Kapittel 21

Teokratiet seirer over alle nasjoner

 1. Hva opplevde Jerusalem og Oljeberget i år 70 i stedet for oppfyllelsen av det siste kapitlet i Sakarias’ profeti’?

FRA å være et angrepsmål for alle nasjoner til å være et religiøst senter for alle nasjoner — dette er det fengslende temaet i det siste kapitlet i Sakarias’ profeti! En slik storslagen forvandling fant ikke sted med det jordiske Jerusalem i år 70 e. Kr. De føtter som i det året sto på Oljeberget øst for Jerusalem, hvorfra en har utsikt over byen, var føttene til soldatene i den tiende romerske legion, som tilhørte de fire romerske legioner som under general Titus omringet den domfelte byen. Det var ikke slik at halvdelen av byen gikk i landflyktighet, men hele byen og dens tempel ble ødelagt, mens 1 100 000 jøder mistet livet og 97 000 overlevende ble bortført som fanger og spredt like til jordens ender, «til alle folkeslag». (Lukas 21: 20—24) Dette var avgjort ikke en oppfyllelse av den hjertegripende profetien den høyeste Gud uttalte i Sakarias 14: 1—4:

 2. Hvem skulle ifølge Sakarias 14: 1—4 samles mot Jerusalem? Skulle byen ødelegges, og hvis føtter skulle stå på Oljeberget?

² «Se, det kommer en [Jehovas] dag, da det hærfang som er tatt fra deg, skal skiftes ut i din midte, for jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem, og staden skal bli tatt og husene bli plyndret, og kvinnene bli skjendet, og halvdelen av staden skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke utryddes av staden. For [Jehova] skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridd på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så der blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel mot sør.»

 3. Hva siktes det til med de hebraiske pronomenene «deg» og «din», og hvilke spørsmål oppstår i denne forbindelse?

³ Pronomenene «deg» og «din» står i hunkjønn i den hebraiske tekst og sikter derfor til byen. Men det siktes ikke til det jordiske Jerusalem, hverken til det som fantes på Jesu apostlers tid, eller til det som finnes nå i det 20. århundre. Disse guddommelige ordene er rettet til en mer opphøyd by, til «den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem», som den kristne menighet av åndelige israelitter har kommet til. (Hebreerne 12: 22) Men hvordan kan det være tilfelle? Hvordan kan Jehova, hærskarenes Gud, samle alle jordens folk eller nasjoner mot det «himmelske Jerusalem», og hvordan kan denne byen bli inntatt av dem og dens hus bli plyndret, dens kvinner bli skjendet og halvdelen av dens befolkning måtte gå i landflyktighet?

 4. Hva kalte Jesus Jerusalem i sin bergpreken, og hvilken rett ga det jordiske Jerusalem avkall på da han i triumf red inn i byen?

⁴ La oss huske hva fortidens Jerusalem representerte fram til Kristi apostlers tid. Tenk på Jesu ord i Bergprekenen: «I [skal] aldeles ikke . . . sverge, hverken ved himmelen, for den er Guds trone, . . . eller ved Jerusalem, for det er den store konges stad.» (Matteus 5: 34, 35) Fram til år 607 f. Kr. sto «[Jehovas] trone» i Jerusalem. Det var en bokstavelig trone, hvor det satt en salvet etterkommer av kong David, som Jehova hadde inngått en pakt om et evig rike med. Da Jesus, kong Davids åndssalvede etterkommer, i triumf red inn i Jerusalem i år 33, ville byen ikke ha ham som konge. Det jordiske Jerusalem ga derved avkall på sin rett til å ha kong Davids evige Arving som konge på en trone i byen. Byens øverste domstol, Sanhedrinet, sørget for at Jesus Kristus ble henrettet på en pel like utenfor Jerusalems murer. — Matteus 21: 1—43.

 5. Hvorfor skulle Guds løfte om et evig rike i Davids slektslinje ikke slå feil selv om Jesus led en voldsom død?

⁵ Skulle Guds løfte om et evig rike med en konge i Davids slektslinje slå feil fordi Davids åndssalvede, evige Arving led en slik voldsom død? På ingen måte! De vantro jøder, som lot seg lede av sine religiøse hyrder, betraktet Jesus som en falsk Kristus. Men de tok feil, for på den tredje dag gjorde den allmektige Gud i himmelen noe som er umulig for mennesker. Han oppreiste kong Davids evige, virkelige Arving fra de døde, ikke ved å gi ham tilbake det kjødelige legeme som han hadde ofret for bestandig, men ved å gi ham åndelig natur, «guddommelig natur», og ikle ham udødelighet. Dette framgår av den kristne apostelen Peters ord: «Også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» — 1 Peter 3: 18; 2 Peter 1: 4; 1 Korintierne 15: 42—45, 53, 54.

 6. a) Hvem trådte den oppstandne Jesus fram for, og hva gjorde han der? b) Hvordan viste apostelen Peters ord til jødene på pinsedagen at det jordiske Jerusalem hadde mistet retten til å ha Jehovas trone?

⁶ På den 40. dagen deretter fór den forvandlede Jesus Kristus opp fra Oljeberget øst for Jerusalem til de usynlige himler for å tre fram for Jehova Gud, den øverste Dommer, og framstille verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer. Ti dager senere, den 6. sivan i år 33, eller på pinsedagen, brukte Jehova Gud sin Sønn, Jesus Kristus, som nå hadde vendt tilbake til himmelen, til å utgyte den hellige ånd over apostelen Peter og godt og vel 100 andre disipler som var forsamlet i en sal i det jordiske Jerusalem og ventet på å få denne ånd. Dette førte til at apostelen Peter under innflytelse av denne utgytte ånds dynamiske kraft sa til en skare på flere tusen jøder: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» (Apostlenes gjerninger 1: 12—15; 2: 1—36) Disse ordene viste at retten til å ha en trone som representerte Jehova, og som kong Davids evige Arving satt på, hadde gått over fra det jordiske Jerusalem til den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». — Matteus 21: 42—44.

 7. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med oppfyllelsen av Sakarias 14: 2?

⁷ Ingen av jordens nasjoner, hverken den jødiske eller de hedenske, kan avsette Jesus Kristus som konge i det «himmelske Jerusalem». Og ingen nasjon eller sammenslutning av nasjoner kan i bokstavelig forstand innta det «himmelske Jerusalem» og plyndre det. Hvordan kan så profetien i Sakarias 14: 2 anvendes på det «himmelske Jerusalem» og gå i oppfyllelse på det? Hvis den er blitt oppfylt på det «himmelske Jerusalem», hvordan er den da blitt det? Og når har det i tilfelle skjedd?

 8, 9. a) Hvilken tid anvendte Jehova denne profetien på? Når begynte den? Begrunn svaret. b) Hvilken kunngjøring som ble hørt i himmelen, bekreftet dette?

⁸ Vi må i denne forbindelse huske at profeten, Jehova Gud selv, viste at profetien skulle få sin oppfyllelse på en dag som skulle komme, på «[Jehovas] dag». (Sakarias 14: 1) Denne bemerkelsesverdige dagen, Jehovas dag, har allerede kommet. Sakarias 14: 3 forutsier at Jehovas dag er en dag da Jehova vil stride eller kjempe. Denne betydningsfulle dag da Jehova ennå en gang vil gi seg til kjenne for alle nasjonene som en krigsmann, må derfor være den dag som blir kjennetegnet av «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Det stridsspørsmål som denne krigen vil dreie seg om, vil bli avgjort i den verdenssituasjon «som på hebraisk heter Harmageddon». Allerede nå kan vi se at alle de politiske nasjoner blir samlet av djevelske krefter til det sted hvor den uunngåelige konfrontasjon vil finne sted. (Åpenbaringen 16: 13—16) «[Jehovas] dag» begynte følgelig i 1914, det år da «hedningenes tid» eller de «fastsatte tider for folkeslagene» utløp, nærmere bestemt omkring den 4./5. oktober. På dette tidspunkt ble Jehovas messianske rike, Jehovas kristne rike, født i himmelen. Da hørtes følgende kunngjøring i det høye:

⁹ «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» — Åpenbaringen 11: 15.

