Hvorfor tillater Jehova forfølgelse?

«[Jehova vet] hvordan han skal fri gudhengivne mennesker ut av prøve, men holde tilbake urettferdige mennesker til avskjærelse på dommens dag.» — 2 Pet 2: 9, NW.

1, 2. Hvilken falsk trygghetsfølelse kan de som forfølger de sanne kristne, få, og hvorfor griper ikke Jehova inn?

HELT siden den gang Abel, Adams og Evas annen sønn, ble drept av sin skinnsyke bror, Kain, er Jehovas trofaste vitner blitt hatet og utsatt for hard forfølgelse. En skribent i det første århundre beskrev i sitt brev til hebreerne under inspirasjon den behandling de har fått, og Jesus fra Nasaret, som selv ble drept av villedte motstandere, advarte sine sanne etterfølgere om at de ville bli utsatt for en lignende forfølgelse. (Heb. 11: 4, 36—38; Joh. 15: 18—20) All slik dårlig behandling er uberettiget, og Herren Gud, Jehova, kunne ha forhindret at hans tjenere ble behandlet på en slik måte. Hvorfor har han ikke gjort det? — Se Habakuk 1: 13.

² De som følger en ond handlemåte, kan kanskje etter hvert få en falsk følelse av trygghet. Salmisten skrev: «Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?» (Sl. 10: 13; 76: 8) Men det at Gud venter med å hjemsøke den ugudelige, skyldes ikke svakhet eller mangel på omsorg for dem som blir undertrykt. Peter, en av Jesu apostler, forsikrer oss: « [Jehova vet] hvordan han skal fri gudhengivne mennesker ut av prøve, men holde tilbake urettferdige mennesker til avskjærelse på dommens dag.» (2 Pet. 2: 9, NW) Gud har derfor en hensikt med at han tillater at de rettferdige blir forfulgt av de ugudelige. Noen ganger har han tillatt det for å tukte sitt folk når de har mishaget ham. (Es. 12: 1) Men i de fleste tilfelle har forfølgelsen tjent til å vise hvem som har vært Guds fiender (5 Mos. 25: 17—19), og hvem som har vært velvillig stemt overfor Gud. (Matt. 25: 34—36) Forfølgelsen har også utgjort en ulastelighetsprøve for Guds eget folk, og det at de er blitt utfridd, har igjen tjent til å opphøye Jehovas navn. — 1 Pet. 4: 1, 2; Ordspr. 27: 11.

 3. Hva er profetiske dramaer, og hvilket profetisk drama vil bli behandlet her?

³ Den måten Gud handlet med sitt folk og deres fiender på i gammel tid, viser ofte på en symbolsk eller billedlig måte hvordan han handler med oss i dag, og en av Bibelens mest dramatiske, forbilledlige beretninger finner vi i Esters bok. (1 Kor. 10: 11; Gal. 4: 24—26; Luk. 17: 26—30) Du vil ha stort utbytte av å lese denne boken i sin helhet. Med detaljene i dette profetiske drama i frisk erindring vil du så kunne undersøke dets betydning for vår tid.

 4. Hvordan kan en avgjøre hvilken tidsperiode dramaet om Ester sikter til i vår tid, og hva blir framstilt ved kong Ahasverus?

