Separasjon og skilsmisse for å bevare freden
1. Hvis den vantro tross alt velger å forlate sin troende ektefelle og leve for seg selv, hvordan bør da den troende forholde seg?
DET finnes utallige tilfelle hvor innvigde, døpte troende som følge av at de har adlydt apostelen Paulus’ råd og fortsatt å bo sammen med sin vantro ektefelle, til slutt har fått den glede å ’frelse’ sin ektefelle. Men hva med en troende som ved hjelp av Guds ånd utholder forfølgelse og motstand mens han anstrenger seg for å holde ekteskapet sammen, men hvis vantro ektefelle likevel finner det utilfredsstillende og til slutt forlater ham, enten ved å bosette seg på et annet sted eller ved å gå til skilsmisse eller lovlig separasjon? Paulus svarer: «Men hvis den vantro treffer tiltak til å dra vekk, la ham dra vekk; en bror eller en søster er ikke trellbundet under slike omstendigheter, men Gud har kalt dere til fred.» — 1 Kor. 7: 15, NW.
2. Hvis ektefellene lever atskilt, er så dette bibelsk grunn til en skilsmisse som gir en rett til å gifte seg igjen med en annen?
2 I sin kristne freds interesse kan den troende la den vantro ektefelle dra vekk og bosette seg på et annet sted. En vantro som har forlatt sin ektefelle, har ikke frihet til å gifte seg igjen, like lite som en kristen som er blitt forlatt, har det: «Men skulle hun virkelig forlate ham, da må hun fortsette å være enslig eller også forlike seg med sin ektemann igjen.» (1 Kor. 7: 11, NW) Den troende som er blitt forlatt, har ingen bibelsk grunn til å søke lovlig skilsmisse, det vil si bare på grunnlag av at hans ektefelle har forlatt ham, eller på grunnlag av religiøse uoverensstemmelser. Om han nå fikk skilsmisse, hadde han derfor ifølge Bibelen ikke frihet til å gifte seg igjen fordi om han ikke synes om å leve alene. Jesus Kristus sier at han ikke har rett til det, med disse ord:
3. Hva sa Jesus om dette ifølge Matteus 19: 3—9?
3 «Og fariseerne kom til ham, fristet ham og sa: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru for enhver saks skyld? Han svarte og sa: Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille. De sa til ham: Hvorfor bød da Moses å gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Han sa til dem: For eders hårde hjertes skyld ga Moses eder lov til å skilles fra eders hustruer; men fra begynnelsen av har det ikke vært således. Men jeg sier eder at den som skiller seg fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter seg med en annen, han driver hor [begår ekteskapsbrudd, NW].» — Matt. 19: 3—9; også 5 Mos. 24: 1—4.
4. Kan Jesu ord brukes som støtte for å nekte skilsmisse ved lov, og hva er det mest effektive middel til å begrense eller forebygge skilsmisser?
4 Jesus mente altså ikke at skilsmisse burde forbys av staten i alle tilfelle, også i tilfelle av ekteskapsbrudd. De prester i vår tid som holder på en lov som forbyr skilsmisse, ønsker å binde uskyldige mennesker til en utro ektefelle. Ved en slik lov beskytter de den ektefellen som har begått ekteskapsbrudd, og oppmuntrer og fremmer utroskap i ekteskapet ved ikke å tillate den uskyldige ektefelle å bli fri. Hvis de tillot den uskyldige ektefellen å skille seg fra den utro, ville den tilgivelse som prestene gir utro ektefeller i skriftestolen, være uten betydning. Da ville ikke den utro ektefellen bli beskyttet av prestens avlat eller forlatelse av syndene til den utro, som bare bekjenner, men ikke forbedrer seg. Det bibelske middel, det mest effektive middel til å begrense eller forebygge skilsmisser, er å undervise menneskene i Bibelen og dens moralske krav og holde den kristne menighet fri for ekteskapsbrytere. En lov som forbyr skilsmisse, er ikke effektiv, og har ikke gjort slutt på utroskap i ekteskapet.
