1926 innleder en tid med stor lykke
«Lykkelig er den som venter til han når de tusen tre hundre og trettifem dager!» — Dan. 12: 12, AT.
1. Hva må vi gjøre for å fatte omfanget av den store lykke som begynte blant Jehovas folk i 1926?
JEHOVAS innvigde tjenere, som med ettertanke sammenligner de prøver han sender nå og før har sendt, hans mektige gjerninger og åpenbaringer som er gitt av hans hensikter og av hans majestet, får en dypere forståelse og verdsettelse av hans veier. For å fatte omfanget av den store lykke som begynte blant Jehovas teokratiske folk i 1926 e. Kr., må vi sammenligne deres tilstand på den tiden med den tilstand de før befant seg i. Deretter må vi sammenligne disse tilstander med de velsignelser Jehova har lovt sitt folk som består de prøver han setter dem på, og som uten å inngå noe kompromiss fortsetter å følge de veier han har utpekt, og trofast går på uansett hvilke følger det får. I den store tidstabell Jehova har satt opp, tjener slike prøver en bestemt hensikt. Han sender prøvene i forbindelse med oppfyllelsen av sine fullkomne hensikter. La oss med dette i tankene først ta for oss det Jehovas villige tjenere gjennomgikk fra den tid han begynte å herske som Konge (1914 e. Kr.), til året 1926, og finne ut hvilken hensikt Jehova hadde med å tillate det.
2. Hva må vi alltid ha på det rene for å bli godt hjulpet i vår kristne livsførsel?
2 Hos Jehova finnes det ingen forvirring. Han overlater ikke noe til tilfeldighetene. «Vi [vet] at Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud, dem som han ifølge sin hensikt har kalt.» (Rom. 8: 28, NW) Hvis vi alltid prøver å ha dette på det rene, vil det være til uvurderlig hjelp for oss i vår gudsgivne stilling som hans innsatte Konge Kristi Jesu etterfølgere og nidkjære medarbeidere. Vi må være fullt klar over dette for å kunne motstå fiendens angrep.
3. Hvilket stort arbeid som Jehova kjente til og kunngjorde på forhånd, skulle bli utført av hans folk?
3 Jehova visste på forhånd, og lot også nedtegne, at det var hans hensikt å føre sitt organiserte folk fram for denne gamle verdens konger og dommere for å gi dem vitnesbyrd om hans rike når denne fullkomne regjering blir opprettet for å styrte deres regjeringer for bestandig. Hverken de usynlige eller de synlige herskere i Satans verden likte den tanken, og de besluttet seg for å kjempe imot den av all sin makt. — Matt. 24: 14; Dan. 2: 44; Sl. 2: 2, 3; Åpb. 12: 17.
4. a) Var hans tjenere utrustet til å gjøre dette arbeidet i 1914? b) Hva måtte gjøres blant dem før de ville være utrustet?
4 Det var påkrevet med et stort mål av mot, tro og tillit til Jehova for å stå fram og fryktløst forkynne Jehovas dommer over Djevelens synlige organisasjoner, som hadde hersket i de 2520 årene. Jehovas folk som et hele hadde ikke en slik grad av tro og mot på den tiden. Organisasjonen var ikke helt ren. Mange var der for å tjene sine egne, selviske hensikter og trekke tilhengere etter seg. (Matt. 7: 15; Ap. gj. 20: 29, 30; 2 Pet. 2: 1—3) Jehova kunne ikke tolerere slike forhold. Så snart han hadde satt sin Konge på tronen, måtte disse menneskene bli renset vekk. Bakstrevere kunne ikke på noen måte få lov til å virke forstyrrende inn på vår Guds høye og storslagne hensikter. For å prøve og granske sine tjenere og gi dem anledning til å bevise sin tro, bestemte Jehova at de skulle utføre et omfattende vitnearbeid. Det ble krevd av dem at de skulle gjøre dette, og samtidig måtte vitnenes liv og handlinger ligge på det samme høye plan som det budskap de forkynte. De måtte aldri glemme at de var blitt kalt til å gjenspeile Jehovas herlighet. — Es. 60: 1, 2; 1 Pet. 2: 9.
5. Hva var Jehovas tjenere blinde for på den tiden?
5 Var Jehova klar over hele rekkevidden av denne forordning da han utstedte den? Hadde han forutviten om de ondsinnede angrep Djevelen og hans synlige og usynlige redskaper ville gjøre på den levende Guds folk, som ble oppfordret til å avlegge vitnesbyrdet? Ja, han kjente på forhånd til disse ting i hver minste detalj, og lot dem nedtegne i Bibelen til opplysning og trøst for oss. «Se, djevelen skal kaste noen av eder i fengsel, forat I skal prøves, og I skal ha trengsel i ti dager.» (Åpb. 2: 10; Rom. 8: 28) Men hans folk var ikke oppmerksom på slike forutsigelser. De var heller ikke klar over sin egen urene tilstand eller alt som krevdes av dem forat de skulle bli renset og dyktiggjort til den herlige tjeneste Jehova hadde i beredskap for dem.
«Dager» som må utholdes før lykken innfinner seg
6. Hva måtte ifølge Daniel (12: 1—3) finne sted blant Jehovas folk før de fikk sine store privilegier, sin teokratiske tjeneste?
