Den kjærlighet som fører til liv
«Ånden frukt er kjærlighet.» — Gal. 5: 22.
1. Hvilke spørsmål viser at det var rimelig at grekerne hadde fire ord for kjærlighet? Hvorfor bør vi være interessert i svarene?
DET er et ordtak som sier at «grekerne hadde et ord for det». Dette viser seg å være sant når det gjelder emnet kjærlighet, for de hadde ikke bare ett, men fire ord for å gi uttrykk for begrepet kjærlighet betraktet fra fire forskjellige synsvinkler, nemlig éros, storgé, philía og agápe. Dette er rimelig, for kjærligheten er et meget sammensatt begrep. Du kan bare forsøke å definere den for deg selv for å bli overbevist om at det er slik. Hva er egentlig kjærlighet? Er den bare en følelse, en plutselig innskytelse? Må den ledsages av hengivenhet, og kan den bare bli vist overfor dem som vi beundrer, føler oss tiltrukket av eller i det minste er litt glad i på grunn av de egenskaper de er i besittelse av? Kunne du elske noen selv om du ikke likte vedkommende? Hva er den kilden som kjærligheten utspringer fra? Er det hjertet eller sinnet eller begge deler? Og til slutt, finnes det noen midler som en kan måle kjærligheten med for å prøve dens ekthet og verdi? Vi trenger å vite det, for akkurat som «det er ikke gull alt som glimrer», er heller ikke alt det kjærlighet som ser ut som kjærlighet. Den kan være like falsk som Judas siste kyss, det vil si ømt, men forrædersk. — Mark. 14: 44, 45.
2. Hva er det som viser at kjærlighet er noe som kan læres?
2 «Kjærligheten er det vanskeligste å lære i kristendommen, og derfor bør vi gjøre oss de største anstrengelser for å lære den.» Slik skrev William Penn, grunnleggeren av staten Pennsylvania. Selv om det kanskje er merkelig å tenke på kjærlighet som noe som kan læres, blir det ikke desto mindre tydelig vist i Bibelen at den kan det. (1 Tess. 4: 9, 10) Ordet «disippel» betyr bokstavelig en lærling eller elev, og Guds Sønn sa kvelden før sin død til dem han hadde opplært og undervist: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 35.
3. a) Hvorfor er ekte kjærlighet sanne kristnes spesielle kjennetegn? b) Hvilken fare er den kristne menighet i dag utsatt for?
3 En slik form for kjærlighet må være sjelden, ja, så sjelden at den skulle være det spesielle kjennetegn på Jesu sanne elever eller disipler og få dem til å skille seg ut fra alle andre mennesker på jorden. Den gjorde det på Jesu tid. Gjør den det i vår tid? Les i avisene, hør på nyhetene i radioen eller se bare nærmere på forholdene der du bor, hvor det enn måtte være. Ser du da det apostelen Paulus sa du skulle få se, da han sa: «Men det skal du vite at i de siste dager skal det bli kritiske tider med store vanskeligheter. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, . . . ulydige mot foreldre, utakknemlige, upålitelige, uten naturlig hengivenhet, . . . uten kjærlighet til det gode, . . . oppblåste av stolthet, mer glad i nytelser enn i Gud, og de skal ha en ytre form for gudhengivenhet, men vise seg falske overfor dens kraft; og fra disse skal du vende deg bort»? (2 Tim. 3: 1—5, NW) Ja, Jesus forutsa at det skulle bli en så stor mangel på sann kjærlighet at til og med hans egen kristne menighet skulle bli alvorlig berørt av det. Husk at det ikke var om verden i sin alminnelighet, men om sine egne etterfølgere i endens tid at han sa: «Og fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» Det ligger en fare i dette. — Matt. 24: 12.