10. Hva sa de som støttet et verdensherredømme utøvd av Jehova og hans Kristus?

¹⁰ Da hørtes røstene til dem som støtter et verdensherredømme utøvd av vår Herre Jehova og av hans Kristus. De sa: «Vi takker deg, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge. Og hedningene er blitt vrede, og din vrede er kommet, og den tid da de døde skal dømmes, og da du skal lønne dine tjenere profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, de små og de store, og da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.» — Åpenbaringen 11: 16—18; 12: 1—10.

11. Trodde hedningenasjonene at hedningenes tid som forutsagt ville utløpe i 1914, og hva var en viktig årsak til at de inntok en slik holdning?

¹¹ I over tre årtier var nasjonene blitt underrettet om at «hedningenes tid» ville utløpe om høsten i 1914. (Lukas 21: 24) Nasjonene trodde ikke at denne perioden da de hadde uavbrutt herredømme over hele jorden, en periode som hadde vart helt fra år 607 f. Kr., virkelig ville ende i 1914. Hvorfor ikke? Én av grunnene var at kristenhetens presteskap, prestene og predikantene i dens kirker, ikke trodde det og heller ikke forkynte det. De hånte og spottet medlemmene av den salvede levning av åndelige israelitter, de internasjonale bibelstudenter, som henviste til Bibelens tidsregning og erklærte at «hedningenes tid» ville utløpe i 1914, og at det så ville komme en tid med vanskeligheter for nasjonene som ville være uten sidestykke. De begivenheter som har inntruffet siden dette epokegjørende året viser imidlertid tydelig at kristenhetens presteskap tok feil. Hedningenes tid endte virkelig det året.

12. Hva kunne nasjonene ikke angripe direkte? Hva rettet de derfor sitt angrep mot, og hvilken følelse ga de derved uttrykk for?

¹² Trass i alle de vitnesbyrd som begynte å hope seg opp fra 1914 av, ønsket eller valgte hedningenasjonene ikke å tro at den periode da de kunne herske over verden uten å møte motstand fra et messiansk Guds rike, var forbi. De kunne ikke gjøre noe for å oppheve virkningen av det som hadde skjedd i det «himmelske Jerusalem» i det året. De kunne ikke direkte angripe denne usynlige, himmelske by og dens messianske konge, Jesus Kristus. Men de kunne angripe dem som representerte den på jorden. De kunne angripe den salvede levning av «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene». De kunne angripe denne levning av «ambassadører som er stedfortredere for Kristus», og som gjorde nasjonene kjent med at hedningenes tid hadde utløpt i 1914. De kunne angripe denne levning av «Guds arvinger og Kristi medarvinger». (Hebreerne 12: 22, 23; 2 Korintierne 5: 20, NW; Efeserne 6: 20; Romerne 8: 16, 17) Det var nettopp det de krigførende nasjoner gjorde. Åpenbaringen 11: 18 hadde profetisk sagt: «Hedningene er blitt vrede.» De ga uttrykk for sin vrede ved å forfølge den salvede levning.

13. Hvorfor kan en si at nasjonenes angrep på den salvede levning i virkeligheten var rettet mot det «himmelske Jerusalem», og når trodde de at de hadde ’tatt staden’?

¹³ Det nasjonene gjorde imot denne levning av Rikets ambassadører eller Rikets arvinger, som er oppskrevet i himlene, gjorde de i virkeligheten imot det «himmelske Jerusalem», hvor medlemmene av den salvede levning har sitt «borgerskap». (Filippenserne 3: 20, NW) Nasjonene begynte ikke bare å føre krig mot den salvede levning, men også mot alt det den representerte, og det den forkynte. Jehova Gud, den Allmektige, forhindret ikke dette, for han hadde selv forutsagt at det ville skje. (Sakarias 14: 1, 2) Han hadde sagt: «Staden skal bli tatt.» Ble den det? Ja, slik den var representert ved den salvede levning. Mange av den salvede levnings medlemmer ble innesperret i fengsler eller i militærleirer. Og nasjonene følte at de virkelig hadde «tatt» den åndelige by da de i løpet av våren og sommeren 1918 arresterte sju fremtredende medlemmer av den salvede levnings styrende råd og satte dem i et føderalt fengsel i Atlanta i Georgia i USA.a

14. Hadde det som skjedde med det jordiske Jerusalem i 1917, i 1948 og i 1967, noen betydning for oppfyllelsen av Sakarias 14: 1—4? Begrunn svaret.

¹⁴ At byen Jerusalem i Palestina noen måneder tidligere var blitt inntatt av den britiske general Allenby, hvis tropper marsjerte inn i Jerusalem den 10. desember 1917, dagen etter at byen hadde overgitt seg, spilte ingen rolle i forbindelse med oppfyllelsen av Sakarias 14: 2. Det jordiske Jerusalem ble erobret fra de muhammedanske tyrkere, som avgjort ikke tilber den Gud hvis navn er Jehova. Den suverene Herre, Jehova, hadde bestemt at jødenes jordiske Jerusalem skulle bli ødelagt, og han har aldri bemyndiget sitt folk til å gjenoppbygge denne jordiske byen, hverken før eller etter dens ødeleggelse i år 70. Det som virkelig betydde noe for ham, var det høyere Jerusalem, det «himmelske Jerusalem». Med hensyn til det jordiske Jerusalem, som ble gjenoppbygd i det annet århundre av ikke-jødiske eller hedenske hender, kan vi derfor si at det som skjedde med denne byen i 1917, i 1948 eller i 1967, ikke hadde noen betydning for eller noen forbindelse med oppfyllelsen av Sakarias 14: 1—4.

15. Hva fant sted under den første verdenskrig foruten den omtalte fengsling og internering som en oppfyllelse av det innbyggerne i «Jerusalem» ifølge profetien skulle bli utsatt for?

¹⁵ Som nevnt ble noen av medlemmene av den salvede levning, som representerte det «himmelske Jerusalem», innesperret i fengsler og militærleirer under den første verdenskrig. Mange ble dessuten dårlig behandlet og utsatt for pøbelangrep, og mye av deres eiendom ble ødelagt. (Se The Golden Age, nr. 27, for 29. september 1920, artikkelen «’Folkene i fortvilelse’: årsak, advarsel, botemiddel».) Denne ukristne, urettferdige handlemåte og brutalitet svarte til det som var forutsagt i Sakarias 14: 1, 2: «Staden skal bli tatt og husene bli plyndret, og kvinnene bli skjendet.»

16. a) Hvordan gikk noen som forutsagt i landflyktighet? b) Hvordan ble byens «hærfang» i samsvar med profetien delt i den?

¹⁶ Denne forfølgelse førte uten tvil til at mange av den salvede levnings medlemmer forlot levningen, og fienden førte dem på den måten i landflyktighet. Som det var blitt forutsagt: «Og halvdelen av staden skal måtte gå i landflyktighet.» Hva så med den del av profetien som sa: «Det hærfang som er tatt fra deg, skal skiftes ut i din midte»? Det angriperne ønsket, var å berøve den salvede levning den store innflytelse og tiltrekning den øvde på folket til fordel for Guds nyopprettede rike. De gjorde dette ved å forby den litteratur som ble benyttet av levningens medlemmer, og ved å legge hindringer i veien for deres virksomhet som Rikets ambassadører.

17. På hvem oppfyltes ordene om at «resten av folket skal ikke utryddes av staden»?

¹⁷ Til tross for at angriperne på den måten motsto og forfulgte den salvede levning og fordreide kjensgjerningene, var det en trofast del av den salvede levning som nektet å gå i landflyktighet, å vende seg bort fra Guds messianske rike, som nå var blitt opprettet i det «himmelske Jerusalem». Det er denne delen profetien hentyder til med ordene: «Men resten av folket skal ikke utryddes av staden.» Den overlevde således vanskelighetene og prøvelsene under den første verdenskrig, som fiendene benyttet som en anledning til å angripe den salvede levnings medlemmer og berøve dem deres stilling som ambassadører for Jehovas messianske rike.

