Guds navn i fortiden

GUD, den makt som står bak universet, er en virkelig Person. Vi har dessuten også sett at han har et helt spesielt, personlig navn, nemlig Jehova (eller Jahve — på hebraisk JHVH).

Hvilken historisk bakgrunn har dette navnet? Hva kan historien si oss om Guds navn?

NAVNETS HISTORISKE BAKGRUNN

La oss gå tilbake til det 16. århundre før Kristus, da israelittene befant seg i Egypt og led under faraos undertrykkende styre. Moses fikk den gang i oppdrag av Jehova å be om frihet for Israel. I hvis navn skulle Moses handle og tale? Om dette sa Gud til ham: «Du skal si til israelittene: [Jehova], fedrenes Gud, . . . har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid.» — 2. Mos. 3:15.a

Men Farao ville ikke høre på ham. Han sa: «Hvem er [Jehova] . . . ? Jeg kjenner ikke [Jehova].» (2. Mos. 5: 2) Etter en rekke med plager sa Gud til farao: «Jeg har likevel holdt deg oppe for å vise deg min makt, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.» — 2. Mos. 9: 16.

Guds personlige navn blir nevnt ofte i Bibelens fem første bøker, som også ovennevnte beretning er hentet fra. Bare i 5. Mosebok forekommer navnet 550 ganger i den hebraiske tekst. Navnet ble ikke bare brukt av prestene og levittene. Moses skrev: «Hør, Israel! [Jehova] er vår Gud, [Jehova] er én. Du skal elske [Jehova] din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» (5. Mos. 6: 4—7) Det kan ikke være tvil om at Guds opphøyde navn ble benyttet i stor utstrekning i tilbedelsen innen familien på den tiden.

KONG DAVIDS STYRE

I kong Davids regjeringstid nådde bruken av navnet Jehova nye og strålende høyder. Under guddommelig inspirasjon skrev David mange vakre salmer eller lovsanger til Jehovas pris. Med tanke på templet organiserte David også et stort orkester og kor med tusenvis av sangere og musikere. De trådte regelmessig sammen og spilte og sang vakre, betagende lovsanger for Jehova, til ’pris for hans navn’. — Sal. 68: 5.

Mislikte Jehova at hans navn ble brukt i så stor utstrekning både offentlig og innen familien? Fordømte han David og hans samtidige på grunnlag av det som stod i det tredje bud: «Du skal ikke misbruke [Jehova] din Guds navn»? (2. Mos. 20: 7) Tydeligvis ikke! David ble rikt velsignet av Gud, og hans styre var et meget godt styre.

NYE HOLDNINGER

Omkring 500 år senere benyttet profeten Malaki tetragrammet (de fire hebraiske bokstavene i Guds navn) 48 ganger i de fire korte kapitlene i sin profeti. Det ord Jehova talte gjennom Malaki, var blant annet følgende: «Fra solens oppgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene.» Og han understreket dette ved å gjenta det: «Mitt navn skal bli stort blant folkene, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Mal. 1: 1, 11, EN.

Legg også merke til hva Malaki skrev om noen av prestene på hans tid: «En sønn ærer sin far og en trell sin herre. Men er jeg far, hvor er da min ære, er jeg herre, hvor er da frykten for meg? sier [Jehova], Allhærs Gud, til dere prester som ringeakter mitt navn.» — Mal. 1: 6.

Sammenhengen viser at prestene ikke begikk den feil å unnlate å bruke Guds navn, men at de ringeaktet det ved å bære fram uantagelige offer. De hebraiske bibelske skrifter og andre skrifter fra den perioden viser at Jehovas navn var i utstrakt bruk. For eksempel finnes Guds navn i noen dokumenter (de såkalte Elefantinepapyrene) som skriver seg fra det femte århundre før Kristus og er fra en jødisk koloni i øvre Egypt.