4. Hva er følelsesbetont kjærlighet, og hvilken hendelse viser at det ikke er det samme som ekte kjærlighet?
4 Hvilken form for kjærlighet har du? Skiller den deg ut fra menneskene i sin alminnelighet, og identifiserer den deg som en etterfølger, en disippel eller elev av Jesus Kristus? Er din kjærlighet hovedsakelig følelsesbetont? Ordet følelsesbetont blir ifølge en ordbok brukt om en handling eller ytring «som er preget av følelse og ikke først og fremst av forstandshensyn». Mange mennesker handler impulsivt på grunnlag av følelser og gjør eller sier ting som de mener er et uttrykk for kjærlighet. I sin første tid som en disippel var apostelen Peter tilbøyelig til å handle slik, og dette brakte ham i vanskeligheter ved flere anledninger. Da Jesus for eksempel fortalte sine disipler om sine framtidige lidelser og sin død, tok Peter ham impulsivt til side og kom med kraftige innvendinger, idet han sa: «Vær god mot deg selv, Herre; denne skjebne skal ikke ramme deg i det hele tatt.» Godtok Jesus dette følelsesbetonte utbrudd som et uttrykk for oppriktig kjærlighet? Beretningen sier videre: «Men han vendte ryggen til og sa til Peter: ’Vik bak meg, Satan [motstander]! Du er en anstøtsstein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers tanker.’» — Matt. 16: 21—23, NW.
5. Hva lar et følelsesbetont menneske seg lede av, og hvorfor er sann kjærlighet noe som er langt høyere?
5 En som handler på grunnlag av følelser, lar ikke sitt sinn være fylt av sannhet, men lar sine følelser være bestemmende for hvilken vei han skal følge, og famler derfor omkring i likhet med en blind person. Et menneske som lar seg lede av sine følelser, lukker i virkeligheten øynene for nødvendigheten av å tenke logisk og overveie tingene for å kunne avgjøre hva som virkelig vil være til beste for den andre personen eller gi de beste resultater for alle dem det angår. En person som legger sann kjærlighet for dagen, har derimot et mer omfattende syn på tingene og lar ikke følelsene løpe av med seg. Han forvisser seg om at enhver følelse som oppstår, leder ham i den riktige retningen, den retningen som sinnet allerede har valgt å følge. — Rom. 8: 5—8, NW.
6. a) Hva vil en sunn tenkemåte få oss til å bli klar over hva kjærlighet angår? b) Hvorfor vil vi ærlig måtte innrømme at vi har behov for guddommelig veiledning når det gjelder å vise kjærlighet?
6 Men framfor alt tenker kjærligheten «Guds tanker». Den får oss til å anerkjenne sannheten i hans uttalelse om at «som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, og mine tanker høyere enn eders tanker». (Es. 55: 9) Vår forstand sier oss kanskje at menneskene tydeligvis ble skapt avhengige av hverandre, at vi alle har behov i fysisk, mental og åndelig henseende, og at vi, selv om vi kan dekke noen av disse behov selv, må stole på at andre behov blir dekket av dem som elsker oss, og at vi bare kan bli lykkelige når slike behov dekkes. Vår logiske sans sier oss kanskje at et menneske som legger kjærlighet for dagen, er klar over disse behov og bestreber seg på å dekke dem etter beste evne, og at ettersom en person bare har denne evnen i begrenset utstrekning, vil hans kjærlighet tilskynde ham til å avgjøre hvilke behov som er de viktigste, og så konsentrere seg om dem. Vår fornuft sier oss kanskje at det er mange faktorer og omstendigheter som må tas i betraktning, og at det som avgjør hvorvidt det er tale om sann kjærlighet, ikke er hva vi selv foretrekker å gjøre for en annen, heller ikke hva andre mener bør gjøres, nei, ikke engang hva vedkommende selv i øyeblikket ønsker, men hva de faktiske forhold viser vil være til gagn for ham i framtiden. En fornuftig tenkemåte sier oss at den som har sann kjærlighet, i tillegg til alt dette vil ha et inderlig ønske om å gjøre dette for en annen. Hvis vi er ærlige, vil vi ikke desto mindre innrømme at vi trenger «Guds tanker» til å si oss hvordan vi på beste måte kan dekke andres behov, hva som virkelig er deres største behov, og hva som vil tjene deres interesser best, både nå og i framtiden og til å framelske et ønske hos oss om å gjøre dette. Vi vil aldri komme på avveier hvis vi ser hen til ham, for «all god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge». — Jak. 1: 17.