⁴ Handlingen begynner i tronsalen til Ahasverus, kongen i det store medopersiske verdensrike, som strakte seg helt fra India til Etiopia. «I hans regjerings tredje år hendte det at han gjorde et gjestebud for alle sine fyrster og tjenere.» (Ester 1: 1—9) Hva sikter dette til i vår tid? Da «hedningenes tid» endte i 1914, hadde den tid kommet da kong Davids Arving, Jesus Kristus, skulle begynne å herske som konge i himmelen og utøve kongelig makt og myndighet over alle sine undersåtter, underlegge seg sine fiender og opphøye dem som han godkjenner. (Luk. 21: 20—24; Sl. 110: 1, 2; 1 Kor. 15: 25; Matt. 24: 45—47) Og i et enestående syn som apostelen Johannes fikk, og som blir beskrevet i Åpenbaringen 12: 10, 12, blir det vist at for dem som forsto de bibelske profetier, fulgte kort tid deretter en periode med stor glede. «Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede [Messias]; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. Derfor fryd eder, I himler, og I som bor i dem!» I de himmelske boliger var det i hvert fall således stor glede. Kong Ahasverus, som satt på sin kongetrone i stor glans og prakt og utøvde ubegrenset myndighet i sitt store rike, er derfor et godt bilde på den kongemakt som blir utøvd av Jesus Kristus nå i «endens tid». — Dan. 12: 1—4.

5, 6. a) Hva ble dronning Vasti bedt om å gjøre, men hvordan reagerte hun? b) Hvilken parallell til dette har vi i vår tid?

⁵ En kunne dessuten med rette vente at de på jorden som studerte Bibelen, og som så fram til disse begivenheter, skulle delta i denne glederike feiringen. (Sl. 97: 1; 96: 8) Hvilken parallell til dette finner vi når det gjelder kong Ahasverus’ undersåtter? «På den sjuende dag, da kongen var blitt vel til mote av vinen, sa han . . . at de skulle føre dronning Vasti fram for kongen, med kongelig krone på, så han kunne la folkene og fyrstene få se hennes skjønnhet; for hun var meget fager. Men dronning Vasti nektet å komme etter den befaling kongen hadde sendt henne gjennom hoffmennene. Da ble kongen harmfull, og hans vrede opptentes.» (Ester 1: 10—12) Og det med rette! Dette ville være i høyeste grad ødeleggende for kongens prestisje og kunne føre til at ringeakt for hans myndighet spredte seg i riket. Kongen henvendte seg til sine vismenn for å høre hva de mente at han skulle gjøre, og de ga ham følgende råd: «Dersom det tykkes kongen godt, så la det utgå en kongelig befaling, og la den bli oppskrevet blant persernes og medernes lover, så den står urokkelig fast, at Vasti aldri mer skal komme for kong Ahasverus’ øyne, og kongen skal gi hennes kongelige verdighet til en annen kvinne, som er bedre enn hun!» Dette behaget kongen, og han ga befaling om at det skulle gjøres på den måten. — Ester 1: 13—22.

⁶ Vasti, hvis navn betyr «vakker», var dronning, kongens hustru, men til tross for at hun hadde en slik begunstiget stilling, ble hun avsatt, ettersom hun ikke etterkom kongens befaling, men nektet å delta i gledesfesten sammen med ham. Hvordan var det da Messias, Jesus Kristus, ble innsatt på tronen i himmelen i 1914? Deltok alle som så hen til Guds rike, i feiringen av denne begivenheten sammen med kongen? Bibelens profetier og de faktiske forhold i oppfyllelsen besvarer dette spørsmålet.

