Hva roser du deg av?

DET er vanligvis ubehagelig å høre på en person som skryter av seg selv eller roser seg selv. Likevel er vi ufullkomne mennesker så tilbøyelige til å gjøre nettopp dette! Vi gjør det kanskje ikke alltid i ord, men på andre måter. En kan skryte bare med tonen i stemmen eller ved en selvsikker holdning, og på den måten får en andre til å spørre: «Hvem tror han egentlig at han er?»

Det er ikke alltid galt å rose seg av noe, men det er sikkert at mye skryt er upassende, slik som å skryte av sin rikdom ved å bære prangende smykker eller å framheve sin figur ved å kle seg upassende eller utfordrende. Det å skryte av sin gavmildhet ble kraftig fordømt av Jesus fra Nasaret: «Derfor, når du gir almisse, da skal du ikke la blåse i basun for deg, som hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å æres av menneskene.» Hvor godt passer ikke Jesu ord på den skikken å opplyse i avisene om store gaver fra rikfolk! — Matt. 6: 2.

På grunn av vår tilbøyelighet til å skryte og det at vi har liten grunn til å gjøre det, kommer Guds Ord gjentatte ganger med advarsler imot denne uvanen. Den vise kong Salomo skrev: «Ros deg ikke av den dag i morgen, for du vet ikke hva dagen vil føde! La en annen rose deg og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne lepper!» En av Jesu Kristi apostler skrev omtrent 1000 år senere: «For hvem gir vel deg fortrinn? Og hva har du, som du ikke har fått? Men om du nå har fått noe, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» — Ordspr. 27: 1, 2; 1 Kor. 4: 7.

En kan si at vår tilbøyelighet til å skryte er medfødt. Et barn har for vane å skryte og framheve seg selv. Nesten alt som det gjør eller har, er vidunderlig eller beundringsverdig, og derfor vil det at andre skal legge merke til det, så det kan få ros. Dette kommer naturligvis av manglende kunnskap og forståelse. Et barn er ikke beskjedent, for beskjedenhet krever evnen til å bedømme tingene ut ifra deres virkelige verdi, og et barn er ikke åndelig utrustet til å klare det. Derfor skryter det og røper sin umodenhet.

Disse ordene er derfor meget treffende: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.» Når vi har klart for oss at det å skryte av seg selv er et tegn på umodenhet, vil vi lettere kunne unngå fallgruvene i forbindelse med det. Det er for øvrig interessant å merke seg at det er det greske ordet népios som blir gjengitt med «barn» i dette skriftstedet, og om dette ordet sier en autoritet: «En forbinder alltid umodenhet med dette ordet.» — 1 Kor. 13: 11.

Det er ufornuftig og umodent å skryte av seg selv. Men det finnes en enda større grunn til å unngå en slik handlemåte. Hvilken grunn er det? Det er fordi slikt skryt er uten kjærlighet: «Kjærligheten . . . skryter ikke.» Dette er den aller viktigste grunnen til at vi ikke skal skryte av oss selv. Vi har allerede vært inne på at det vi har, det har vi fått — men av hvem? Når alt kommer til alt, har vi fått det av Gud. Dersom vi tiltar oss selv æren for det som tilhører ham, vitner det i aller høyeste grad om at vi mangler kjærlighet. I virkeligheten er det ham alt avhenger av, som det også står skrevet: «Dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom [Jehova ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.» I samme grad som vi elsker Gud, vil vi unngå å henlede oppmerksomheten på oss selv. — 1 Kor. 13: 4, NW; Sl. 127: 1.

Om vi skryter av oss selv, røper vi også at vi har en ukjærlig innstilling til våre medmennesker. Ved en slik handlemåte opphøyer vi oss selv, og vi kan lett bli årsak til sjalusi og misunnelse, og det er sannelig ikke et utslag av kjærlighet, for det gjør andre ulykkelige. Det må bli følgen, for ved at vi opphøyer oss selv, gjør vi andre mindre i sammenligning med eller i forhold til oss. Alle kjenner sine egne svakheter og mangler og kjemper for å beholde sin selvaktelse og selvtillit, og alle trenger derfor å bli oppmuntret, hjulpet og oppbygd, ikke skuffet eller nedstemt. Kjærligheten får oss til å si slikt som er til oppmuntring for andre, og ikke slikt som framhever oss selv.

Skryt blir også brukt som et skremmemiddel ved mange anledninger, og det skulle hjelpe oss til å bli klar over hvor ukjærlig slik tale er. Akkurat på samme måte som filisteren Goliat prøvde å slå den unge gjetergutten David med frykt, tyr nåtidens herskere i Øst- og Vest-blokken til skryt for å inngyte frykt i hverandre i den kalde krigen. — 1 Sam. 17: 41—51.

Men det finnes også en rett form for ros, noe også Bibelen viser. Salmisten David uttrykte det slik: «Min sjel skal rose seg av [Jehova].» Profeten Elias gjorde dette. Han utfordret Ba’als profeter for å få avgjort hvem som var den sanne Gud, Jehova eller Ba’al. Den sanne Gud var den som kunne få ild til å fare ned fra himmelen. Ba’als profeter fikk prøve først, men enda de bønnfalt guden sin i timevis, svarte han ikke med noe mirakel. Det gikk slik som Guds Ord sier, at de som roser seg av tomme avguder, blir til skamme. Slik gikk det derimot ikke med Elias, for han roste seg av den sanne Gud og ble rettferdiggjort ved at det kom ild ned fra himmelen og fortærte offeret. — Sl. 34: 3; 1 Kong. 18: 21—40.

Vi skal imidlertid ikke forstå dette slik at vår ros bare skal være begrenset til Skaperen, Jehova Gud. Apostelen Paulus fortalte de kristne i Korint at han roste dem for de kristne i Makedonia fordi de var så nidkjære og «villige». Også her kan vi anvende prinsippet om at det er mer glede ved å gi enn ved å få. Akkurat som de som drives av kjærlighet, ikke skryter, søker de heller ikke å ære seg selv, men fryder seg ved å rose andre som virkelig fortjener det, og følger dermed rådet: «Kappes om å hedre hverandre.» Når vi har noe godt å si om vår neste fordi han fortjener det, oppmuntrer vi ham, vi bygger ham opp. Og når vi gjør det, arbeider vi for å bevare freden, enheten og harmonien i familien, i menigheten eller hvor det måtte være. — 2 Kor. 9: 2 (UO); Rom. 12: 10.

Ja, ettersom ’kjærligheten ikke skryter’, skryter de kristne ikke av seg selv, men roser seg i stedet av Jehova og er villig til å rose andre som fortjener det.