«Kjærlighet» i det greske språk
7. Hva er grunnbetydningen av de fire greske ordene for kjærlighet?
7 Det er her grekerne og deres fire ord for kjærlighet igjen kommer inn i bildet. I den bibelske tid brukte grekerne ordet éros for å beskrive det vi i vår tid kaller romantisk kjærlighet eller kjærlighet mellom kjønnene. Om den kjærlighet som medlemmer av samme familie har til hverandre, for eksempel om den kjærlighet som foreldre har til sitt barn, brukte de ordet storgé. Ordet philía ble brukt for å uttrykke hengivenhet overfor venner, en kjærlighet som var preget av følelser som personer hadde for hverandre på grunn av gjensidig tiltrekning. Til slutt brukte de ordet agápe for å uttrykke den kjærlighet som er basert på prinsipper, og som er et resultat av en systematisk oppøving av ens dømmekraft og vilje, en kjærlighet som er fri for selviske interesser.
8. a) Hvem er det som har gitt oss den klare forståelsen av disse ordene? b) Hvordan viser deres bruk av ordet agápe at det er denne kjærlighet som fører til liv?
8 Det var grekerne som ga oss ordene men merkelig nok var det de hebreere som skrev på gresk, som ga oss den klareste forståelsen av deres betydning. Det var de hebreere som skrev de kristne greske skrifter i Bibelen, og den klare forståelsen de ga oss, skyldes hovedsakelig deres enestående bruk av ordet agápe, som sikter til den kjærlighet som er basert på prinsipper (snarere enn på fysisk tiltrekning, kjødelige bånd eller gjensidig sympati). Douglas’ Bible Dictionary sier at agápe er «et av de minst brukte ord i de klassiske greske verker». Mens således Platon, Sokrates og Aristoteles sjelden brukte dette ordet, ble det av Peter, Paulus, Johannes og andre som nedskrev Bibelens bøker fra Matteus’ evangelium til Åpenbaringen, brukt i en utstrekning som aldri før. Ordet éros forekommer ikke i deres skrifter, storgé forekommer bare tre ganger, og verbet philéo finner,vi mindre enn 100 ganger, men ordet agápe finnes om lag 250 ganger i de greske skrifter. Apostelen Johannes brukte det da han sa: «Gud er kjærlighet [agápe].» (1 Joh. 4: 8) Han siterte Jesus og viste at han brukte det da han sa til sine disipler at de skulle bli kjent som hans etterfølgere hvis ’de hadde innbyrdes kjærlighet [agápe]’. (Joh. 13: 35)Paulus brukte det da han sa at «Åndens frukt er kjærlighet [agápe]». (Gal. 5: 22) Og ettersom det er den «som sår i Ånden, [som] skal høste evig liv», er det av livsviktig betydning for oss å lære å kjenne den form for kjærlighet som er basert på prinsipper, og som frambringes av Guds ånd. (Gal. 6: 8) Det er nettopp dette apostelen Johannes understreker når han sier: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker [agapáo, en verbalform av agápe] brødrene; den som ikke elsker, blir i døden.» — 1 Joh. 3: 14.
9. a) Hvilket stridsspørsmål oppsto på et tidlig tidspunkt i menneskenes historie på grunn av mangel på kjærlighet? b) Hvordan reagerte Jehova Gud på en slik selviskhet?