6 I Daniel, kapitel tolv, versene 1, 2 og 3, forutsa Jehova for mange århundrer siden nøyaktig hva hans folk skulle få erfare når de utførte dette oppdrag. Han fortelle oss om at Mikael står fram. Deretter beretter han om en tid med store vanskeligheter og om at hans tjenere til slutt skal bli befridd for dem. Deretter skulle det skje at deres store privilegium, deres teokratiske tjeneste, skulle bli utvidet.
7. Hva skulle skje med det hellige folk i løpet av de 1250 dager og de 1290 dager, og hva ble lovt etter de 1335 dager?
7 I vers sju forteller han om de 1260 dager da dette «hellige folks» makt skulle være knust. Deretter nevner han i vers 11 en periode på 1290 dager som skulle følge etter den tid da det daglige offer ble tatt bort og «den ødeleggende vederstyggelighet» ble stilt opp. En tredje periode, en periode på 1335 dager, skulle komme etterpå, og etter denne perioden skulle det komme en lykkelig tid. Betydningen og forståelsen av alle disse periodene var gjemt og forseglet inntil «endens tid». Nå er vi kommet til den tiden, og Jehova har i overensstemmelse med sitt løfte kastet lys over sine profetier og gjort dem forståelige.
8. Når fikk disse tre perioder på 1260, 1290 og 1335 dager sin oppfyllelse?
8 Perioden på 1260 dager, som hadde så ødeleggende virkning på Jehovas folks makt, fikk sin oppfyllelse fra oktober 1914 til april 1918. Perioden på 1290 dager løp fra januar 1919 til september 1922, og perioden på 1335 dager varte fra september 1922 til mai 1926. Disse tids angivelser og denne måten å anvende dem på er fyllestgjørende behandlet i Bibelens lys i Vakttårnet for 1. og 15. november 1951.
9. Hva er her vår hensikt med å drøfte disse tidsperioder?
9 Det er ikke nå vår hensikt å drøfte riktigheten og forståelsen av disse tidsangivelser og bevise dem. Det er allerede blitt gjort i ovennevnte nummer av bladet. Vi har derimot nå til hensikt å fastslå at Jehova hadde forutviten om den ondsinnede motstand hans folk skulle få, og han har klart og detaljert gjort rede for dette og for de virkninger det skulle ha på hans folk, forat de skulle bli styrket til å tåle slike vanskeligheter. Han har også fortalt om den velsignede og lykkelige periode de skulle få oppleve etter denne periode med prøver.
10. a) Hvilke fordeler kan vi se i disse prøver når vi tar et tilbakeblikk? b) Hva førte disse prøvene til?
10 Når vi nå skuer bakover i tiden, faller det oss ikke vanskelig å forstå det renselsesarbeid som måtte gjøres blant dem som hevdet at de hørte med til Jehovas folk den gangen; men på den tiden kunne de ikke innse behovet slik vi kan det i dag. Det var en stor prøvelse for de trofaste. Men var de forlatt av Jehova? Hva skulle det bety alt sammen? Virkningen av disse prøvene var at de utro og ugudelige ble drevet ut av organisasjonen og over til Djevelens leir, hvor de hele tiden hadde hørt hjemme, og at det ble åpenbart for alle klarsynte fornuftige iakttagere hvem som virkelig var den Høyestes trofaste tjenere.
11. Hvilke bibelske grunner har vi for å tro at Jehova var fullt klar over Djevelens makt og innflytelse?
11 Jehova var fullt klar over Djevelens synlige og usynlige organisasjons makt og innflytelse. Liksom Jehova var fullt klar over den fortvilte kamp Perserrikets usynlige demonfyrste kjempet for å hindre rikets synlige hersker, Kyros, i å gjenopprette den jødiske levning i 537 f. Kr. (Dan. 10: 1, 13, 20), så visste Han også at Djevelen og hans demonfyrster i ondskap ville kjempe tusen ganger hardere for å motarbeide befrielsen av de virkelige israelitter, den kristne menighet, for derved å forhindre deres forkynnelse av Rikets opprettelse og dets velsignelser for mennesker som har god vilje overfor Gud. Ikke desto mindre tillot han det, for han er alltid herre over enhver situasjon, og alltid beredt til å fullføre det som er til hans velbehag.
12. Hvilke beviser har vi for at Jehovas Konge ville være i stand til å mestre situasjonen?
12 Denne forutviten om de demoniske anstrengelser Satan og hans horder skulle gjøre seg, forstyrret ikke på noen måte Jehova og hans fornemste fyrste, Mikael, som da vernet om hans folks barn. Alt som skjedde, skulle være i overensstemmelse med Jehovas forutbestemte hensikter, og han skulle derved rense sin organisasjon og avsløre fienden. Den samme Mikael som kom Jehovas engel til unnsetning og foresto befrielsen av Jehovas forbilledlige folk i 537 f. Kr., er det som nå verner om Jehovas folks barn. Jehova har nå utsendt Mikael til å ’herske midt iblant sine fiender’ og forat han skal befri oss. (Sl. 110: 1, 2; Åpb. 12: 7, 8) Ham kan man stole på. Jehova har full tillit til ham, og det samme kan vi ha. Han er nå utstyrt med myndighet som Konge og Dommer, og skal fullbyrde Jehovas dommer over sine fiender. (Åpb. 19: 11—16) Han kjenner alle de knep Djevelen og hans usynlige fyrster bruker. Han bekjempet dem på jorden da han handlet som befrier for Jehovas engel og Israels folk, og han har nå allerede vunnet over dem i himmelen og for ikke lenge siden styrtet dem ut av himmelen og ned til vår jord. Disse store sannheter har vi nå kjennskap til. Men den befridde levning kjente ikke til dem på den tiden. Denne mangel på nøyaktig kunnskap satte deres tro på en virkelig prøve, men de som holdt ut under den prøven, ble storlig velsignet, fikk stor lykke.
