Vær langmodig mot alle

«VÆR LANGMODIGE MOT ALLE!» — 1 Tess. 5: 14.

 1. Blant hvem finner en egenskapen langmodighet, og hvorfor?

BLANT alle skapninger på jorden er det bare menneskene som har fått den guddommelige egenskap langmodighet, og selv blant dem er den sjelden. Dette skyldes hovedsakelig at langmodighet er en frukt av Guds ånd. (Gal. 5: 22) Den finnes derfor først og fremst blant mennesker som Guds ånd virker på. Det at en person legger denne åndens frukt for dagen, er ikke bare til velsignelse for ham selv, men også for dem han omgås. Menneskene i denne utålmodige og selviske verden, bør være mer langmodige mot hverandre.

 2. a) Hvilke kjensgjerninger viser tydelig at det er sjelden å finne denne egenskap på jorden? b) Hvorfor er langmodighet en slik ønskverdig egenskap?

² Når vi tenker over at det å være langmodig vil si å finne seg i feil eller urett uten å bli sint eller tenke på å gjøre gjengjeld, uten å knurre eller ergre seg, og at det tjener den uselviske hensikt å frelse menneskene, og så legger merke til hvor lite langmodighet det finnes blant menneskene, da forstår vi at det er stort behov for langmodighet. Hvor stort dette behovet er, forstår vi enda bedre når vi tenker på at alle mennesker er unnfanget i synd og født i en fordervet verden som er fremmedgjort for Gud. (Sl. 51: 7; 1 Joh. 5: 19) Selv i det daglige liv kreves det at en viser langmodighet og bærer over med andre som gjør seg skyldig i mindre forseelser eller behandler en på en urettferdig måte. Mennesker som er klar over sine egne svakheter, vil alltid være takknemlig for den overbærenhet andre viser dem. Ja, de håper at andre vil vise dem hengivenhet, medfølelse og barmhjertighet. En har ofte sett at mangel på barmhjertighet og forståelse har gjort et menneske svært nedtrykt. Det er mange mennesker som er blitt overveldet av dystre tanker om sin egen uverdighet. Det at andre er langmodige mot dem, befrir dem for slike tanker og gir dem nytt livsmot. En slik langmodighet blir til ubeskrivelig velsignelse for dem. Den er en egenskap som gjør livet mer utholdelig og verdt å leve. Den er kjærlighetens bedre vei, for «kjærligheten er langmodig». — 1 Kor. 12: 31; 13: 4.

 3. Hvilke andre faktorer i forbindelse med langmodighet må en huske på?

³ En tjener for Gud er ikke bare forpliktet til å utholde at andre behandler ham urettferdig, men han må også gjøre det med den rette innstilling, det vil si uten å knurre og klage. Hva dette angår, må han etterligne Gud og Jesus Kristus. Jehova bærer ikke nag til sine motstandere. Det er en slik langmodighet som virkelig har verdi. Jesus sa: «Derfor skal I være fullkomne, liksom eders himmelske Fader er fullkommen.» — Matt. 5: 48.

