Rasediskrimineringen — vil det noen gang bli slutt på den?

Dette er et spørsmål som mange stiller. Er revolusjon løsningen? Les om hvordan en farget fant den eneste virkelige løsning på dette problemet.

TIDLIG i grålysningen sto jeg på et båtdekk i en kanadisk havn og iakttok noen froskemenn som gled lydløst ned i det iskalde vannet. De skulle undersøke om det var festet sprengstoff til skroget. Det var nemlig noen som ønsket å hindre denne avreisen, selv om det skulle bety at de måtte sprenge båten i luften.

Kort tid etter kastet vi loss uten at det inntraff noen episode av noe slag. Vi var cirka 500, de fleste av oss fargede amerikanere, som var på vei til Cuba, offisielt for å hjelpe til med sukkerhøsten. Men i virkeligheten var det en langt viktigere grunn til at vi dro.

Myndighetene var klar over dette. Noen uker senere sa en amerikansk senator til Kongressen: «Amerikanske borgere blir indoktrinert og opplært med tanke på å angripe og ødelegge våre institusjoner og vår regjering. Denne virksomheten er i gang i dette øyeblikk. Fidel Castros Cuba er fiendens operasjonsbase.» — De forente staters kongressrapport, 16. mars 1970.

Senatoren hadde rett, i hvert fall hva meg angikk. Jeg var på vei til Cuba for å få videregående opplæring i revolusjonær virksomhet. Mitt mål var å få i stand et væpnet opprør mot det amerikanske system.

Om bord på båten spurte vi hverandre og spesielt de få hvite som var med: «Ville du drepe din egen mor og far hvis de prøvde å hindre revolusjonen?» Vi merket oss hvem som nølte med svaret. De ble ansett for å være slike som trengte ytterligere opplæring. Vi mente at de trengte å forstå bedre hvor nødvendig det var å befri massene for deres lidelser ved å styrte deres undertrykkere.

«Hvor forskrudd kan folk egentlig bli?» tenker du kanskje. «Det er klart at forholdene ikke er så bra, men det er da ikke noe å gjøre revolusjon for!»

Tusenvis av oppriktige ungdommer er imidlertid av en annen oppfatning. Som vi ofte kan lese i avisene, finnes det også unge fra rike hjem som slutter seg til det de tror er en kamp mot urettferdigheten. Hvorfor? Hva er det som får dem til å tro at det nåværende system må tilintetgjøres for at det skal bli en slutt på all urettferdighet og diskriminering?

Det er dette jeg gjerne vil prøve å forklare. Jeg håper at jeg på den måten kan gi deg en viss innsikt i hvordan andre, spesielt millioner av negrer, tenker. Jeg tror at mitt eget liv og mine egne følelser utgjør et typisk eksempel.

Å vokse opp som neger i Amerika

Jeg ble født i en av sørstatene i 1945, og vi var 11 søsken. Vi var «share-croppers», forpaktere som betalte en del av avlingen i jordleie. Mitt første hjem var et treskur i utkanten av en bomullsmark, og i årenes løp bodde jeg i en rekke slike skur. Om vinteren limte vi avispapir på veggene for å holde vinden ute.

Men bare det å være fattig var ikke så ille; det fantes fattige hvite også. Det var behandlingen av negrene og de hvites holdning til oss som var sårende. Vi var utestengt fra hvite skoler, hvite restauranter og hvite toaletter og fikk ikke engang benytte de samme drikkefontenene som de hvite. Og overalt var det skilt som sa: «FARGEDE OG HUNDER INGEN ADGANG.»

På den tiden var det slik i sørstatene at offentlige steder, for eksempel busstasjoner, var avdelt i to seksjoner, og vi måtte alltid sitte bakerst i bussen. Hvis noen mente at vi hadde glemt hvor vi hørte hjemme, var de ikke sene til å gi beskjed: «Dere vet godt at niggere ikke har noe her å gjøre. Se og kom dere bak.»