18. Var nasjonenes samlede angrep under den første verdenskrig det siste angrep som ble foretatt som en oppfyllelse av profetien? Hvilke begivenheter viser hvorvidt det var det?

¹⁸ Vi må imidlertid ikke tro at profetien var blitt fullstendig oppfylt da den første verdenskrig endte, og at det ikke ville komme flere masseangrep fra nasjonenes side. Det «himmelske Jerusalem» var der fremdeles, og på jorden hadde det en hengiven levning av lojale representanter som var blitt betrodd Guds messianske rikes jordiske interesser. Som en kunne vente, var nasjonenes samlede angrep på levningen ikke det siste angrep de ville rette mot det «himmelske Jerusalem» og dets åndelige borgere på jorden. Dette viste seg under den annen verdenskrig fra 1939 til 1945. Denne krigen ga de krigførende nasjoner en utmerket anledning til på ny å gå til angrep, og det med større voldsomhet og i mer omfattende målestokk enn tidligere. Det var nå mer tydelig enn noensinne at denne grusomme krigen mellom jordens nasjoner var en krig om verdensherredømmet som de utkjempet uten å ta hensyn til Jehovas rettmessige overherredømme over jorden. Ved å kjempe om herredømmet over Guds vide jord kjempet nasjonene i virkeligheten imot den himmelske regjering som den suverene Herre, Jehova, hadde opprettet i det «himmelske Jerusalem». Enda en gang var således «hedningene . . . blitt vrede» på levningen.

19. Hva kan sies om angrepet på «staden» under den annen verdenskrig sammenlignet med angrepet under den første verdenskrig, og hvilke planer la det styrende råd fra 1942 av?

¹⁹ Den vold som da ble øvd mot dem som utgjorde levningen av Jehovas kristne vitner, og den undertrykkelse de ble utsatt for, var langt verre enn det de hadde opplevd under den første verdenskrig. Forfølgelsen blusset ikke bare opp mot den salvede levning av åndelige israelitter; den blusset også opp mot de «ti menn» av alle hedningefolkenes tungemål som hadde sluttet seg til den salvede levning av åndelige israelitter i dens tilbedelse i Jehovas åndelige tempel. (Sakarias 8: 20—23) De trofaste inntok fortsatt som kristne en strengt nøytral holdning til denne verdens stridigheter og holdt fast ved Jehovas teokratiske regjering som den eneste rettmessige regjering over hele jorden. Det er bemerkelsesverdig at selv om tusenvis av kristne vitner for Jehova som inntok en kompromissløs holdning i de krigførende land, ble innesperret i fengsler og konsentrasjonsleirer, var det ingen av dem som tilhørte det styrende råd for Jehovas kristne vitner verden over, som ble fengslet. I stedet for å gi etter for press fra fienden og begynne å nedlegge sitt gudgitte arbeid planla det styrende råd fra 1942 av — altså før det ble sluttet fred og De forente nasjoner ble opprettet i 1945 — å bringe vitnesbyrdet om Jehovas messianske rike ut til enda flere steder på jorden.

20. Avgjorde den annen verdenskrig spørsmålet om verdensherredømmet, og hva vil nasjonene ha i tankene når de foretar sitt endelige angrep på den salvede levning?

²⁰ Den annen verdenskrig avgjorde i likhet med den første ingenting. Spørsmålet om verdensherredømmet er på ingen måte blitt avgjort, men det skaper fortsatt spenning mellom supermaktene. De gjør fremdeles opprør mot Jehovas, den universelle Overherres, verdensherredømme. De er vrede på dem som forkynner og gjør seg til talsmenn for den store Teokrats, Jehovas, overherredømme ved det messianske rike. Det er ikke kristenhetens kirkesamfunn, men Jehovas teokratiske, kristne vitner som gjør dette! Den tid vil derfor snart komme da alle nasjoner som deltar i den internasjonale kappestrid om verdensherredømmet, vil treffe den avgjørelse at Jehovas kristne vitner ikke har noen rett til å være på jorden. De vil åpent forkaste alt som minner om Guds herredømme, og ødelegge hele den religiøse kristenhet og alle religionssamfunn i den hedenske verden. Deretter vil de rette et endelig, avgjørende angrep mot de kristne vitner for den suverene Herre, Jehova. Vil deres anstrengelser bli kronet med hell denne gang?

OLJEBERGET REVNER TVERT OVER

21. Hvilken sjanse til å overleve vil den salvede levning og dens medarbeidere da ha?

²¹ Hvilken sjanse har den salvede levning og de som sammen med den forkynner Jehovas messianske rike, til å overleve når nasjonene, som er i besittelse av atomvåpen, går til et samlet angrep på dem? De har den «sjanse» som Guds profetiske Ord gir dem. Hvilken «sjanse» er det? Profetien sier:

22. Hva skulle ifølge Sakarias 14: 3—5 skje med Oljeberget?

²² «For [Jehova] skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridd på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så der blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel mot sør. Og I skal fly til dalen mellom mine fjell, for dalen mellom fjellene skal nå like til Asel; I skal fly som I flydde for jordskjelvet i Judas konge Ussias’ dager. Da skal [Jehova] min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud.» — Sakarias 14: 3—5.

23. Hvilken profeti i Daniels bok kan vise oss hvordan det symbolske «Oljeberget» revner tvert over?

²³ Ettersom Jerusalem her er et symbol (på det «himmelske Jerusalem»), må «Oljeberget» også være et symbol. Hvordan vil så det som Oljeberget symboliserer, «revne tvert over» og bli til to fjell, «mine fjell», som Jehova sier? En profet som Sakarias muligens kjente personlig i det gamle Babylon, forteller om en profetisk drøm som viser hvordan dette vil skje. Omkring år 605 f. Kr. hadde Babylons konge en drøm om en billedstøtte som lignet et menneske. Den besto av fire metaller og av leir og var et bilde på den ubrutte rekken av verdensmakter fra Babylon og helt fram til den angloamerikanske verdensmakt og alle de andre politiske makter som finnes i vår tid. Et stykke unna ser kongen deretter et stort fjell. En stein blir revet løs fra det, men ikke med menneskehender. Og uten at den blir kastet av en menneskehånd, setter den seg i bevegelse og farer av sted med stor fart. Farer den ut i verdensrommet? Nei, den farer av sted mot billedstøtten av metall som representerer det verdensherredømme som blir utøvd av de politiske verdensmakter. Med bemerkelsesverdig treffsikkerhet rammer den billedstøtten på dens føtter, som er dels av jern, dels av leir. Men i stedet for at den selv blir slått i stykker ved sammenstøtet med disse føtter, er det — tro det eller ei — den som knuser dem. Hele billedstøtten faller over ende. Hva skjer så? Dette:

Da knustes på én gang både jernet, leiret, kobberet, sølvet og gullet, og det ble som agner fra treskeplassene om sommeren og vinden tok det så det ikke fantes spor etter det. Men steinen som rammet bildet, ble til et stort fjell, som fylte hele jorden.» — Daniel 2: 1, 31—35.

24. Hvordan tydet Daniel drømmen for kong Nebukadnesar?

²⁴ Nå er det bare to fjell igjen — det store fjellet som fyller hele jorden, og det opprinnelige fjellet som ligger et stykke borte fra jorden og følgelig ikke hører den til. Dette utfall vil jordens framtidige innbyggere bli berørt av som en oppfyllelse av denne symbolske drømmen. Hva betyr det? La oss høre hvordan Daniel tyder drømmen for kong Nebukadnesar av Babylon:

Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig, for du så jo at en stein ble revet løs fra fjellet, men ikke med hender, og knuste jernet, kobberet, leiret, sølvet og gullet. Den store Gud har kunngjort kongen hva som skal skje i framtiden, og fast står drømmen, og troverdig er dens uttydning. — Daniel 2: 36—45.

