-
Har det noe å si hvordan du kler deg?Våkn opp! – 1978 | 8. februar
-
-
ikke arve Guds rike. Han sa: «Den som bryter et eneste av disse minste bud og lærer menneskene således, han skal kalles den minste i himlenes rike.» (Matt. 5: 19) Hvis for eksempel en israelitt hadde insistert på å bruke klær uten dusker fordi han ikke likte slike dusker, ville han ha lagt for dagen en uavhengighetens ånd. En slik stolthet ville ha hindret ham i å bli en Jesu Kristi disippel.
De kristne er naturligvis ikke underlagt Moseloven og dens bestemte regler for klesdrakt. Nestekjærlighet og en sans for hva som er passende, bør i stedet tilskynde dem til å kle seg på en måte som appellerer til andres samvittighet. (Jevnfør 1 Korintierne 10: 23, 24; 2 Korintierne 4: 1, 2.) Ja, sanne kristne, som har en likevektig tenkemåte og lar seg lede av nestekjærlighet, vil ikke følge sin personlige smak i valg av klær hvis dette gjør et dårlig inntrykk eller virker utiltalende på andre. Ikke på noe tidspunkt bør den måten de kristne kler seg på, få noen til å tvile på at de er tjenere for Jehova Gud.
De kristne bør særlig tenke over hvordan de kler seg når de skal på kristne møter eller forkynner Guds Ord for andre. Apostelen Paulus kom med denne formaningen: «Kvinnene skal pryde seg med sømmelig kledning, i tukt og ære [og et sunt sinn, NW] . . . som det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg til gudsfrykt, med gode gjerninger.» (1 Tim. 2: 9, 10) Det samme prinsippet får også sin anvendelse på kristne menn. Klærne bør ikke være utilbørlig oppsiktsvekkende og rette for mye oppmerksomhet mot selve personen. En kristen bør imidlertid heller ikke kle seg slurvet. Andre bør kunne se at en kristen er sømmelig og kler seg på en måte som passer for anledningen. En kristen bør vise at han eller hun har et sunt sinn, det vil si en fornuftig tankegang med hensyn til valg av klær. Når det gjelder tilbedelsen, bør en kristens klesdrakt harmonere med den verdighet som preger den hellige tjeneste.
Når interesserte begynner å komme på kristne møter, bør en naturligvis ikke få dem til å føle seg ille til mote på grunn av sitt ytre, men de bør bli mottatt i en kjærlig ånd. Det vil være galt å avgjøre om de fortjener å få høre sannheten eller ikke, på grunnlag av deres klesdrakt. Disippelen Jakob sa til sine kristne brødre: «Om det kommer en mann inn i eders forsamling med gullring på fingeren, i skinnende kledning, og det også kommer en fattigmann inn i skitten kledning, og I ser på ham som bærer den skinnende kledning, og sier: Sett du deg her på en god plass! og sier til den fattige: Stå du der, eller sett deg her nede ved min fotskammel! — gjør I da ikke forskjell hos eder selv og er blitt dommere med onde tanker?» — Jak. 2: 2—4.
En venter imidlertid ikke at en som er fattig, fortsetter å komme på møtene i en «skitten kledning» etter at han er blitt en døpt kristen. Hvis han ikke har råd til å anskaffe seg passende klær, vil hans brødre hjelpe ham. (Jevnfør Jakob 2: 14—16.) Det at han er fattig, skulle derfor ikke hindre ham i å kle seg på en måte som er til ære for den Gud han tilber.
Det har altså noe å si hvordan de kristne kler seg. De bør bestrebe seg på aldri å gi noen gyldig grunn til å dra deres sømmelighet og sunne tenkemåte i tvil.
-
-
«Noah» i SurinamVåkn opp! – 1978 | 8. februar
-
-
«Noah» i Surinam
I DET sørøstlige Surinam kan en ofte se en 59 fots «korjaal» eller båt på elven Tapanahony. Når dette fartøyet passerer de forskjellige landsbyene, roper barna «Noah e psa!» («Noah drar forbi!») Hvorfor gjør de det? Jo, denne båten ble bygd av en svært aktiv menighet på 27 Jehovas vitner, som bruker den når de skal forkynne i landsbyene langs elven. Båten frakter også hele menigheten med bagasje til kristne stevner i hovedstaden. Landsbyboerne fant derfor på å kalle båten «Noah», ettersom de vet at den tilhører vitnene.
-