 4. Hva hjelper en kristen til å utholde lidelser, og hvordan bekrefter Bibelen dette?

⁴ Det er imidlertid ikke bare Jehovas enestående eksempel som vil kunne hjelpe en kristen til å være langmodig. Han har også andre ting som hjelper ham til å utholde lidelser. Han trenger denne hjelpen, for det er ikke lett å utholde lidelser. I sin berømte bergpreken kom Jesus Kristus ganske kort inn på hva denne hjelpen består i, da han sa: «Salige er de som er forfulgt for rettferdighets skyld; for himlenes rike er deres. Salige er I når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld. Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen.» (Matt. 5: 10—12) Ja, Jesus rettet oppmerksomheten mot den lønn de som lider ondt, får del i, og når vi sammenligner det å lide for rettferdighetens skyld med Rikets velsignelser og evig liv, blir slike lidelser helt ubetydelige. Vi har derfor all grunn til å glede og fryde oss hvis vi virkelig tror på Guds løfter. Disippelen Jakob, som var bror til vår Herre Jesus Kristus, sa: «Mine brødre! ta profetene, som talte i Herrens [Jehovas, NW] navn, til eders forbilde i å lide ondt og være tålmodig! Se, vi priser dem salige [lykkelige, NW] som lider tålmodig. I har hørt om Jobs tålmod og sett den utgang som Herren gjorde; for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig. Lykkelig er den mann som fortsetter å utholde prøvelse, for når han blir godkjent, skal han motta livets krone, som Jehova lovte dem som fortsetter å elske ham.» (Jak. 5: 10, 11; 1: 12, NW) Hvis du skulle bli utsatt for prøvelser fordi du handler rett, så stol på Guds løfter, og du vil kunne glede deg, selv om du må lide.

 5, 6. a) Hva sa apostelen Paulus til kolossenserne angående det å utholde lidelser? b) Hvordan kan det sies at det å lide er et privilegium og en gave?

⁵ Apostelen Paulus taler også om det å glede seg under prøvelser og lidelser. I sitt brev til kolossenserne oppfordret han dem til å være ’langmodige med glede og takke Faderen som gjorde dem skikket til å få del i de helliges arv’. (Kol. 1: 10—12, NW) De kristne bør med glede vise overbærenhet eller langmodighet. Dette vil de kunne gjøre hvis de betrakter det som et privilegium å lide og forstår at utholdenhet fører til godkjennelse og godkjennelse til at de får livets krone.

⁶ Kan det sies at det er et privilegium å lide? Ja, det er det. Det er i virkeligheten også en gave å lide for Kristi skyld. Legg merke til hvordan apostelen Paulus gir uttrykk for dette i brevet til filippenserne. Han sier: «For til dere ble det privilegium gitt for Kristi skyld, ikke bare å tro på ham, men også å lide for hans skyld.» (Fil. 1: 29, NW) Ingen som tror på Kristus, vil benekte at det å tro på ham er et dyrebart privilegium. Paulus går imidlertid et skritt videre. Han gjør oss oppmerksom på at det å lide for Kristi skyld også er et privilegium, ja, det er en gave, for noe som blir gitt en, er en gave, og til en viss grad skal «alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, . . . bli forfulgt». (2 Tim. 3: 12) Når vi forstår dette, vil vi også forstå hvorfor det er nødvendig å være langmodig mot alle.

 7. Hvilke lidelser hadde Paulus utholdt, og hvorfor kunne han oppfordre andre til å være langmodige og utholdende?

⁷ Apostelen Paulus ikke bare skrev om å lide og være langmodig, men han hadde selv lidt mye. I sitt annet brev til korintierne (11: 23—29) forteller han om noe av det han hadde utholdt for Kristi skyld. Han hadde sittet flere ganger i fengsel og var blitt slått nesten til døde. Fem ganger hadde han fått 39 slag. Han var blitt steinet og hadde lidt skibbrudd tre ganger. Han visste hva det ville si å sulte, å våke om nettene, og å være i fare. Likevel oppfordret han sine kristne brødre til å være langmodig mot alle. Dette kunne han gjøre fordi han kjente til stridsspørsmålet og den betydning det har for dette at de kristne bevarer sin ulastelighet, og fordi han var overbevist om at Gud ville gi alle som var utholdende, den herlige pris som består i evig liv. Noe annet som styrket Paulus, var overbevisningen om at det ikke ville hende en kristen noe med mindre Jehova tillot det, og dessuten gledet han seg over å tjene Gud, uansett hva det måtte koste ham. — 2 Kor. 6: 3—10; 2 Tim. 4: 6—8.