En lojalitetsprøve

 7. Hva fant sted i 1918, og hva krevde Jehovas hensikt i forbindelse med «endens tid» hva «tjener»-klassen angår?

⁷ I 1918 kom Jesus, det messianske sendebud, plutselig og uventet sammen med Jehova til det åndelige tempel for å begynne å dømme Guds folk. (1 Pet. 4: 17; Mal. 3: 1, NW) Jesus, Messias, visste at noen av dem som søkte ham, ikke ville gjøre det med et rent motiv. En av hensiktene med denne dommen var å avsløre hjertetilstanden hos dem som søkte Guds messianske rike, og å handle overfor dem slik som de fortjente. (Matt. 24: 48—51) Akkurat som en herre har myndighet over sine tjenere, var Messias i sin fulle rett når han handlet i samsvar med sin egen og sin Guds, Jehovas, vilje overfor dem som Bibelen omtaler som en «tjener»-klasse. Jehova hadde lang tid i forveien hatt sin hensikt i forbindelse med «endens tid» klar. (Es. 46: 8—11) At «tjener»-klassen på jorden ikke kjente alle detaljene vedrørende denne hensikt, hadde ikke noe å si. Ettersom de som tilhørte den klassen, hadde avlagt et innvielsesløfte til Jehova, var de forpliktet til å gjøre det som Jehova og hans messianske konge i samsvar med Guds Ord, Bibelen, ba dem om å gjøre, hva det enn måtte være. Nå når Jehovas fiender i himmelen var blitt fjernet, hadde tiden kommet til at den messianske konge og dommer kunne begynne å gjennomføre Jehovas hensikt hva jorden angår. Han visste hva som lå foran dem som tilhørte denne klasse av tjenere på jorden, og han visste at bare det at det var fullstendig enhet innen deres rekker, og det at de hadde samme mening angående utførelsen av Guds hensikt, ville sette dem i stand til å påta seg det ansvar som ifølge Bibelen hvilte på dem. Det ser derfor ut til at han lot sine salvede etterfølgere på jorden bli satt på en meget hard prøve, for at de som ikke ønsket å gi akt på hans veiledning, skulle bli fjernet. — Mal. 3: 2, 3; 1 Pet. 2: 4—8; Es. 8: 13—15.

 8. Hvordan ble de som hevdet at de tilhørte «brude»klassen, prøvd? Hva ble utfallet?

⁸ Visse forhold fikk lov til å utvikle seg innen deres religiøse organisasjon, forhold som førte til at den sanne hjertetilstand hos hver enkelt av dem som hevdet at de tilhørte den messianske konge, Jesus, som et medlem av «brude»-klassen, kom for en dag. (Sl. 45: 11—15; Joh. 3: 29) Deres undergivenhet ble spesielt prøvd på tre måter: for det første med hensyn til deres tillit til Guds Ords lære, slik den ble åpenbart gjennom hans kanal for meddelelse, for det annet med hensyn til deres villighet til å delta i forkynnelsen av det gode budskap om det messianske rike, som måtte bli utført før Jehovas hensikt nå i «endens tid» kunne bli fullført, og for det tredje med hensyn til deres fullstendige lojalitet overfor hans jordiske organisasjon, som skulle bygges opp slik at den ble fullt ut teokratisk, noe som skulle skje i løpet av «endens tid». Dette ville være viktig, ikke bare for å hjelpe Guds folk til å motstå den harde forfølgelse som Jesus visste ville komme over dem, men også for at de skulle være rede til å påta seg den ansvarsfulle oppgave som de ville få etter at den nåværende tingenes ordning ble ødelagt i den verdensomfattende katastrofe som skulle komme. Under den første verdenskrig, i 1914—1918, var ingen av Guds folk fullt ut klar over hvilket religiøst ansvar som skulle bli lagt på dem. De som elsket Gud, utholdt imidlertid de prøvelser som kom over dem på grunn av vanskeligheter innen organisasjonen, og den ildprøve de ble satt på for at de skulle bli renset og lutret, slik som det var forutsagt av profeten Malakias. Det var imidlertid enkelte som ikke besto denne prøven, men som gjorde opprør og i likhet med Vasti ikke var underdanige da de ble oppfordret til å vise at de var vakre i åndelig henseende og underordnet seg under sin messianske konge.a — Luk. 14: 17—21.

