Bergprekenen — ’La dine barmhjertighetsgaver være i det skjulte’

ETTER at Jesus hadde framholdt sin formaning om hvordan en bør behandle sine medmennesker, kom han med veiledning om hva slags tilbedelse som virkelig betyr noe for Gud. Han begynte denne delen av sin bergpreken med å si: «Pass nøye på at dere ikke utøver deres rettferdighet i menneskers nærvær for å bli sett av dem.» —  Matt. 6: 1a, NW.

I dette tilfelle betyr «rettferdighet» oppførsel som er i samsvar med Guds normer for hva som er rett. (Jevnfør Matteus 5: 6, 20.) Gud ønsker at folk skal legge rettferdighet for dagen i alle livets forhold. Dette bør innbefatte de gjerninger en person gjør når han er alene, og det forhold han står i til Gud og til sine medmennesker.

Jesu ord betyr ikke at en aldri bør gjøre gjerninger som behager Gud, i andres nærvær, for det ville være i strid med det han tidligere hadde rådet sine tilhørere til, nemlig å ’la sitt lys skinne for menneskene’. (Matt. 5: 14—16) Men motivet skulle aldri være «å bli sett av dem». De skulle ikke forsøke å stille seg selv til skue som om de befant seg på en teaterscene.

Jesus sa til alle dem som kunne ha en tilbøyelighet til å henlede andres oppmerksomhet på sine gode egenskaper: «Dere [får] ingen lønn hos deres Far i himmelen.» (Matt. 6: 1b) Denne ’lønnen fra himmelen’, som innbefatter et nært forhold til Gud og de evige velsignelser som hans rikes styre vil medføre, blir ikke gitt til mennesker som tilber Gud for å henlede oppmerksomheten på seg selv.

Å gi almisse, å framsi bønner og å faste var tre viktige sider ved tilbedelsen for jødene i det første århundre etter Kristus. Jesus sa angående det førstnevnte: «Derfor skal du ikke la noen blåse i trompet foran deg når du gir en barmhjertighetgave! Slik gjør hyklerne i synagogene og på gatene, for å bli æret av folk.» —  Matt. 6: 2a, NTM.

Uttrykket «barmhjertighetsgave» sikter til gaver som ble gitt til veldedige formål for å støtte de fattige. De hebraiske skrifter understreker ofte betydningen av å støtte dem som er i nød. (Ordsp. 14: 21; 28: 27; Jes. 58: 6, 7) I senjødisk tid hadde ethvert jødisk lokalsamfunn et fond for de fattige som ble samlet inn og delt ut fra synagogen hver uke. En ventet at enhver innbygger ga et bidrag i samsvar med det han hadde råd til. Mange ga mer enn det de var forpliktet til, og ga ekstra støtte til de trengende ved å komme med frivillige bidrag. Det er interessant å legge merke til at Jesus og apostlene hadde et felles fond for de fattige. — Joh. 12: 5—8; 13: 29.

I forbindelse med å gi almisse kom imidlertid Jesus med følgende formaning til sine disipler: «Du [skal] ikke la noen blåse i trompet foran deg.» Med andre ord: ’Gjør det ikke offentlig kjent at du gir almisser.’ Fariseerne pleide å gjøre det. Jesus omtalte dem som «hyklerne», det vil si personer som ga seg ut for å være noe de ikke var. Når det gjelder å gjøre kjent «i synagogene og på gatene» de gaver en gir til veldedige formål, leser vi i The Theological Dictionary of the New Testament:

«Rabbinske skrifter bekrefter i høy grad den fariseiske rettferdighets teatralske natur. . . . Selv om midlene til lokalsamfunnets støtteordning til gagn for de fattige ble tilveiebrakt gjennom beskatning, var de almisser som ble gitt i tillegg til dette, frivillige gaver. Disse ble gjort kjent for menigheten i synagogene og ved fastegudstjenester på åpen gate.» (Bind III, side 974) «I synagogen, særlig i forbindelse med fasten når en i krisetider holdt gudstjenester på åpne plasser i byen. . . , var det ofte enkeltpersoner som lovte offentlig å gi bestemte beløp til fattigkassen. . . . Vi får også vite at de som ga større beløp, ble vist spesiell ære ved at de fikk lov til å sitte ved siden av rabbinerne under gudstjenesten.» — Bind VII, side 86.