Eksempler på noen som utholdt lidelser

 8. Hva var det som hjalp Josef til å være langmodig mot dem som handlet urett overfor ham?

⁸ Det er forbausende å se hvordan trofaste tjenere for Gud gang på gang bekrefter den kjensgjerning at det var i samsvar med Guds vilje at de ble utsatt for lidelser. Ta for eksempel Jakobs sønn Josef. Hans brødre solgte ham til Egypt, men han var ikke sint på dem av den grunn. Han ble falskelig anklaget og kastet i fengsel, men ble likevel ikke bitter. Hva sa han da han mange år senere igjen møtte sine brødre og ga seg til kjenne overfor dem? Han sa: «Jeg er Josef, eders bror, som I solgte til Egypt. Men vær nå ikke bekymret og sørg ikke over at I solgte meg hit! For å holde eder i live har Gud sendt meg hit i forveien for eder.» (1 Mos. 45: 4, 5) Bak alt som skjedde, så Josef Guds ledelse. Dette hjalp ham til å være langmodig mot alle som handlet urett overfor ham.

 9. Hvordan reagerte kong David på hån og spott, og hvorfor?

⁹ Kong David var også langmodig. Det viste han blant annet da Sime’i hånte ham. Denne sønn av Gera kastet stein etter David og ropte: «Bort, bort med deg, din blodhund, din niding!» Abisai, en av Davids tjenere, ønsket å drepe Sime’i, men David sa: «Når han banner, og når [Jehova] har sagt til ham: Bann David! — hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det?» (2 Sam. 16: 5—13) David utholdt denne ydmykelsen fordi han betraktet den som noe Gud tillot. Det er ikke mange makthavere i vår tid som ville ha handlet slik David gjorde. David ønsket imidlertid å behage Jehova og ikke seg selv. Det var dette som hjalp ham til å være langmodig.

10. Hva understreket Jesus overfor Pontius Pilatus, og hvordan hjalp dette ham til å være langmodig?

¹⁰ Da Jesus Kristus ble hånt og slått, og en opphisset skare mennesker forlangte at han skulle dø, spurte landshøvdingen Pontius Pilatus ham nysgjerrig: «Hvor er du fra?» Men Jesus svarte ham ikke. Pilatus sa derfor til ham: «Vil du ikke tale med meg? Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og har makt til å korsfeste deg?» Jesus fortalte ham da noe alle tjenere for Gud som har utholdt lidelser, vet, nemlig: «Du hadde ingen makt over meg hvis det ikke var gitt deg ovenfra.» (Joh. 19: 1—11) Jesus var klar over at det som fant sted, var i samsvar med Guds vilje. Hvis dette betydde lidelser for ham, ville han med glede utholde slike lidelser. — Sl. 40: 9; Heb. 10: 5—10.

11. Hvilken ånd har Jesu etterfølgere? Nevn eksempler.

¹¹ Jesu Kristi etterfølgere både før i tiden og i vår tid har lagt det samme sinn og den samme ånd for dagen som Jesus. Da Peter og de andre apostlene ble slått fordi de forkynte i Jesu navn, gledet de seg over at «de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld». (Ap. gj. 5: 41) Da Paulus og Silas var blitt kastet i fengsel etter at de hadde fått mange slag, sang de lovsanger til Gud. (Ap. gj. 16: 22—25) Historien beretter om utallige kristne som sang lovsanger da de ble kastet for løvene eller ble brent på en pel. Beretninger fra vår tid viser at Jehovas kristne vitner ikke frykter for giljotinen eller for gasskamre, eksekusjonspelotonger, konsentrasjonsleirer, fengsler, saltminer og lignende. Disse kristne vitner har hatt betydningen av å bevare sin ulastelighet overfor Gud dypt innprentet i sitt sinn og hjerte. De vet hvorfor de må utholde lidelser. De vet også hvilken herlig lønn som er lovt dem som fortsetter å være trofaste, og dette hjelper dem til å glede seg i sine lidelser. — Joh. 15: 18—21.