13. Har vi nå noen god grunn til å legge oss disse store sannheter på hjertet?
13 Når man klart ser Jehovas strålende sannheter, forstår dem og handler etter dem, får man den største lykke noe menneske kan erfare. Enhver innvigd Jehovas slave bør nå være rask til å legge seg dem på hjertet, for det er store muligheter for at vi blir satt på en lignende eller endog hardere prøve i framtiden. Det vil være sikker beskyttelse for oss å kjenne vår Gud og hans Kristus og stole på dem hva som enn skjer.
14. Hvorfor har vi brukt så meget tid på å drøfte den motstand Jehovas folk var utsatt for?
14 Hittil har vi hovedsakelig vært inne på den motstand og forfølgelse Jehovas vitner var utsatt for i perioden mellom 1914 og 1926. Det kommer ikke av at dette på noen måte er det vesentlige, men av at det på en utmerket måte tjener til å fastslå at Jehova hadde forutviten om alt det hat og den ondskapsfulle forfølgelse hans folk skulle bli utsatt for fra fienden, nettopp som Jesus forutsa. (Luk. 21: 12, 13) Men han tillot det likevel, for han visste at det ville tjene hans herlige hensikter og medføre varige goder for hans innvigde tjenere.
Herliggjørelse og utvidelse
15, 16. Nevn noen av de store ting Jehova i fortiden utrettet ved at hans tjenere trofast holdt ut under prøver.
15 Legg nå merke til andre viktige ting som Jehova har utrettet i fortiden, utretter i vår tid og utvilsomt kommer til å utrette i framtiden ved at hans tjenere holder ut under slik forfølgelse. Først og fremst bidrar trofasthet under prøve til herliggjørelse av Jehovas navn og Ord. Slik var det i tilfellet med Jesus, og slik har det vært i forbindelse med alle andre Jehovas slaver i fortiden og nåtiden. En kan også se at det er slik, hvis en tenker på hva Jehovas folk gjennomgikk fra 1914 til 1926. En lærer lydighet og fullkommengjør den under slike forhold. Slik var det med Jesus, og slik er det også med hans etterfølgere, for han etterlot, oss et eksempel forat vi skulle følge etter i hans fotspor. (Heb. 5: 8—10; 1 Pet. 2: 20—25) Ved Jesu trofaste utholdenhet skaffet Jehova også til veie en løsepenge for lydige mennesker og ga sin trofaste Sønn rett til å frambære denne løsepenge for rettferdighetens trone i himmelen.
16 Selv den feige og ondskapsfulle forfølgelse som Jesus var utsatt for, og som førte til at han ble pelfestet på treet på Golgata, var en begivenhet i hans liv som helt ble stilt i skyggen av den storhet og velsignelse hans oppstandelse førte til, og ved at Jehova godkjente ham, og endelig ved at han steg opp til herlighet ved siden av sin Far på tronen i det himmelske. (Ap. gj. 13: 32, 33; Heb. 1: 3; 1 Pet. 3: 22; Åpb. 3: 21) Det ble ikke engang det minste arr tilbake etter all den forfølgelse Jesus utholdt.
17. Hvordan har slike prøver innvirket på utvidelsen av Jehovas menighet?
17 De prøvelser som kom over Jesu apostler og deres medarbeidere, førte til at de ble spredt omkring. Det evangeliebudskap de hadde, ble på den måten brakt ut til mange land. Som et resultat av dette vokste det også opp mange menigheter i alle deler av Israel og likeledes i Italia, Grekenland, Makedonia, Egypt og andre land. (Matt. 10: 23; Ap. gj. 8: 1; 11: 19) Jesus hadde forutsagt at det skulle gå nettopp slik. (Ap. gj. 1: 8) Jehova har i hele den kristne tidsalder handlet med sine innvigde tjenere på samme måte. (Joh. 15: 18—21; 2 Tim. 3: 12, 13) Dette har faktisk ført til at kristen kunnskap er blitt utbredt vidt omkring på jorden. Med et slikt gudfryktig og praktisk syn på slike prøver fra Jehova, resonnerer apostelen Paulus: «For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.» — Rom. 8: 18.
18. Hvordan har de prøver Jehova før og nå har latt komme over sine vitner, videre tjent hans hensikter?
18 Jehova har ikke til noen tid eller under noen forhold unnlatt å ha trofaste vitner på jorden. De har alle måttet vise mennesker og engler, og likeledes Djevelen, at de har bevart sin trofasthet under prøver. De prøver som kom over Jehovas folk under den prøvelsesperiode som varte fra 1914 til 1926, bidro til denne bevisrekke. Etterat Paulus har regnet opp Jehovas vitners trofaste gjerninger fra Abels til døperen Johannes’ tid (Heb. 11), kommer han med denne inntrengende oppfordring: «Derfor, la oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt.» (Heb. 12: 1) Disse trofaste vitner fra fortiden kan virke meget ansporende på oss i vår tid. I alle tilfelle virket disse prøver til å lutre og rense tjenerne, gjøre dem rene og dyktiggjøre dem til en større gjerning som Jehova etterpå hadde i beredskap for dem. Jesus ble kvalifisert til å bli Jehovas Yppersteprest og Konge og i stand til å betrakte våre svakheter med medlidenhet etterat han hadde erfart slike prøvelser som menneske. — Heb. 2: 17, 18; 4: 15, 16.