5. Hva er det bibelske grunnlag for skilsmisse, og hvilken frihet gir dette den uskyldige ektefellen?
5 Guds lov under den nye pakt, slik Jesus uttrykte den i de ordene som er sitert ovenfor, tillater skilsmisse på det rette grunnlag. Det bibelske grunnlag eller grunnlaget for skilsmisse under den nye pakt, er ekteskapsbrudd. Skilsmisse på dette grunnlag gir den uskyldige ektefellen frihet til å gifte seg igjen uten at han derved begår ekteskapsbrudd. Skilsmisse av en hvilken som helst annen grunn gir ikke dem som er skilt, frihet til å gifte seg igjen, for hvis de gjør det, blir de skyldige i ekteskapsbrudd i Guds øyne og uverdige til å være tilsluttet hans menighet under Kristus. Det er på denne måten Jesu ord i bergprekenen skal forstås. Han henviste til loven om skilsmisse som var blitt nedskrevet av profeten Moses i 5 Mosebok 24: 1, og fortsatte med å si: «I har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. . . . Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. Men jeg sier eder at hver den som skiller seg fra sin hustru uten for hors skyld, han volder at hun driver hor [utsetter henne for å begå ekteskapsbrudd, NW], og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.» — Matt. 5: 27—32.
6. Utsetter både en bibelsk og en ubibelsk skilsmisse en kvinne for å begå ekteskapsbrudd, og hvis det er en forskjell, hva består så den i?
6 Hvordan kan en innvigd kristen som skiller seg fra sin hustru fordi hun har begått ekteskapsbrudd, utsette henne for å begå ekteskapsbrudd? Hun er allerede en ekteskapsbryterske ved den handlemåte hun har valgt. Det er ikke skilsmissen som driver henne til å begå ekteskapsbrudd. Hvis en mann derimot skiller seg fra sin hustru av en hvilken som helst annen grunn enn utukt eller ekteskapsbrudd, selv om det kan være av grunner som landets lov kan innrømme skilsmisse for, da utsetter han henne for å begå ekteskapsbrudd i framtiden. Hvordan det? Fordi den kvinnen som har vært tro, ifølge Guds lov ikke er skilt fra sin mann ved en slik ubibelsk skilsmisse. Hun er fremdeles hans hustru og er derfor ikke fri til å gifte seg på nytt og ha kjønnslig forbindelse med en annen mann.
7. Hva slags fraskilt kvinne var det derfor Jesus siktet til da han sa at den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor?
7 Da Jesus sa at «den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor», mente han følgelig ikke en hvilken som helst skilt kvinne. Han mente en kvinne som er skilt «uten for hors skyld», det vil si en fraskilt kvinne som ikke har begått ekteskapsbrudd. Det samme prinsippet gjelder i et tilfelle hvor en hustru har skilt seg fra sin mann uten at han har begått ekteskapsbrudd. Hvis en kvinne giftet seg med ham, ville hun lede ham til å begå ekteskapsbrudd, og hun ville selv drive utukt.
8, 9. a) Hvilken tanke kunne skriftstedene hos Markus og Lukas gi angående alle fraskilte, hvis de ble lest isolert? b) Hva må skriftstedene hos Markus og Lukas forklares i lys av, og hvorfor bryter utroskap ekteskapet og åpner veien til bibelsk skilsmisse?
8 Jesu ord i forbindelse med skilsmisse blir gjengitt på følgende måte i Markus 10: 11, 12: «Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han gjør seg skyldig i hor mot henne, og dersom hustruen skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, driver hun hor.» Lukas 16: 18 gjengir hans ord på lignende måte: «Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen kvinne, han driver hor, og hver den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, han driver hor.»
9 Disse versene forbyr ikke skilsmisse. Hvis vi bare leser disse skriftstedene isolert og ikke tar andre skriftsteder som taler om samme sak, i betraktning, ville de gi den tanken at ingen som er skilt, har rett til å gifte seg på nytt med mindre hans fraskilte ektefelle dør, og at det å gifte seg på nytt mens den fraskilte ektefellen lever ville være ensbetydende med å bryte Guds lov som forbyr ekteskapsbrudd. Disse to gjengivelsene av Jesu ord angående skilsmisse må imidlertid forklares i lys av den mer fullstendige uttalelse som apostelen Matteus kom med, og som viser at det Markus og Lukas skrev, holder stikk så sant skilsmissen innvilges på et hvilket som helst annet grunnlag enn ekteskapsbrudd fra den utro ektefellens side. Hvis en enslig mann driver utukt med en skjøge, gjør han seg til «ett legeme» med en kvinne som ikke er hans hustru. På samme måte gjør ekteskapsbryteren seg til ett legeme, ikke med sin lovformelige hustru, men med en umoralsk person som han ulovlig har kjønnslig omgang med. Den som begår ekteskapsbrudd, synder således mot sitt eget kjød. Ja, ikke bare mot sitt eget kjød, sin egen person, men også mot sin lovformelige hustru som inntil da har vært «ett kjød» med ham. (1 Kor. 6: 16, 17) Hor er av den grunn ensbetydende med at ekteskapet blir brutt. Dette er grunnen til at skilsmisse på grunnlag av hor, formelt og endelig oppløser det lovformelige ekteskapet. Dette gir den uskyldige ektefellen rett til å gifte seg på nytt mens den utro fraskilte ektefellen ennå lever, uten at han taper sin ære, og uten at han får noen plett på sin gode moral.