25. Hva er det opprinnelige fjell et bilde på, og hva er det fjell som steinen ble til, et bilde på?

²⁵ På grunn av denne ’troverdige’ inspirerte uttydning vet vi at det fjell som steinen ble til, og som fylte hele jorden, var et bilde på et evig rike. Det fjell som steinen ble revet løs fra, «men ikke med hender», må følgelig også være et bilde på et evig rike. Ettersom det er «himmelens Gud» som oppretter det rike over hele jorden «som i all evighet ikke skal ødelegges», er det opprinnelige fjell som «steinen» ble revet løs fra, et bilde på Guds universelle rike. Det er et bilde på hans teokratiske styre. Det fjell som vokste fram av steinen, og som ble til det eneste fjell på jorden, er et bilde på Guds Sønns, Jesu Kristi, messianske rike, som vil være det eneste rike som utøver herredømme over jorden, når «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, har gjort ende på de menneskelagde riker, som er underlagt Djevelens kontroll, i den nåværende tingenes ordning. (Åpenbaringen 16: 14—16) Det vil således være to symbolske «fjell», to riker, som vil utøve herredømme over hele jorden, nemlig det rike som tilhører den store Teokrat, den suverene Herre, Jehova, og det rike som tilhører hans Messias, Jesus. På den måten vil Jehova når han igjen utøver sitt universelle overherredømme, benytte sin Sønns rike som sitt redskap.

26. Hva er Oljeberget et bilde på før det blir delt, og hvilket forhold er det mellom det og det «himmelske Jerusalem»?

²⁶ Den profetien som Gud uttalte gjennom Sakarias angående «den dag», svarer til den profetiske drømmen som Daniel tydet. Oljeberget øst for det jordiske Jerusalem er derfor mens det ennå er helt, et bilde på den suverene Herres, Jehovas, universelle rike. Akkurat som Oljeberget har en høyde på 903 meter og således rager mer enn 120 meter over Jerusalem, behersker Jehovas universelle rike det «himmelske Jerusalem» og benytter det som et teokratisk redskap. — Hebreerne 12: 22.

27. Hvorfor er det at Oljeberget revner ikke et bilde på at Jehovas universelle rike kommer i strid med seg selv?

²⁷ Guds universelle rike kommer aldri i strid med seg selv. (Matteus 12: 25, 26) Det er ikke det som blir framstilt ved at Oljeberget revner «tvert over». Jehova handler ikke i strid med sitt eget overherredømme når han oppretter sin Sønns messianske rike. Hva er så det at Oljeberget revner, et bilde på, og når finner dette sted?

28. Er det at fjellet revner, et bilde på at Jehovas overhøyhet og overherredømme blir delt? Hva er så det at fjellet revner «tvert over», et bilde på?

²⁸ Det er ikke et bilde på at Jehovas overhøyhet eller hans universelle overherredømme blir delt. Han vil alltid være den høyeste Gud og universets Overherre. I samsvar med den profetiske drømmen som blir tydet i Daniel 2: 44, 45 er det at fjellet øst for Jerusalem revner, et bilde på at Jehova oppretter et rike som er underlagt og støtter hans eget, universelle rike, ettersom det opprettes over et område som har gjort opprør, slik at Jehova ikke kan handle med det direkte. Dette riket tilhører en som er født i kong Davids jordiske slektslinje, og han er i likhet med Melkisedek både konge og prest. Riket hersker følgelig ikke bare over kong Davids jordiske område, men over hele jorden. — Salme 110: 1—4; Hebreerne 5: 10 til 8: 1; Apostlenes gjerninger 2: 34—36.

29. Hva slags rike blir frambrakt ved at fjellet revner, når skjedde dette, og hvorfor da?

²⁹ Det blir således frambrakt et rike som tilhører Guds enbårne Sønn, og som eksisterer ved siden av og er underlagt Guds, Faderens, rike. Og ettersom dette sekundære rike har tilknytning til Davids jordiske rike, må det ta hensyn til hedningenes tid på 2520 år som Davids rike ble underlagt. Dette sekundære rike med Guds Sønn, Messias, som konge ble følgelig først opprettet da hedningenes tid utløp i 1914. — Lukas 21: 24; Daniel 4: 16, 23—25; Hebreerne 10: 12, 13.

30. Hvordan omtaler Gud de to fjellene som oppstår som følge av at Oljeberget revner, hva er hvert enkelt fjell et bilde på, og hva kan sies om disse fjellenes forhold til hverandre?

³⁰ Det forklarer hvorfor Jehova omtaler de to fjell som ble til ved at Oljeberget revnet, som «mine fjell». (Sakarias 14: 5) Ifølge Bibelen må fjellet i nord være et bilde på Jehovas universelle rike og fjellet i sør et bilde på hans Sønns messianske rike. (Salme 75: 7, 8, NW) At dette «fjell» eller rike som nylig er blitt frambrakt, er underlagt Jehovas universelle rike og ikke er i opposisjon til det, framgår av 1 Korintierne 15: 25—28, hvor det sies:

For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden; for han har lagt alt under hans føtter. Men når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han er unntatt som har underlagt ham alt; men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.

31. a) Hvordan viser profetien at begge riker fortsatt er underlagt Jehova? b) Hva betyr det at Jehovas «føtter» står der, og hvem er den fremste av dem som kommer sammen med ham?

³¹ At begge rikene fra begynnelsen av er underlagt den suverene Herre, Gud, framgår av denne erklæringen: «På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst.» Og når det symbolske fjell revner slik at den ene halvdel viker mot nord og den andre halvdel mot sør, blir Jehovas føtter stående på begge fjellene, «mine fjell». Som en parallell til det at Oljeberget lå over 100 meter høyere enn fortidens Jerusalem, befinner den høyeste Gud, Jehova, seg således på et gunstig utsiktspunkt og kan se hvordan det går med det «himmelske Jerusalem» hva dets interesser på jorden angår. Når Jehova, symbolsk talt, setter sine føtter på Oljeberget, betyr det at han har kommet. Som profetien sier: «Da skal [Jehova] min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud.» Den fremste av hans «hellige» i himmelen er naturligvis hans syndfrie Sønn, Jesus Kristus, som han gjør til konge over det sekundære «fjell» eller rike. (Sakarias 14: 5) Disse «hellige» utgjør Jehovas eksekusjonsstyrker.

32. a) Hva blir dannet som følge av at fjellet revner, og hvem flykter dit? b) Hva nyter flyktningene der godt av?

³² «Der blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel mot sør. Og I skal fly til dalen mellom mine fjell, for dalen mellom fjellene skal nå like til Asel; I skal fly som I flydde for jordskjelvet i Judas konge Ussias’ dager.» (Sakarias 14: 4, 5) Når dette skjer, flykter ikke den hjemvendte levning av Jehovas folk i panikk, for å «gå inn i fjellkløftene og i berghulene», og de sier ikke til fjellene og hamrene: «Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede!» (Esaias 2: 20, 21; Åpenbaringen 6: 15, 16) De flykter til Guds beskyttende foranstaltning, til den veldige dalen mellom ’hans fjell’, som er beskyttet i nord og i sør av det symbolske Oljebergets to halvdeler. Ja, de flykter til stedet under Jehovas føtter. Denne dalen hvor Guds beskyttelse kunne oppnås, strakte seg like fra Kedron-dalen, som lå utenfor Jerusalems østlige mur, til Asel i øst, og det var rikelig med plass til flyktninger i den.

33. Når begynte levningens flukt? Hvilken flukt som blir beskrevet i Åpenbaringen, kapittel 12, har den en viss tilknytning til, men hvorfor er levningens flukt mer langvarig?