Framelsk langmodighet

12. Hvordan kan vi framelske langmodighet i vårt liv? Nevn fire grunnleggende krav som en må oppfylle for å få Guds ånd.

¹² Hvordan kan vi bli i stand til å verdsette Guds vilje på samme måte? Hvordan kan vi framelske langmodighet i vårt liv? Langmodighet er en frukt av Guds ånd. For å kunne være langmodig må vi derfor ha Guds ånd, og for å få Guds ånd må vi gjøre følgende fire ting: 1) Vi må studere Guds Ord, Bibelen, som er fylt med Guds ånd. (2 Tim. 3: 16, 17; Heb. 4: 12) Når vi anvender de bibelske prinsipper i vårt liv, vil det føre til at vi begynner å leve et nytt liv, et liv hvor vi legger Guds ånd for dagen. Vi vil da komme til å forstå vårt forhold til vår Skaper, Jehova, og det stridsspørsmål som omfatter vår ulastelighet overfor Gud. (Job, kapittel 1 og 2) 2) Vi må komme sammen med mennesker som er interessert i å gjøre Guds vilje. Et slikt samvær vil anspore oss til å være trofaste. Det vil hjelpe oss til å ’være ordets gjørere, og ikke bare dets hørere’. (Jak. 1: 22) 3) For å få Guds ånd og bevare den er det også nødvendig med bønn. Vi må derfor lære å be til Jehova og være «vedholdende i bønnen». (Rom. 12: 12; 1 Tess. 5: 17) Jehovas folk vet at «en rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning». (Jak. 5: 16) 4) Foruten alt dette må vi daglig praktisere alle de gode ting vi har lært fra Bibelen. Vi må legge langmodighet for dagen overfor alle. (Fil. 4: 9) Hvis vi følger denne veiledning, vil vi få Guds ånd og oppnå de velsignelser det medfører.

Vær langmodig mot alle

13, 14. Hva blir de kristne formant til å være? Hvilket eksempel må vi følge? Hvordan vil det være til hjelp for oss?

¹³ De kristne blir formant til å ’være langmodige mot alle’, ja, til å ’ikle seg langmodighet’ og ’vandre så som verdig er for det kall som de ble kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så de tåler hverandre i kjærlighet, idet de legger vinn på å bevare åndens enhet i fredens sambånd’. (1 Tess. 5: 14; Kol. 3: 12—14; Ef. 4: 1—3; 1 Kor. 13: 4) Hvordan kan vi best gjøre det?

¹⁴ Jesus Kristus er vårt forbilde. Og ettersom han kom til verden for å frelse syndere, gjør vi vel i å gi akt på hans eksempel. Hvor langmodig han var, framgår for eksempel tydelig av den måten han behandlet Saulus fra Tarsus på. Saulus var som han selv sier, en spotter, en forfølger av de kristne og en voldsmann som samtykket i mordet på den kristne Stefanus. Likevel gjorde Kristus ham til en spesiell kristen representant, til en apostel, som vi i dag kjenner som apostelen Paulus. Paulus skrev følgende til Timoteus: «Derfor fikk jeg miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til et evig liv.» (1 Tim. 1: 12—16) Måtte Kristi langmodighet overfor Saulus være et eksempel for oss når vi spør oss selv om hvor langmodige vi bør være mot hverandre. — Matt. 6: 14, 15; 18: 21, 22; Sl. 103: 13, 14.

15, 16. a) Hvorfor er det nødvendig å legge langmodighet for dagen innen familiekretsen? b) Hvordan kan ektefeller være langmodige mot hverandre? c) Hvilket eksempel viser at det fører til velsignelse å være langmodig?

