Hvorfor tar dere ikke opp kollekt?
HVORFOR tar dere ikke opp kollekt? Det er et spørsmål som ofte blir stilt av mennesker som for første gang besøker en Rikets sal for Jehovas vitner. En hendelse som fant sted i Nigeria i Vest-Afrika i fjor, er ganske typisk. Ved slutten av et møte gikk en ung mann, som var vant til at det ble tatt opp kollekt ved gudstjenester, fram, med en mynt på et fat og ville gi den til dem som ledet møtet. Da dette ble avslått, utbrøt han: «Jeg har aldri sett noe slikt før i noen kirke — en prest nekter å ta imot kollekt!»
Dette var virkelig noe uvanlig. Det var i sannhet en slående kontrast til den vekt kirkesamfunnene i sin alminnelighet legger på penger, noe som ble påpekt i artikkelen «Pengeinnsamlerne», som sto i bladet Time for 4. september 1964. Den begynte slik: «Før kunne kirkesamfunnene bare la et fat passere dem som var til stede om søndagen, for å samle inn penger, men nå benytter de seg av alt fra bingospill til utstedelse av verdipapirer. Pengeinnsamlinger reiser spørsmål som har å gjøre med smak, takt, klokskap og psykologisk innsikt i hva som får folk til å gi, og forårsaker heftige debatter over hele landet.» Alle disse forskjellige måtene å samle inn penger på blir selvfølgelig benyttet i tillegg til det å oppta kollekt. Kirkesamfunnene klarer ikke lenger å bestride utgiftene ved å ta opp kollekt.
Men la du merke til at det ifølge dette referatet i Time ikke synes å ha blitt reist noe spørsmål om hvorvidt slike pengeinnsamlinger er i samsvar med de bibelske prinsipper? Dette skulle i virkeligheten være det springende punkt i denne saken for alle som bekjenner seg for å være kristne, og det forklarer hva som var grunnen til at den unge nigerianeren ble så overrasket. Akkurat som Jehovas vitner lar seg lede av bibelske prinsipper i andre spørsmål, lar de seg også lede av dem når de gir eller tar imot.
En av grunnene til at de ikke tar opp kollekt ved å sende rundt et fat eller en kurv, er at det ikke er noen bibelsk støtte for en slik framgangsmåte. Når det trengtes penger til spesielle formål i det gamle Israel, for eksempel til byggingen av tabernaklet og senere til byggingen av templet, ble det på en enkel måte kunngjort for folket, og de fulgte så gavmildt oppfordringen at de undertiden ga «mer enn nok». Levittene, som ledet folket i den organiserte tilbedelse av Jehova Gud, fikk riktignok tiende, men det var bare fordi de ikke fikk noen arv i landet. — 2 Mos. 35: 5; 36: 4—7; 1 Krøn. 29: 9.
Når vi kommer fram til Kristi og apostlenes tid, leser vi aldri om at de tok opp kollekt. Jesus sa tvert imot til apostlene, som han sendte ut: «For intet har I fått det, for intet skal I gi det.» Dette er særlig bemerkelsesverdig når vi merker oss at Jesus sendte dem ut med makt til å ’helbrede syke, oppvekke døde, rense spedalske, drive ut onde ånder’. Hvor, lett ville det ikke ha vært for dem å ta opp kollekt etter å ha utført slike mirakler! Men det gjorde de ikke. Det står heller ikke noe om at de første kristne ga tiende. Det ble gitt nok frivillige bidrag. — Matt. 10: 8; Luk. 8: 3.
Hvor forskjellig er ikke dette fra den framgangsmåte som ble beskrevet i Scottish Daily Express for 30. november 1960! Det sto der om et kirkesamfunn med om lag 1400 medlemmer som hadde utstøtt 235 medlemmer fordi de ikke ga bidrag, og sendt advarsler til 239 andre om at også deres navn ville bli strøket i kirkebøkene med mindre de økte sine bidrag i framtiden.
Hvorfor kollekt ikke er nødvendig
Det å presse medlemmene i en menighet på en forsiktig måte til å gi bidrag ved å benytte seg av ting som ikke har noen bibelsk støtte, for eksempel å la en kollektbøsse passere foran dem, servere kirkekaffe, arrangere bingospill, basarer og loppemarked eller sende tiggerbrev, er å innrømme at det er noe galt fatt. Det er noe som mangler. Hva er det? Jo, verdsettelse. Når noen har en ekte verdsettelse, trenger en hverken å lokke eller presse dem. Kan det være at denne mangel på verdsettelse skyldes den form for åndelig føde som menneskene i disse kirkesamfunnene får?
Det er en kjensgjerning at når noen får den rette åndelige føde, den som helt og holdent er grunnet på Guds Ord, Bibelen, lærer de å verdsette det som Jehova Gud har gjort for dem, og derfor utfører de frivillig forskjellige tjenester og gir frivillige pengebidrag. Etter hvert som de lærer om Guds godhet, blir de drevet til å etterligne ham, slik som Jesus lærte: «[Vis] at dere er sønner av deres Far som er i himlene, for han lar sin sol gå opp over onde mennesker og over gode, og lar det regne over rettferdige mennesker og over urettferdige. Dere må følgelig være fullkomne, som deres himmelske Far er fullkommen.» — Matt. 5: 45, 48, NW.
Etter hvert som ærlige mennesker blir hjulpet til å leve et rent og rettskaffent liv, etter hvert som de erfarer gleden ved å komme sammen med andre oppriktige menn og kvinner som ønsker å tjene Gud, og etter hvert som deres tro på Gud og hans Ord øker og deres håp om Guds rike og dets kommende, nye rettferdsordning blir styrket, føler de seg sterkt tilskyndet til å gi uttrykk for sin verdsettelse ved å gi av sine materielle ting, akkurat som de første kristne gjorde like etter pinsedagen. — Ap. gj. 4: 32—35.