10. Hva gir det at man skiller seg fra en utro ektefelle, den utro ektefelle frihet til, og hva gir det den uskyldige part frihet til?
10 Hvis man skiller seg fra en utro ektefelle, utsetter man ikke derved den fraskilte som har brutt Guds lov, for å begå ekteskapsbrudd. Det er snarere slik at det lovformelige ekteskapet, så lenge det varte, mislyktes med hensyn til å beskytte den troløse mot å begå umoralske handlinger. Den som gifter seg med en fraskilt person, gifter seg derfor i virkeligheten med en som moralsk sett er uren, og det at den utro fraskilte ektefellen gifter seg på nytt, fører ikke til at vedkommende begår ekteskapsbrudd for første gang. Hvis den uskyldige ektefellen skiller seg fra den utro, blir den uskyldige fri til å gifte seg på nytt. Den som skiller seg på bibelsk grunnlag, skiller seg ikke bare for å bli kvitt en utro ektefelle som han ikke lenger elsker, eller som det fysisk sett er risikabelt å leve sammen med eller ha kjønnslig omgang med. Han har i virkeligheten gjort seg fri slik at han kan gifte seg på nytt, hvis han finner det tilrådelig og har behov for å skaffe seg en trofast, innvigd livsledsager. Ved å skille seg fra den utro ektefellen lar han ganske enkelt den utro få leve det liv vedkommende ønsker å leve, nemlig et umoralsk liv.
Dom over dem som er umoralske
11. Hvilken alvorlig ting kan ekteskapsbrudd ødelegge foruten ekteskapet, særlig i betraktning av at Jehova er kommet til sitt tempel?
11 Det å drive hor kan føre til at de ekteskapelige bånd blir brutt ved at det resulterer i skilsmisse. Og helt sikkert er det at det fører til at en ødelegger sitt forhold til Gud, som nå er kommet til sitt tempel for å holde dom sammen med sin dommer og budbærer, Jesus Kristus. Han advarer: «Jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vitne mot trollkarene og horkarlene . . . [som] ikke frykter meg, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Mal. 3: 1, 5; også Heb. 13: 4.
12. Hvilken domshandling blir foretatt overfor en slik umoralsk person, og hva er den eneste måten han kan bli frelst fra evig tilintetgjørelse på?
12 Denne Guds dom kommer til uttrykk ved at ekteskapsbryteren blir drevet ut eller utstøtt av menigheten. Følgende påbud er gitt menigheten: «[Ha ikke] omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl. . . . Støt da den onde ut fra eder!» (1 Kor. 5: 11—13) Utenfor Guds rene organisasjon er det ikke noe evig liv. Det at en utuktig person eller ekteskapsbryter blir utstøtt, kan derfor være den første domshandling som tilkjennegir at den skyldige er på vei mot evig tilintetgjørelse, hvis vedkommende ikke viser oppriktig anger overfor Gud, en anger som er fri for hykleri, og forandrer seg og går oppriktig inn for å holde seg ren moralsk sett og ikke besmitte Guds menighet eller føre hån over den. Da vil Gud bemyndige sin menighet til å gjenoppta den angrende synder som har forbedret seg, og sette ham på prøve for en tid inntil han vinner den rene menighets tillit tilbake.
13, 14. a) Hvis en av ektefellene har vært utro, hvordan kan da de ekteskapelige bånd bevares og ektefellene fortsette å leve sammen? b) Hvordan kan menigheten forskåne den uskyldige, tilgivende ektefelle for å måtte leve sammen med en utstøtt ektefelle? c) Hva må gjøres i forbindelse med de stillinger overtrederen kan ha hatt i menigheten, selv om han har fått tilgivelse, og hvorfor?
