Spørsmål fra leserne
● Hvordan kan Jesu ord i Matteus 6: 7 om ikke å be lange bønner med mange gjentagelser anvendes på private og offentlige bønner, i betraktning av noen av de lange bønner som er gjengitt i Bibelen? — M. F., USA.
I Bergprekenen fordømte Jesus de religiøse hyklere som gjerne ville «stå og be i synagogene . . . for å vise seg for menneskenes. (Matt. 6: 5) De hadde et dårlig motiv. Deres bønner ga ikke uttrykk for oppriktighet og ydmykhet. Kristus formante derfor: «Når I ber, skal I ikke ramse opp mange ord som hedningene; for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord.. Eller: «De tror at Gud vil høre dem på grunn av deres lange bønner.» — Matt. 6: 7; Today’s English Version.
Da Jesus kom til jorden, hadde jødedommens hyklerske ledere gitt forskrifter for hvilke stillinger en kunne innta, og hvilke bevegelser en kunne gjøre når en ba, og de hadde utformet bestemte bønner en kunne gjenta. Når det gjaldt dem, hadde den offentlige bønn utartet til en handling som ble utøvd i selvrettferdighet, og hvorved en kunne oppnå fortjenester og vise sin fromhet. Disse religiøse lederne kunne kanskje gjøre inntrykk på visse godtroende mennesker, men ikke på Gud. En hard dom ventet disse hyklerne som ’for et syns skyld holdt lange bønner’. — Luk. 20: 47.
Det er sant at noen av de rette bønner som blir gjengitt i Bibelen, er nokså lange. Den bønn som Salomo ba ved innvielsen av templet, kan det ha tatt nesten ti minutter å framsi. (1 Kong. 8: 23—53 ; 2 Krøn. 6: 14—42) Johannes’ gjengivelse av en bønn som Jesus ba den siste kvelden han var sammen med sine disipler, utgjør 26 vers. (Joh. 17: 1—26; se også Nehemias 9: 5—38.) Disse bønnene var spesielle, offentlige bønner som ble bedt ved spesielle anledninger. Gud hørte og godkjente Salomos bønn, og han hørte og godkjente naturligvis også Jesu bønn. (2 Krøn. 7: 12; Joh. 11: 42) Og vi er takknemlige for at disse lange bønnene er blitt nedskrevet i Bibelen.
Ut fra de bibelske eksempler på bønner som Gud godtok, forstår vi at det Jesus fordømte, ikke spesielt var lengden av bønnene, men det urette motiv som lå til grunn for lange bønner med mange gjentagelser, bønner som blir bedt for et syns skyld. Når derfor Salomo, Jesus og andre, som hadde stor åndelighet og likevekt, med et godt motiv ba lange, oppriktige bønner, misbilliget Jehova ikke det.
Det er ikke nødvendig og det finnes heller ikke noe bibelsk grunnlag for å sette opp regler for hvor lange offentlige eller private bønner bør være — det kan variere.
Undertiden kan spesielle omstendigheter, vanskeligheter og prøvelser gjøre at en lang bønn er på sin plass, særlig når det gjelder en privat bønn. I Getsemane hage ba Jesus meget, og like før han valgte ut sine 12 apostler, tilbrakte han hele natten i bønn. — Luk. 6: 12; 22: 41—45.
På den annen side inneholder Bibelen også mange fine bønner som var svært korte, og som bare dreide seg om det spørsmål som var aktuelt i øyeblikket. (Neh. 2: 4; 1 Kong. 18: 36, 37; 2 Kong. 6: 17, 18; Joh. 11: 41, 42; Ap. gj. 1: 24, 25) Selv om andre ting kunne ha vært tatt med og nevnt i disse bønnene, kan en spørre om det ville ha vært på sin plass å ta dem med akkurat da. De som ba disse bønnene, mente tydeligvis at det ikke var det. Den mønsterbønnen som Jesus har gitt oss, er også ganske kort. — Matt. 6: 9—13.
Det framgår av dette at en må ta omstendighetene i betraktning. Selv om Jesus visste at det ikke var galt å be hele natten, ba han ikke noen lang bønn før han bespiste de 4000. Bibelen sier: «Han tok de sju brød, takket og brøt dem og ga dem til sine disipler, for at de skulle dele dem ut.» (Mark. 8: 6) På samme måte bør en også i dag ved menighetens møter ta omstendighetene i betraktning. Ved minnehøytiden blir det for eksempel bedt fire forskjellige bønner. Hvis alle disse bønnene var lange, kunne det føre til at foredragsholderen unødig måtte korte inn sitt foredrag av hensyn til den tid en kunne disponere lokalet. Det er nødvendig å vise sunn dømmekraft når det gjelder dette.