9 Hvilke prinsipper er det så denne uselviske kjærligheten er basert på? I sitt skrevne Ord åpenbarer Gud for oss det store stridsspørsmål som oppsto da en av Guds åndesønner vendte seg mot Skaperen og med overlegg løy om ham for det første menneskepar i Edens hage for å få dem over på sin side, selv om det ville koste dem livet. Det første menneske, Adam, viste bare en erotisk kjærlighet, et kjødelig begjær overfor sin hustru, Eva, og vendte seg bort fra sin himmelske Far for å slutte seg til henne i hennes ulydighet. Ved å kaste vrak på sitt rettferdige forhold til Jehova Gud og ved å miste sin menneskelige fullkommenhet reduserte han drastisk sin evne til å vise sann kjærlighet til sin hustru. Hans barn ville uunngåelig bli født ufullkomne, med medfødt synd, og være i en døende tilstand akkurat som han selv. Men trass i all denne selviske utakknemlighet ble Jehovas kjærlighet ikke bitter. Da han avsa sin rettferdige dom over de tre opprørerne, kunngjorde han samtidig at det var hans hensikt i sin tid å frambringe en ætt som skulle gjøre slutt på den ondskapen som hans motstander hadde satt i gang. Dette løfte går igjennom hele Bibelen etter hvert som den gjør rede for hvordan Gud gjennomførte sine hensikter gjennom 4000 år fram til den tid da han sendte sin elskede Sønn til jorden, først og fremst for at han skulle forsvare sin Far og stå på hans side i stridsspørsmålet og legge for dagen en ubrytelig ulastelighet overfor ham som er den rettmessige Overherre, og dernest for at han skulle dekke menneskenes største behov ved å tilveiebringe en gjenløsning som kunne befri dem fra syndens og dødens fordømmelse, og således forlike dem med hans himmelske Far. — 1 Mos. 3: 14—24; Joh. 3: 16, 36.
10. a) Hva viser Bibelens profetier at de som legger sann kjærlighet for dagen, vil få del i? b) Hvilken virksomhet vil kjærligheten få dem til å ta del i?
10 Bibelen viser også at lydige og hengivne menn og kvinner vil få del i disse velsignelser gjennom Rikets styre ved Kristus Jesus og at dette vil resultere i en fullstendig ny ordning for jorden. Den gamle ordningen som er grunnlagt på selviskhet, vold og ulydighet mot Gud, skal bli utslettet i den universelle Harmageddon-krig. Både Bibelens profetier og begivenhetene og forholdene i vår tid viser at vi siden 1914 har levd i «endens tid» for denne gamle ordningen, og at vår generasjon snart skal få se jorden bli renset for hat, griskhet, strid, mord, tyveri, undertrykkelse, ekteskapsbrudd, bakvaskelse og alle de andre fruktene av en kjærlighetsløs verden som ikke har Guds ånd. (Matt. 24: 7—14, 33—35; Gal. 5: 21) Den viser også at mens kjærligheten skulle «bli kald» hos mange av dem som hevdet at de var Jesu disipler, var det andre som skulle være utholdende og utføre et meget kjærlig arbeid. Hva skulle dette arbeid bestå i? Jesus sa: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» — Matt. 24: 14.
11. Hvem er det som gir oss den virkelige forståelse av hva kjærlighet er?
11 Vi forstår nå hvorfor 1 Johannes 4: 19 sier: «Vi elsker fordi han elsket oss først.» Kunnskapen om Guds kjærlige handlinger og hensikter gir oss den virkelige forståelsen av hva kjærlighet er, og det burde mer enn noe annet anspore oss til å etterligne ham. Ettersom mennesket opprinnelig ble skapt i Guds bilde, er vi forpliktet til å gi uttrykk for en kjærlighet som er lik hans. — 1 Mos. 1: 26, 27.
Romantisk kjærlighet
12, 13. a) Ignorerer eller forkaster Bibelen kjærlighet mellom kjønnene og hvordan kan vi vite hvorvidt den gjør det? b) Hva er nødvendig i forbindelse med en slik romantisk kjærlighet hvis den skal bidra til større lykke, og hvordan framgår dette av det fortidens grekere og romere praktiserte?