13 Hvis den utro ektefellen tilstår og viser oppriktig anger og er besluttet på å være trofast mot sitt ekteskapsløfte for framtiden og ber om tilgivelse, kan den uskyldige ektefellen velge å tilgi ham, fortsette sitt ekteskapelige samliv med ham og ikke skille seg fra ham. Under visse omstendigheter bevarer dette ikke bare de ekteskapelige bånd, men forskåner også den uskyldige ektefellen for å måtte bo, spise og sove sammen med en utstøtt ektefelle, noe som åndelig sett ville være en vanskelig situasjon. Hva blir gjort i slike tilfelle?
14 Umoral får følger for de privilegier man har i menigheten. Av den grunn skal også den utro ektefellen bekjenne sin synd for menighetens representanter. Disse ansvarlige tjenerne i menigheten kan ta hensyn til den skyldiges anger og sorg og hvorvidt det var den første forgåelsen, og de kan i barmhjertighet respektere det at den uskyldige ektefellen har tilgitt sin ektefelle som viser anger og har forandret sin handlemåte. For å bevare ekteparets åndelige enhet vil de ikke utstøte den som har vært utro. De vil holde den uskyldige ektefellen ansvarlig for å sette den utro som har fått tilgivelse, på en tilstrekkelig lang prøve, slik at vedkommende kan bevise at han har begynt å leve et rent moralsk liv, og de vil et helt år kontrollere den skyldige en gang i måneden for å hjelpe ham til å forbedre seg. Hvis den som har forsyndet seg, har hatt en ansvarlig stilling eller tjeneste i menigheten, må utvalget som representerer menigheten, sørge for at overtrederen blir fratatt slike stillinger eller oppdrag. Hvorfor det? Fordi Bibelen viser at den som har en ansvarlig stilling eller utfører en spesiell tjeneste i menigheten, må være eksemplarisk og uklanderlig, ha en ren samvittighet og ikke gi Djevelens representanter noen grunn til å håne ham. (1 Tim. 3: 1—9; Tit. 1: 5—9) Selv om den utro ektefellen har omvendt seg og har fått tilgivelse av sin ektefelle og av utvalget som representerer menigheten, må han regnes for å være uskikket til å inneha en tjenerstilling eller til å utføre en spesiell tjeneste.
15. I hvilket tilfelle vil den uskyldige ektefelles tilgivelse ikke kunne avverge utstøtelse?
15 I mange tilfelle kan det vise seg at den uskyldige ektefelles tilgivelse bare i begrenset utstrekning kan befri den utro fra alle de alvorlige konsekvenser umoralske handlinger kan føre med seg. Hvis den umoralske ektefellen begikk ekteskapsbrudd med en person som ikke tilhører menigheten, som for eksempel en utuktig person eller en skjøge, er det ikke nødvendig for menigheten å ta affære overfor den umoralske personen som ikke tilhører menigheten. Det vil ikke være nødvendig å be denne utuktige person eller skjøge som ikke tilhører menigheten, om tilgivelse og ordne opp i saken med henne. Men hvis de urene seksuelle handlingene ble begått innenfor ens egen menighet eller en annen kristen menighet, da kan det være at den uskyldige ektefellens tilgivelse ikke vil være tilstrekkelig til å avverge en utstøtelse.
16. Hvordan kan menigheten måtte utstøte et medlem som har begått ekteskapsbrudd i sin menighet eller en annen menighet, selv om den uskyldige ektefellen har tilgitt ham?
16 La oss si at ekteskapsbruddet ble begått med en gift mann eller kvinne i den samme menigheten eller i en annen menighet eller med en ung gutt eller pike som står under formynderskap av sine foreldre eller et verge. Da vil andre som er blitt alvorlig berørt av den umoralske handlingen, komme inn i bildet. Vil den krenkede hustrus mann tilgi, eller vil hustruen til den mannen som en annen manns hustru har stått i forbindelse med, tilgi, eller vil foreldrene til den unge gutten eller piken som ble forført, tilgi? Eller ønsker de at den umoralske, gifte personen skal bli straffet? Den uskyldige ektefellen kan tilgi av personlige grunner, men denne ektefellen kan ikke tilgi på vegne av disse andre som er blitt berørt av det som er skjedd. En slik privat tilgivelse kan ikke ordne opp i saken mellom den skyldige og de andre. Den kan ikke avfeie de andres krav om at menigheten skal ta affære, eller deres krav om skadeserstatning ved landets domstoler. Det kan derfor være at menigheten beslutter å gå til utstøtelse, til tross for at den uskyldige ektefellen personlig har tilgitt overtrederen.