Det vi bør lære av Jesu kommentar til de religiøse lederes bønner, er betydningen av å ha det rette motiv og de rette tanker. En kristen som ber på andres vegne, bør passe på at ikke bønnen blir så lang at tilhørerne får det inntrykk at han er mer «åndelig». Han bør heller ikke benytte seg av blomstrende vendinger for å imponere andre. Å be til vår kjærlige, himmelske Far er et stort privilegium, et privilegium som vi regelmessig og i oppriktighet og ydmykhet bør benytte oss av. (Luk. 18: 13, 14) Hvis vi betrakter spørsmålet om bønn på denne måten, vil vi avpasse lengden og innholdet av våre bønner, både de offentlige og de private, etter anledningen og behovet.
● Bibelen sier at Moses ble 120 år gammel. Hvordan kunne han da skrive i Salme 90: 10 at menneskets levealder er bare 70 eller 80 år? — J. W., England.
Innledningsordene til Salme 90 lyder: «En bønn av Moses, den Guds mann.» Jøder som skrev Talmud, og mange forskere er enige om at Moses skrev denne salmen. Franz Delitzsch, en kjent professor ved Leipzig universitet, skrev for eksempel: Det finnes neppe noe litterært monument fra oldtiden som så klart som denne salmen bekrefter tradisjonens vitnesbyrd om sin opprinnelse. Ikke bare hva innhold angår, men også med hensyn til litterær form er den helt karakteristisk for Moses.»
Moses skrev i Salme 90: «Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møye og tomhet; for hastig ble vi drevet fremad, og vi fløy av sted.» (Sl. 90: 10) Mange har undret seg over at Moses kunne skrive dette, ettersom han selv oppnådde en høyere alder. I 5 Mosebok 34: 7 leser vi: Moses var hundre og tyve år gammel da han døde; hans øye var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort.»
Dette er i virkeligheten ikke noe stort problem. Vi vet riktignok ikke hvor gammel Moses var da han skrev denne salmen, men han visste åpenbart på grunnlag av sine egne iakttagelser at 70 år utgjorde en hel livslengde, og at 80 år er en ualminnelig høy alder. Vi vet at størsteparten av de voksne israelitter som ble utfridd av trelldommen i Egypt, ikke levde spesielt lenge. De som var over 20 år gamle da folket gikk ut av Egypt, omkom før den 40 år lange ørkenvandringen var til ende.
Riktignok var det visse unntak, for eksempel Moses (120), Aron (123), Josva (110) og Kaleb (over 85), men disse unntakene endrer ikke den generelle levealder som er oppgitt i Salme 90: 10. Husk at Gud direkte uttalte at Josva og Kaleb skulle få overleve de andre av sin generasjon og komme inn i det lovte land. Da Kaleb var 85 år gammel, påpekte han at han hadde en alder og styrke som var ganske uvanlig. — 4 Mos. 14: 30; 33: 39; Jos. 14: 10, 11; 24: 29.
Av og til leser vi i avisene om noen som er blitt 100 år eller mer. Det finnes også visse folkegrupper, for eksempel i Kaukasus i Sovjetunionen, som er kjent for sin høye levealder. Årsaken er tydeligvis å finne i arvemessige faktorer og disse menneskers levevis. Den oppmerksomhet som disse tilfellene vekker, viser at de er unntagelser. Det er fortsatt en kjensgjerning at den gjennomsnittlige levealder i mange land ligger i underkant av eller like over 70 år, altså nær opptil det som blir framholdt i Salme 90: 10.
Når det gjelder levealder, er det mange mennesker som tror at den moderne vitenskap har forlenget menneskets levealder betydelig. På en måte er dette riktig. Fordi barnedødeligheten er blitt redusert, er den gjennomsnittlige levealder blitt høyere. Omkring 1850 var den gjennomsnittlige levealder for menn i England noe under 40 år, og i 1947 hadde den steget til 60 år. Men den alder et voksent menneske har kunnet regne med å oppnå, har stort sett vært den samme hele tiden. I 1850 kunne en 40 år gammel mann i De forente stater således regne med å leve til han ble 67. Men trass i legevitenskapens store framskritt kunne en mann som var 40 år i 1962, ikke regne med å oppnå enn høyere alder enn 71, 7 år, det vil si en økning på bare 4, 7 år siden 1850.
Vi kan derfor slå fast at selv om det finnes visse unntak, som for eksempel Moses selv, er den inspirerte uttalelsen «vårt livs tid, den er sytti år» like sann i dag som den var på Moses’ tid.