12 La oss først se på kjærligheten mellom kjønnene, den som grekerne kalte éros. Du undres kanskje på hvilken forbindelse det kan være mellom en slik kjærlighet og den kjærlighet [agápe] som er basert på prinsipper, og som vi har skrevet om her. Det er sant at de kristne skribenter ikke brukte ordet éros men Bibelen taler likevel om en slik kjærlighet, og den gjør det på en enkel og liketil måte, noe enhver må innrømme som leser beretningen i 1 Mosebok om Adam og Eva, Isak og Rebekka, Jakob og Rakel eller Salomos høysang eller formaningen i Ordspråkene 5: 15—19. Men den forherliger ikke en slik kjærlighet. Selv om vi leser at Rebekka «var en meget vakker pike», og at Rakel «var vakker av skapning og vakker å se til» viser Bibelen likevel at deres virkelige skjønnhet var deres hengivenhet for den sanne Gud, Jehova, og den hengivenhet de i egenskap av hustruer hadde for sine menn. (1 Mos. 24: 16; 29: 17) I de kristne skrifter kommer apostelen Paulus i sitt første brev til korintierne, kapittel sju, med noen likeframme råd angående ekteskapelig kjærlighet, og det er så visst ikke noe «snerpet» ved den måten han behandlet dette emnet på.
13 Men i alt det Bibelen har å si, kommer følgende kjensgjerning tydelig fram: En slik romantisk kjærlighet kan bare bringe lykke når den blir holdt under kontroll og ikke blir tilbedt, og for å kunne holde den under kontroll trenger vi den kjærlighet som er basert på prinsipper. I vår tid synes hele verden å begå den samme feil som de gamle grekere. De tilba Eros som gud, bøyde seg ned for hans alter og ofret til ham. Romerne gjorde det samme i forbindelse med Amor, det romerske motstykke til Eros. Historien viser imidlertid at en slik tilbedelse av sanselig kjærlighet bare førte til forfall, utsvevelser og oppløsning. Dette er kanskje grunnen til at Bibelens skribenter ikke brukte dette ordet.
14. Hvordan kan den kjærlighet som er basert på prinsipper, løse store og til og med intime, ekteskapelige problemer?
14 De problemer som oppstår på grunn av uoverensstemmelser, har i vår tid fått antallet av skilsmisser til å stige betydelig i mange land, og i noen av De forente staters delstater er forholdet nå en skilsmisse for hvert annet inngått ekteskap. Hvor stort behov er det ikke for den kjærlighet som er basert på prinsipper! Menn og kvinner vil kunne løse noen av sine problemer i forbindelse med ekteskapets mest intime sider ved å huske at kjærligheten [agápe] «oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset». (1 Kor. 13: 5, NW) Årsakene til ekteskapelige stridigheter og tretter kan ryddes av veien ved å følge det fornuftige råd Paulus gir: «Dog, også I skal elske [agapáo], enhver sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt [dyp respekt, NW] for sin mann.» (Ef. 5: 33) Når mannen og hustruen har en slik kjærlighet til hverandre, vil det ikke være deres mål å eie, men å dele. De vil bruke slike vendinger som «vi», «oss» og «vårt» i stedet for «jeg», «meg» og «mitt». De vil begge to prøve å sette seg inn i den andres behov og lengsler, og så i kjærlighet bruke denne viten til lykke for den andre.
Kjærlighet innen familiekretsen
15. Hvordan kan en nå i vår kritiske tid legge en slik kjærlighet for dagen som ordet storgé innebærer, og hvordan kan en bevare den?