¹⁵ Vi lever i en kritisk tid med store vanskeligheter, en tid hvor det ikke er mange mennesker som legger langmodighet for dagen. (2 Tim. 3: 1—5) En familie hvor medlemmene for eksempel ikke er tålmodige og overbærende med hverandre, vil ikke være lykkelig. Den vil ikke trives. Å vise langmodighet når noen kommer med hissige vredesutbrudd, virker like velgjørende som olje på et sår. Det fører til enhet og lykke. Apostelen Peter gir oss i denne forbindelse noen fornuftige råd. Han sier til hustruene: «Underordne dere under deres egne ektemenn, så også de som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, fordi de har vært øyenvitner til deres rene ferd forbundet med dyp respekt. . . . la . . . deres pryd være . . . hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, en stille og mild ånd, som har stor verdi i Guds øyne.» Til ektemennene sier han: «Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, for at eders bønner ikke skal hindres.» (1 Pet. 3: 1—7, versene 1—4 fra NW) Apostelen oppfordrer ektefellene til først og fremst å ta den åndelige siden av sitt liv i betraktning og formaner dem til å bære over med hverandres svakheter, ikke bare av hensyn til sin egen, men også av hensyn til ektefellens frelse.

¹⁶ Å være langmodig betyr ikke å følge den minste motstands vei. Det betyr å håpe og vente til tiden er inne. Det betyr å be i forvissningen om å bli hørt. Det er mange hustruer som tålmodig har utholdt en skammelig behandling fra deres vantro ektemenns side i ti, 12, 16 år eller enda lenger, og så til slutt har opplevd at deres ektemenn har begynt å gå på livets vei. Det finnes også ektemenn som har opplevd det samme. En ektemann skriver: «I 12 år har jeg vært min hustrus verste fiende . . . fordi hun tok imot sannheten.» Han hadde slått henne, hadde i trass drukket seg full og vært så simpel som det gikk an å være. «I 12 år førte jeg en innbitt kamp mot sannheten og mot min hustru og mitt barn,» skriver han videre. «For en tid siden satt jeg og tenkte tilbake på de siste 12 årene av mitt liv. Dette tilbakeblikk ga meg et knusende slag. Jeg ble klar over hvor forferdelig simpel jeg hadde vært overfor min hustru, mens hun hele tiden hadde båret alt dette i ydmykhet. . . . Jo mer grusom jeg hadde vært, jo mer kjærlighet og barmhjertighet hadde hun vist. Ja, det er først nå jeg forstår alt dette . . . For to uker siden symboliserte jeg ved vanndåpen min innvielse til den eneste sanne Gud, Jehova, den Gud som på en så vidunderlig måte ledet min hustru og mitt barn i den tid da jeg var fra forstanden.» Hvilken storslått belønning var ikke dette etter i 12 år tålmodig å ha utholdt en slik skammelig behandling! Måtte dette brevet oppmuntre deg til å være langmodig mot vantro medlemmer av din familie.

17. a) Hvorfor bør en være langmodig mot sine barn? b) Hvordan kan barn være langmodige? c) Hvilken formaning bør både foreldre og barn følge?

¹⁷ En bør også være langmodig mot sine barn. Det at voksne mennesker ikke alltid legger en engleaktig oppførsel for dagen, bør hjelpe foreldre til å forstå at deres barn heller ikke alltid vil være såkalte engler. Barn viser ofte i sin oppførsel at de er underlagt arvesynden. Vi bør derfor være like tålmodige med dem som vi venter at andre skal være med oss. Barn, som har en utpreget rettferdighetssans, og som bestandig venter at de voksne skal legge modenhet for dagen, bør forstå at deres foreldre heller ikke er fullkomne. De bør derfor også være langmodige mot sine foreldre. Både foreldre og barn kan best være langmodige mot hverandre hvis de følger det bibelske råd som blir gitt i Efeserne 6: 1—4, hvor det står: «I barn, vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett. Hedre din far og din mor — dette er det første bud med løfte — for at det må gå deg vel, og du må lenge leve i landet. Og I fedre! egg ikke eders barn til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning!» Langmodighet vil hjelpe både foreldre og barn til å følge dette påbudet, noe som vil være til velsignelse for dem selv og til ære for Gud.

