stilt i begynnelsen av denne artikkelen: Hva betyr uttalelsen: «Herren [Jehova, NW] er vår Gud, Herren [Jehova, NW] er én»?

Sammenhengen viser at Moses nettopp hadde avsluttet sin gjentagelse av De ti bud til «hele Israel». (5. Mos. 5: 1—22) Det første av disse budene krevde at Israel ikke skulle «ha andre guder enn» Jehova. (5. Mos. 5: 7) Da Moses sa at Israels Gud var «én», opponerte han tydeligvis mot to trekk ved de hedenske nasjonenes falske tilbedelse. Hvilke trekk var det?

For det første var disse nasjonene polyteister, det vil si de tilba mange guder. I motsetning til dette hadde Israel bare én Gud, Jehova. Apostelen Paulus ga på en treffende måte uttrykk for dette da han sa: «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det bare én Gud, Faderen.» — 1. Kor. 8: 5, 6.

For det annet var det slik at selv når hedningene tilba én bestemt gud, var denne guden ofte delt opp i utallige enheter, som hver især hadde sine spesielle trekk. Ba’al var for eksempel en enkelt gud, men Bibelen viser at på de forskjellige stedene hadde de forskjellige Ba’al-guder, for eksempel Ba’al-Peor i Moab, Ba’al-Berit i Sikem og Ba’al-Sebub i Ekron. (4. Mos. 25: 3, 5; Dom. 8: 33; 2. Kong. 1: 2—6) I begynnelsen av det 19. århundre skrev orientalisten E. F. C. Rosenmüller om den innvirkning dette hadde på enheten til den guden som ble tilbedt. Han sa: «Ikke bare [tilba hedningene] mange guder, men ved en tåpelig religiøs praksis ble til og med én og samme gud tilbedt som om den ved forskjellige navn var mangfoldiggjort til mange vidt forskjellige guder.»a Når folk på forskjellige steder tilba forskjellige ’Ba’al-guder’, som hver hadde sitt særpreg, var det som om Ba’al var mange guder. Et oppslagsverk fra nyere tid framstiller det på denne måten:

«De mange ’lokale’ beskrivelser av Ba’aldyrkelsen kan sammenlignes med den romerskkatolske tilbedelsen av jomfru Maria. Akkurat som en kan snakke om Notre Dame (Vår Frue) i Paris eller i Lourdes eller i Nord, kan en også snakke om herren [Ba’al] i Sapān eller i Sidon eller i Ugarit, selv om en bare har i tankene forskjellige utgaver av den samme skikkelsen.» — Theological Dictionary, of the Old Testament, bind II (1975), side 186.

Moses sa at i motsetning til denne overtroen var Israels Gud «én». Dette betydde at Jehova var den eneste ene Gud, og han skulle tilbes som én Gud, ikke som en gud som var delt i forskjellige guder med hver sitt særpreg, eller i lokale ’Jehova’er’, slik tilfellet var med «Ba’al-gudene». — Dom. 2: 11; 3: 7; 8: 33.

Ifølge Bibelen nærmer den dag seg med raske skritt da hele menneskeheten vil erkjenne at Jehova er én. Gud sa gjennom sin profet Sakarja angående dette: «Da skal Herren [Jehova, NW] være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren [Jehova, NW] være én og hans navn det eneste.» (Sak. 14: 9) Dette betyr at hele den menneskelige familie vil anerkjenne Jehovas overherredømme. Han vil være den eneste Gud som blir tilbedt. Menneskene vil yte Jehova hellig tjeneste, ikke som om han var en Gud som er delt i utallige guder med hver sitt særpreg, alt etter hvor han blir tilbedt, men som én person som er gjenstand for forent tilbedelse over hele verden. (Se Efeserne 4: 4—6.) Da vil det råde fullstendig enhet over hele jorden om at «Herren [Jehova, NW] er vår Gud, Herren [Jehova, NW] er én».

Ville det være like mange kriger hvis . . .

Under et spesielt møte i FN hvor nedrustningsspørsmål ble drøftet, kom ambassadør Jamil M. Baroody fra Saudi-Arabia med en avvæpnende uttalelse, ifølge en UPI-melding. Han foreslo å begrense hærene til å omfatte menn i alderen fra 40 til 60 år og å ansette mødre i forsvarsdepartementene. Han sa at dette ville bety et stort skritt i retning av nedrustning i Verden, for middelaldrende menn bestemmer seg vanligvis for å forhindre kriger» og ville kanskje tenke seg om to ganger dersom de også måtte delta i dem.