19, 20. a) Hvilken trøsterik forsikring for de trofaste finner vi i Sakarias 14: 1, 2? b) I Malakias 3: 1—4?
19 Også i vår tid medfører prøvene en renselse av Jehovas organisasjon. Den forfølgelse som kom over Jehovas folk etterat Riket ble opprettet i 1914, og som er beskrevet i Sakarias 14: 1, 2, viser at Jehova på denne måten fikk alle folkeslag til å kjempe mot det himmelske Jerusalem, som var representert ved det jordiske folk som bærer hans navn. «Se, det kommer en [Jehovas] dag, da det hærfang som er tatt fra deg, skal skiftes ut i din midte; for jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem, og staden skal bli tatt og husene bli plyndret, og kvinnene bli skjendet, og halvdelen av staden skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke utryddes av staden.» Dette varsler en gjennomgripende renselse av organisasjonen, en fullstendig fjernelse av alt som trengte å bli fjernet, men de gjenværende eller levningen av folket skulle ikke bli utryddet fra Jehovas stad eller organisasjon.
20 Et annet bilde på denne rensende prøve av Jehovas folk kan man finne i Malakias 3: 1—4: «Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker, paktens engel som I stunder etter; se, han kommer, sier [Jehova], hærskarenes Gud. Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar seg se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut. Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet, og Judas og Jerusalems offergaver skal behage [Jehova], som i gamle dager, som i fordums år.» Herav ser vi at vår tilbakevendte Herre og Konge overvåker lutrelsen og renselsen av «sølvet» (sannheten) og lutrelsen og renselsen av «Levis barn» (hans trofaste tempeltjenere).
21. Får Jehovas tjenere noensinne varig men av slike prøver?
21 Det kommer aldri til å gå for vidt med disse prøvene, og Jehovas folk blir heller aldri overlatt på nåde og unåde til Djevelen og hans horder. Mens prøvene står på, er den samme Mikael alltid på vakt for å passe på at han alltid har ilden under kontroll.
22, 23. Hvem leder og dirigerer den strid som er beskrevet i Esekiel 38: 4, 12, og i hvilken hensikt?
22 Når vi nå skuer framover, kan vi se det siste rensende angrep i Harmageddon, som blir beskrevet i Esekiel 38: 4, 12, og som foregår ved at Jehova legger kroker i Gogs eller Satans kjever og tvinger ham til å komme fram og vise seg og legge for dagen sin motstand mat Jehova og Jehovas folk. Dette angrep vil åpenbare hvem som bevarer sin rettskaffenhet og er Jehovas hengivne folk, og hvem som på den annen side er uskikket, fordervet, utro, troløse og onde innen hans organisasjon. Disse ildprøver vil ikke volde Jehovas trofaste folk varig men. Nei, de vil tvert imot gjøre sitt til at de til slutt blir velsignet, og bidra til Jehovas herlighet.
23 En moden overveielse av alle disse Jehovas handlinger med det folk som er kalt med hans navn, trøster oss og gjør oss sikre. Vi forstår klart at de eneste som får varig men av Satans forfølgelse, er de fordervede, utro og troløse skapninger som velger å overgi seg til ham. Hans gjerninger fører til ødeleggelse for ham selv og for alle som følger ham, mens Jehova bevarer dem som setter sin lit til Ham. — Sl. 145: 18—20.
Den lykken vi har, bør verdsettes
24. Hva vil det si for oss å ha den rette forståelse av den rolle disse begivenheter spilte i forbindelse med å forberede Jehovas folk til de velsignelser som skulle komme?
24 Nå undrer du deg kanskje over hva alt dette har å gjøre med at 1926 innledet en lykkelig tid. Ja, for hvis vi betrakter de begivenheter som fant sted før 1926, i deres rette lys, og forstår dem og hvilken rolle de spilte i forbindelse med å forberede Jehovas folk til de velsignelser som kom i 1926 og deretter har kommet helt fram til vår tid, da, og bare da, kan vi verdsette hvilken stor lykke vi har. Bare da kan vi av hjertet gjenta de tanker som er uttrykt i Åpenbaringen 15: 2—4 (NW): «Og jeg så . . . dem som kommer seirende bort fra villdyret og fra dets bilde og fra dets navns tall, stå ved glasshavet, og de har Guds harper. Og de synger Moses’, Guds slaves sang, og Lammets sang, og sier: ’Store og vidunderlige er dine gjerninger, Jehova Gud, den Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, evighetens konge. Hvem skulle ikke virkelig frykte deg, Jehova, og herliggjøre ditt navn, fordi du alene er den som viser miskunnhet? For alle folkeslag skal komme og tilbe foran deg, fordi dine rettferdige kjennelser er blitt åpenbart.’»