Jeg husker da 14 år gamle Emmett Till ble drept. Det ble slått stort opp i avisene over hele landet, men for mine foreldre og de fleste andre negrer i sør var det den samme historien om igjen — enda en neger var blitt drept av de hvite. Det som var usedvanlig i dette tilfellet, var offerets alder. Han ble fisket død opp av Tallahatchieelven. Noen hvite hadde slått ham til døde fordi han skulle ha plystret etter en hvit pike. Men er det noe å myrde et menneske for?

Dette fikk meg til å forstå den fryktsomme, bedende tonen bestemor hadde når hun sa at vi alltid måtte huske å se på tærne våre når vi snakket til noen hvite, at vi måtte si «ja vel, sir» og «nei, ma’am» og framfor alt gjøre gode miner til slett spill ved å smile. Men hvorfor vil de hvite holde oss nede? spurte jeg meg selv. Hva var galt med å være farget?

Jeg var ikke så gammel da min søster fikk et astmatisk anfall og den hvite grunneieren som vi arbeidet for, ikke ville ha bryderiet med å ta henne med til legen. Far, som normalt var en saktmodig mann, truet i sin desperasjon mannen med et gevær og tvang ham til å kjøre etter legehjelp. Far kunne naturligvis ikke komme hjem igjen etter dette, for da ville han ha blitt lynsjet. Han flyktet nordover, og vi flyttet hjem til bestemor. Etter en tid sendte far bud om at vi måtte komme etter ham til New York.

Far arbeidet som maler og vaktmester, og det førte til at vi flyttet til et boligområde i Sheepshead Bay i Brooklyn hvor det bare bodde hvite. Jeg var den eneste negeren i klassen. Det virket som om læreren gikk ut fra at jeg var dum, men jeg var fast bestemt på å bevise at jeg ikke var det.

Da jeg hadde kommet opp i sjette klasse, gikk jeg gjennom samme pensum som dem som går det andre året på college, og jeg ble derfor flyttet over i en spesiell klasse for evnerike elever. Året etter ble jeg valgt ut til å være med i et forsøksprogram som ble kalt «Prosjekt Talent». Jeg var glødende interessert i mange fag og hadde en grenseløs energi. Jeg fikk undervisning i sang, ballett, journalistikk og sykepleie og lærte også modellering.

Da jeg var ferdig med high school, ble jeg plateartist. En tid arbeidet jeg sammen med Paul Simon fra Simon and Garfunkle. Dette ga meg anledning til å reise til andre byer og opptre i fjernsyn og på scenen. Jeg begynte også på college.

Med tiden ble jeg klar over at jeg var blitt ført bak lyset. Jeg var blitt et offer for selvbedrag. Det var urealistisk å tro at hudfargen kanskje ikke spilte noen rolle. Det var løgn at det bare var i sørstatene det var rasediskriminering. Negrene ble diskriminert i nord også, men her var diskrimineringen bedre kamuflert. Jeg hadde prøvd å fortrenge et ubehagelig minne fra mitt sinn, minnet om den lille negerpiken som ble skubbet bakerst i bussen og var uønsket i hvite hjem, på hvite skoler og på hvite restauranter. Men nå ble jeg tvunget til å huske det.

Jeg måtte virkelig kjempe for å få en leilighet i et hvitt strøk. Jeg ble nødt til å henvende meg til staten New Yorks menneskerettighetskommisjon. Etter hvert som jeg fortsatte min utdannelse med forskjellige yrker i tankene, fant jeg også at dører ble lukket og barrierer ble reist. Jeg husker at en gang da jeg søkte på en stilling, ble jeg tilbudt usedvanlig høy lønn, ikke på grunn av min dyktighet, men fordi firmaet ville gi inntrykk av at det ikke praktiserte raseskille. Jeg ble oppbrakt og sa at de kunne ha stillingen for meg.

Mine synspunkter tar form

I 1960-årene kunne avisoverskriftene fortelle om den ene sjokkerende episoden etter den andre. En morgen i september 1963 eksploderte en bombe i Birmingham i Alabama og ødela en kirke hvor det akkurat ble holdt søndagsskole. En hel rekke skrekkslagne negerbarn løp skrikende ut; andre blødde og gråt og ynket seg. Fire ga ikke lyd fra seg. De var døde — myrdet av de hvite. Sommeren etter ble tre borgerrettsforkjempere, Chaney, Schwerner og Goodman, funnet myrdet i Mississippi.

