.
19. Hvilket stort bevis ga han nylig for dette? Hvordan bør vi gjengjelde ham det?
19 For et bevis for dette var ikke den velsignede sammenkomst, «Teokratiets økning», som Jehovas vitner hadde i Yankee Stadion, New York, i 1950! Der ga han sine vitner en sang, ikke bare ved at de sang fra en ny sangbok, men ved å fylle deres munn til overflod mer enn noen gang før med Rikets opphøyde «nye sang». Den ene publikasjonen ble frigitt etter den andre: Den nye verdens oversettelse av de kristne greske skrifter; det utvidede Vakttårnet, den nye innbundne bok «Dette betyr evig liv» både på engelsk og spansk; de nye brosjyrene på engelsk: Kan du få leve evig i lykke her på jorden? Utviklingslæren kontra den nye verden, og Lovligheten av forkynnelsen forsvares og stadfestes, foruten 25 andre trykksaker på l6 forskjellige språk. Denne strøm av åndelige gaver i rask rekkefølge utløste gjentatte gledesrop fra hans forsamlede folk, og siden da roper de ut Rikets budskap som aldri før. Når vi da ser at han fryder seg over sin organisasjon på denne måten, og at han hviler i sin kjærlighet til den, la oss da hver især ikke gi ham noen grunn til engstelse for vår skyld, men la oss holde oss i Guds kjærlighet. Jud. 21.
20, 21. Hva lengtet vi en gang bedrøvet etter? I hvilken henseende kan vi ikke lenger bli vanæret?
20 Det var en tid, ikke bare under hans vitners fangeperiode i den første verdenskrig, men også under de personlige erfaringer hver enkelt av oss gjorde før vi fikk sannheten, at vi lengtet bedrøvet etter at den eneste sanne Gud skulle samle oss til sitt folk, til et folk som helt sikkert var hans. Og nå i «endens tid», da vi står på terskelen til den nye verden, har han samlet oss til sin organisasjon som en oppfyllelse av sitt løfte: «Jeg vil samle dem som sørger for den høytidelige sammenkomsts skyld, de er fra deg, vanære tynger på dem. Se, jeg vil på den tid ta meg av alle dem som plager deg, og jeg vil frelse det som haltet og samle det som var bortdrevet. Og jeg vil gjøre dem til pris og til et navn, de hvis vanære har vært over hele jorden.» — Sef. 3: 18, 19, AS.
21 De synder vi gjorde da vi var under Guds ugunst, holdt oss borte fra hans organisasjon. Det var også på grunn av våre synder at vi ble overgitt til fiendens makt. Fiendens virksomhet holdt oss fanget og forsøkte å hindre oss i å samle oss til Jehovas opphøyde Signal på Sions berg, hvor vi kunne slutte oss sammen og tjene den høyeste Gud i hans tempel i forening med alle hans innvigde tjenere og undersåtter. Men nå har Jehova vist at han er vår konge og frelser ved å fri oss ut fra fiendens makt og bringe oss sammen i høytidelig sammenkomst, sannelig en meget alvorlig og stor anledning. Den vanære å være et atspredt og desorganisert folk, underlagt denne verdens kommando og luner, har han tatt bort fra oss som representerer hans teokratiske organisasjon. Vi kan ikke lenger bli vanæret som en menneskelagd organisasjon, som følger en menneskelig leder. Vi er nå samlet og organisert på en teokratisk måte og har en rettmessig hersker over oss, evighetens konge.
22. Hva holder oss sammen som et udelelig folk?
22 La så bare fienden, som er blitt berøvet sitt bytte, fortsette å forfølge. Vår konge gir oss sitt ord på at når tiden er inne, vil han ta seg av dem som slår oss, vanærer og undertrykker oss. For sitt eget navns skyld vil han gjøre det. Bry dere derfor ikke om det. Fienden kommer aldri mer til å bli i stand til å bryte vår verdensomfattende enhet. Selv om vi er spredt rundt omkring på hele jorden blant de mange nasjoner som ennå eksisterer, er Jehova konge over hele jorden, og han kan være vår felles suverene Hersker uansett hvor vi befinner oss her på kloden. Det som forener oss, er at han er konge over oss. Ved å gi oss sitt ene «rene språk», og ved å sette våre hender i arbeid i sin endrektige tjeneste, og ved å samle oss til konventer og andre forsamlinger, har fredens og enhetens Gud sveiset oss tettere sammen. Gjennom den felles tilbedelse og tro som han har gitt oss ut fra sin ene bok, Bibelen, og gjennom sin ene teokratiske organisasjon, har han støpt oss sammen i den enhet som kjennetegner en ny verdens folk. I vår bevissthet har han prentet inn så dypt at det aldri mer kan viskes ut, at vi er et folk som er atskilt fra denne verden og er Jehovas udelelige folk. Den kjærlighet som han har inngytt oss, virker som et «fullkomment enhetens band», som fienden aldri kan bryte. — Kol. 3: 14, NW.