Jesus sa angående slike hyklere: «Sannelig sier jeg dere: De får nå sin lønn fullt ut.» (Matt. 6: 2b, NW) Papyrushåndskrifter fra det første århundre etter Kristus viser at det greske ordet for «de får nå . . . fullt ut» (apékho) ofte forekom i kvitteringer og tilkjennega full overtagelse av en gjenstand eller et pengebeløp. G. Adolf Deissmann sier i sitt verk Bible Studies at på bakgrunn av det som her er nevnt, får Jesu ord «en skarpere ironisk betydning, nemlig: De kan kvittere for sin lønn. Det vil si at deres rett til å få sin lønn er blitt virkeliggjort; det var som om de allerede hadde kvittert for den». Menneskers anerkjennelse og kanskje en av de fremste plassene i synagogen ved siden av fremtredende rabbinere var hele den lønn disse hyklerne ville få. Gud ville ikke gi dem noe. — Jevnfør Matteus 23: 6.

Jesus sa videre til sine tilhørere: «Når du gir en gave [barmhjertighetsgave, NTM], la da ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør.» (Matt. 6: 3) Den høyre hånden og den venstre hånden er de lemmer på kroppen som står hverandre nærmest, ettersom de sitter på hver sin side av overkroppen og vanligvis samarbeider. Av og til arbeider den ene hånden uavhengig av den andre. ’Ikke å la sin venstre hånd vite hva den høyre gjør’ betyr derfor at en ikke skal gjøre kjent sine gode gjerninger, selv ikke overfor dem som står en så nær som den venstre hånden står den høyre.

Ifølge Jesus skal en unngå å kunngjøre på en skrytende måte at en gir almisser, «for at dine barmhjertighetsgaver kan være i det skjulte; da vil din Far, som ser på i det skjulte, lønne deg». (Matt. 6: 4, NW) Ettersom Skaperen bor i himlene og er usynlig for menneskene, forblir han «i det skjulte» hva menneskene angår. (Joh. 1: 18; 1. Joh. 4: 20) ’Lønnen’ fra ham som «ser på i det skjulte», består av det nære forhold han lar ydmyke tilbedere komme i til ham, at han tilgir dem deres synder, og at han gir dem evig liv under fullkomne forhold. (Ordsp. 3: 32; Ef. 1: 7; Åp. 21: 1—5) Hvor mye heller bør en ikke foretrekke dette framfor å bli beundret og lovprist av sine medmennesker!

Områdestevner med mottoet «Et levende håp»

«HÅPET oppstår evinnelig i menneskets hjerte,» skrev en kjent engelsk poet på 1700-tallet. Men en ting er å ha et håp. Noe ganske annet er å ha et sikkert, pålitelig, levende håp.

Menneskeheten trenger virkelig et håp. Dette er særlig tilfelle i vår tid, som er preget av sorg, kriminalitet, umoral, ødelagte familier, oppløste ekteskap, hat, sult, vold og, ja, håpløshet. Finnes det noen som kan forkynne et håpets budskap?

Jehova Gud er «håpets Gud» og han har tilveiebrakt et sikkert håp. (Rom. 8: 18—25, 15: 13) Sanne kristne har derfor et levende håp. Men hvordan kan en øke sin kunnskap om og verdsettelse av dette håpet? Hvis det er Jehovas vilje, vil Jehovas vitners områdestevne «Et levende håp» tjene nettopp denne hensikt. Begynn å forberede deg nå med tanke på å være til stede ved et av disse fire dagers, åndelig oppbyggende områdestevner som skal holdes her i landet i sommer:

5.—8. juli: Oslo, Ekeberghallen

9.—12. juli: Oslo, Ekeberghallen

19.—12. juli: Mo i Rana