Legg kristne manérer for dagen

«Vi gir ikke på noen måte grunn til anstøt, for at det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste; men på alle måter anbefaler vi oss . . ., ved langmodighet, ved godhet, ved hellig ånd, ved kjærlighet som er fri for hykleri.» — 2 Kor. 6: 3—6, NW.

 1, 2. Hvilke klager har framkommet med hensyn til folks manérer i vår tid?

KRISTNE manérer blir sjelden lagt for dagen, selv innen kristenheten. Overalt gjør folk seg skyldig i tankeløshet og mangel på hensynsfullhet overfor andre. De har det så travelt at de sjelden tenker på å si «Vær så snill» eller «Takk». Folk er så uvant med å høre slike uttrykk at da betjentene ved en av tollstasjonene i en øststat i De forente stater begynte å bruke dem, førte det faktisk til at trafikken korket seg!

² I januar i år fortalte New York Times Magazine om «Tragikomedien ved ikke å ha noen manérer» i New York undergrunnsbaner i rush-tiden. Litt over et år tidligere tegnet det samme bladet et trist bilde av New York som «Verdensbyen med de dårlige manérer». Dette betyr naturligvis ikke at det bare er folk i New York som har dårlige manérer. Denne artikkelen viste videre hvordan det blir mer og mer alminnelig med dårlige manérer blant folk i de større byene rundt omkring i verden.

 3. Hvordan kan det sies at denne forverring av manérene er blitt forutsagt?

³ Guds Ord forutsa at det skulle bli slik, for det profeterte om at i ’de siste dager skulle menneskene være egenkjærlige, stortalende, overmodige, vanhellige, ukjærlige’ umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, og ha gudfryktighets skinn, men fornekte dens kraft’. Alle disse trekkene kommer utvilsomt inn under begrepet dårlige manérer. De kristne må derfor være på vakt, slik at de ikke tar etter de dårlige manérer som blir lagt for dagen av de menneskene de er omgitt av på alle kanter. — 2 Tim. 3: 1—5.

Definert og illustrert

 4, 5. Hva er manérer, og hvorfor har de så stor betydning?

⁴ Hva er manérer? De blir definert som vanemessig oppførsel, opptreden, holdning, og har å gjøre med vår måte å oppføre oss på overfor andre. Synonymer for gode manérer er høflighet, oppmerksomhet, omtanke, hensynsfullhet, vennlighet og takt. Man kan si at gode manérer er «menneskekjærlighet vist i forbindelse med småting». Gode manérer består i at vi gjør noen små offer for andres skyld. De fører til at personer kan omgås hverandre på en behagelig måte, til at det ikke oppstår misforståelser, og til at det blir skapt velvilje. Det prinsipp som egentlig ligger til grunn for gode manérer, er kjærlighet og hensynsfullhet. Hensikten med å legge gode manérer for dagen er å få andre til å føle seg vel, å være hjelpsom og unngå å vekke unødig anstøt.

⁵ En kristen vet at det viktigste er kunnskap om Guds Ord, Guds hellige ånd og utøvelsen av ren tilbedelse. Sammenlignet med dette som er av så grunnleggende og livsviktig betydning, kan gode manérer synes betydningsløse. Ikke desto mindre er de viktige, for alt det gode en kristen forsøker å utrette, kan han ødelegge hvis han har dårlige manérer.

 6. Hva kan gode manérer sammenlignes med?

⁶ Gode manérer kan derfor sammenlignes med visse sporstoffer, for eksempel kobolt, molybden og bor, som er nødvendige for at planter, dyr og mennesker skal kunne holde seg friske. De ligner på de små mengder av smaksstoffer og salt som en husmor bruker når hun skal bake en kake, og som er nødvendige for at kaken skal bli vellykket. Gode manérer kan også sammenlignes med den oljen man smører maskinene med for at de skal gå glatt, og med luften i bilringene og putene på setene som bidrar til å gjøre bilturen til en fornøyelse i stedet for en ubehagelig opplevelse. Mange mennesker som er meget påpasselige med hensyn til sitt utseende, er likegyldige når det gjelder deres manérer. Deres manérer er imidlertid av større betydning enn deres utseende.

 7, 8. a) Hva kan sies om noen menneskers manérer? b) Når trenger de kristne å ha gode manérer, og hvorfor?

