Bergprekenen — hvordan en kan unngå ekteskapsbrudd og skilsmisse
ETTER at Jesus hadde drøftet de alvorlige konsekvenser vrede kunne få, rettet han oppmerksomheten mot det sjuende av de ti bud, idet han sa: «Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet.» — Matt. 5: 27, NTN; 2 Mos. 20: 14; 5 Mos. 5: 18.
Under Moseloven var straffen for ekteskapsbrudd streng — begge de skyldige ble dømt til døden. Dette gjaldt til og med en forlovet kvinne som hadde kjønnslig omgang med en annen enn sin forlovede. — 5 Mos. 22: 22—24.
Jesus gikk imidlertid lenger enn å forby ekteskapsbrudd. Han sa: «Jeg sier dere at enhver [det vil si enhver gift mann] som fortsetter å se på en kvinne for å nære lidenskap for henne, alt har begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» (Matt. 5: 28, NW) Også ved en annen anledning forbandt Jesus ekteskapsbrudd med umoralske ønsker i ens hjerte: «For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: . . . hor [ekteskapsbrudd, NW].» (Mark. 7: 21, 22) Dette framgår av det som hendte med David, som så på en annen manns hustru. Hans lidenskaper ble vakt, og han begikk ekteskapsbrudd. — 2 Sam. 11: 2—4.
Jesus snakker ikke her om en tilfeldig umoralsk tanke som en straks avviser. Nei, han drøfter den situasjon hvor en mann «fortsetter å se» på en kvinne og framelsker et umoralsk begjær etter henne. Gud, som «ser på hjertet», vet at en gift mann som virkelig ønsker å begå ekteskapsbrudd, vil gjøre det hvis anledningen byr seg. (1 Sam. 16: 7) Gud ser på det som om vedkommende allerede har begått handlingen «i sitt hjerte», som er sete for hans følelser, ønsker og motiver.
Hvordan kan en unngå å begå ekteskapsbrudd? Idet Jesus benyttet seg av billedlig tale, sa han: «Om ditt høyre øye frister deg [får deg til å snuble, NW], da riv det ut og kast det fra deg! for det er bedre for deg at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete [Gehenna, NW]. Og dersom din høyre hånd frister deg, da hogg den av og kast den fra deg! for det er bedre for deg at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme kommer i helvete [Gehenna, NW].» — Matt. 5: 29, 30.
Å følge en rettferdig handlemåte blir i Bibelen omtalt som det å ’vandre med Gud’. (1 Mos. 5: 22; 6: 9) Men hvis ens «høyre øye» (som representerer ens evne til å holde blikket festet på noe) eller ens «høyre hånd» (som står for det en gjør) skulle få en til å «snuble», det vil si å være ulydig mot Gud, hva da? Da må en foreta seg noe som kan sammenlignes med det å rive ut et øye eller å hogge av en hånd. Hva innebærer det?
Ettersom øyet sender meldinger til hjernen, kan det i høy grad påvirke våre følelser og handlinger. Vi må derfor ikke tillate våre øyne å dvele ved urette ting. (Ordspr. 4: 25; Luk. 11: 34) Job ga uttrykk for det rette syn da han sa: «En pakt hadde jeg gjort med mine øyne, at jeg ikke skulle se på en jomfru.» — Job 31: 1.
En må på lignende måte passe på at en ikke gjør noe med hendene eller med andre lemmer som er et brudd på Bibelens moralnormer. I denne forbindelse skriver apostelen Paulus: «Død derfor deres legemes lemmer som er på jorden, hva angår utukt, urenhet, seksuelt begjær, skadelig lyst og griskhet.» — Kol. 3: 5, NW.
Folk er vanligvis villig til bokstavelig talt å miste et lem for å bevare livet. Ifølge Jesus er det enda viktigere billedlig talt å ’kaste’ fra seg et øye eller en hånd for å unngå umoralske tanker og handlinger, for bare på den måten kan en unngå den evige ødeleggelse, symbolisert ved det brennende Gehenna, en søppelplass utenfor Jerusalem hvor det brant en ild dag og natt for å fortære alt søplet. — Matt. 5: 29, 30.