15 Hvor gledelig er det ikke for en familie å være forent i kjærlighet til hverandre! En slik familie har en egen skjønnhet, en sjarm som gjør det til en virkelig glede å være sammen med den. Paulus brukte den naturlige hengivenhet (gresk: storgé) som familiemedlemmer har for hverandre, for å understreke det nære forhold som bør være mellom medlemmene av den kristne menighet. (Rom. 12: 10) Men han forutsa også at i vår tid skulle menneskene i sin alminnelighet mangle denne ’naturlige hengivenhet’. (2 Tim. 3: 3, NW) Familiekretsen av i går splittes i dag under presset av vår tids levemåte. Det blir mer og mer alminnelig at familiemedlemmene ikke lenger inntar sine måltider sammen og heller ikke lenger kommer sammen for å glede seg over samværet med hverandre. Både voksne og barn begår forbrytelser, og dette fører også til at det ene hjemmet etter det andre blir splittet opp. Dette skyldes at naturlig hengivenhet ikke er nok til å holde stand mot vår tids stress. Men den kjærlighet som er basert på prinsipper, kan holde familien sammen, for «kjærlighet [agápe] . . . er et fullkomment enhetens bånd». — Kol. 3: 14, NW.
16. Hvilken bibelsk formaning får foreldre som har sine barns evige ve og vel i tankene?
16 Dere foreldre, ønsker dere at deres barn skal elske dere og være lik dem som Bibelen sier følgende om: «Barn, vær lydige mot deres foreldre i forening med Herren, for dette er rettferdig: ’Ær din far og din mor,’ som er det første bud med et løfte: ’For at det må gå deg godt, og du må få leve lenge på jorden’»? Ønsker dere at de skal oppnå evig liv på en paradisisk jord under Guds rike? Hva gjør dere da for virkelig å gjøre deres del, slik det sies i neste vers: «Og dere fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og autoritative råd»? Det krever noe mer enn bare hengivenhet å kunne gjøre det i vår tid; det krever den kjærlighet som er basert på prinsipper. — Ef. 6: 1—4, NW.
17. a) Hvorfor er det ikke å legge sann kjærlighet for dagen å skjemme bort et barn? b) Hvordan kan det at foreldrene unnlater å tukte sine barn, føre til ulykke for begge parter?
17 Den far eller mor som unnlater å tukte sitt barn på rette måte, og som føyer det i alle dets luner, legger i virkeligheten bare selvisk kjærlighet for dagen. En slik far eller mor vil ofte si: «Jeg vet at det ikke er bra for barnet å få dette, men det ønsker seg det så høyt at jeg ikke har hjerte til å skuffe det.» Foreldrene viser ikke omsorg for barnets framtidige velferd på den måten, men legger i virkeligheten selviskhet for dagen fordi de er redd for at barnet midlertidig skal slutte å vise dem sin hengivenhet fordi det med rette blir tuktet. Hvilke foreldre vil gi sitt barn en tidsinnstilt bombe i gave? Det er ikke desto mindre noen som gjør det i form av en bil som blir gitt til en gutt som er for ung til å forstå det ansvar som følger med en slik gave, eller ved å gi en ung pike større frihet enn det er fornuftig å gi henne i betraktning av hennes alder. Å ofre prinsipper på hengivenhetens alter er rett og slett en form for falsk tilbedelse, og det hender ofte at slike forblindede foreldre som gjør det, senere i livet hungrer etter en kjærlighet som ikke lenger er å få. Hvor forstandig er ikke det som sies i følgende ordspråk: «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham, tukter ham tidlig»! (Ordspr. 13: 24) Tukt betyr undervisning og opplæring, og akkurat som vår himmelske Far tukter og underviser oss, må vi tukte og undervise våre barn hvis vår kjærlighet til dem skal være ekte. — Heb. 12: 5—11.
Kjærlighet mellom venner
18, 19. a) Hva er den kjærlighet som ordet philía innebærer, basert på, og hva er det som viser at en slik kjærlighet er rett? b) Hva trenger en slik vennskapelig kjærlighet hvis den skal ha noen varig verdi, og hvorfor?