17, 18. a) Hvordan kan for eksempel en reisende representant i en ansvarlig stilling besøke og forføre ettergivende kvinner i forskjellige menigheter, og også be på feilaktig grunnlag? b) Hvordan beskrev Judas en slik mann?
17 Menighetens utvalg må også ta i betraktning hvor grov forsyndelsen er. Hvor omfattende var den? Var andre menigheter berørt, og ble deres lokale organisasjons renhet besmittet? La oss for eksempel si at en gift mann foretok regelmessige besøk hos en rekke menigheter, og at han i alle disse menighetene eller i noen av dem gjorde urette tilnærmelser til ugifte eller gifte kvinner hvor som helst han kunne finne noen villige eller ettergivende søstre. Han driver en regulær umoralsk praksis, og det innen Guds hellige organisasjon. Han besmitter flere av menighetene i Guds organisasjon. Han misbruker den ansvarlige stilling som han kan ha i tilknytning til disse menighetene. Under dekke av en tjeneste som han er utnevnt til, kommer han inn bare for å tilfredsstille sine fordervede lyster. Han presser svake, redde søstre til å gi etter for sine urene hensikter. I enrom ber han til Gud om tilgivelse, men han anstrenger seg ikke for å ha kontroll over seg selv eller for å forbedre seg. Derfor fortsetter han å synde, mens han feilaktig tror at Guds miskunn gjennom Kristus vil oppheve de synder han finner behag i å begå uten å ta hensyn til Guds organisasjons navn og renhet.
18 En slik mann viser seg å være en av dem som det tales om i Judas 4 (NW): «Det har sneket seg inn visse mennesker, som for lenge siden er blitt utpekt av Skriftene til den dom som er beskrevet nedenfor, ugudelige mennesker, som bruker vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel og viser seg falske overfor vår eneste Eier og Herre, Jesus Kristus.»
19. Hvorfor må en slik mann utstøtes, selv om hans hustru tilgir ham og ikke skiller seg fra ham?
19 I Guds rette tid kommer det for dagen hva slags menneske denne omreisende personen er, og han blir avslørt. Hans hustru tilgir ham når han innrømmer at han har handlet urett. Men vil hennes tilgivelse gagne ham noe? Nei! Hennes tilgivelse vil ikke kunne befri ham fra de fortjente følger. Han kan ikke forandre seg fra den ene dagen til den andre. Det at han blir tvunget til å innrømme sin skyld, og det at han gir uttrykk for anger betyr ikke en virkelig omvendelse. Han utgjør en fare for Guds innvigde folks menighet, en kraftig surdeig som kan gjennomsyre hele deigen. Han er en overlagt, forherdet misdeder som besmitter det som er hellig. Han er ikke til å stole på, han utgjør en fare og er uskikket til å være blant oss. Ifølge Bibelens prinsipper må han utstøtes. Guds organisasjon må bli renset og beskyttet, selv om hans hustru tilgir ham og ikke skiller seg fra ham.
20. Hvem skal en voksen, ugift person som har begått utukt, og som ønsker å bekjenne sin synd, gå til, og hvilke forføyninger vil menigheten treffe overfor ham?
20 Men hvordan stiller saken seg hvis det er en voksen, ugift person som begår utukt, og som ikke har noen ektefelle å bekjenne sin overtredelse for? Kan han gå til noen for å få hjelp når han er oppriktig bedrøvet over det gale han har gjort? Menighetens tjenerutvalg av åndelig kvalifiserte brødre tjener hele menigheten. Hvis en enslig person gjør noe som er et brudd på Jehovas lov, kan han bekjenne sin synd for utvalget. Utvalget må så bestemme hvilke disiplinære forføyninger som skal treffes i hvert enkelt tilfelle, om de vil utstøte vedkommende eller sette ham på prøve. De har ansvar for menighetens og de enkelte medlemmers velferd, og må avgjøre hva som best tjener menighetens interesser. Hvis de blir klar over at den enslige personen er blitt overlistet av en synd, og at det er hans første overtredelse, og at hans holdning viser oppriktig sorg og anger, da kan de innenfor rammen av sine plikter overfor Jehova vise barmhjertighet, akkurat som de kan gjøre overfor en gift overtreder. De kan fastsette en prøvetid hvor han regelmessig vil måtte gjøre rede for sin oppførsel og sine anstrengelser for å forbedre seg. Hvis han er en tjener, vil han naturligvis måtte slutte i denne stilling, ettersom han ikke lenger er ulastelig.