Jeg var nå blitt engasjert i kampen for likestilling mellom hvite og fargede. Jeg arbeidet for CORE (kongressen for rasemessig likhet) og SNCC (studentenes ikkevoldskommisjon for likestilling). Jeg hørte på mer moderate negerledere, for eksempel på dr. Martin Luther King. Jeg skrev til og med en artikkel om ham for Harlem Valley Times. Da han også ble myrdet av en hvit mann, måtte jeg i likhet med mange andre negrer spørre meg selv: «Hva fikk han egentlig utrettet ved sitt ikkevoldsprogram?»

Jeg begynte å studere negrenes historie inngående. Jeg leste om den brutale slavehandelen, om hvordan de hvite behandlet negrene som sin eiendom, og om hvordan negerfamilier ofte ble oppløst og medlemmene solgt til forskjellige herrer, uten at det ble tatt hensyn til menneskelige følelser. Jeg ble harm og oppbrakt da jeg fikk vite at enkelte slaveeiere brukte en velbygd, sterk mann til å befrukte sine slavekvinner for derved å få nye slaver som kunne selges eller arbeide på markene.

Det er best at slike ting blir glemt, vil noen kanskje si. Men jeg kunne ikke glemme det. For meg så det ut til at selv om slaveriet var opphevet, var folks innstilling stort sett den samme.

Oppbrakt på grunn av urettferdigheten

Overalt hvor jeg vendte meg, så jeg det samme — negrer ble trengt sammen i ghettoer og måtte lide på grunn av diskriminering, økonomiske vanskeligheter, urettferdig behandling, dårlige boligforhold og håpløshet. Jeg begynte å betrakte disse stedene som kolonier med undertrykte mennesker, mennesker som trengte å bli befridd.

Slik jeg så det på den tiden, var vi negrer i samme stilling som de amerikanske kolonistene som gjorde opprør mot britenes åk i 1776. Vi var også et folk som var nektet visse «umistelige rettigheter». Kolonistene hadde gjort opprør, og nå var det vår tur til å gjøre det samme. Jeg var ikke den eneste som hadde et slikt syn.

Så skjedde det noe som fikk meg til å gå til handling.

Min egen far ble myrdet. Politiet og de som arbeidet i likhuset, sa at det var ingen som visste hvem far var, at han var en ukjent. De hadde derfor fjernet de organene de var interessert i. Men det var ikke sant at de ikke visste hvem han var. På grunn av de identifikasjonspapirene han hadde på seg, hadde de jo satt seg i forbindelse med oss!

Jeg syntes at det var akkurat som om han var blitt drept to ganger, først da han ble stukket ned med kniv på gaten, og så da han ble skåret opp på likhuset. Da vi endelig fikk se far, var han ille tilredt. De hadde ikke engang tørket blodet av tennene og øynene hans. Jeg var overbevist om at han ble behandlet på den måten fordi han var neger og fattig. Jeg ville ikke gråte. I stedet bestemte jeg meg i mitt stille sinn for at jeg skulle gjøre noe med den urettferdighet som mitt folk var utsatt for.

Jeg følte at de hvite var blitt vant til å leve på en løgn. De prøvde å få oss til å tro at det var vår nedarvede underlegenhet som var skyld i at vi var undertrykt. Jeg forsto at det var deres rasediskriminering som undertrykte oss. Ved hjelp av ikkevoldelige midler hadde negrene prøvd å gjøre de hvite oppmerksom på dette. Jeg for min del ville nå slutte å prøve å påvirke den hvite manns holdning og i stedet gå inn for å motarbeide selve undertrykkelsen.

Jeg sluttet meg til De svarte pantere i Harlem. Jeg var da blitt enig med dem i at tiden var inne til at negrene væpnet seg til krig. I slutten av 1969 leste jeg om turen til Cuba i en radikal negeravis. Cuba hadde gjennomført en vellykket revolusjon, og jeg hadde lyst til å dra dit og finne ut hvordan de hadde klart det. Jeg meldte meg straks og ble tatt ut til den tremåneders turen.