Jesus fortsatte med å si: «Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev.» (Matt. 5: 31) Moseloven tillot en mann å skille seg fra sin hustru hvis ’han hadde funnet noe hos henne som bød ham imot’. (5 Mos. 24: 1—4) «Noe . . . som byr ham imot» sikter tydeligvis til noe annet enn ekteskapsbrudd, for som allerede nevnt var straffen for det døden ifølge Moseloven. Ettersom Gud «hater skilsmisse», er det rimelig å tro at gyldige grunner for det må ha vært alvorligere ting, som for eksempel at ens hustru viste grov ringeakt for sin ektemann eller førte vanære over familien. — Mal. 2: 16.
Men selv i slike alvorlige tilfelle hverken påbød eller oppmuntret Skriften til skilsmisse. Som et middel til å forhindre forhastede skilsmisser bestemte Gud at en ektemann som skilte seg fra sin hustru, måtte gi henne et «skilsmissebrev». Å få det juridisk ordnet ville kreve både tid og anstrengelser. Det kan ha innbefattet at han først måtte møte for myndighetspersoner som hadde til oppgave å forsøke å få i stand forlik.
Etter hvert som tiden gikk, begynte imidlertid jødiske ektemenn å handle ’troløst’ mot sine hustruer ved å skille seg fra dem på grunnlag av alle mulige bagateller. (Mal. 2: 13—16) På Jesu tid hersket den rabbinske oppfatning at en mann kunne skille seg fra sin hustru «bare på grunn av at hun ødela en rett mat for ham». Ifølge en tysk kommentar til Bibelen, utgitt av Strack og Billerbeck, finnes det mange uttalelser i gamle jødiske skrifter som viser «at blant det jødiske folk i Mishna-perioden [som omfattet Jesu tid] var det ikke noe ekteskap som en mann ikke uten videre kunne oppløse på en fullt ut lovlig måte ved å overlevere et skilsmissebrev». Det burde derfor ikke overraske oss at fariseerne spurte Jesus om skilsmisse var tillatt «for enhver saks skyld». — Matt. 19: 3.
Hva var Jesu syn på skilsmisse? Han fortsatte med å si: «Jeg sier dere at enhver som skiller seg fra sin hustru uten på grunn av utukt, utsetter henne for å begå ekteskapsbrudd, og enhver som gifter seg med en fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd.» (Matt. 5: 32, NW) Jesus viste med den store autoritet han hadde i egenskap av Messias og Guds Sønn, at hans Far ikke så med velbehag på menn som skilte seg fra sin hustru, selv om det skjedde på grunnlag av ’noe som bød ham imot’, som det het i loven. (Jevnfør Matteus 19: 8.) En mann som skilte seg fra sin hustru av andre grunner enn kjønnslig umoral, utsatte henne for å begå ekteskapsbrudd. Hvis hun hadde kjønnslig omgang med en annen mann, begikk hun ekteskapsbrudd, ettersom ekteskapet i Guds øyne fremdeles sto ved makt. Jesus tilføyde at «enhver som gifter seg med en fraskilt kvinne», det vil si en som er skilt på grunnlag av noe annet enn kjønnslig umoral, «begår ekteskapsbrudd».
Disse ord av Jesus er i sannhet nyttige. De viser at kjønnslig umoral utgjør det eneste grunnlag for skilsmisse, og det vil hindre ektepar som ønsker å behage Gud, i å gå fra hverandre av andre årsaker. Og det at han fordømmer umoralsk tenkning, som kan ende med ekteskapsbrudd, minsker ytterligere antallet av oppløste ekteskap. De som gir akt på denne veiledningen i Bergprekenen, blir hjulpet til å unngå ekteskapsbrudd og skilsmisse.