Hva betyr «Fadervår» for deg?
DA DE forente staters Høyesterett i fjor sommer gjorde et vedtak som forbyr framsigelse av bønner i klasseværelsene i landets offentlige skoler, ble retten svært kritisert for dette. De som setter pris på det privilegium som bønnen er, fortsetter ikke desto mindre i oppriktighet å be både privat og sammen med andre når det er passende. Men det er ikke bare viktig å be, det er også viktig å forstå bønnens betydning, for hvilken mening er det vel i bare å gjenta ord på en mekanisk måte? Dette henleder oppmerksomheten på bønnen «Fadervår», som så ofte blir gjentatt. Dette er ikke en bønn Jesus ba, men en mønsterbønn han lærte sine disipler.
Hvor ofte ber ikke både barn og voksne denne bønnen! Ifølge «Ungdomsoversettelsen» lyder den: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn bli helliget! La ditt rike komme! La din vilje skje på jorden som i himmelen! Gi oss i dag vårt daglige brød! Og forlat oss vår skyld, liksom vi forlater våre skyldnere! Og led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde!» (Matt. 6: 9—13) Hva er betydningen av denne bønnen? Hvis barnet ditt eller noen som ikke er kjent med kristendommen, skulle spørre: ’Hvem er «Fader vår» — vår Far? Hva er hans navn? Hvorfor bør vi be om at hans rike må komme, om at hans vilje må skje, og om å få vårt daglige brød?’ ville du da være i stand til å kunne gi tilfredsstillende svar? Hva betyr denne bønnen for deg? La oss undersøke den punkt for punkt, slik at vi kan bli klar over hva den bør bety for hver enkelt av oss.
«Fader vår, du som er i himmelen!» Ved denne innledningen erkjenner vi i ydmykhet vår underdanighet og vår underordnede stilling. Gud blir tiltalt som Far, ikke bare på grunn av at han skapte den første mann og den første kvinne, men snarere på grunn av at han gjennom sin Sønns, Jesu Kristi, gjenløsningsoffer i sin tid skal bli Far for alle de mennesker som vil vise lydighet mot ham. Er vi like lydige mot Ham som vi venter at våre barn skal være mot oss? Når han taler til oss gjennom sitt Ord, lytter vi da til det han sier, og bestreber oss på å oppfylle hans rettferdige krav? Bare hvis vi gjør det, kan vi med rette tiltale ham som «Fader vår».
At «Gud er i himmelen og du på jorden», er noe vi blir minnet om ved denne bønnen. (Pred. 5: 1) Ja, Gud er den overordnede, og han har sin bolig i det usynlige, åndelige rike, mens vi er jordiske skapninger og derfor ikke kan komme inn der. (1 Kor. 15: 50) Men selv om menneskene er underordnet Gud, har de det dyrebare privilegium å kunne henvende seg til ham i bønn. De som elsker Gud, er stolte over hans navn og ry, og det er derfor naturlig at de ber:
«La ditt navn bli helliget!» Hva er så Guds navn som skal bli helliget, det vil si bli betraktet og behandlet som noe som er hellig? Det er ikke navnet Jesus, slik noen feilaktig tror, for Jesus sa: «La ditt navn bli helliget,» ikke «mitt navn». Gud forteller selv hva hans navn er: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» — Es. 42: 8.
Bibelen setter navnet Jehova i en klasse for seg og over alle andre navn ved å bruke det mer enn 7000 ganger. Hvordan de mennesker føler som ber «Fadervår» med verdsettelse av dets betydning, kommer meget godt til uttrykk i salmistens bønn: «La dem kjenne at du alene har navnet [Jehova], den Høyeste over all jorden!» (Sl. 83: 19) De som er Guds barn, lengter etter at hans navn skal bli renvasket for all spott og vanære og opphøyd over ethvert annet navn, og derfor ber de også om hans rike.
«La ditt rike komme!» Er du klar over at dette riket er et rike med en virkelig regjering? Ja, det er en kongelig regjering under Fredsfyrsten, Kristus Jesus. Og Esaias’ profeti gir følgende løfte: «Herredømmet [skal] bli stort og freden bli uten ende.» (Es. 9: 6, 7) I sin opphøyde himmelske stilling kommer Kristus Jesus til å handle i sin Fars navn og hellige dette navnet ved å utrydde all ondskap på jorden og innføre fullkommen fred. — Sl. 72: 1—7.
Opp gjennom århundrene og fram til denne dag har de onde rikene på jorden ikke bare vist at de er ute av stand til å fullføre denne Guds hensikt, men de har også vanæret og spottet Jehovas navn. Derfor ber de kristne om at Guds rike må komme og ødelegge disse riker, slik Daniel profeterte at det skal gjøre: «Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, . . . det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» (Dan. 2: 44) Selv om Guds rike allerede er blitt opprettet i himmelen, gjenstår ennå at det skal «komme» mot Satans verden for å utrydde all ondskap som svar på den bønnen de kristne i dag ber. Ved hjelp av dette riket vil også denne anmodningen bli oppfylt:
«La din vilje skje på jorden som i himmelen!» Når vi ber slik, ber vi Gud om at han ved sitt rike må la det som er Hans vilje, skje både i himmelen og her på jorden. Ettersom Satan Djevelen og hans engler nå er kastet ut av himmelen, skjer nå Guds vilje der. Men hvordan forholder det seg med jorden? — Åpb. 12: 7—12.