Jeg hadde trodd at Cuba var en utarmet, lite vakker øy. Men da jeg kom dit, syntes jeg at det var det vakreste sted jeg noen gang hadde sett. Da oppholdet nærmet seg slutten, reiste vi rundt på øya i tre uker, og ut fra det jeg personlig fikk se, ble jeg overbevist om at Cuba var ren og fri for søppel. Det var ingen løsgjengere, prostituerte, fulle folk eller ungdommer som ikke hadde noe å bestille, å se på gatene. Det så ut til at både unge og gamle hadde noe å gjøre.

Alt ble drevet etter militært mønster i leiren på Cuba. Hver morgen ble vi vekt av et signal, og klokken seks var vi på vei til sukkerplantasjen. Det var hardt arbeid, men jeg nøt disiplinen og det å kunne arbeide «for å tjene folket», som det revolusjonære mottoet lød. Vi arbeidet side om side med overbeviste kommunister fra Vietnam, Afrika, Korea og Sovjet. De delte sine erfaringer med oss, noe som førte til at vi fikk et internasjonalt syn på kampen for frihet.

Om kveldene talte veteraner fra frigjøringskampene i Vietnam, på Cuba, i Afrika og andre steder til oss. Vi så filmer, for eksempel «Slaget om Algerie», som viste hvordan muhammedanske kvinner forkledde seg og tok aktivt del i kampen for å drive franskmennene ut av landet. Jeg likte å høre Fidel Castro tale, og jeg var imponert over det gode forholdet som så ut til å herske mellom ham og det jevne lag av folket.

Vi fikk også anledning til å lære karate. Men ettersom jeg allerede hadde lært det, konsentrerte jeg meg om våpenbruk. Jeg visste hvordan jeg skulle lage Molotovcocktails, og jeg kunne håndtere et gevær. Fordi jeg selv spurte, viste nå en av de kubanske soldatene meg hvordan jeg skulle behandle et maskingevær.

Henimot slutten av oppholdet ble det lagt vekt på hva vi skulle gjøre med det vi hadde lært. Jeg var villig og ivrig. Jeg var rede til å kjempe og dø for at negrene og alle andre undertrykte folk skulle få frihet.

Revolusjonær virksomhet i USA

Før jeg forlot Cuba i april 1970, ble jeg spurt av en revolusjonær gruppe om jeg ville samarbeide med den. For å kamuflere min virksomhet skulle jeg ha et respektabelt arbeid, og når tiden var inne, skulle gruppen så sette seg i kontakt med meg. Det gjorde den. Mitt oppdrag gikk ut på å undergrave det militære, å benytte «ethvert nødvendig middel» for å finne fargede menn i det militære som satt inne med teknisk viten som kunne komme til nytte, og få dem over på de revolusjonæres side.

Vi fikk for eksempel høre om en farget kaptein i flyvåpenet, en ekspert i karate og våpenbruk, som var blitt forbigått ved en forfremmelse på grunn av sin hudfarge. Jeg satte meg i forbindelse med ham, og vi avtalte å treffes. Jeg smigret ham, og med tiden vant jeg hans vennskap. Til slutt fikk jeg ham til å gå med på å organisere fargede soldater til å motarbeide det militære system. I løpet av de månedene som fulgte, satte jeg meg i forbindelse med en rekke unge menn, som alle hadde god utdannelse og var dyktige, i hvert fall på de områder vi var interessert i.

Snart fikk jeg imidlertid en voldsom avsky for den måten jeg lot meg selv bli brukt på. Jeg oppdaget også at de revolusjonsforkjemperne jeg kjente, selv ikke i det daglige liv, når det ikke var tale om strategi, levde i samsvar med den moral og idealisme jeg hadde ventet å finne hos frigjøringsbevegelsen. De var svært umoralske. En natt da en av mine kamerater hadde hatt omgang med sin venninne, vendte han seg til meg. Jeg syntes ikke dette var revolusjonært, men avskyelig.