 9. Hvilket innsamlingsarbeid skulle finne sted i løpet av «endens tid», og hvordan var det blitt forutsagt?

⁹ I en av sine lignelser kom Jesus med ytterligere opplysninger hva dette angår. Han fortalte om en mann som hadde sådd hvete i sin aker. En fiende kom så og sådde ugress blant hveten. Da husbonden fikk vite dette, sa han: «La dem begge vokse sammen inntil høsten, og når høsttiden kommer, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det opp; men samle hveten i min lade!» (Matt. 13: 30) Den innsamling det her tales om, skulle finne sted etter at den dom som skulle berøre Guds hus, hadde begynt, og gjaldt dem som var trofaste medlemmer av Kristi «brude»-klasse, hans salvede etterfølgere, som skulle regjere med ham i himmelen. (Luk. 22: 28, 29; Åpb. 3: 21) Men det var ikke Guds hensikt bare å samle inn denne gruppe. (Luk. 12: 32) Noe de salvede på den tiden ikke visste, var at Jehova også hadde til hensikt senere å samle inn en stor skare som skulle utgjøre kjernen i et rettferdig samfunn av mennesker som skulle leve på jorden under det messianske rikes styre. (Joh. 10: 16; 2 Pet. 3: 13) Dette ville bety en god del arbeid for de salvede, og de måtte stå samlet, for forkynnelsen av det messianske rike skulle foregå under stor motstand. (Matt. 10: 16—18) Dette ble også billedlig framstilt i det drama som vi finner i Esters bok.

De som nektet å underordne seg, erstattes

10. Hvilke skritt tok kong Ahasverus for å erstatte Vasti, og hvordan ble Mordekai og Ester berørt av dette?

¹⁰ Først får vi imidlertid vite at kong Ahasverus fant det nødvendig å erstatte den avsatte dronningen. Hans menn ga ham det råd at en skulle samle sammen alle de unge jomfruene, de vakreste jomfruene i hele riket, slik at han blant dem kunne velge ut den som behaget ham mest, og la henne bli Vastis etterfølger. Men før noen av de unge kvinnene kunne føres fram for kongen, måtte de gjøre visse forberedelser. Dette innbefattet et års skjønnhetsbehandling, som blant annet besto i at de under overoppsyn av Hegai, en betrodd evnukk i kongens tjeneste, ble salvet med forskjellige slags oljer. Ester, hvis navn betyr «myrte», var blant disse unge kvinnene, og Hegai fant straks behag i henne, og «derfor skyndte han seg med å gi henne salver til å salve seg med og den mat hun skulle ha, og de sju unge piker fra kongens hus som var utsett til å tjene henne». Ester hadde ikke fortalt noe om sitt folk eller om sine slektninger, for hennes fetter Mordekai hadde sagt til henne at hun ikke skulle gjøre det. Mordekai var klar over at Ester nå var i et helt annet miljø enn det hun var vant til, og at hun kunne bli utsatt for press som kunne få henne til å vende seg bort fra sitt eget folks lov som han, hennes fosterfar, hadde undervist henne i. Han var fast bestemt på at dette ikke skulle få skje med henne. Han fortsatte derfor å føre nøye tilsyn med henne, ettersom han var interessert i hennes åndelige ve og vel. «Hver eneste dag gikk Mordekai fram og tilbake utenfor forgården til kvinnehuset for å få vite hvorledes det sto til med Ester, og hva de gjorde med henne.» — Ester 2: 1—11.

11. Hvem eller hva blir framstilt ved a) Mordekai? b) Hegai?

¹¹ Mordekai, hvis navn betyr «som ren myrra, knust myrra», er derfor et bilde på dem av den salvede levning som bevarte sin trofasthet og ble stående under den dom som begynte med Guds hus under den første verdenskrig, og som var interessert i at de som skulle erstatte Vasti-klassen, ble forberedt på rette måte, slik at de kunne bli godkjent av Kongen. Det har vist seg at Mordekai-klassens medlemmer i vår tid trofast har utført de oppgaver de har fått av Gud. (Matt. 24: 45—47) Vi skal imidlertid merke oss at Mordekai selv ikke førte direkte tilsyn med Ester. Han gjorde det gjennom Hegai, som var i kongens tjeneste. Hegai er derfor et bilde på den ordning under Mordekai-klassens ledelse som har til hensikt å forberede Ester-klassen slik at den kan bli framstilt for Kongen på rette måte. — Ef. 5: 26, 27.