25. Hvordan renset og velsignet Jehova sitt folk i de erfaringer de hadde mellom 1914 og 1919?
25 Bare når vi betrakter de 1260 tunge dager, avleggelsen av vitnesbyrdet i sekk og aske og fjernelsen av det stadige offer (noe som ble tillatt av Jehova), og tenker på at folket for hans navn ble ledet til å tjene hans hellige hensikter, og endelig på at han til slutt har velsignet sitt folk med den enestående mulighet å få representere ham og hans Konge, ja, bare da kan vi juble og opphøye og prise ham i vår trengsel. Bare når vi forstår den opphøyde hensikt med at Jehova lot sine ’to vitner ligge døde på gaten i den store by som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt’, og så etter tre og en halv dag lot sin livgivende ånd komme inn i dem og reise dem opp på deres føtter igjen til stor frykt og ergrelse for deres fiender, ja, bare når vi er på det rene med disse ting, kan vi ydmykt si: «Skje din vilje.» (Åpb. 11: 7—13) Det er bare da vi kan forstå den ømme og kloke omsorg Jehova viste da han lot den organisasjon han hadde holdt på å danne, bli passe ydmyket og renset før han ga seg i kast med å grunnfeste den og utruste den med tanke på sin hellige hensikt. Han store visdom og praktiske sans ble samtidig lagt for dagen ved at han benyttet sine tjeneres tilstand til å avsløre Satan og hans nederdrektige planer mot folket for Jehovas navn.
26. a) Hva gjorde Jehova for dem etterat de var ydmyket, renset og oppreist på sine føtter? b) Hvilken virkning hadde dette syn på dem?
26 Etter denne rekke erfaringer og prøver utgjøt Jehova en dobbelt del av sin ånd over denne organiserte «slave»-klasse. Han opplyste dem slik at de forsto at den forestilling de tidligere hadde hatt om at de kunne gjøre seg i stand til å komme til himmelen ved såkalt «karakterutvikling», var fullstendig feilaktig. Forat de nå kunne bli styrket og opplyst med henblikk på hans hellige tjeneste, førte Jehova dem skritt for skritt framover på veien, og opplyste deres sti etter hvert som de ble i stand til å absorbere det strålende lyset. I 1919 og 1922 førte han dem til sammenkomstene i Cedar Point i Ohio, hvor han ga dem forståelse av hvor påkrevet det er med fryktløs forkynnelse og uavbrutt forkynnelse. (Es. 6: 11, 12; Luk. 12: 32) Der åpenbarte Jehova også for dem at han er i sitt hellige tempel og at himmelske hærskarer priser ham, men at levningen av hans folk fremdeles var forholdsvis stumme og tause til tross for alt det han hadde gjort far dem og med dem. Ja, de var tause da de alt burde ha vært opptatt med å forkynne Jehovas herlighet og kunngjøre hans Konge og rike. Da de ble klar over denne sin mangel, ble de svært ydmyket og skremt. «Da sa jeg: Ve meg! jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, [Jehova], hærskarenes Gud. Da fløy en av serafene bort til meg med en gloende sten i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bart, og din synd er sonet.» — Es. 6: 5—7.
27. Var det noe som tydet på at den lykke som er nevnt i Daniel 12: 12 nå var innen rekkevidde for Rikets slaver?
27 Jehova førte dem således framover mot begynnelsen av perioden på 1335 dager, hvis fullførelse blir omtalt påfølgende måte i Daniel 12: 12 (AT): «Lykkelig er den som venter til han når [slutten på] de tusen tre hundre og trettifem dager.» (Også Ro) Disse dagene var også i seg selv en velsignet tid. Skritt for skritt fortsatte Jehova å lede dem gjennom årene 1922, 1923, 1924 og 1925, slik at de kom til et høydepunkt i mars 1925 da Rikets fødsel ble åpenbart.
28, 29. Hvilke håndgripelige beviser har vi for at Jehovas folks menigheter fikk en ny forståelse av sitt ansvar i forbindelse med Riket?
28 I denne perioden gikk det opp for de enkelte at Jehova var nærværende i sitt hellige tempel, at hans vitner hadde fått rense de lepper, og at de måtte utføre et stort lovprisningsarbeid, og denne forståelsen gjennomtrengte hele organisasjonen. De ble mer og mer klar over sitt behov på den tiden. Bortsett fra at menighetsforkynnerne virket litt for å ta seg av interesserte etterat såkalt «pilgrim»-brødre hadde holdt offentlige foredrag, ble alt muntlig vitnearbeid fra hus til hus før den tiden utført av en liten gruppe «kolportører», som pionerene eller heltidsforkynnerne ble kalt på den tiden. Menighetstjenere og enkelte andre som viste forståelse, begrenset i alminnelighet sin virksomhet til alminnelig spredning av traktater fra hus til hus. Men etter konventet i Cedar Point i 1919 begynte mange å bli mer aktive som menighetsforkynnere, og de begynte å være med på spredningen av Bind 7 av Studier i Skriften (først utgitt på engelsk i hefteform).
29 Deretter ble det også ’Samlet abonnementer’ på bladet Den Gylne Tidsalder, og etter den virksomheten fra hus til hus ble boken Guds harpe med spørsmålskort spredt på lignende måte. På den måten kom vitnearbeidet fra hus til hus gradvis mer i forgrunnen blant menighetsforkynnerne (eller deltidsforkynnerne). Men etter konventet i Cedar Point i 1922 ble de mer våkne for hvor tvingende nødvendig det er at alle vitner. De erklærte offentlig for Jehovas åsyn og i hverandres nærvær at de ville gjøre som befalt: «Forkynn, forkynn, forkynn Kongen og Riket!» og var fullt klar over alt det innebar. De ble våkne for betydningen av det syn deres oppmerksomhet ble henledet på ved dette konventet i Cedar Point i 1922. Med stadig større nidkjærhet støttet de forkynnelsesarbeidet i hver måned som gikk. Denne stadig økende virksomhet var i hovedsaken jevngod med uttalelsen: «Her er jeg, send meg!» — Es. 6: 8.