⁷ Det er nok så at mange som ikke er kristne, legger stor vekt på gode manérer, men de legger ofte mindre vekt på om de gode manérer skriver seg fra oppriktighet og et rett motiv. Gode manérer er for dem bare en ytre ferniss, noe en legger seg til fordi det lønner seg. Kristne manérer er imidlertid gode manérer som skriver seg fra kjærlighet til Gud, kjærlighet til rettferdighet og kjærlighet til ens neste. Slike kristne manérer vil hindre at en gir «grunn til anstøt», for de skriver seg helt og holdent fra «kjærlighet som er fri for hykleri». — 2 Kor. 6: 6, NW.

⁸ Når trenger de kristne å ha gode manérer? Er det bare ved spesielle anledninger, for eksempel når det er om å gjøre for dem å gjøre et godt inntrykk, eller når de forsøker å øve innflytelse på andre? Nei, på ingen måte, for følgende prinsipp gjelder for de kristne: «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» De ønsker derfor å ha gode manérer til alle tider, både når de er i hjemmet, på reise, på sitt arbeid, i den kristne menighet og ikke minst i den kristne tjeneste. — 1 Kor. 10: 31.

I den kristne tjeneste

 9. Hva krever kristne manérer av en med hensyn til ens opptreden og utseende?

⁹ De kristne bør til alle tider passe på at de «lever et liv som er Kristi evangelium verdig». Hva krever dette av en når en går fra hus til hus og besøker menneskene? Når en banker på en dør, ønsker en å komme til dette huset som om en var en gjest. Kristne manérer innbefatter at en så vidt mulig har et presentabelt utseende. Det vil si at en bør være ren og ordentlig, med andre ord at skoene er pusset, håret kjemmet og dressen presset. Kvinnene er gjerne mer påpasselige enn mennene når det gjelder slike ting, men kvinnene må passe på ikke å gå til den annen ytterlighet. Hvis en er for pyntet, vil det føre til at oppmerksomheten blir rettet altfor meget mot en selv, og det har heller ikke noe med kristne manérer å gjøre. — Fil. 1: 27, UO.

10, 11. Hva slags hilsen gjør et godt inntrykk, og hva må en også passe på for ikke unødig å støte andre mennesker?

¹⁰ Et varmt smil og en vennlig hilsen er også noe som hører med til kristne manérer. Abraham «bøyde seg for landets folk, for Hets barn». Dette var gode manérer på hans tid. Da Jesus sendte ut de 70 evangelister, sa han til dem at når de kom inn i et hus, skulle de si: «Fred være med dette hus!» En vennlig innledning er av stor betydning, for ellers ville ikke Jesus ha omtalt den i sine instrukser. — 1 Mos. 23: 7, 12; Luk. 10: 5.

¹¹ Kristne manérer krever at en også må passe på hva en sier. Hvis en kristen ikke unødig skal komme til å støte andre mennesker, slik at de ikke vil høre på det gode budskap om Guds rike, må han være aktpågivende og oppmerksom. Hvis han legger merke til at det henger en jødisk mezuzah over døren, vil han ikke gå fram på samme måte som når han ser et krusifiks henge rundt halsen på den han besøker. Han bør heller ikke tale på en overdrevent respektfull måte til de «fine» eller på en nedlatende måte til de ringe. — 1 Kor. 9: 20, 21.

12. Hvordan bør en snakke?

¹² Hensynsfullhet overfor tilhøreren krever også at en kristen er påpasselig når det gjelder hans måte å snakke på. Hvis han ikke snakker klart og tydelig, er det noe i veien med hans kristne manérer, og det er også noe i veien med dem hvis han snakker på en skråsikker, krass eller overlegen måte. De kristne må ikke glemme det som står i 1 Peter 3: 15 (NW), nemlig at de ikke bare skal være rede til å forsvare seg for enhver som krever en grunn av dem for det håp de har, men at de også skal gjøre det med «et mildt sinn og dyp respekt». Å gjøre dette er å ha de aller beste manérer! En må heller ikke se bort fra at det er nødvendig å trekke den andre inn i samtalen. Skulle han vise seg å være unnselig, vil kristne manérer få en til å forsøke å få ham til å uttale seg ved at en stiller ham noen spørsmål på en vennlig og taktfull måte.