Det er så visst ikke i overensstemmelse med Guds vilje at menneskene kjemper mot hverandre og slår hverandre i hjel i blodige kriger. Det er heller ikke i overensstemmelse med hans vilje at de blir hjemsøkt av smertefulle sykdommer som fører til at de blir krøplinger og til sist dør. Oppfyllelsen av bønnen om at Guds vilje må skje på jorden, vil derfor bety at alle jordens innbyggere til slutt «skal smi sine sverd om til hakker» og aldri «mer lære å føre krig». Og Gud «skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». Hvilket strålende håp blir ikke de kristne minnet om ved denne bønnen! — Es. 2: 4; Åpb. 21: 4.
Etter disse tre anmodningene som direkte har med Guds interesser å gjøre, kommer så bønnen inn på fire ting som gjelder den som ber. Den viser på den måten hva som er en passende ordning. Den minner oss om at Gud alltid bør komme først, og at vi alltid vil oppnå den største lykke ved å søke Hans interesser først.
«Gi oss i dag vårt daglige brød!» Legg merke til at dette ikke er en selvisk anmodning, for i og med at vi sier «oss» innbefatter vi også andre, og vi ber bare om det vi trenger i materiell henseende, om «vårt daglige brød». Dette beskytter de kristne mot materialistiske tendenser som forårsaker så mange av vår tids sorger og bekymringer. De kan i samsvar med sin bønn i tro se hen til Gud og stole på at han vil sørge for å dekke deres daglige behov. Dette betyr imidlertid ikke at de kan sitte med hendene i fanget og vente på at Gud på mirakuløst vis skal forsyne dem med det de trenger av materielle ting. I overensstemmelse med sin bønn må de arbeide for mat og drikke og klær, men hvis de så har ’søkt Guds rike og hans rettferdighet’, kan de også stole på at de ’i tillegg skal få alle disse andre ting’. — Matt. 6: 19—34, NW; 1 Tim. 6: 6—8.
«Og forlat oss vår skyld, liksom vi forlater våre skyldnere!» Jesus lar oss ikke være i tvil om hvordan dette skal virke, for like etter at han hadde kommet med denne bønnen, sa han: «For dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.» (Matt. 6: 14, 15) Vi gjør vel i å spørre oss selv: Kan det være at Faderen ikke vil besvare mine bønner fordi jeg ikke har oppfylt kravet om å være tilgivende overfor andre? Hvor viktig er det ikke å ha en rett forståelse av denne bønnen hvis vi skal kunne handle i samsvar med den, slik at det blir til gagn for oss selv og andre!
«Led oss ikke inn i fristelse.» Disse ordene har mange mennesker undret seg over. Skal vi forstå det slik at Gud leder sitt folk inn i fristelse? Det kan ikke være tilfelle, for Jakob sier: «Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.» (Jak. 1: 13) Jehova tillater imidlertid at Satan Djevelen frister hans tjenere. Hvorfor tillater Gud det? På grunn av Satans påstand om at han kunne vende alle mennesker bort fra Gud hvis han fikk anledning til å forsøke. Hvordan kan det da sies at Gud som svar på denne bønnen ikke leder dem som tilhører hans folk, inn i fristelse?
Det kan for det første sies at han ikke leder dem inn i fristelse, ved at han ved hjelp av sitt Ord, Bibelen, sin hellige ånd og sin organisasjon av trofaste skapninger gir dem styrke til å holde ut i fristelsen, og for det annet ved at han på forhånd advarer dem om de fristelser og prøvelser de vil komme til å møte. De første kristne ble advart på denne måten, og derfor kunne en av dem si: «Vi [er ikke] uvitende om hans [Satans] tanker.» (2 Kor. 2: 11) Hvis en person handler i samsvar med denne bønnen ved å benytte seg av de ovennevnte foranstaltninger som Gud har skaffet til veie, vil han ikke bli ledet inn i fristelse. Det at han blir fristet, vil ikke ha noen skadelig innvirkning på ham. Han vil i stedet få erfare at følgende ord i Bibelen er sanne: Gud «vil ikke la dere bli fristet over det dere kan bære, men sammen med fristelsen vil han også gjøre en utvei, så dere kan bli i stand til å utholde den». — 1 Kor. 10: 13, NW.
«Men fri oss fra det onde [den onde, LB].» Når et barn viser at det er lydig når det blir satt på en prøve, vil ikke da en kjærlig jordisk far befri barnet sitt fra en ond angriper eller undertrykker? Jo, og på lignende måte vil den himmelske Far utfri sine barn fra angrep som kommer fra den onde, Satan Djevelen. Han vil gjøre en utvei for dem, og han vil lede dem gjennom enden for denne tingenes ordning da han vil ødelegge Satan og hele hans onde organisasjon, og inn i en ny verden, hvor de for evig vil få nyte godt av de velsignelser Guds rike, som menneskene så lenge har bedt om, vil bringe. — 2 Pet. 3: 13.
I den vanlige norske bibeloversettelsen er følgende ord føyd til ved slutten av Jesu mønsterbønn: «For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen.» Disse ordene forekommer imidlertid ikke i gamle manuskripter som for eksempel Det sinaittiske manuskript, Det vatikanske manuskript nr. 1209, Codex Bezae og Codex Palimpsestus Dublinensis, fra det sjette århundre. De er derfor tydeligvis uekte og er også utelatt i moderne oversettelser. (I «Ungdomsoversettelsen» står de i parentes.)
Da Jesus lærte sine etterfølgere denne bønnen, mente han ikke at den skulle gjentas på en mekanisk måte uten tanke på dens betydning. Han lærte dem den for å vende deres oppmerksomhet mot de ting som er viktigst i livet, nemlig Guds navn og rike. Den skulle hjelpe dem til å holde seg borte fra materialismen, anspore dem til å legge en kjærlig, tilgivende ånd for dagen og beskytte dem mot Djevelens fristelser. For en dyp mening det ligger i ordene i «Fadervår»!