12, 13. Hvem var Ester et bilde på, hvordan har de gitt seg til kjenne, og hvordan har de vist den samme innstilling som Ester?

¹² Så kom den dagen da Ester skulle tre fram for kongen. I motsetning til Vasti, som stolte på sin egen forstand når det gjaldt å etterkomme kongens befalinger, hørte Ester på Hegai og tok ikke annet med seg da hun skulle tre fram for kongen, enn det han rådet henne til. De som tilhører Ester-klassen i vår tid, tillegger på lignende måte ikke sin egen person stor betydning, men legger beskjedenhet for dagen og underordner seg villig den ordning som gjelder for dem i deres tjeneste for kongen. «Kongen fikk Ester mer kjær enn alle de andre kvinner; hun vant nåde og yndest hos ham framfor alle de andre jomfruer. Han satte en kongelig krone på hennes hode og gjorde henne til dronning i Vastis sted.» — Ester 2: 12—18.

¹³ Dette må i sannhet ha vært en glederik dag for kongen. Han hadde nå foran seg der han satt på sin trone, en kvinne som ikke bare var strålende vakker, men som også viste beskjedenhet og verdsatte sitt forhold til ham. I vår tid har det på lignende måte vært glederikt å se de nye som har kommet til troen etter den første verdenskrig, og som har innvigd seg og symbolisert sin innvielse til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus ved vanndåpen fra 1919 av og særlig fram til 1931. De som kom inn i organisasjonen i løpet av denne tiden, ble salvet med Guds ånd som yngre medlemmer av «brude»-klassen, ettersom anledningen til å få det høye kall å regjere sammen med Messias i himmelen fremdeles sto åpen. De kom inn i stedet for dem som var blitt satt utenfor på grunn av sin mangel på villighet til å underordne seg. Men i likhet med Ester misbrukte ikke disse sin nye stilling. De fortsatte å underordne seg under Guds ordning, akkurat som Ester underordnet seg under Mordekai. «Ester gjorde i alle ting som Mordekai sa, således som hun hadde gjort da hun ble oppfostret hos ham.» — Ester 2: 19, 20.

En lojal handling som ikke blir påskjønnet

14. Hvordan viste Mordekai sin lojalitet overfor kongen, og hva førte det til?

¹⁴ Det skjer nå noe som ser ut til å ha liten betydning for beretningen, men som skulle komme til å spille en bemerkelsesverdig rolle i det videre hendelsesforløp. Mordekai fikk vite om en sammensvergelse mot kongen og fortalte det til Ester, som igjen sa det til kongen. Saken ble gransket, og de som hadde tenkt å snikmyrde kongen, ble hengt. (Ester 2: 21—23) Det at Mordekai fikk forpurret denne sammensvergelsen mot kongen, ble ikke straks påskjønnet, men det ble oppskrevet i krønikeboken, hvor Mordekai ble fordelaktig omtalt. Også dette har sin parallell i vår tid. — Heb. 6: 10.

15. Hvordan viser Mordekai-klassen sin lojalitet overfor Kongen, og hvordan er Kongen blitt gjort oppmerksom på dette?

¹⁵ De som tilhører Mordekai-klassen, er i sin tjeneste for Kongen interessert i organisasjonen. Etter hvert som organisasjonen begynte å få en mer teokratisk oppbygning etter at den dom som gjaldt Guds hus, hadde begynt, var de snare til å merke seg noen som så ut til å være i harmoni med Guds hensikt fram til den tiden, men som viste misnøye og fulgte en handlemåte som brakte Rikets interesser i fare. Det kunne være framstående menn i organisasjonen som på den måten gjorde opprør mot Kongen. (Jud. 16—19) Mordekai-klassen gjorde dem som tilhørte Ester-klassen, oppmerksom på disse ting, ettersom de trengte å lære organisasjonen å kjenne og bli styrket i sin lojalitet overfor Kongen. Dette var spesielt viktig ettersom de var nye. (Rom. 16: 17, 18) Kongen ble gjort oppmerksom på disse ting gjennom dem som tilhørte Ester-klassen, i og med at disse, som nylig var blitt utvalgt til å tilhøre Kristi «brud», valgte å vise sin lojalitet overfor den messianske Konge og overfor organisasjonen. Mordekai-klassen ble imidlertid ikke belønnet på noen spesiell måte på den tiden.