13, 14. Hvordan vil kristne manérer få en til å opptre i hvilke forskjellige situasjoner?

¹³ Hvordan stiller det seg med kristne manérer når en forkynner det gode budskap på travle gatehjørner? De krever at en er vennlig, taktfull, ikke høyrøstet, ikke påtrengende, og at en ikke forstyrrer trafikken. Og når en foretar gjenbesøk hos mennesker som er interessert i Bibelen, så vil kristne manérer føre til at en oppfører seg som om en var en gjest, og at en samtidig som en viser at en setter pris på den andres gjestfrihet, viser tilbørlig tilbakeholdenhet. En må vokte seg for å ta altfor meget som en selvfølge og bli for familiær.

¹⁴ Hvordan bør en forholde seg hvis noen tilbyr en en forfriskning, kanskje fordi vedkommende har den misoppfatning at han må gjøre det? Hvis en slik form for gjestfrihet fortsetter, kan den lett bli en byrde for verten. En bør derfor ikke i tankeløshet være altfor snar til å benytte seg av en slik gjestfrihet, men la vedkommende som tilbyr en noe, få anledning til å vise om han gjør det fordi han virkelig ønsker det, eller fordi han synes det er noe han må gjøre. Jesus ga oss et eksempel på dette. Etter at han hadde trøstet de to disiplene på veien til Emmaus, lot han som om han ville gå videre. De måtte ’nøde’ ham før han samtykket i å bli hos dem og spise aftensmåltidet sammen med dem, enda han foretrakk å bli hos dem for å kunne gi seg til kjenne for dem. — Luk. 24: 28—32.

I den kristne menighet

15, 16. Hvordan legger man kristne manérer for dagen på menighetens møtested?

¹⁵ Hvordan stiller det seg med kristne manérer på menighetens møtested, hvor de kristne kommer sammen for å tilbe? Å komme for sent er et tegn på dårlige manérer, for det forstyrrer både taleren og tilhørerne. Mødre som har små barn med seg, viser hensynsfullhet overfor andre hvis de setter seg på de bakerste plassene og så nær sidegangene som mulig, slik at de ikke kommer til å forstyrre så mange av de andre om det skulle bli nødvendig for dem å reise seg og gå ut under møtet. Ordensvaktene bør selvfølgelig være behjelpelige.

¹⁶ En som legger kristne manérer for dagen, vil ikke døse av, hviske eller sitte og lese et eller annet når en Ordets tjener forsøker å fange sine tilhøreres oppmerksomhet, og han vil heller ikke snu seg når noen kommer for sent. Det er også et tegn på dårlige manérer hvis en sitter og tygger på sukkertøy eller tyggegummi. Det er en tid for hvert foretagende under solen, og når en bror taler til menigheten, er det på sin plass å vise ham udelt oppmerksomhet, av respekt både for ham selv og for hans budskap. — Pred. 3: 1; 1 Kor. 11: 22.

17. Hvem bør en vise særlig oppmerksomhet, og på hvilke måter?

¹⁷ Det hører også med til kristne manérer å ønske velkommen en fremmed som kanskje kommer på et møte. Han bør bli betraktet som en gjest og få følelsen av at han er blant venner. Gi ham all mulig hjelp slik at han kan få fullt utbytte av programmet. En må heller ikke overse de gamle og skrøpelige. Følgende prinsipp har fremdeles sin gyldighet: «[Du skal] . . . ære den gamle.» Det samme er tilfelle med den regel som sier at en ikke skal gjøre forskjell på rike og fattige. — 3 Mos. 19: 32; Jak. 2: 1—9.

18. Hvordan kan man komme til å si at Jehovas bord er lite verd?

¹⁸ Det er i virkeligheten slik at uansett hvor de kristne kommer sammen for å tilbe Gud, enten det er til et bibelstudium i et privat hjem i nabolaget, eller det er til et internasjonalt stevne på et stort stadion, må de legge kristne manérer for dagen ved at de er oppmerksomme og hensynsfulle mot andre mennesker. Å unnlate dette fordi det er så mange mennesker til stede, er det samme som å si at «[Jehovas] bord er . . . lite verd». — Mal. 1: 12.

I hjemmet og andre steder

19—21. Hvordan legger medlemmene av en familie kristne manérer for dagen?