18. Hvorfor bør de kristne være langmodige mot sine verdslige slektninger?

¹⁸ I denne forbindelse må vi også tenke på verdslige slektninger. Vi må også være tålmodige med dem. Å legge godhet og vennlighet for dagen virker avvæpnende. Det gjør et godt inntrykk på verdslige mennesker. Det får dem til å forstå at vår kristendom ikke bare består i ord, men at den også har en god innvirkning på vår livsførsel. Det kan føre til at de en dag blir kristne vitner for Jehova. Med tanke på dette må vi vise tålmodighet.

Langmodighet i menigheten

19. Hvordan bør tilsynsmannen vise langmodighet overfor alle i menigheten?

¹⁹ I den kristne menighet er det også anledning til å legge langmodighet for dagen. Tilsynsmannen må være langmodig mot alle i menigheten, uansett om de har vært tilknyttet menigheten i kort tid, eller om de har vært det i mange år. Han kan gi råd og veiledning, men han må aldri opptre tyrannisk eller være utålmodig. Han må ha tålmodighet med dem som har for vane å komme for sent, i håp om at de vil forbedre seg. Han må bære sin byrde i forbindelse med de uvirksomme, i håp om at de en dag skal bli virksomme. Han er overbærende med sine assistenter når de ikke tar seg av sine plikter på den måten de burde. Han er tålmodig og langmodig når noen i menigheten er trege, når møtedeltagelsen er svak, når foreldrene er likegyldige og barna er urolige. Han er langmodig i håp om at alle som er i hans varetekt, en dag fullt ut vil verdsette den kristne tjeneste og gå helhjertet inn for den og oppnå evig liv. — Kol. 3: 23.

20. Hvordan bør også de assisterende tjenere vise langmodighet?

²⁰ De assisterende tjenere må også legge langmodighet for dagen i menigheten. De må være overbærende når tilsynsmannen undertiden kanskje venter litt for mye av dem, og når deres kristne brødre ikke riktig ivaretar sine privilegier. Skoletjeneren må for eksempel være langmodig mot dem som ikke møter fram for å ta seg av sine tildelte oppgaver. Regnskapstjeneren må være tålmodig når det kommer inn lite bidrag. Litteraturtjeneren må være overbærende når bestilt litteratur ikke blir avhentet, og studiestyrerne må være langmodige når det bare er få eller kanskje slett ingen forkynnere som kommer på frammøtene, når enkelte ikke har forberedt seg til studiet, eller når det bare er noen få som møter opp for å hjelpe til med å gjøre rent i Rikets sal. Ja, tjenerne må være langmodige mot alle.

21. Hvorfor og hvordan må misjonærer og forkynnere som bor i et Betel-hjem, legge langmodighet for dagen?

²¹ Misjonærer som tjener i fremmede land, og forkynnere som tjener ved Betel, hvor det blir trykt bibler og bibelske hjelpemidler, må også legge langmodighet for dagen. I mange av de land hvor misjonærene tjener, er menneskene ikke så snare til å ta imot det gode budskap om Guds opprettede rike. En misjonær må derfor være utholdende. Han må være tålmodig med seg selv når det gjelder å lære et nytt språk, og hva det å tilpasse seg et fullstendig nytt levesett angår. I et Betel-hjem bor det ofte mange mennesker sammen på et forholdsvis lite område, og det er undertiden ikke så lett. Det betyr at en må være tålmodig med hverandre og overse hverandres svakheter. Det betyr at en må innordne seg under en bestemt timeplan. Men ved å ikle seg kjærligheten og dens frukt — langmodighet — greier disse tjenere for Gud å være utholdende. — Kol. 3: 12—14.

22. I hvilke andre tilfelle vil tjenere og andre forkynnere i menigheten vise langmodighet? Hvordan må de bære denne byrden?

²² Forkynnere som ikke oppfyller sine forpliktelser, blir en tung byrde for menigheten. De som blir satt på prøve på grunn av dårlig oppførsel eller fordi de har gjort seg skyldig i andre forseelser, utgjør en stor byrde for menighetens tjenere. Slike byrder må imidlertid bæres i kjærlighet. (Rom. 15: 1—6) Personer som er blitt utstøtt, forårsaker store vanskeligheter og er til stor sorg, ikke bare for menighetens medlemmer, men også ofte for sin familie. Likevel må alle slike ting utholdes i Kristi ånd.