Det er imidlertid ting som tyder på at det vokste fram en overtroisk tendens til å unngå å bruke Guds navn i tiden før Jerusalem ble ødelagt av romerne.b Dette kan ha hatt sin grunn i en ytterliggående, fanatisk fortolkning av det tredje bud — som forbød misbruk av Guds navn. (2. Mos. 20: 7) Men mente Gud da han gav dette budet, at hans navn aldri skulle bli brukt unntatt ved sjeldne, spesielle anledninger — og kanskje bare i helligdommen? Det kunne ikke ha vært tilfelle, for mens det guddommelige navn var i alminnelig bruk (for eksempel på Davids tid), var det tydelig at Guds velsignelse hvilte over Israel. Derimot var det påfallende hvor fjernt Guds velsignelse var fra dette folket som helhet den gang Jesus Kristus levde og virket på jorden, da Guds navn ikke lenger ble brukt på grunn av jødenes religiøse tradisjon. Jødenes religiøse ledere på den tiden var blitt så fremmedgjort for Gud og hans prinsipper at de ikke bare innhyllet hans navn i hemmelighetens mørke, men også ble ansvarlig for hans elskede Sønns død. Ikke så mange år deretter, i 70 e. Kr., måtte jødene betale en uhyggelig pris for dette da deres tempel og den hellige byen Jerusalem ble ødelagt av romerne.

HVA GJORDE KRISTUS OG HANS DISIPLER?

Fulgte Jesus Kristus og hans disipler den jødiske tradisjon i forbindelse med Guds navn? Jesus stod fryktløst fram og fordømte fariseernes og de skriftlærdes tradisjoner og frigjorde derved sine disipler fra deres dødbringende innflytelse. Han rettet følgende ord til disse «hyklere»: «Hvorfor bryter dere Guds bud av hensyn til de forskrifter dere har overtatt? . . . dere har satt Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt.» — Matt. 15: 3—9.

Er det dermed slik å forstå at Jesus og hans disipler brukte Guds navn fritt? Ja, for de siterte alle sammen flittig fra skrifter som inneholdt Jehovas navn. De benyttet ofte Septuaginta, en oversettelse av de hebraiske bibelske skrifter til gresk. Dette oversettelsesverk ble påbegynt i Aleksandria omkring det tredje århundre før Kristus, og det finnes fremdeles avskrifter av det som inneholder tetragrammet. I de avskrifter av Septuaginta som ble laget flere hundre år senere, er riktignok Guds navn utelatt i overensstemmelse med jødisk tradisjon. Men skriftruller eller deler av den Septuaginta som skriver seg fra den tid Jesus var på jorden, inneholder tetragrammet skrevet med hebraiske bokstaver. — Se Vakttårnet for 1. september 1978, sidene 6—8.

Jesus selv viste tydelig at han brukte Guds navn. Han sa for eksempel følgende i en bønn til sin Far: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden. . . . Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen.» (Joh. 17: 6, 26) Dessuten lærte Jesus sine etterfølgere å be slik: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig.» (Matt. 6: 9) Hvordan kunne Jesus ha uttalt seg slik hvis han ikke hadde brukt Guds navn?

Guds navn ble altså brukt i stor utstrekning av det nye folk han hadde utvalgt, nemlig det åndelige Israel, den kristne menighet. (Gal. 6: 16) Av denne grunn finner vi Jehovas navn i enkelte oversettelser av de kristne greske skrifter («Det nye testamente»). Dette gjelder de greske skrifter oversatt til hebraisk av Franz Delitzsch (1877); The Emphatic Diaglott av Benjamin Wilson (1864); The Christian’s Bible — New Testament av George N. LeFevre (1928); New World Translation of the Christian Greek Scriptures (1950) og flere andre oversettelser.c Men de fleste oversettelser har fulgt jødenes tradisjon og utelatt Guds navn.

Ikke lenge etter Jesu tid begynte det forutsagte frafall å fortrenge den sanne kristne lære og ånd. (2. Tess. 2: 3; 2. Pet. 2: 1—3) Da middelalderens lange nattmørke satte inn, døde bruken av Guds navn nesten helt ut.d I mange hundre år var det nærmest bare innenfor klostermurene det var mulig å få selv den minste kjennskap til Guds navn — og muligheten stod bare åpen for slike vitenskapelig skolerte folk som munker.

Hvordan har det så gått til at Guds navn er blitt kjent over hele jorden, slik det er i vår tid?

[Fotnoter]