En gammel fiende trer fram

16, 17. a) Hvordan ble Haman opphøyd, og hvem stammet han fra? b) Hvem er Haman et bilde på? Begrunn svaret.

¹⁶ Det så i virkeligheten nærmest ut til at det Mordekai hadde gjort, ikke ble verdsatt, for beretningen sier videre: «Noen tid etter opphøyde kong Ahasverus agagitten Haman, Hammedatas sønn, og ga ham rang og sete over alle de fyrster som var hos ham. Og alle kongens tjenere som var i kongens port, falt på kne og kastet seg ned for Haman, for så hadde kongen befalt om ham; men Mordekai falt ikke på kne og kastet seg ikke ned for ham.» — Ester 3: 1—4.

¹⁷ Hvis Hamans navn er av persisk opprinnelse, betyr det «herlig, lovprist», men hvis det skriver seg fra det tilsvarende hebraiske navnet, betyr det «støy, tumult, han som forbereder», sannsynligvis onde anslag. Ettersom Haman var sønn av Hammedata (som muligens betyr «han som endrer loven»), agagitten, var han en etterkommer av Amalek, Esaus sønnesønn. Esau solgte sin førstefødselsrett til sin tvillingbror, Jakob, som Mordekai var en etterkommer av. Likevel hatet Esau Jakob og motsto ham fordi han tok det som med rette tilkom ham. (1 Mos. 25: 29—34; 27: 41) Og akkurat som Esau viste motvilje overfor Jakob, viste Esaus etterkommere gjennom Amalek en hatefull innstilling overfor Guds eget folk, israelittene, da Jehova selv utfridde dem av Egypt. Amalekittene angrep baktroppen til israelittene, og Josva kjempet derfor imot dem ved hjelp av Moses’ oppløftede hender og slo dem. På grunn av dette ondskapsfulle angrep på israelittene sa Jehova Gud at de hadde utrakt sin hånd imot hans trone, og at han ville stride mot Amalek fra slekt til slekt, og det betydde helt fram til Mordekais og Esters tid. (2 Mos. 17: 8—16, NW) Haman er et godt bilde på kristenhetens presteskap i vår tid, som har solgt sin førstefødselsrett hva Guds rike angår, for å bli opphøyd i denne verdens riker, og som i likhet med amalekittene i gammel tid har kjempet en bitter kamp imot Gud og hans utvalgte folk. — Matt. 23: 5—7, 13—15; Joh. 11: 48—50, 53.

18. Hvordan har Haman-klassen kunnet få en opphøyd stilling nå i «endens tid» når Jesus Kristus hersker og har all makt og myndighet?