GJORT TIL ET NAVN OG TIL PRIS
23. Hvilke grunner har vi nå for å sette våre hender i arbeid?
23 Dere holder på med et byggearbeid for den nye verden, som nå står for døren. Dette oppbyggingsarbeidet er den tjeneste som Skaperen av den nye verden har tildelt oss. Dere er pionerer for den nye verden! La alltid den guddommelige oppmuntring lyde for deres ører: «Frykt ikke!» og «La ikke dine hender synke!» Og for noen byggeredskaper den himmelske Far har lagt i hendene på oss, særlig siden den teokratiske sammenkomst i New York i 1950! Meningen med disse redskapene var at de skulle komme i arbeid, at vi skulle bruke dem i full utstrekning. Det arbeidsfeltet vi går ut til, er ikke stedet til å la våre hender synke, og den framtiden som ligger foran oss inntil Harmageddon, er ikke tiden til å la våre hender bli kraftløse, enten det nå er av dovenskap eller av frykt. En ting kan vi være sikker på: tiden er kort! Løft hendene og sett dem i arbeid med full kraft. Bare hvis vi utfører det arbeid Gud har samlet oss til, vil han gi oss en del i oppfyllelsen av sitt dyrebare løfte: «På den tid vil jeg bringe dere inn, og på den tid vil jeg samle dere; for jeg vil gjøre dere til et navn og til pris blant alle jordens folk, når jeg gjør ende på deres fangenskap for deres øyne, sier Jehova.» — Sef. 3: 20, AS.
24. Hvordan har han gjort oss til et navn og til pris blant alle folk?
24 Vi har ikke feigt latt våre hender synke siden han tok oss bort fra vår fangne tilstand i 1919, og derfor har han oppfylt sitt løfte til oss på en vidunderlig måte. I stedet for den vanære som vi engang bar, har han gjort Jehovas vitner til et navn og til pris blant alle folk på jorden. Ikke blant de forherdede verdslige mennesker som latterliggjør oss og lik gjeter avviser Rikets budskap, men blant de gudfryktig innstilte mennesker i alle land som sukker og jamrer over alle de religiøse, politiske, kommersielle og sosiale vederstyggeligheter som finnes i landet, og som lengter etter å komme i et forhold til den eneste sanne Gud som tilfredsstiller deres hjerter. Det er til dem Jehova har sendt sine vitner, som taler et rent språk, et budskap som de sukkende menneskene har erkjent ikke kommer fra denne urene gamle verden, men fra kristendommens Gud, Skaperen av de nye himler og den nye jord. Ivrig og takknemlig tar de imot budskapet, det rene språk, og de gir pris til det navn som hans vitner bærer. De gjør godt mot dem som representerer Jehovas konge Jesus. De søker saktmodighet og rettferdighet og Jehovas gunst, forat de kan bli skjult i sikkerhet på den dag da hans vrede kommer til uttrykk. — Sef. 2: 3.
25. Hvilken handlemåte bør vi derfor følge i framtiden?
25 Dette har allerede hendt med hundretusener. Hvem vet hvor mange andre hundretusener dette ennå skal hende med før Harmageddon-slaget? La det da aldri komme vanære over Jehovas navn på grunn av noe ondt dere selv gjør. La aldri lovprisingen av ham avta eller forstumme på grunn av dovenskap, frykt eller forræderi fra deres side. La deres liv like meget som deres rensede lepper tale et rent språk. Navnene til de onde fiendene som tilhører denne verden, skal råtne, mens Jehovas vitners navn og pris skal leve for evig på evighetens boks lysende blader til Guds ære og opphøyelse. Gå da i gang med det avsluttende arbeid! «La oss ikke holde opp å gjøre det som er rett, for i sin tid skal vi høste, om vi ikke gir opp.» (Gal. 6: 9, NW) Inntil vi høster den fulle andel i opphøyelsen av Jehovas navn i hans seier på Harmageddons slagmark, lyder oppfordringen: «La ikke dine hender synke,» men løft dem alltid i lovprising av ham og hans konge.