Langmodighet overfor utenforstående

23. a) Hvorfor må de kristne også være langmodige mot utenforstående, og hvordan må de bære denne byrden? b) Hvordan har kristne foreldre og barn vist langmodighet? c) Hvordan har Jehovas vitner vist langmodighet i sin forkynnelse, og har dette gått upåaktet hen? d) Hvilket syn har de kristne på det å utholde lidelser, og hvorfor?

²³ I vår tid må de kristne ofte bære svære byrder for Kristi skyld. Mange av dem tvinges på grunn av omstendighetene til å arbeide sammen med verdslige mennesker som fører et dårlig språk, som lyver, stjeler og bedrar og gjør alle mulige andre skammelige ting. En kristen må utholde en slik omgang uten å la seg påvirke av den. (Joh. 17: 15—19; 1 Kor. 5: 9—6: 11) Han må tålmodig utholde å bli skammelig behandlet på grunn av rasemessige og nasjonale fordommer og på grunn av hat fra religiøse motstanderes side. Hvor lenge har ikke Jehovas tjenere i mange land utholdt lidelser fordi myndighetene har forfulgt dem under foregivende av å følge loven! Hvor lenge har de ikke utholdt diktatorers hat i Sovjetunionen, Spania, Portugal og andre land! Hvor lenge har ikke kristne foreldre og deres barn tålmodig utholdt hån og spott fra patriotiske mennesker som ringeakter Guds lov angående avgudsdyrkelse og hilser flagget! Hvor lenge har ikke de kristne i sitt forkynnelsesarbeid fra hus til hus tålmodig funnet seg i fornærmelser og grovheter og i at dører er blitt slått igjen rett for nesen på dem! De har lagt en nesten guddommelig tålmodighet for dagen i sitt gjenbesøks- og hjemmebibelstudiearbeid. Trass i alt dette gleder de seg. Deres utholdenhet har ikke gått upåaktet hen. I et romersk-katolsk skrift ble det nylig sagt at et av Jehovas vitners karakteristiske kjennetegn var deres «villighet til å utholde hån og spott for sin tros skyld». De kristne er et skuespill for engler og mennesker. I likhet med ivrige idrettsmenn er de ikke tilfreds med bare å være tilskuere, men de gleder seg når de selv får anledning til å vise hva de kan. Og hvilken idrettsmann gjør seg ikke store anstrengelser for å seire og vinne prisen? Å få ta del i en kappestrid blir ofte trass i de anstrengelser det koster, betraktet som en stor ære og et privilegium. Det er slik de kristne betrakter sin kamp for å vinne den prisen som består i evig liv. Deres brødre oppmuntrer dem, og de priser dem lykkelige som har vært utholdende. «Om I hånes for Kristi navns skyld,» sier apostelen Peter, «er I salige [lykkelige, NW], fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over eder.» (1 Pet. 4: 14, 16; 2: 20) Ettersom Guds ånd hviler over dem, kan de med glede være utholdende.

24. Hvorfor er kristen langmodighet noe helt enestående, og hvilken lønn får de som er langmodige?

²⁴ Kristen langmodighet er derfor noe helt enestående. Den fører til fred og enhet. Den gir menneskene rikelig anledning til å vise anger og omvende seg. Den tilskynder dem til å legge lydighet for dagen og styrker deres tro. Den bidrar til å herliggjøre Jehova, fører til at hans organisasjon gjør framskritt, og gjør hans folk lykkelig. Ved å være langmodige sikrer de kristne både seg selv og andre prisen, den eneste pris som det er verdt tålmodig å utholde lidelser og vanskeligheter for, nemlig evig liv. Finnes det noe som i større grad kan tilskynde oss til å være langmodige mot alle enn ønsket om å oppnå evig liv?