30. Hvordan ble levningen kvitt den forestillingen at de straks skulle til himmelen?
30 Da de for første gang hørte kallet fra det høye: «Hvem! vil gå for oss?» var det derfor liten kraft i svaret: «Her er jeg, send meg!» Men etter hvert som dagene og månedene gikk, tiltok det i styrke og omfang. De beholdt den gamle forestillingen om at de snart skulle komme til himmelen, og følgende litt utålmodige spørsmål ble oppsendt til Jehova: «Hvor lenge?» Han svarte: «Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken.» (Es. 6: 11) Slik jaget han på flukt forestillingen om at de snart skulle «hjem» (til himmelen), og samlet oppmerksomheten om betydningen av det store arbeid som skulle gjøres på jorden under hans ledelse.
31. Hvilken stor begivenhet ble Jehovas tjenere gjort oppmerksom på i The Watch Tower for 1. mars 1925?
31 Så kom den tids store begivenhet. Den 1. mars 1925 inneholdt The Watch Tower artikkelen «Den nye nasjons fødsel» [se Vagttaarnet for mai 1925], som så tydelig det da lot seg gjøre, forklarte betydningen av de fødselsveer som kom over Jehovas kvinne, fødselen som fulgte, og deretter frambringelsen av hennes barn. Dette syn fra tronen oppildnet de trofaste slaver og forferdet de klagere som fremdeles var tilbake i Sion. Nå skulle det ikke la seg gjøre å stanse de opplivede Rikets tjenere i deres stormløp framover. Nei, de skulle videre fram til en strålende klar forståelse av Rikets opprettelse i himmelen og sitt eget lykkelige forhold til det her på jorden. — Es. 66: 10—14; Åpb. 14: 1—3.
32. Hva var det meste av det arbeid som ble gjort for Jehovas folk mellom 1914 og 1926?
32 Når vi ser på det fra denne synsvinkel, kan vi forstå at det meste av det arbeid som ble gjort mellom 1914 og 1926, var forberedende, at det forberedte Jehovas organisasjon og folket for hans navn til det mektige, verdensomfattende forkynnelsesarbeid som enda skulle gjøres før denne gamle verdens ende. — Matt. 24: 14; Sl. 110: 3.
Et betydningsfullt år
33. Hva betydde det for oppriktige Jehovas vitner å få en rett forståelse av emnet karakter eller pakt?
33 I mai 1926 skjedde det noe som utgjorde et annet høydepunkt for Jehovas frivillige tjenere, for da inneholdt The Watch Tower artikkelen «Karakter eller pakt — hvilket?» [Se Vagttaarnet for 1. juni 1926.] Den brakte også stor lykke til oppriktige Jehovas tjenere som gjennom en årrekke hadde prøvd å «utvikle sin karakter», og som visste med seg selv at de ikke var heldige med det. De begynte å forstå hvilke forpliktelser de hadde i forbindelse med den pakt de hadde inngått, og at de ville oppnå Jehovas godkjennelse ved å være trofaste mot denne pakten. Dette ble de nå klar over, og de verdsatte det. Denne opplysningen skapte lykkelige kjempere av dem som før iallfall til en viss grad hadde vært angergivne «karakterutviklere». Deres eneste mål var ikke lenger å prøve å virke «edel»! De betraktet nå seg selv som innvigde tjenere med forpliktelser, tjenere som hadde en gudsgiven gjerning å gjøre, et teokratisk oppdrag. Men de trengte noe å arbeide med.
34. Hvilket utstyr var tilgjengelig for Rikets forkynnere til arbeidet med å kunngjøre de store sannheter som ble åpenbart mellom 1922 og 1926?
34 Før 1926 hadde Jehovas folk svært lite utstyr å arbeide med. De sju bind av Studier i Skriften hadde tjent sitt formål og gikk ut av lager. Brosjyren «Helvete» og «Kristi gjenkomst» hadde også tjent sin hensikt og var foreldet med hensyn til kravene i forbindelse med forkynnelsen av Riket; De nyere brosjyrene Kan man tale med de døde? (ikke utkommet på norsk) og Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø! tjente sin hensikt. Brosjyren Kan man tale med de døde? var et godt redskap til å forsvare folk mot angrep fra spiritismen, som da gikk som en flodbølge over verden og fikk mange til å prøve å sette seg i forbindelse med sine døde ved slutten av den første verdenskrig, og brosjyren Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø! ga en levende beskrivelse av Riket som en virkelighet som var i vente, med enestående muligheter til å få evig liv på jorden under denne herlige regjering.