³³ Nå i det 20. århundre begynte de som utgjorde den utfridde levning av åndelige israelitter, å flykte etter at de var blitt utfridd av Babylon den store og av dens politiske og militære forbundsfellers hånd om våren i 1919. I Åpenbaringen 12: 1—14 fortelles det at Guds himmelske «kvinne» flyktet ut i ørkenen etter det messianske rikes fødsel og krigen i himmelen, da Djevelen og hans engler ble kastet ned, og denne flukt har en viss tilknytning til den flukt den salvede levning har foretatt på jorden fra 1919 av. Men kvinnens flukt er ikke den samme som levningens flukt; hennes flukt og hennes opphold i ørkenen borte fra ’dragens åsyn’ varer bare i 1260 dager eller i tre og en halv profetisk «tid». Hennes flukt faller delvis sammen med den flukt den salvede levnings medlemmer må foreta, de som utgjør «de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd». (Åpenbaringen 12: 17) Men alle de innvigde, døpte personer som blir en del av den salvede levning, hadde ikke flyktet da kvinnens 1260 dager hadde endt. Levningen befinner seg fremdeles i denne symbolske «dalen», under Jehovas universelle rikes og hans Sønns messianske rikes beskyttelse.

34. Når oppfylles den delen av profetien som sier at Jehova skal dra ut og stride som han før har stridd på kampens dag?

³⁴ Når oppfylles så denne delen av profetien: «For [Jehova] skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridd på kampens dag»? (Sakarias 14: 3) Det skjedde ikke i 1914, da hedningenes tid utløp, selv om opprettelsen av det messianske rike var et skritt i den retning. Jehova, hærskarenes Gud, har imidlertid fastsatt et tidspunkt da han vil gå til krig mot de nasjoner som angriper hans ’himmelske Jerusalems’ representanter på jorden. Disse hedningenasjoner (som også innbefatter kristenhetens nasjoner) rettet et ondsinnet angrep mot den salvede levning under den første verdenskrig og deretter et voldsommere og mer omfattende angrep under den annen verdenskrig. Deres endelige angrep, som fortsatt hører framtiden til, blir imidlertid nå planlagt, og det vil bli foretatt under ledelse av «Gog i Magogs land». (Esekiel 38: 1 til 39: 5) Jehova, hærskarenes Gud, vil da gjøre dette til deres siste angrep, og han vil da vise seg som en større Krigsmann enn han har gjort på noen «kampens dag» i gammel tid.

KAMPEN OG VIRKNINGENE AV «DEN DAG»

35. Hvordan forutsier Jehova at denne dagen vil bli den mørkeste dag de angripende nasjoner har opplevd, og hvordan blir det vist at fiendenes ting som er i bevegelse, vil stanse?

³⁵ Den dag da Jehova kjemper mot de angripende nasjoner, vil bli den mørkeste dag de har opplevd. Han forutsier dette idet han sier: «På den dag skal lyset bli borte; de herlige himmellys skal formørkes.» (Sakarias 14: 6) «Og det skal skje på den dag at det ikke skal vise seg å være noe kostelig lys — tingene vil stivne.» (NW) «Og det skal skje på den dag at det ikke skal være noe lys, men kulde og is.» (Lamsa, syrisk) Det vil ikke skinne noe himmelsk lys på dem som et uttrykk for Guds gunst og kjærlige varme. Den moderne vitenskaps kunstige lyskilder vil ikke spre Guds mishags mørke. Ting som er i bevegelse, vil stanse, som stivfrosne av kulde. Dette får oss til å tenke på de spørsmålene Jehova stilte patriarken Job: «Er du kommet til forrådskammerne for snøen, og har du sett forrådshusene for haglet, som jeg har oppspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag? Av hvis liv er vel isen gått fram, og himmelens rim — hvem fødte det?» (Job 38: 22, 23, 29) Jehova har naturkreftene til sin rådighet når han kjemper.

36. Hvordan taler Jehova gjennom profeten Esaias om det mørke som vil være under den ’store trengsel’ for Babylon den store, og hva varsler et slikt mørke?

³⁶ I forbindelse med at det kommer til å bli mangel på lys og varme på den dag, sier Jehova, hærskarenes Gud, angående den ’store trengsel’ som vil ramme hele Babylon den store, som er en fiende av det «himmelske Jerusalem»: «Se, [Jehovas] dag kommer, fryktelig og full av harme og brennende vrede, for å gjøre jorden til en ørk og utslette dens syndere; for himmelens stjerner og dens strålende stjernebilder skal ikke la sitt lys skinne; solen er mørk når den går opp, og månen skinner ikke.» (Esaias 13: 9, 10) Når Jehova, hærskarenes Gud, fullbyrder sine ugunstige dommer over sine fiender, vil det være som om hverken solens varme lys eller månens kalde lys er å se. Et slikt mørke varsler ødeleggelse!

37. Hvordan vil denne dagen være en bemerkelsesverdig dag, slik det blir forutsagt i Sakarias 14: 7?

³⁷ Hvordan vil denne dagen, som er kald og mørk for dem som angriper det «nye Jerusalem», være for Jehova, hærskarenes Gud, og hans teokratiske organisasjon? Jehova viser det når han sier: «Og det skal komme én dag —  [Jehova] kjenner den — det skal hverken være dag eller natt; men mot aftens tid, da skal det bli lys.» — Sakarias 14: 7.

38. Hvordan vil denne tidsperioden da det hverken er dag eller natt, bli lys mot aftenstid, og for hvem vil den bli det?

³⁸ Betyr dette at det vil bli en dag på 24 timer med svakt lys, med skumring? Nei, ikke for Jehova, hærskarenes Gud, og hans «himmelske Jerusalem» og heller ikke for det ’himmelske Jerusalems’ representanter på jorden eller for alle dem som har flyktet til den ’store dalen’ mellom Jehovas to «fjell». Det betyr i stedet at det blir en periode som ikke er oppdelt i dag og natt. Selv på den tid da mørket normalt ville falle på, vil det ikke bli mørkt, men være lyst. Det vil være lyst i hele perioden. Mens de angripende nasjoner opplever et dødbringende mørke, vil altså Jehovas trofaste tilbedere på jorden hele tiden nyte godt av det lys som er et uttrykk for hans gunst og godkjennelse, akkurat som fortidens egyptere under den niende plagen ble rammet av et tykt mørke i tre dager, mens det ’var lyst der Israels barn bodde’. (2 Mosebok 10: 23) På denne «dag» lar Jehova et voksende lys skinne for sine lojale tilbedere ved å øke deres forståelse av hans inspirerte, skrevne Ord. — Ordspråkene 4: 18.

39. Hvorfor er dette i særlig grad Jehovas dag og hva vil dagen medføre i forbindelse med det universelle stridsspørsmål som har vært diskutert i nesten 6000 år?

³⁹ Det vil i sannhet bli en strålende dag for Jehova, hærskarenes Gud, for den seier han kroner den med, vil føre til at hans universelle overherredømme blir hevdet. Hver eneste del av skaperverket, også vår lille jord, vil være underlagt hans overherredømme. Hans navn, som allerede er «opphøyd», vil nå nye høyder av universell berømmelse. (Salme 148: 13; Esaias 12: 4) Hans eget, personlige navn vil for evig være forbundet med det hebraiske navnet Harmageddon, den verdenssituasjon hvor han har utkjempet og vunnet den største av alle kriger, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Jehova, hærskarenes Gud, vinner denne enestående seier ved hjelp av sitt messianske rike, som styres av hans himmelske Sønn, som han har gjort til «kongers konge og herrers herre». (Åpenbaringen 16: 6; 19: 11—21) Denne uforlignelige dag tilhører med rette ham, for på den og ved hjelp av den avgjør han en gang for alle det flere tusen år gamle stridsspørsmålet om det universelle overherredømme til sin fordel. Den beryktede opprører som for nesten 6000 år siden reiste dette spørsmålet, Satan Djevelen, er den som taper. Og etter at hans jordiske styrker har tapt i Harmageddon, blir han og hans demoner kastet i avgrunnen. — Åpenbaringen 20: 1—3.

40, 41. Hvilke velsignelser vil bli Jehovas tilbedere til del etter at Satan og hans demoner er blitt kastet i avgrunnen, slik det blir forutsagt i Sakarias 14: 8—11?