Dette begynte å gjøre meg urolig. Jeg mente fremdeles at det ville være nødvendig å fjerne systemet for å få bedre forhold, men jeg begynte å sette spørsmålstegn ved de metodene vi benyttet. Jeg hadde tid til å tenke nå. Jeg måtte nemlig holde meg skjult mens jeg ventet på nye instrukser, og jeg flyttet fra sted til sted for ikke å bli oppdaget. Jeg begynte å tenke på om det fantes andre måter å sette en stopper for urettferdigheten på. Så en dag, da jeg var helt alene i en leilighet i et slumstrøk i New York, ble jeg gjort oppmerksom på en måte som jeg syntes var svært tiltalende.

Slutt på urettferdigheten — hvordan?

Det banket på døren, og da jeg åpnet, sto jeg ansikt til ansikt med en kraftig negerkvinne som sikkert var 1,80 høy, og som hadde gått opp alle de fem etasjene til leiligheten. Hun sa noe om å oppnå et meningsfylt liv og holdt fram en blå bok, Den sannhet som fører til evig liv. Jeg har alltid vært glad i å lese, så jeg kjøpte den. Hun fortalte om et gratis studium og tilbød seg å komme tilbake. Jeg ba henne om å vise meg hvordan det ble holdt.

Det første kapitlet begynte med spørsmålet: «Ønsker du å leve under fredelige og trygge forhold?» Jeg tenkte: «Det er jo nettopp det jeg har kjempet for — at alle negrer og alle andre som er undertrykt, skal kunne leve under fredelige og trygge forhold.» Det andre spørsmålet var: «Ønsker du at du og dine kjære skal ha en god helse og få leve et langt liv?» «Naturligvis! Og det var det jeg hadde sett på Cuba,» sa jeg til meg selv — «bedre medisinske forhold og folk som så fram til å være sunne og friske langt opp i alderdommen.»

Et annet spørsmål lød: «Hvorfor er det så mange vanskeligheter i verden?» Jeg hadde svaret på det: «Disse kapitalistene vil ha alt selv.» Det neste spørsmålet var: «Hva betyr alt dette?» Det var lett å svare på det, mente jeg. Det betydde at hele systemet måtte ødelegges. Det var råttent tvers igjennom.

Det siste spørsmålet i det første avsnittet lød: «Finnes det noen grunn til å tro at forholdene vil bli bedre i vår tid?» «Det kan du skrive opp,» tenkte jeg. «Revolusjoner over hele verden vil sørge for det. Det ble bedre på Cuba; de fikk rystet av seg imperialistene. Negrene skal nok klare det også.»

Jeg hadde aldri før sett en bok med så tankevekkende spørsmål. Jeg mente at jeg kjente svarene, men jeg var ivrig etter å se hva boken sa. Da vi kom til avsnitt 10, ble jeg helt forbløffet. Det slo meg som et lyn. Jeg leste det høyt:

«Alle de ting som er forutsagt i Guds sannhetsord, viser at vi lever i den tid da en stor verdensomveltning vil finne sted. Det som skjer verden over i dag som en oppfyllelse av Bibelens profetier, viser at det er i vår tid ødeleggelsen av denne onde ordning skal finne sted. De nåværende regjeringer vil bli fjernet, og Guds regjering vil overta styret over hele jorden. (Daniel 2: 44; Lukas 21: 31, 32) Ingenting kan hindre dette, for det er Gud som har bestemt at denne forandringen skal finne sted.»

«Guds regjering»? Har Gud en regjering? Det var første gang i mitt liv at jeg hadde hørt noe om Guds regjering. Det eneste jeg hadde lært i kirken, var at Gud befant seg et eller annet sted oppe i himmelen, og at han ville pine alle de onde i et brennende helvete og ta alle de gode opp til himmelen. Men denne boken sa at Gud ville fjerne alle de nåværende regjeringer.

Kvinnen sa at hun ville vise meg dette i Bibelen. Hun slo opp på Daniel 2: 44. Jeg fikk lese skriftstedet selv: «Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.»

«Det var noe nytt!» sa jeg til meg selv. «Gud liker heller ikke disse regjeringene. Og han kommer til å fjerne dem!» Jeg kunne simpelthen ikke komme over det. Denne tanken, som riktignok virket nokså urealistisk, maktet jeg ikke å skyve fra meg.

Var det noe i det?

Etterpå ble jeg mistenksom. Jeg lurte på om kvinnen kanskje kunne ha vært en agent for myndighetene. Jeg ville ikke ta noen sjanse, så dagen etter flyttet jeg.

