hadde noe å si, og jeg svarte: «Jeg betrakter Vakttårnet som et blad som inneholder Jehova Guds åpenbarte sannhet.» De fleste av oss fikk fengselsstraffer på mellom ti måneder og fem år. En gang mens jeg satt i fengslet, spurte fangevokterne om hva jeg mente om forsvaret av fedrelandet. Jeg svarte: «’Alle som griper til sverd, skal falle for sverd,’ sa Jesus, og jeg ville bli det ynkeligste menneske i verden hvis jeg sluttet å følge ham.» (Matt. 26: 52) De sa til meg at med den innstillingen ville jeg aldri bli løslatt. Til det svarte jeg: «Det er noe en annen vil avgjøre.» Den 7. september 1940 ble jeg til min store glede erklært for å være stridsudyktig.

Vårt «beger flyter over»

Så snart krigen var slutt, henvendte min hustru og jeg oss til Selskapet Vakttårnet og erklærte oss villige til å utføre et hvilket som helst arbeid. Svaret ga oss stor glede, for 1. oktober 1945 fikk vi det privilegium å begynne i heltidstjenesten igjen. Kontoret i Magdeburg var riktignok i en forferdelig forfatning, men villige hender klarte snart å reparere skadene. I begynnelsen hadde vi så lite papir at vi måtte presse gammelt papir sammen i baller og selge det til papirmøllene for å skaffe oss nytt papir. Halve Magdeburg var blitt jevnet med jorden, og det hendte ofte at vi fikk så mye som åtte hele gater som et personlig forkynnerdistrikt fordi det var så få mennesker som bodde der.

I oktober i 1948 ble min hustru og jeg innkalt til Selskapets avdelingskontor, som nå lå i Wiesbaden, og her fikk jeg enda en gang det privilegium å arbeide i bokbinderiet, mens min hustru skulle arbeide på kontoret. Fram til denne dag har vi gledet oss over å kunne bruke hele vår tid til å fremme Rikets interesser. Heltidstjenesten har fylt vårt liv med en slik tilfredshet at det virker som om de siste 20 årene har fløyet av sted. Vi er riktignok ikke så unge og sterke som vi en gang var. Vi har hatt mange prøvelser og vanskeligheter, men de er blitt mer enn oppveid av alle de gleder og privilegier vi har hatt. Vi takker Jehova for at han i sin ufortjente godhet lar oss fortsette som hans tjenere, slik at vi kan være vitne til hvordan forkynnelsen av Riket har framgang over hele jorden. Noe annet som gir oss stor tilfredshet, er at vi kan se tilbake på vår ungdom og si at vi har fulgt dette forstandige rådet: «Tenk på din skaper i din ungdoms dager.» — Pred. 12: 1.

Spørsmål fra leserne

● Oppfordret virkelig Moseloven jødene til å hate sine fiender, slik det kan synes å framgå av Matteus 5: 43? — R. I., USA.

Nei, loven krevde ikke at jødene skulle hate mennesker som var deres personlige fiender. Den oppfordret dem tvert imot til å vise slike mennesker kjærlighet.

I sin bergpreken sa Jesus: «I har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende.» (Matt. 5: 43) Legg merke til at Jesus ikke sa at hele denne uttalelsen var en del av Guds lov, som var blitt gitt ved Moses. Nei, han sa: «I har hørt at det er sagt.»

Uttalelsen om at en skal elske sin neste, forekommer i loven, nemlig i 3 Mosebok 19: 18, hvor det står: «Du skal elske din neste som deg selv.» At jødene skulle hate sine fiender, var imidlertid ikke noe som Gud hadde sagt. Det er mulig at noen religiøse ledere på grunnlag av påbudet om at de skulle elske sin neste, hadde trukket den uriktige slutning at de skulle hate alle ikke-israelitter som fiender. M’Clintock og Strongs Cyclopædia sier: «Fariseerne hadde innskrenket betydningen av ordet neste, slik at det bare innbefattet dem som tilhørte deres eget folk, eller deres egne venner, og de framholdt at loven ikke forbød dem å hate sine fiender.» — Bind VI, side 929a.

Loven påbød imidlertid jødene å handle kjærlig også overfor mennesker som på grunn av sine ukjærlige handlinger kunne synes å være deres personlige fiender. (2 Mos. 23: 4, 5) Og i de hebraiske skrifter ble det gitt følgende formaning: «Når din fiende faller, må du ikke glede deg, og når han snubler, må ikke ditt hjerte fryde seg.» (Ordspr. 24: 17) Det å glede seg når Guds fiender, ikke ens egne fiender, falt, var naturligvis noe helt annet. — 2 Mos. 15: 1—21; Dom. 5: 1—31; Sl. 21: 8—13.