18 Noe som også er berikende, er den vennskapelige kjærlighet som grekerne kalte philía. Hvor tomt ville ikke livet være uten venner! Et vennskap oppstår vanligvis som følge av at en person hos en annen ser egenskaper som han liker, verdsetter og gleder seg over, eller det kan være at noen en tid har hatt en del felles opplevelser som danner grunnlaget for hengivenhet og lojalitet. Mellom venner eksisterer det en gjensidig tillit og fortrolighet. Mellom Kristus Jesus og tre av hans disipler, nemlig Peter, Jakob og Johannes, eksisterte det et spesielt vennskap, og av disse tre blir Johannes omtalt som den Jesus særlig elsket. — Joh. 19: 26; 20: 2.
19 Men hvis vårt vennskap skal ha noen varig verdi, må det først være forbundet med den kjærlighet som er basert på prinsipper, og derfor kommer apostelen Peter med den formaningen at vi ’til vår broderlige hengivenhet [philadelphía] føyer kjærlighet [agápe]’. (2 Pet. 1: 7, NW) Ellers kan vår vennskapelige hengivenhet lett utarte til smiger og til at vi skjemmer andre bort. Det kan føre til at vi gjør oss delaktige med andre i noe som ikke er rett eller ikke er godt for noen av partene, i noe som er til vanære for Gud og til skade for vår neste. Men «kjærligheten [agápe] gjør ikke nesten noe ondt». — Rom. 13: 10.
20. Hvordan er Guds uttrykk for vennskap en veiledning for oss?
20 Ja, den kjærlighet som er basert på prinsipper, bør veilede oss helt fra begynnelsen av når vi velger ut våre venner og dyrker deres vennskap. Hvilken glede må det ikke ha vært for Jesu disipler da Jesus sa til dem: «Faderen har selv kjærlighet [philéo] til dere»! Men hvorfor viste Gud dem en slik ære? Det Jesus videre sa, gir svar på dette spørsmålet: «Fordi dere har fått meg kjær og har trodd at jeg er gått ut fra Gud.» (Joh. 16: 27, LB) Ja, Gud har bare kjærlighet eller skjenker bare sitt vennskap til dem som har gjort seg fortjent til det. (Jak. 2: 23) Det er derfor med god grunn vi blir advart om at «den . . . som vil være verdens venn [phílos], han blir Guds fiende». Vi bør derfor først og fremst søke våre venner blant dem som er Guds venner, og som elsker ham. — Jak. 4: 4.
21. Hvorfor betyr ikke dette at vi bare kan vise kjærlighet overfor noen få mennesker?
21 Setter dette en grense for oss, eller hindrer det oss i å gi uttrykk for kjærlighet? Nei, for en kan og bør ha den kjærlighet som er basert på prinsipper [agápe], i tilfelle da en ikke kan føle hengivenhet [philía], ja, ikke engang føle noen tiltrekning. Den belønning som består i evig liv, er ikke for dem som bare viser kjærlighet og hengivenhet overfor sin ektefelle, familie eller nære venner. Jesus sa: «For om I elsker dem som elsker eder, hva lønn har I da? Gjør ikke også tollerne det samme? Og om I hilser bare på eders brødre, hva stort gjør I da? Gjør ikke også hedningene det samme? Derfor skal I være fullkomne, liksom eders himmelske Fader er fullkommen.» (Matt. 5: 46—48) Det er derfor helt sikkert at vi kan elske mennesker selv om vi ikke liker dem. Selve livet vårt er avhengig av at vi gjør det.
22. Hvilke spørsmål bør vi nå alle ta opp til alvorlig overveielse?
22 Still nå deg selv følgende spørsmål: Hvordan holder min kjærlighet mål? Er den basert på prinsipper, eller er den bare følelsesbetont? Elsker jeg bare dem som det er naturlig for meg å elske, for eksempel ektefelle, foreldre, barn eller venner som har en personlighet som tiltaler meg? Tar jeg virkelig deres evige ve og vel i betraktning, eller er min kjærlighet til dem bare et uttrykk for hengivenhet på grunn av den tilfredshet det gir meg å være sammen med dem? Hvor ekte er min kjærlighet? Hvordan du besvarer disse spørsmålene, vil vise hvor rikt ditt liv er. — 1 Kor. 13: 1—3.