være ivrig etter å vitne om det han vet i saken, og ikke holde tilbake opplysninger eller beviser på grunn av familiebånd eller vennskap. Han bør godta utvalgets dom og støtte dets tiltak. — Sak. 13: 3.

Det er også noe annet vi kan lære av dette, nemlig at vi må være meget omhyggelig med å komme med sanne vitnesbyrd. Vi bør ikke la fordommer eller forutinntatte meninger få oss til å komme med falske, forhastede, likegyldige eller unøyaktige vitnesbyrd. Vi må stå til regnskap overfor den store Dommer, Jehova Gud. Vi må huske at ifølge Guds lov til Israel skulle et falskt vitne få den samme straff som han hadde tenkt den han hadde vitnet falskt mot, skulle få. — 5 Mos. 19: 18—20.

Vi kan derfor anvende prinsippene i denne loven i vår tid, nemlig det prinsipp å være nidkjær for det som er rett, for den rene tilbedelse av Jehova og også det prinsipp å være sannferdig og meget forsiktig når vi vitner, for vi står overfor den store Dommer, Jehova, som dømmer oss etter de ord vi taler ved slike anledninger. — Matt. 12: 36, 37.

● Etter at Jehova hadde slått i hjel de førstefødte i Egypt, ga endelig Farao israelittene lov til å forlate landet. Han sa: «Dra av sted! Velsign dessuten også meg.» (2 Mos. 12: 32, NW) Hva mente Farao med dette?

Farao mente akkurat det han sa; han ønsket å bli velsignet. Da han hadde gitt israelittene lov til å dra av sted sammen med alle sine hjorder ønsket han ikke at de og deres leder Moses fortsatt skulle la sine forbannelser hvile over ham og ønske at det måtte gå ham ille. Han var blitt plaget nok. Nå gjorde han endelig det som Israels Gud forlangte av ham. Ettersom israelittene ville ha med seg sine hjorder for å kunne ofre til Gud, ønsket Farao at når han nå lot israelittene ta med seg disse dyrene, så skulle de når de ofret til Jehova, huske å be for Farao og hans folk, slik at de kunne bli helbredet for virkningene av alle de fryktelige plagene som hadde hjemsøkt dem.

Hvorvidt Moses og Aron og israelittene for øvrig tok hensyn til hans bønn og ba til Jehova for ham, er en annen sak. Farao kunne nok spørre om dette, men fortjente han å bli begunstiget på denne måten? Han viste i virkeligheten at han ikke var verdig til å motta en slik velsignelse av Moses og israelittene, for han forherdet sitt hjerte. Dette framgår av det han gjorde etter at han hadde mottatt meldingen om at israelittene tilsynelatende hadde gått i en felle ved Rødehavet, for da mønstret han hele sin hær og satte etter dem for å slå dem i hjel eller jage dem tilbake til slaveriet. Farao fortjente ikke noen velsignelse. — 2 Mos. 14: 5—9.

Opplysninger

Tjenesten på feltet

Jesus Kristus, som er de kristnes største forbilde, satte alltid tilbedelsen av den sanne Gud på førsteplassen i sitt liv. (Matt. 4: 10) Jehovas vitner ønsker å følge Jesu eksempel, og i januar vil de fortsette med å forkynne for sine medmennesker på samme måte som Jesus gjorde. For å hjelpe dem de kommer i kontakt med, til å få en klarere forståelse av Bibelens sannheter, vil de også tilby dem et års abonnement på bladet Vakttårnet sammen med tre brosjyrer for kr. 8,00. Jehovas vitner oppfordrer deg til å delta i dette verdensomfattende arbeidet sammen med dem. Du kan henvende deg til nærmeste menighet av Jehovas vitner eller skrive til oss for å få de nødvendige opplysninger.

Ukentlig studium ved hjelp av «Vakttårnet»

Uken fra 23. januar: Hva setter du på førsteplassen i ditt liv? Side 29.

Uken fra 30. januar: Jehova velsigner dem som setter hans rike på førsteplassen. Side 35.