¹⁸ Nå opphøyde kong Ahasverus Haman over Mordekai og befalte at alle skulle falle på kne og kaste seg ned for ham. Hvordan kan vi i betraktning av dette si at Ahasverus representerer den kongelige makt Jesus Kristus har? Bibelen viser at Gud tillater at visse ting skjer, onde ting, som tilsynelatende kan ha en skadelig virkning på hans egen organisasjon og hans eget folk. Et eksempel på dette finner vi i 2 Tessalonikerne 2: 11: «Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen.» Gud er ikke kilden til løgn og villfarelse, men han tillater at den klasse som han ønsker skal bli berørt av slike ting, blir stilt overfor dem. I oppfyllelsen av dette profetiske drama ønsket således Jehova at hans folk skulle bli stilt på en bestemt prøve, for at de derved skulle få anledning til å støtte hans universelle overhøyhet og vise sann, teokratisk, kristen ulastelighet overfor ham. Herren Jesus Kristus, som regjerer ved Guds høyre hånd, og som har all makt i himmel og på jord, lar disse ting skje. Han lar kristenhetens presteskap få en høy stilling i denne verden, hvor Mordekai-klassen og Ester-klassen befinner seg. Dette berører Herrens folk på jorden. Det ødelegger ikke deres forhold til den messianske konge, men det representerer en fare, og til og med deres liv er truet. — Joh. 16: 2, 3.

Truet med utryddelse

19. Hvilken holdning inntok Mordekal overfor Haman, og hvorfor skulle det ikke være altfor vanskelig å forstå hvordan dette har fått sin oppfyllelse i den senere tid?

¹⁹ Mordekai nektet imidlertid å kaste seg ned for Haman. Jehovas vitner i vår tid inntar den samme holdning overfor kristenhetens presteskap. (Sl. 139: 21, 22) I betraktning av den senere tids utvikling i verden skulle det ikke være vanskelig å forstå dette. Vi må imidlertid huske at de begivenheter som har tilknytning til denne side av oppfyllelsen av det profetiske drama, begynte å finne sted for mange år siden, da opprør ikke hørte til dagens orden, da frammøtet i kirkene var stort, og da de religiøse ledere var høyt aktet. De hadde høye stillinger i samfunnet. De inngikk konkordater med de verdslige ledere, ikke bare for å oppnå større trygghet selv, men også for å fremme disse verdslige ledernes interesser. Jehovas vitner, Mordekai-klassen, irettesatte dem frimodig og avslørte deres vennskap med verden, som gjorde dem til fiender av Gud, og det er derfor forståelig at det ble et spent, fiendtlig forhold mellom disse Guds tjenere og kristenhetens presteskap.b (Jak. 4: 4) De som tilhørte Mordekai-klassen, fortsatte imidlertid å forkynne fra hus til hus, og motstanden fra prestene økte inntil det til slutt var tydelig at de var fast bestemt på å sette en stopper for Mordekai-klassens arbeid.

20. a) Hvordan reagerte Haman, og hva hadde han til hensikt å gjøre? b) Hvilken parallell til dette har vi i vår tid?

²⁰ På lignende måte bestemte Haman, drevet av stolthet, seg for å gå så langt at han ikke bare ville utrydde Mordekai, fordi denne hadde nektet å kaste seg ned for ham, men alle jøder. Haman kastet derfor lodd for å få avgjort hvilket tidspunkt som fra hans guders synspunkt var mest passende å sette denne sammensvergelsen ut i livet på. Loddet eller «pur» falt på den 13. dag i den 12. lunarmåned, adar. Han la så fram saken for kongen, anklaget jødene for ikke å holde seg etter kongens lover og ba om at det måtte bli utferdiget en skrivelse som skulle kunngjøres i hele riket, om at de skulle utryddes. Kong Ahasverus samtykte i dette og ga Haman sin egen signetring for at han skulle forsegle skrivelsen med den og gjøre denne til en av det medopersiske rikets lover, som ikke kunne tilbakekalles. (Ester 3: 5—15) Dette viser at Herren Jesus Kristus i vår tid ville la sitt folks fiender få lov til å gjøre sitt ytterste for å sette sin beslutning om å ødelegge dem ut i livet. Hva det endelige resultatet vil bli, vil imidlertid han avgjøre, slik det ble vist i tilfellet med Mordekai og Ester. Disse dramatiske begivenhetene vil bli behandlet i den etterfølgende artikkelen.

[Fotnoter]

[Bilde på side 344]

Kong Ahasverus gjorde Ester til dronning i stedet for den opprørske Faste