¹⁹ Hvordan stiller det seg med kristne manérer i vårt eget hjem? Som ufullkomne mennesker har vi lett for å tro at fordi medlemmene av en familie står hverandre så nær og ser hverandre så ofte hver dag, er det ikke nødvendig med kristne manérer. Men dette er ikke tilfelle! Det er snarere slik at vi i særlig grad bør vise vennlighet, omtanke og hensynsfullhet overfor dem som vi bor sammen med, og som må bære over med våre ufullkommenheter. Selv i de små ting, for eksempel ved å la vår stemme være preget av vennlighet og varme, kan vi være med på å skape lykke, og vi vil også selv bli lykkelige.

²⁰ Den gifte apostelen Peter råder ektemenn til å leve «med forstand sammen med [sine] hustruer som det svakere kar, og vis dem ære». Det er tydelig at dette innbefatter kristne manérer. På den annen side råder apostelen Paulus hustruene til å underordne seg sine ektemenn og vise dem «dyp respekt». En hustru som er uenig med eller kritiserer sin ektemann mens andre hører på, viser en alvorlig mangel på kristne manérer. — 1 Pet. 3: 7; Ef. 5: 33, NW.

²¹ Hvordan er det så når vi er samlet til et måltid? Vi har kanskje ikke satt oss inn i hva som hører med til takt og tone, men vi kan likevel vise at vi tar hensyn til de andre. Lar vi tankeløst grammofonen spille eller radioen eller fjernsynsapparatet stå på når de andre trenger å ha ro til å studere eller å sove? De samme prinsipper gjelder naturligvis for all vår omgang med andre mennesker, enten vi er på arbeid, på reise eller vi kobler av.

22, 23. Hva kreves det av barn og unge i retning av kristne manérer, og hvorfor trenger de i særlig grad å passe på sine manérer?

²² Dere barn og unge, hvordan stiller det seg med deres kristne manérer? Viser de at dere er klar over deres plass, og at dere forstår at dere kommer til menighetens møtested for å lytte og lære? Dårlige manérer viser mangel på respekt, for Jehova Gud, for hans Ord, for hans menighet og for de eldre, deriblant deres foreldre. Noen av dere har den dårlige vanen at dere til stadighet løper ut og inn under møtene. Dere har utvilsomt fått denne vanen fra de ulydige og uskikkelige barna som dere har nær kontakt med på skolene, og som oppfører seg slik for å få avløp for sin rastløshet og opprørstrang. Pass på at dere ikke etterligner dem! Dere vet jo at de skal bli ødelagt i Harmageddon-slaget, men dere har håp om å få overleve det og komme inn i Guds nye verden. — 1 Kor. 15: 33.

²³ Det ventes også at hver og en av dere skal ha kristne manérer i deres hjem. Lytter du alltid respektfullt når dine foreldre snakker til deg? Det bør du gjøre. Henvender du deg alltid til dine foreldre på en vennlig måte og med den rette respekt og slik de ønsker du skal gjøre det, idet du er klar over deres gudgitte stilling og setter pris på alt det de har gjort og fremdeles gjør for deg? Dere unge, som er omgitt på alle kanter av dårlige eksempler, trenger i særlig grad å passe på deres manérer. — Ef. 6: 1—3.

Vi trenger kunnskap og visdom

24, 25. a) Hvordan hjelper kunnskap en til å legge kristne manérer for dagen? b) Hvordan hjelper visdom en til det?

²⁴ Hva trenger vi for å kunne legge gode, kristne manérer for dagen? Vi må anvende i vårt daglige liv de fire hovedegenskapene visdom, makt, rettferdighet og kjærlighet. Legg først merke til hvor viktig det er med visdom, som kunnskap er en vesentlig del av. Manerene er høyst forskjellige på de forskjellige steder på jorden, og når man kommer i fremmede omgivelser, må man skaffe seg kunnskap om folks skikker og følge dem, forutsatt at de ikke er i strid med kristne prinsipper. Som apostelen Paulus uttrykte det: «Jeg er blitt alt for alle slags mennesker, for at jeg iallfall kan frelse noen. Men jeg gjør alt for det gode budskaps skyld, for at jeg kan få dele det med andre.» — 1 Kor. 9: 22, 23, NW.

