som vel har ord for visdom ved selvvalgt dyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet, ikke ved noe som er ære verdt, bare til mettelse for kjødet?» — Kol. 2: 20—23.

I forbindelse med det siste verset her sier en fotnote i Jerusalem Bible: «Bokstavelig: disse ting ’er ikke til ære for tilfredsstillelse av kjødet’; dette kan enten bety at de ikke er av noen virkelig verdi når det gjelder å underlegge seg ’kjødet’, eller at ’de ikke er av noen verdi og bare bidrar til å tilfredsstille kjødet’.»

Legg merke til at «selvvalgt dyrkelse og ydmykhet» og «mishandling av legemet» ikke er av noen verdi. Noen kan naturligvis gjøre det de gjør, i all oppriktighet. Men er det ikke mange som ved slike handlinger prøver å henlede andres oppmerksomhet på hvor fromme de er? Og stiller de ikke sin religiøsitet til skue for offentligheten når de foretar slike handlinger, som ofte virker frastøtende på tilskuerne?

De handler ikke i samsvar med Jesu formaning: «Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å ses av dem; ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen.» (Matt. 6: 1) Det å stille sine religiøse handlinger til skue for offentligheten kan således også være et tegn på stolthet.

Er det avgudsdyrkelse?

Det er også verdt å merke seg at visse bilder og billedstøtter er hovedattraksjonen på mange valfartssteder. I Altötting er en liten statue av Maria (cirka 68 centimeter høy) som holder Jesus-barnet, gjenstand for stor ærbødighet. Det sies at Maria har utført en lang rekke mirakuløse helbredelser på dette valfartsstedet. Men en kan spørre: Hvis det er Maria selv som har helbredet disse menneskene, hvorfor har da ikke slike helbredelser også forekommet alle andre steder hvor det står billedstøtter av Maria? Tyder ikke dette på at selve billedstøtten blir tilskrevet spesielle evner? Kan dette være i harmoni med apostelen Johannes’ formaning: «Mine barn! vokt eder for avgudene!»? — 1 Joh. 5: 21.

Akkurat som i middelalderen besøker pilegrimene ofte bestemte steder i håp om å bli helbredet. Ett slikt sted er Lourdes i Frankrike. Angående mange av de påståtte miraklene sier Medical World News at de er «overlagt humbug. Noen ganger er motivet forfengelighet, håpet om å oppnå ære eller penger eller ønsket om å vise at det medisinske utvalget ikke er i stand til å oppdage et bedrag».

Kan det ikke derfor sies at kritikken mot religiøse pilegrimsferder, for eksempel dem som er planlagt til Roma i 1975, er like berettiget som kritikken mot pilegrimsferdene i middelalderen? Og hva viktigere er: Er ikke den ærbødighet pilegrimene viser overfor visse gjenstander, i strid med det som sies om sanne kristne i 2 Korintierne 5: 7: «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse»? Pilegrimsferdene var følgelig ikke et uttrykk for sann tro i gammel tid, og de er det heller ikke i dag.

«I Guds navn»

● I sin bok The Men I Killed fortalte brigadegeneral F. P. Crozier om sine opplevelser i den første verdenskrig og sa: «Underlige ting blir gjort i Guds navn, og Gud blir brukt på mange underlige måter. De militære styrker gjør ham til sin beskytter og inspirasjonskilde, og hvert eneste militært felttog blir en krig som kan forsvares, en rettferdig krig, hvor en stiller Gud på det en selv betegner som ’rettferdighetens’ side.» Om prestene sier han: «Når det bryter ut krig, blir prekestolen øyeblikkelig forvandlet til en rekrutteringsplattform av det listigste slag. Og dette militære ritual pågår på begge sider av fronten.» — Sidene 176, 179.

Dr. William Storey skrev imidlertid om de første kristne i Ave Maria for 9. august 1969: «Kirken før Konstantins tid [før 325 e. Kr.] var hengitt til en ikke-voldelig løsning på menneskenes konflikter.» De første kristne deltok altså ikke i krig, men var fredsommelige. — Rom. 12: 18.