En må heller ikke glemme det eksempel som blir satt av dem som tar ledelsen i den kristne tilbedelse. Det gode eksempel som Moses, David, Jesus Kristus og hans apostler foregikk med, hadde utvilsomt en god virkning på dem som de var satt over, og som de tjente. I de første kristne menigheter var det ikke noe lønnet presteskap. Det var i virkeligheten ikke noen inndeling i presteskap og lekfolk. Alle forkynte i den utstrekning de hadde anledning og evner til å gjøre det. De som tok ledelsen, ble ikke tjent og betalt, men bar tvert imot de tyngste byrdene, akkurat slik som Jesus viste at det skulle være: «Den som vil bli stor iblant eder, han skal være eders tjener, og den som vil være den første blant eder, han skal være eders trell.» Da de kristne i Korint på grunn av umodenhet ikke verdsatte det privilegium å gi frivillige bidrag til å bestride Paulus’ utgifter, tok han ikke opp kollekt, men han livnærte seg ved å lage telt! — Matt. 20: 25—27; Ap. gj. 18: 3; 1 Kor. 4: 11, 12; 9: 11, 12.
De bibelske prinsipper en bør følge når en gir
Noe som vil gjøre det unødvendig for et samfunn å ta opp kollekt, er at dets medlemmer forstår de bibelske prinsipper en bør følge når en gir. Et av disse prinsippene er at en må gi på en uselvisk måte for å kunne behage Gud. Jesus fordømte dem som kunngjorde at de ga gaver, og ga dette råd: «Når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, for at din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare.» Paulus framholdt det samme, nemlig at med mindre en blir tilskyndet til å gi av kjærlighet, «da gagner det . . . intet». Det er bare når en gir i uselviskhet, at det har noen verdi i Guds øyne, for når en gir på den måten, tenker en ikke først og fremst på seg selv, men på andre, og en spør ikke: Hvor meget må jeg gi? men: Hvor meget kan jeg gi? — Matt. 6: 2—4; 1 Kor. 13: 3.
Et annet bibelsk prinsipp som en må ta i betraktning når en gir, er at Gud ikke dømmer gaven etter størrelsen, men etter det en har. Ja, en gave er «antagelig etter det et menneske har, ikke etter det et menneske ikke har». Hvor rettferdig, rimelig og hensynsfullt er ikke dette! Jesus belyste dette prinsippet da han henledet oppmerksomheten på en enke som la to mynter av meget liten verdi i tempelkisten. Han sa at hun hadde gitt mer enn alle de andre, for de ga av sin overflod, men «hun la av sin fattigdom alt det hun hadde å leve av». Dette prinsippet er til stor oppmuntring for alle dem som bare kan gi lite, ettersom det er meget i Guds øyne, og samtidig oppmuntrer det dem som har meget, til å vise gavmildhet, slik at de gir i forhold til det de har. — 2 Kor. 8: 12, NW; Luk. 21: 1—4.
Det er enda et bibelsk prinsipp som vi kan anvende i denne forbindelse, og det er at «Gud elsker en glad giver». Det kan tilføyes at dette er et prinsipp som slett ikke bare er begrenset til det å gi penger, men det kan anvendes uansett hva vi gir, innbefattet det å tilgi dem som har syndet mot oss: «Den som gjør barmhjertighet, gjøre det med glede!» En glad giver er også en gavmild giver! — 2 Kor. 9: 7; Rom. 12: 8.
Fordi Jehovas kristne vitner lar seg lede av bibelske prinsipper når de gir, er deres lovformelige redskap, Selskapet Vakttårnet, i stand til å finansiere et verdensomfattende forkynnelses- og misjonærarbeid, og hvert år beløper utgiftene i forbindelse med dette arbeidet seg til mange millioner kroner. De som er interessert i at det gode budskap om Guds rike skal forkynnes over hele jorden som en oppfyllelse av Matteus 24: 14, gir ikke bare bidrag til sin egen menighet i Rikets sal, hvor det er en bidragsbøsse, men de sender også i den utstrekning de har anledning, bidrag til avdelingskontoret i sitt land. For å kunne planlegge sin virksomhet effektivt oppmuntrer Selskapet alle som har til hensikt å gi regelmessige bidrag, til å skrive en gang i året og fortelle hvor meget de håper å kunne gi i løpet av det kommende år. Dette er på ingen måte en forpliktelse, men bare en «oversikt over framtidige bidrag», for ingen blir minnet om det beløp han oppgir, og det blir ikke kontrollert om han gir noe bidrag. Send bare et brev eller kort som ganske enkelt opplyser at du håper å kunne gi bidrag i det kommende år. De som bor her i landet, kan sende en slik oversikt over framtidige bidrag til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2.
Dette er ikke en anmodning om bidrag, og det forplikter ikke dem som er villig til å gi. Dette gjør det ikke bare mulig for Selskapet å planlegge sin virksomhet effektivt, men det vil også minne dem som ønsker å støtte Selskapet, om å tenke over hvor meget de mener de kan gi, og deretter bestrebe seg på å gi i samsvar med apostelens oppfordring: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang,» men slik som kjærligheten til Gud og hans neste driver ham til å gi, og som hans kår tillater ham å gi. Denne praktiske planlegging har god bibelsk støtte, for de første kristne fikk dette råd: «På hver første dag i uken legger enhver av eder hjemme hos seg selv til side det han får lykke til, for at innsamlingen ikke skal skje først da når jeg kommer.» Apostelen Paulus ønsket heller ikke at det skulle bli foretatt innsamlinger eller tatt opp kollekt under møtene! — 2 Kor. 9: 7; 1 Kor. 16: 2.