²⁵ «De vises tunge er legedom,» sier Guds Ord. Det betyr at vi må vite hva vi skal si og gjøre, og når og hvordan. «Den vises hjerte gjør hans munn forstandig og legger mer og mer lærdom på hans lepper.» Særlig når et menneske er opptatt i den kristne tjeneste, «gleder [han] seg når hans munn kan gi svar», hvis han gjør bruk av visdom. Ja, «hvor godt er ikke et ord i rette tid»! «Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid.» «Predikeren» søkte ikke bare «hva riktig er, sannhets ord», men også «å finne liflige ord». Å gi akt på apostelens formaning om å ’bruke sannhetens ord på rette måte’ vil derfor innbefatte både taktfullhet og nøyaktig kunnskap. — Ordspr. 12: 18; 16: 23; 15: 23; 25: 11; Pred. 12: 10; 2 Tim. 2: 15, NW; Ordspr. 15: 2.

Makt lagt for dagen ved selvkontroll

26—28. a) Hvordan bidrar bruken av egenskapen makt i form av selvkontroll til kristne manérer? b) Hva kan resultatet av dette bli for andre?

²⁶ Kristne manérer krever også at man gjør god bruk av egenskapen makt, makt som kommer til uttryk ved selvkontroll. «Den langmodige [den som er sen til vrede, NW] er bedre enn en veldig helt, og den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by.» Ufullkomne, falne mennesker er tilbøyelige til å være utålmodige over andres feil og mangler, og røper derved at de ikke har selvkontroll. Utålmodighet får oss til å heve stemmen og forandre tonefallet, slik at andre føler seg ille til mote, og vi viser da dårlige manérer. Ens ansiktsuttrykk kan også røpe at en er irritert. Ved slike anledninger er det bra å huske at det er «bedre å være tålmodig enn overmodig. Vær ikke for hastig i din ånd til å vredes; for vreden bor i dårers barm». Ved å vise selvkontroll, ved å overse irritasjonsmomenter og ha et behagelig vesen viser vi at vi har gode, kristne manérer. Da «gir [vi] ikke på noen måte grunn til anstøt», men «ved langmodighet, ved godhet, ved hellig ånd, . . . ved Guds kraft» vil vi ’på alle måter anbefale oss’ som kristne. — Ordspr. 16: 32; Pred. 7: 8, 9; 2 Kor. 6: 3—7, NW.

²⁷ Det krever også selvkontroll å gi akt på formaningen om å ’holde seg i tømme når man lider ondt, når man med mildhet prøver å veilede dem som ikke er velvillig stemt’. Det er ikke lett å vise mildhet når man har å gjøre med ufornuftige mennesker, men det er umaken verdt, for det bidrar til at sann kristendom ikke blir lastet. «Mildt svar stiller harme,» og det samme gjør et taktfull svar, slik det framgår av Gideons svar til de knurrende efraimittene, som er omtalt i Dommerne 8: 1—3. — 2 Tim. 2: 24, 25, NW; Ordspr. 15: 1.

²⁸ Kristne manérer gir gode resultater: «Ved saktmodighet blir en fyrste overtalt, og en mild tunge knuser bein.» Jo mindre selvkontroll andre viser, jo dårligere deres manérer er, desto mer påkrevd er det i virkeligheten for de kristne å legge gode manérer for dagen ved å vise selvkontroll. Akkurat som ’vår Herres langmodighet er frelse’, kan langmodighet fra de kristnes side overfor andre føre til deres frelse. — Ordspr. 25: 15; 2 Pet. 3: 15.

Rettferdighet og kjærlighet

29. Hvorfor hjelper en sterk rettferdighetssans en til å legge kristne manérer for dagen?

²⁹ En sterk rettferdighetssans er også en nødvendig forutsetning for kristne manérer. Hvordan det? Sa ikke Jesus: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem»? Jo! Når man ser på saken utelukkende ut fra hva som er rett og rettferdig, så er det å legge kristne manérer for dagen ikke noe annet enn å oppføre seg overfor andre slik som man gjerne vil at andre skal oppføre seg overfor en selv under lignende omstendigheter. Ingen ønsker at en som oppsøker en i ens hjem, skal være tankeløs, uoppdragen, unødig påståelig eller uforsiktig med ens eiendeler. Selv om man mener det godt og handler ut fra rene motiver, berettiger ikke det en til ikke å vise kristne manérer. — Luk. 6: 31.