⁴⁰ Hvilke store velsignelser vil ikke bli menneskeheten til del under de 1000 år da Satan Djevelen og hans demoner er bundet med lenker i avgrunnen! Den seierrike Gud forteller selv i profetiske vendinger om hva denne seierens «dag» vil bringe:

⁴¹ «Og på den dag skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdel av dem til havet i øst og den andre halvdel av dem til havet i vest; både sommer og vinter skal det være så. Da skal [Jehova] bli konge over hele landet; på den dag skal [Jehova] være én, og hans navn ett. Og hele landet, fra Geba til Rimmon sønnenfor Jerusalem, skal bli som den øde mark [som Araba-sletten, SSH], og det [byen, SSH] skal heve seg høyt og trone på sitt sted, like fra Benjamin-porten til det sted hvor den forrige port var, til Hjørneporten, og fra Hananels tårn til kongens vinperser. Og folket skal bo der, og der skal aldri mer lyses bann over det; Jerusalem skal ligge der trygt.» — Sakarias 14: 8—11.

«LEVENDE VANN» FOR HELE MENNESKEHETEN

42. Hva var «havet i øst» og «havet i vest» i forhold til det jordiske Jerusalem, og hva er hvert av disse havene et bilde på?

⁴² I forbindelse med det jordiske Jerusalem, som dette profetiske bildet i Sakarias’ bok er basert på, er «havet i øst» Salthavet eller Dødehavet, og «havet i vest» er Det store hav eller Middelhavet. Begge disse havene blir her brukt på en symbolsk måte, tydeligvis som et symbol på folkeslag, tilsvarende det vi leser om i Åpenbaringen 17: 15. Dødehavet er det laveste sted på jorden. Dets overflate ligger 394 meter under Middelhavets overflate, og det finnes hverken fisk eller planteliv der. Det er derfor et godt bilde på de utallige, døde mennesker som befinner seg i sheol eller hades, menneskehetens felles grav. Middelhavet derimot ligger høyere, og der finnes det mengder av fisk og et rikt planteliv. Det er derfor et godt bilde på den ’store skare’ av Jehovas tilbedere som nå har sluttet seg til den salvede levning av det åndelige Israel, og som får overleve den ’store trengsel’ sammen med levningen. (Åpenbaringen 7: 9—15) De som tilhører denne ’store skare’, har arvet synd, ufullkommenhet og dødens fordømmelse fra vår første jordiske far, Adam. De trenger å bli befridd for dette handikap for å kunne leve evig i Guds nye tingenes ordning. — Romerne 5: 12.

43. I hvilke andre syner tales det om vann som svarer til det vann som strømmer mot øst og mot vest, og hva er dette vann således et bilde på?

⁴³ Begge de symbolske havene vil trenge de «levende vann» som vil velle fram, ikke fra det jordiske Jerusalem i Midt-Østen, men fra det «himmelske Jerusalem», som er setet for Jehovas elskede Sønns, Jesu Kristi, messianske rike. Dette symbolske «levende vann» er ikke bare friskt, rennende vann som en kan slokke tørsten med, men vann som gir liv til dem det veller fram til. Akkurat som det vann som gikk ut fra templet i Esekiels syn, frambrakte liv og sunnhet i Dødehavet og fikk det til å vrimle med fisk der, vil de «levende vann» som strømmer østover og vestover fra det «himmelske Jerusalem», gi liv til menneskene på jorden. (Esekiel 47: 1—12) Disse «levende vann» kan også sammenlignes med den «elv med livsens vann» som den kristne apostelen Johannes fikk se i synet av det nye Jerusalem. (Åpenbaringen 21: 2 til 22: 2) De er følgelig et bilde på alle de foranstaltninger Jehova har truffet for at hele menneskeheten skal kunne oppnå evig liv gjennom hans Messias, Jesus, som en gang ble ofret, men som nå hersker som konge, foranstaltninger som vil bli gjort tilgjengelige i de 1000 år da Jesus Kristus hersker over hele jorden. — Åpenbaringen 14: 1; 20: 4—6, 13, 14.

44. a) Hva vil det vann som strømmer ut i det symbolske Dødehavet, bringe dem som havet er et bilde på? b) Hva vil vannet bringe dem som blir billedlig framstilt ved Middelhavet, og hvor lenge vil de måtte drikke av det?

⁴⁴ De «levende vann» som strømmer mot øst, tydeligvis gjennom den ’store dalen’ mellom de to fjellene, og ned til Dødehavet, bevirker at de døde blir oppreist til en bevisst tilværelse her på jorden. «En oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige,» sa apostelen Paulus. (Apostlenes gjerninger 24: 15; Johannes 5: 28, 29) De «levende vann» som strømmer vestover, til Middelhavet, bevirker, billedlig talt, en utfrielse av dødens fordømmelse og den synd og ufullkommenhet og de svakheter som menneskene har arvet fra synderen Adam. Hvis menneskene fortsatt var beheftet med slike ting, ville de dø, for bare de som er absolutt fullkomne, vil bli rettferdiggjort og oppnå evig liv på en paradisisk jord. Derfor har den ’store skare’ av Jehovas lojale tilbedere som overlever den ’store trengsel’ som gjør ende på denne tingenes ordning, behov for de «levende vann». På lignende måte vil de mennesker som blir sammenlignet med Dødehavet, og som får en oppstandelse fra de døde, i begynnelsen være likestilt med den ’store skare’ av dem som overlever. De vil fortsatt være underlagt den nedarvede synd og ufullkommenhet og dødens fordømmelse. De trenger også å drikke av de «levende vann».

45. Hva vil de som blir billedlig framstilt ved havet i øst og havet i vest ha anledning til ettersom vannet veller fram både sommer og vinter? Hva vil det endelige resultat bli, slik det blir vist i Åpenbaringen 20: 14?

⁴⁵ «Både sommer og vinter skal det være så.» (Sakarias 14: 8) De «levende vann» blir altså ikke berørt av noen tørr, regnfattig årstid, men veller fram hele året rundt, og vannstanden vil ikke synke. I alle de 1000 år Kristus hersker over menneskeheten, vil de fortsette å velle fram, til gagn for alle de gjenløste døde og alle dem som lever på den paradisiske jord. Alle på jorden vil således kunne fortsette å drikke inntil de er blitt helbredet og igjen har oppnådd menneskelig fullkommenhet uten sykdommer og skrøpeligheter, en fullkommenhet lik den Adam hadde da han ble skapt i Edens hage. Når alle i havet i øst og alle i havet i vest har oppnådd denne herlige tilstand ved lojalt å adlyde det messianske rike, vil bildet i Åpenbaringen 20: 14 være oppfylt: «Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.» For en velsignelsesrik foranstaltning som er tilveiebrakt gjennom det «himmelske Jerusalem»!

46. Hvordan blir opphøyelsen av det «himmelske Jerusalem» framstilt ved det som skjer med det jordiske Jerusalem og landet omkring det, og hva er det som fører til at det himmelske Jerusalem på den måten blir opphøyd?

⁴⁶ Det «himmelske Jerusalem» vil da være opphøyd. Det vil ikke lenger være som et jordisk Jerusalem som er blitt tatt og plyndret av angripende nasjoner, og hvis befolkning er blitt redusert til halvdelen ved at dets innbyggere har måttet gå i landflyktighet. (Sakarias 14: 1, 2) Det vil få erfare oppfyllelsen av det profetiske bilde som viser at «hele landet» rundt det jordiske Jerusalem sank og ble lik Araba, den sprekkedalen som Jordan-elven flyter gjennom på sin vei til Dødehavet, mens Jerusalem som en kontrast til det blir hevet. I samsvar med dette bildet vil det «himmelske Jerusalem» bli opphøyd som følge av Jehovas strålende seier over de angripende nasjoner og bli hovedstaden i det himmelske, messianske rike. På denne måten vil det heve seg høyt over jorden, som Riket hersker over. Dette messianske rike er således hedningenasjonenes menneskelagde, jordiske riker langt overlegent. Når jorden blir underlagt denne høyere regjering, vil det derfor være som om «hele landet» synker og blir som sprekkedalen, «som Araba-sletten, fra Geba til Rimmon, sør for Jerusalem». — Sakarias 14: 10, SSH.