35. Hvilket meget effektivt arbeid ble utrettet med boken Guds harpe?
35 Deretter kom også bøkene Trøst for jødene (ikke på norsk) og Guds harpe, som inneholdt Bibelens grunnleggende lære, og de var fram til 1926 i nesten fem år de viktigste redskaper til hjelp i vitnearbeidet fra hus til hus. Det er riktig at Guds harpe gjorde en mektig gjerning på den tiden. Men når det gjaldt å ha en kunnskap som omfattet alt det nye man kunne lære om Jehovas hensikter, var hele verden å regne som barn, og trengte undervisning i Bibelens grunnleggende lære. Velvillige mennesker ble som små barn og tok imot bibelsk opplæring, ble velsignet og opplyst og gjorde følgelig framgang. Det var imidlertid ikke noe som kunngjorde det opprettede Rike, dets regjerende Konge og de nedskrevne dommer Jehova forlangte skulle forkynnes. Det var ikke noe som på en tilstrekkelig måte gjenspeilte det store lys som hadde oppgått over Jehovas folk siden 1922.
Tiden inne til å vitne og advare
36, 37. a) Hva slags budskap måtte forkynnes på den tiden? b) Hvordan sørget Jehova for at det ble gjort i rette tid?
36 Dette var en dommens tid. En mer intens forkynnelse skulle nå ta til, og det var også nødvendig. Tiden var inne. Organisasjonen var kommet så langt at den kunne påta seg disse økte forpliktelser. Guds folk var så opplyst at det kunne tjene sin Skapers hellige sak. (Es. 43: 21) Jehova, som har et årvåkent øye, skaffet derfor i 1926, i dette tid, til veie boken Befrielsen [også kalt Verdensbefrielsen], som var vigd Guds hellige navn med ordene: «I er mine, vitner . . . at jeg er Gud.» — Esaias 43: 12. Man kan nesten si at dette nå ga hans forberedte folk i oppdrag å tre fram som frie og befridde forkynnere av hans nye verden. Dette var en overmåte lykkelig begivenhet.
37 I sin omtale av boken Befrielsen sa Selskapet Vakttårnets daværende president: «Den tid er kommet da et iherdig vitnesbyrd må bli avlagt for jordens innbyggere om at Jehova er universets store Gud, og at han har innsatt sin Konge, Kristus Jesus, på sin trone.» Nesten samtidig kunngjorde The Wach Tower (15. juli 1926, s. 210): «Det ser ut til at det passer å arrangere et nytt verdensomfattende vitnesbyrd . . . og søndag 1. august er derfor satt av til dette formål. Det emne som skal benyttes ved denne anledning er: ’Den nye verden begynner.’ Klassene forbereder seg på å holde mange offentlige møter den dagen, forat folk kan få enda en spesiell anledning til å høre om Kongen og hans rike, som nå er midt iblant oss.» De så at befrielsens tid, som de lenge hadde ventet på og inderlig lengtet etter, var kommet. Jehovas synlige organisasjon var nå enda mer ivrig og iherdig på marsj framover, og var rustet til og beordret til å gjøre dens herlige gjerning.
38. a) I hvilken utstrekning var Jehovas fortærende dommer blitt forkynt før 1926? b) Hvordan kom de til kort som undervisningsmateriell?
38 Men vi ønsker ikke hermed å etterlate det inntrykk at Jehovas organisasjon absolutt ikke hadde forkynt hans fortærende dommer før 1926. Det ville ikke være riktig. Hele tiden fra 1922 av var det blitt forkynt enkelte meget kraftige og opplysende budskaper, men disse budskapene ble meddelt i traktatform og var meget korte og begrensede som undervisningsmateriell. For å nevne noen av dem: I 1922 kom «Resolusjonen», som avslørte djevelsk religion. Over 10 000 000 eksemplarer av den ble spredt samme år, og ytterligere gode 13 000 000 i 1923. «Håpets budskap», som kom i 1925, fikk en stor utbredelse. Dessuten fortsatte bladet Vakttårnet (på engelsk og andre språk) fryktløst å avsløre Folkeforbundet. Men det meste av dette passet det bare å etterlate seg hos folk som en opplysende orientering. De som arbeidet fra hus til hus, hadde ikke noe de kunne levere hos folk med henblikk på varig studium og stadige drøftelser før boken Befrielsen ga dem dette og mer til.
39. Hvordan ser vi her at artiklene i Vakttårnet for 1926 vitnet om den opplysning og framgang som var nødvendig på den tiden?
39 Vakttårnet for 1926 vitnet også om den teokratiske organisasjons framgang; som skyldtes fornyelse og opplysning, ved at det behandlet slike emner: «Hvem vil ære Jehova?» «Lydighet fører til liv», «Hellighet for Herren», «Offer og tjeneste», «Offer og lydighet», «Vinpersen», «Fredsfyrsten», «Stenen i Sion», «En anstøtssten», «Fangenes frihet» og «Jordens rettmessige hersker». Himmelens sluser åpnet seg mer og mer, og Rikets sannhet vellet fram i en stadig striere strøm, først over Jehovas tjenere og deretter til hele den bebodde jord. — Sak. 14: 8.
40. Hvilke viktige begivenheter fant sted i London under midtsommerkonventet i 1926?
40 Dertil kom midtsommerkonventet i London i 1926 hvor «Et vitnesbyrd til de regjerende i verden ble framholdt og deretter trykt og utdelt til millioner. Og det offentlige foredraget som ble holdt der, nemlig «Hvorfor verdensmaktene står for fall — hjelpemidlet», kunngjorde fryktløst og ettertrykkelig at kristenhetens nasjoner, som nå hadde valgt sitt avskyelige Folkeforbund framfor Jehovas opprettede rike ved Kristus Jesus, var på vei ned mot sin endelige og fullstendige ødeleggelse, men at det forkastede, fast opprettede Riket i virkeligheten skulle godtgjøre at det er det eneste lys, det eneste legemiddel for alle velvillige mennesker. — Vagttaarnet for 15. august 1926.