30, 31. a) Hvilken egenskap er framfor alt nødvendig for å ha kristne manérer, og hvorfor? b) Hvilket eksempel satte Paulus i denne henseende?

³⁰ Men framfor alt må man ha egenskapen kjærlighet for å ha kristne manérer. Kjærligheten skaper hensynsfullhet, omtanke, varme og vennlighet, som alt sammen er selve grunnlaget for kristne manérer. Kjærligheten hjelper en spesielt til å unngå å være tankeløs, for den vil få en til å tenke på andre og forstå deres synspunkt og deres interesser. De kristne ønsker ikke bare å bevare sitt hjerte rent og tjene Gud uselvisk, men de ønsker også å gi uttrykk for dette rene motiv på den mest effektive måten, nemlig ved kjærlighet. Kjærligheten hjelper en til å unngå begge ytterligheter hva manérer angår, nemlig hyklersk smiger og taktløshet eller tankeløshet. Den vil hjelpe en til ikke å tale glatte ord, og til ikke å gå på akkord, og den vil hjelpe en til ikke å ønske å «byde ild fare ned fra himmelen og fortære» ens motstandere. — Es. 30: 10; Luk. 9: 54.

³¹ Apostelen Paulus satte et godt eksempel for oss hva det å unngå disse to ytterlighetene angår, slik det går fram av hans brev til tessalonikerne: «For hverken kom vi noensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke.» Det er dette manérene i forretningsverdenen ofte går ut på, nemlig rikelig med smigrende ord og hyklersk oppførsel på grunn av havesyke. «Men,» fortsetter Paulus, «vi var milde iblant eder: liksom en mor varmer sine barn ved sitt bryst.» Han ikke bare mente det godt, men han viste også kjærlig og øm omtanke for dem. — 1 Tess. 2: 5, 7.

32. Hvorfor kan det sies at kjærligheten er en uunnværlig faktor når det gjelder kristne manérer?

³² Ettersom de som tar del i den kristne tjeneste, gjør det på grunn av kjærlighet, må de la kjærligheten gi dem øyne og ører til å legge merke til hva som er det beste å gjøre under forskjellige omstendigheter. Kjærligheten vil bevirke at de legger vinn på å gjøre mest mulig godt og gjøre minst mulig som kan skade eller såre, og den vil derfor gjøre dem varsomme. Selv om kjærligheten «gleder seg ved sannhet», kan den undertiden drive en til å gi et unnvikende, uklart svar i stedet for å buse ut med sannheten på en taktløs måte. Man kan godt si at kjærligheten er en uunnværlig faktor når det gjelder kristne manérer: «Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten . . . brammer [skryter, NW] ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig; søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, . . . den utholder alt, . . . tåler alt.» — 1 Kor. 13: 4—7.

33. Hvilket vitnesbyrd har de som er utenfor, gitt med hensyn til den nye verdens samfunns kristne manérer?

³³ Det er ingen tvil om at det er viktig å ha kristne manérer. Det framgår klart av det ry slike manérer har skaffet den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. Typisk i denne henseende er en lengre uttalelse fra en amerikansk senator i De forente staters Congressional Record. Kjernen i den var at Jehovas vitners manérer «ikke var av denne verden». Og en reporter i New York Herald-Tribune skrev: «De ser rene ut, har gode manérer og viser respekt for folk av alle aldrer. De er omgjengelige på en slik tiltalende måte at det får en til å skamme seg over de dårlige manérene til innbyggerne i denne skitne og kalde byen vår.»

34. Hva kan til slutt sies om verdien av kristne manérer?

³⁴ Selv om kristne manérer kan synes å være av liten betydning, er de meget viktige: «Vi gir ikke på noen måte grunn til anstøt, for at det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste.» Ved hjelp av gode manérer vil de kristne ikke bare «ha godt vitnesbyrd av dem som er utenfor», men også bidra til at det blir et godt forhold både i familiekretsen og i den kristne menighet, til gjensidig oppbyggelse for dem selv og til Jehova Guds ære! — 2 Kor. 6: 3—7, NW; 1 Tim. 3: 7.