47. Hvordan vil det «himmelske Jerusalem» som en oppfyllelse av profetien i Sakarias 14: 11 «ligge der trygt»?

⁴⁷ Den himmelske hovedstaden, det «himmelske Jerusalem», vil bli som det tidligere, jordiske Jerusalem med dets beskyttende murer, dets velkjente porter, dets tårn og kongelige vinperser. Det vil ikke hvile noen forbannelse fra Gud over det «himmelske Jerusalem», det skal ikke «lyses bann» over det, for dets innbyggere vil ikke handle troløst. (Åpenbaringen 22: 3, Sakarias 14: 11) Den himmelske hovedstaden vil bli fylt med innbyggere. Hele «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene» vil være der, alle de 144 000 åndelige israelitter som vil være forent i det himmelske rike sammen med den herliggjorte Messias, Jesus, Jehova Guds Sønn. (Hebreerne 12: 22, 23; Åpenbaringen 7: 4—8; 14: 1—4; 20: 4—6) De vil bo trygt inne i byen, som bak murer.

48. Hva er det de angripende nasjoner utfordrer, hva vil de lære, og hva vil resultatet bli for hele jorden?

⁴⁸ De angripende nasjoner på jorden utfordret den høyeste Guds rike, hans universelle overherredømme. Men til slutt lærte de at hans overherredømme var virkelig — noe som førte til at de selv ble ødelagt. De vil ikke lenger komme til å utøve noe herredømme over jorden under Djevelens ledelse. Følgende profeti vil i stedet bli oppfylt: «Da skal [Jehova] bli konge over hele landet [jorden, SSH]; på den dag skal [Jehova] være én, og hans navn ett.» — Sakarias 14: 9.

JEHOVA, KONGEN, SKAL «VÆRE ÉN, OG HANS NAVN ETT»

49. a) Hva vil det bety for menneskene at de da har en konge? b) Hvordan vil da ’kongedømmet over verden være tilfalt vår Herre og hans salvede’ og hvordan vil forholdene på jorden være under dette rikes styre?

⁴⁹ Hva annet vil dette bety for menneskeheten enn enhet ja, enhet over hele jorden blant alle dens innbyggere! Én konge «over hele jorden» — Jehova, universets Overherre! Men akkurat som kong David representerte Jehova da han satt på tronen i det jordiske Jerusalem, vil kong Davids evige Arving, Messias, Jesus, representere Jehova i det «himmelske Jerusalem» når han hersker over den gjenløste menneskehet i 1000 år. På den måten blir det under vår ’Herres og hans salvedes’ kongedømme at menneskene — både de som har overlevd, og de som er blitt oppreist fra de døde — får anledning til å oppnå evig liv i fullkommenhet på en jord som er blitt forvandlet til et paradis som langt overgår de vakre parker og hager som en i dag finner på jorden. — Åpenbaringen 11: 15.

50. Hvordan vil Jehova da «være én»?

⁵⁰ Profeten Moses sa i 1473 f. Kr.: «Hør, Israel! [Jehova] vår Gud, [Jehova] er én. Og du skal elske [Jehova] din Gud.» Slik vil det også være på den «dag» som nå står for døren: «[Jehova] [skal] være én.» Den regjerende konge, Messias, Jesus, vil støtte og holde fast ved tilbedelsen av denne høyeste Gud, for da en jødisk skriftlærd for 1900 år siden spurte ham: «Hvilket bud er det første av alle?», svarte Jesus: «Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt.» (5 Mosebok 6: 4, 5; Markus 12: 28—30) Kristenhetens ukristne lære om en treenighet som består av «Gud Fader, Gud Sønn og Gud den Hellige Ånd», vil bli forkastet av hele den opplyste menneskehet som en gudsbespottelig, hedensk løgn.

51. Bærer noen skapning Guds navn i dets usammensatte form, og hvordan blir dette navnet skrevet i de hebraiske skrifter?

⁵¹ Og akkurat som Jehova er én, noe som er stikk i strid med den selvmotsigende læren om «Treenigheten i enheten», så vil også hans navn være ett. Ingen i hele skaperverket bærer dette navnet i dets usammensatte form.b Det forholder seg slik som han sa gjennom profeten Esaias: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» (Esaias 42: 8) Da profeten Moses skrev dette guddommelige navn, benyttet han fire hebraiske konsonanter og ingen vokaler, idet han skrev יהוה (JHVH). Dette navnet på fire bokstaver (tetragrammet) forekommer 6961 ganger i de inspirerte hebraiske skrifter fra 1 Mosebok til Malakias’ bok.

52. Hvordan vil Jehovas navn på «den dag» være «ett» hva uttalen av det angår?

⁵² Den nøyaktige uttalen av dette navnet er ikke kjent i vår tid. Av den grunn uttales det på forskjellige måter bare på norsk, og hvis en går til andre ikke-hebraiske språk, varierer uttalen av tetragrammet betraktelig. Men på «den dag», når Jehova hersker ved Messias, vil han åpenbare den nøyaktige uttale av det, akkurat som han gjorde for Moses. Da vil det hellige navn bare bli uttalt på én måte av alle som bor på jorden. Dette vil skje ved at alle mennesker igjen kommer til å tale det samme språk.

53. På hvilken annen måte vil Jehovas navn være «ett» i samsvar med at det forekommer fra først til sist i Bibelen?

⁵³ Det at det hellige navn skal være ett, innebærer imidlertid mer enn at det skal uttales på samme måte over hele jorden. Dette navnet, som blir brukt så mange tusen ganger helt fra 1 Mosebok 2: 4 og til Åpenbaringen 19: 6, hvor gledesropet «halleluja» forekommer, er i seg selv tilstrekkelig i alle de forbindelser hvor Gud nevnes eller omtales. Dette ene navnet rommer en mengde tankeforbindelser som gir oss et godt begrep om hvordan Gud er. En behøver ikke å erstatte det eller skifte det ut. Det er ikke riktig at navnet Jesus kom til å ’tre i stedet for Jehova’ da Guds Sønn ble døpt i år 29, at Jesus er den samme som Jehova, og at det derfor ikke lenger er nødvendig å bruke navnet Jehova. Det er heller ikke riktig at en kan bruke den upersonlige tittelen «Herren» eller ganske enkelt «Gud» som en erstatning for det personlige navnet Jehova. En slik oppfatning skyldes et villedende resonnement som skriver seg fra kristenhetens og jødenes religiøse ledere. Deres feilaktige resonnement vil gå til grunne sammen med dem. I Jehovas kommende, nye, teokratiske tingenes ordning vil hans navn bare være ett!

DE ANGRIPENDE FIENDER RAMMET AV PLAGE OG FORVIRRING

54, 55. Hvorfor gyser vi ved tanken på det som ifølge profetien vil skje med øynene og tungene til dem som angriper det himmelske Jerusalem?

⁵⁴ Når jordens nasjoner retter sitt endelige angrep mot det «himmelske Jerusalem», vil de irreligiøse se med forakt på Jehovas kristne vitner på jorden, og de vil uten tvil med sin tunge håne og spotte det helligste navn som finnes. Men deres tunge vil ikke lenge få lov til å løpe løpsk, og de vil ikke lenge få se med forakt på dem som forkynner det ’himmelske Jerusalems’ rike. Vi gyser ved tanken på det som vil skje med disse angriperne:

⁵⁵ «Men denne plage skal [Jehova] la ramme alle de folk som har stridd imot Jerusalem: Han skal la kjøttet råtne på dem alle mens de står på sine føtter, og deres øyne skal råtne i sine huler, og tungen skal råtne i deres munn. På den dag skal [Jehova] sende en stor redsel [forvirring, SSH] over dem, så de tar fatt på hverandre og løfter hånd mot hverandre. Også Juda skal stride i Jerusalem, og fra alle kanter skal hedningefolkenes gods sankes sammen, gull og sølv og klær i stor mengde. Den samme plage skal også ramme hestene, muleslene, kamelene, asenene og alle de andre dyr i leirene.» — Sakarias 14: 12—15.

56. Hvorfor kan menneskene i kristenheten ikke være ærlige når de gir uttrykk for at de er sjokkert over beretningen om denne plagen?