41. Hvilken virkning hadde alle disse begivenheter på Jehovas folk?
41 Etter som alle disse bemerkelsesverdige begivenheter fant sted i 1926, var det året et spesielt lykkelig år for det innsamlede folk for Jehovas navn. Dette året avmerket slutten på den 1335-dagers ventetiden. Det innledet en ny tid, en evigvarende periode med ordnet tjeneste og systematisk, bestemt opplæring i kjensgjerninger i forbindelse med det opprettede rike. I sammenligning med det vi nå ser, var det riktignok en ringe begynnelses dag, men på den tiden var den likevel mektig og makeløs. — Sak. 4: 9, 10.
42, 43. Hvordan gikk arbeidet framover i årene 1927 og 1928?
42 Året etter, i 1927, fikk Jehovas fremadskridende Rikets forkynnere boken Skapelsen, som de lykkelig tok imot og brukte til studium og spredning over hele verden. Samme år begynte de også plutselig å gjøre utstrakt bruk av radioen i den verdensomfattende forkynnelse av Rikets budskap.
43 I 1928 fikk Rikets forkynnere på sin uimotståelige marsj framover mer utstyr å glede seg over, for da kom bøkene Forlikelse og Regjering. Og slik gikk det slag i slag i hvert etterfølgende år — den voksende skare Rikets forkynnere økte og økte, og deres arbeidsredskaper er stadig blitt flere og deres arbeidsmetoder bedre. Når vi nå tar et tilbakeblikk, ser vi 1926 som innledningen til denne spesielt lykkelige tid med stadig større lykke for dem som holdt ut og endelig nådde fram til slutten av de forutsagte 1335 da i det året.
Sammenligninger
44. Hvordan ble økningen i antall Rikets forkynnere berørt av sannhetens framadskridende lys?
44 Vi foreslår til slutt at alle vi mange hundre tusen faste lesere av dette blad, som nå kommer ut i 1 825 000 eksemplarer, stanser opp litt og dveler ved den overstrømmende lykke de fleste av oss opplevde i ånden mens andre titusener av oss, som tilhører den samme hjord og står under den ene Hyrde, opplevde den samme grenseløse lykke både i ånden og ved personlig nærvær på Jehovas vitners sammenkomst «Den nye verdens samfunn på og ved Yankee stadion i New York i de rike dagene i juli 1953 — en sammenkomst som nådde sitt høydepunkt på den åttende dagen da det offentlige foredraget ble holdt for de 165 829 tilstedeværende og dessuten for enda mange fler, som vi ikke har tall på, men som da hadde innstilt sin radio på og hørte dette foredraget, nemlig «Etter Harmageddon — Guds nye verden», som ble kringkastet av den nye verdens samfunns radiostasjon WBBR!
45—46. a) Hvilken forbindelse er det mellom det lykkelige år 1926 og det at organisasjonen i vår tid er meget lengre fremme og i stadig vekst? b) Hva er betingelsen for at et menneske fortsatt skal få være med i Jehovas nye verdens samfunn?
45 Av den store folkemasse som da var forsamlet i og ved New York, var det forholdsvis få — kanskje fem eller ti tusen — som kunne huske at det i 1914 i De forente stater bare var omkring tre hundre heltids-«kolportører» (nå kalt pionerer) som regelmessig forkynte Bibelens sannheter under Selskapet Vakttårnets ledelse. Da ble det i det hele tatt ikke ført regning med den tilfeldige eller regelmessige forkynnelse fra hus til hus som ble utført av deltidsforkynnere (menighetsforkynnere). Åtte år senere (i 1922) utgjorde de heltids- og deltidsforkynnerne for Riket som da arbeidet fra hus til hus, tilsammen en liten gruppe på 2814. Dette antall var ikke blitt større før 1926. Men i 1927, like etterat den forutsagte store lykke skulle begynne ved utløpet av perioden på 1335 dager (i 1926), var det 3357 pionerer og menighetsforkynnere som gikk fra hus til hus og med glede deltok i å fortelle om Jehovas rike. Året etter (i 1928) var dette tall for De forente stater nesten fordoblet, for da var det 6040 mennesker i denne lykkelige gruppen. I hele verden var det 23 988 ordets tjenere som forkynte. Og i løpet av de tjuefem årene som har gått siden da, har denne stadig voksende synlige skare (som i 1953 var på over 519 982 personer) nidkjært og med glede fortsatt å forkynne Jehovas rike!
46 Ja, 1926 innledet i sannhet en lykkelig tid, og det vil vise seg at den aldri skal ta slutt. Lykkelig er hver den som nå villig stiller seg innenfor Jehovas rene organisasjon og på en helhjertet måte er med på dens fremadskridende virksomhet. Alle som nidkjært og lykkelig taler om den lykkelige Guds nye verdens samfunn, vil han beskytte og bevare og befri og føre inn i sin evige nye verden såfremt de takknemlig fortsetter å holde seg til og er lydig mot hans opprettede rike under hans uovervinnelige Konge, Kristus Jesus. La oss derfor i forening fortsette å underordne oss denne guddommelige Myndighet til tiltagende pris for Jehovas navn. — Rom. 13: 1.