Hvordan ektepar kan bevare freden
21. a) Hvor mange ble utstøtt fra den nye verdens samfunn i løpet av tjenesteåret 1958—1959? Hvor mange ble gjenopptatt? Hvor mange fortsatte å være utstøtt? b) Er det forholdsvis lave prosenttall som de utstøtte utgjør, ikke noe å bry seg om?
21 I løpet av tjenesteåret 1958—1959 ble 6552 utstøtt av den nye verdens samfunn av Jehovas vitner av forskjellige grunner. Mange ble utstøtt på grunn av umoralske handlinger, enten for utukt eller ekteskapsbrudd. Det ble vist barmhjertighet når det var på sin plass å gjøre det, og 1597 av alle dem som er blitt utstøtt i de årene som er gått, ble gjenopptatt i løpet av tjenesteåret 1958—1959 etter at de hadde vist oppriktig sorg og anger og hadde forandret sin handlemåte. Disse ble satt på prøve for en rimelig tidsperiode før de fikk tilbake de vanlige privilegier forkynnere i alle menigheter har. Ved slutten av det nevnte tjenesteår var det derfor av alle dem som i de senere år er blitt utstøtt, et antall av 25 143 som fremdeles var avskåret fra Jehovas folks menighet. Selv om det er bedrøvelig at noen handler slik at det blir nødvendig å utstøte dem, er det en trøst å vite at av alle de hundretusener som rapporterer tjeneste som forkynnere verden over, er det bare 0,81 prosent som er blitt utstøtt. Dette er bare åtte tiendedeler av en prosent. Men likevel er dette lave tallet en advarsel til hver enkelt av oss.
22. Hva er gifte kristne kalt til, og hvordan kan de bevare dette?
22 Når en person blir utstøtt, mister han sitt fredelige forhold til Jehova Gud. Kristne ektepar må i frykt unngå et slikt brudd på freden med Gud. Gud kalte kristne ektepar til fred. (1 Kor. 7: 15) De må i sin gifte stand passe på å bevare sin fred med ham. Dette innebærer at mannen og hustruen må bevare freden i så stor utstrekning som mulig seg imellom. For å kunne gjøre dette må de leve et liv i trofasthet mot Gud og hans Kristus og være tro mot sin ektefelle, som de er «ett kjød» med.
23. a) Hvorfor er det nå like lite som i Eden noen plass for en urett handlemåte mellom ektefellene? b) Hva bør derfor gifte kristne gjøre for å opphøye ham som innstiftet ekteskapet mellom mann og kvinne?
23 Etter at den universelle Harmageddon-krigen, som nå ikke er langt borte, er blitt utkjempet, kommer det jordiske paradis til å bli gjenopprettet. Men allerede nå i tiden etter 1919 har den store planter og akerdyrker Jehova Gud ført sine innvigde vitner inn i et åndelig paradis. Der nyter de fred, glede og alle de andre åndens frukter, og de frambringer de gode frukter som består i å forkynne det gode budskap om Riket over hele jorden. I dette åndelige paradis gjør det samme forhold seg gjeldende som i Edens hage da Adam og Eva bodde der, nemlig at det ikke er noen plass for polygami eller en urett handlemåte mellom ektefellene eller ringeakt for det teokratiske forhold mellom mann og kvinne. Måtte troende ektefolk verdsette denne tilstand og benytte anledningen til å arbeide for sin elskede ektefelles frelse. Ved sin oppførsel i forbindelse med ekteskapet kan de ære Gud. Deres lønn vil være stor. Deres ekteskap vil tjene hans hensikt, og det vil opphøye ham som på en kjærlig måte innstiftet denne verdige, ærbare og fredelige forening av mann og hustru.