⁵⁶ Forferdelig? Grusomt? Sadistisk? Uhyggelig? Djevelsk? Bibellesere i kristenheten uttrykker kanskje forferdelse over denne inspirerte skildring av kampen. Men er det ikke hyklersk av dem å gjøre det? Hvordan kan de være sjokkert over en slik skildring når de såkalte kristne nasjoner som de patriotisk støtter, nå står rede til å utkjempe den siste krig med flammende napalmbomber som kastes ned fra fly, med brennende væske som slynges ut fra flammekastere, med etsende gassarter, med sprengladninger som sprenger bort offerets ansikt slik at vedkommende, hvis han overlever, må bære maske og tilføres næring intravenøst, og med atombomber som har en slik kolossal sprengvirkning at en enkelt kan tilintetgjøre titusener av mennesker? Hvordan kan de som støtter en slik grusom krigføring, finne feil ved Jehova, hærskarenes Gud? De burde snarere være sjokkert, ja, redselsslagne på grunn av seg selv!

57. Når vi tenker på hvor stor plagen er, hva må vi da ta i betraktning i forbindelse med nasjonenes angrep på det himmelske Jerusalem?

⁵⁷ Når vi tenker på den store ’plage som Jehova skal la ramme alle de folk som har stridd imot Jerusalem’, må vi huske hvilken alvorlig handling nasjonene har gjort seg skyldige i. (Sakarias 14: 12) Når de strider mot den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem», er det den store Teokrats, universets Overherres, regjeringsorganisasjon de angriper. Kan en tenke seg en større frekkhet og skamløshet? Hvilken tross kunne være større, nå større høyder? For en hån mot den høyeste og største person blant alt levende! Slike skamløse, utfordrende og hånlige mennesker som gjør opprør mot den store Teokrats universelle overherredømme, må lære hvem det er de har med å gjøre. «For vår Gud er en fortærende ild.» «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.» (Hebreerne 12: 29 10: 31) Det er hans hender de kaster seg i, når de kaster seg ut i en gudløs kamp mot det som Jehova omtaler som ’sin øyestein’. — Sakarias 2: 12.

58. Hvordan vil de som utgjør det åndelige «Juda», «stride i Jerusalem»; hvem vil kjempe sammen med dem, og hva vil de derfor unngå?

⁵⁸ De religiøst sett desillusjonerte nasjoner og folkeslag vil rette sitt angrep mot dem som representerer det «himmelske Jerusalem», nemlig mot dem som utgjør den salvede levning av åndelige israelitter, «som er oppskrevet i himlene». (Hebreerne 12: 22, 23) Det er det profetien sikter til når den sier: «Også Juda skal stride i Jerusalem.» (Sakarias 14: 14) Sammen med den salvede levning som deltar i en åndelig kamp for Jehovas teokratiske hovedstads interesser, vil det være en «stor skare» av enkeltpersoner av alle nasjoner, stammer og folk som har stilt seg på Jehovas teokratiske regjerings side. (Åpenbaringen 7: 9—17) Ettersom de kjemper for det det «himmelske Jerusalem» står for, vil de unngå den ’plage som Jehova skal la ramme’ angriperne.

59. Hvordan vil plagen berøre angriperne selv om profetien ikke skulle få en bokstavelig oppfyllelse?

⁵⁹ Enten denne «plage» vil bli bokstavelig, slik som den blir beskrevet i profetien, eller ikke, vil de som åpner sin munn for å utstøte fryktinngytende krigsrop og komme med trusler om krig, bli brakt til taushet. Deres tunger har råtnet bort! Det vil plutselig svartne for øynene deres, slik at de slår i blinde mot dem som er gjenstand for deres angrep. Deres øyne har råtnet bort! Muskler og sener hos veltrente, fysisk velutviklede krigere vil miste sin styrke, spenstighet og bevegelighet, og det vil skje mens de står klar til den avgjørende kamp, ikke når de ligger døde på marken. Kjøttet råtner bort på knoklene deres! Plagen kommer plutselig, også over hestene, muleslene, kamelene, asenene og alle de andre dyrene i deres militærleirer. Mobilt krigsutstyr vil ikke kunne flyttes! — Sakarias 14: 12, 15.

60. Hva vil den utbredte forvirring få angriperne til å gjøre?

⁶⁰ Alt dette er fryktelig nok, men den redsel de overraskende begivenhetene bringer, økes ved at den allmektige Gud skaper forvirring blant dem som går til angrep. Deres forente front mot det «himmelske Jerusalem» og ’Judas’ stridsmenn kan ikke lenger opprettholdes. Lik gladiatorer som med en hjelm trukket ned for øynene kjempet på en romersk arena for å underholde store skarer av blodtørstige tilskuere, griper de i blinde tak i hverandre og slår etter hverandre. De har tapt det felles mål av syne. Personlige interesser settes først. De lar seg lede av sin utviklingsteori om at de «best skikkede overlever». Den dødbringende forvirringen sprer seg, og de utrydder hverandre. — Sakarias 14: 13.

61. a) Hvilke beretninger om hvordan Jehova har stridd i fortiden «på kampens dag», husker vi? b) Hvem vil han kjempe ved siden av i den kommende krig?

⁶¹ Hermed er høydepunktet på «den dag» nådd! Jehova har gått til handling for å «stride mot disse hedningefolk, som han før har stridd på kampens dag». (Sakarias 14: 3) Vi husker beretningen om hvordan Jehova på profeten Moses’ tid stred mot Egypts overmodige Farao og hans ryttere og vogner i Rødehavet. Vi husker beretningen om hvordan Jehova på den tid da Josafat var konge i Juda (936—911 f. Kr.), skapte forvirring blant de forente styrker fra Moab, Ammon og Se’ir-fjellet mens de lå i leir ved Dødehavets vestlige bredd. Og vi husker beretningen om hvordan Jehova på den tid da Esekias var konge i Juda, ved hjelp av sin engel på én natt slo i hjel 185 000 assyriske soldater som anført av kong Sankerib truet Jerusalem. (2 Mosebok 14: 1 til 15: 21; 2 Krønikebok 20: 1—26; 2 Kongebok 18: 13 til 19: 36) Men hvor imponerende det enn var å se Jehova kjempe i gammel tid, vil kampen bli langt mer imponerende når han kjemper for sitt universelle overherredømme i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i den kommende verdenssituasjon som kalles Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 13—16) Der kjemper han ved sin Messias’, sin Sønns, høyre hånd. (Salme 110: 4—6) Vi leser i en forhåndsbeskrivelse av kampen:

62, 63. a) Hvordan beskriver Åpenbaringen 17: 12—14 den seier Jehovas Messias vinner? b) Hvilket hærfang vil være mest verdifullt og bli satt størst pris på?

⁶² «Og de ti horn som du så, er ti konger som ennå ikke har fått rike, men de får makt som konger én time sammen med dyret. Disse har én tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. Disse skal stride mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, fordi det er herrers herre og kongers konge og de som er med det, de kalte og utvalgte og trofaste.» — Åpenbaringen 17: 12—14.

⁶³ Selv om jordens politiske herrer og konger har gitt sin kraft og sin makt til De forente nasjoner, den organisasjon som skal bevare menneskenes overherredømme over hele jorden, vil de således lide nederlag for det ofrede Lams, kongen Jesu Kristi, hånd og bli tilintetgjort. (Åpenbaringen 19: 11—21) Jehovas overherredømme over hele universet, jorden innbefattet, vil på den måten for evig bli hevdet. Det vil i seg selv være seierens mest verdifulle hærfang. Det største stridsspørsmål som noensinne er blitt reist, vil være avgjort på en slik måte at alle som lever i himmelen og på jorden, kan være tilfreds med det. De interesser som har tilknytning til den rene og sanne tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud i hans tempel vil være bevart for bestandig. De overlevende på jorden vil sette større pris på disse uvurderlige verdier enn på alt det materielle hærfang som de slagne fiendene har etterlatt seg i stor mengde: «Og fra alle kanter skal hedningefolkenes gods sankes sammen, gull og sølv og klær i stor mengde.» — Sakarias 14: 14.

[Fotnoter]