Jeg hadde sluttet med å undergrave det militære, men nå begynte jeg å rekruttere ungdommer fra ghettoen som skulle få opplæring på Cuba. Jeg fikk imidlertid ikke Guds regjering ut av tankene. Jeg var blitt oppdratt til å tro på Gud, men det jeg hadde sett, hadde gjort meg skeptisk. Jeg syntes at kirkene framstilte Gud som en slags kremmer. De var alltid ute etter folks penger og prøvde å gjøre dem blinde for hvem som undertrykte dem. Jeg syntes derfor ikke at det gjorde noe at religionen ble undertrykt på Cuba. Men nå lurte jeg virkelig på om Gud eksisterte.

Jeg bestemte meg for å be og se hva som skjedde. Jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg forvisset meg om at gardinene var trukket helt for, slik at ingen kunne se meg, og så la jeg meg på kne. Jeg sa noe slikt som dette: «Gud, hvem du nå er, og hvis du fremdeles er der, så hjelp meg. Jeg vet ikke hva jeg trenger. Men hvis du har det jeg trenger, så vær så snill og send det til meg.»

Formiddagen etter, en lørdag, kom det et ektepar til døren min og begynte å snakke om Guds styre. Jeg skjønte da at de kom som et svar på min bønn. De innbød meg til Jehovas vitners Rikets sal, og dagen etter gikk jeg dit.

Den hjertelige måten jeg ble mottatt på av både negrer og hvite, og den vennlige atmosfæren blant dem gjorde et dypt inntrykk på meg. Men skeptisk som jeg var, gikk jeg til flere Rikets saler. Situasjonen var den samme overalt. Den enhet og det varme og kjærlige forhold som hersket blant vitnene, var noe av det fineste jeg hadde opplevd. Jeg la dessuten merke til at vitnene var engasjert, at de var fast besluttet på å bevare sin ulastelighet og til og med villige til å dø for sin overbevisnings skyld. Jeg fikk vite at vitnene i Nazi-Tyskland, Malawi og andre steder hadde gjennomgått fryktelige lidelser, men at de hadde nektet å gå på akkord med det de mente var rettferdige prinsipper.

Dette forundret meg. «Hva er det som knytter disse menneskene sammen? Hva er det som står bak dem og driver dem?» undret jeg. Det var tydeligvis ikke noen nasjonalistisk regjering som sto bak, for vitnene lærer at Gud vil fjerne alle slike regjeringer. Jeg forsto også at de ikke utgjør noen hemmelig organisasjon med ledere som står bak kulissene og trekker i trådene.

En virkelig regjering med undersåtter

Det var på denne tiden jeg begynte å tenke alvorlig over det jeg hadde hørt om at Gud har en himmelsk regjering med jordiske undersåtter. Kunne det være at disse vitnene var de jordiske undersåtter av Guds regjering? Og når Gud knuser og gjør ende på alle de jordiske regjeringer, er det da dette folket han vil bevare? Er det dem som skal utgjøre begynnelsen til et nytt menneskelig samfunn?

Tanken fascinerte meg, og jeg bestemte meg for å undersøke dette nærmere.

Jeg husket at jeg som barn hadde lært den bønnen som Jesus Kristus lærte sine etterfølgere: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Nå gikk det for første gang opp for meg at dette riket er en virkelig regjering, at det har en konge som hersker over et område med undersåtter. Jesus Kristus er Guds utnevnte konge; han sa jo selv til Pontius Pilatus at han var det. (Joh. 18: 36, 37) Jeg fikk også vite at Bibelen hadde forutsagt om denne herskeren: «For . . . en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder . . . Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende.» — Es. 9: 6, 7.

Den beste grunnlov

Enhver regjering må naturligvis ha en grunnlov, en lovsamling som undersåttene retter seg etter. Vi revolusjonære hadde tenkt mye på hva slags lover vi skulle ha, da vi planla en ny styreform. Nå lærte jeg å betrakte Bibelen som Guds regjerings grunnlov. Men hvem er det som følger denne lovboken?

Jeg var overbevist om at det ikke var den store masse av såkalte kristne, at det ikke var menneskene i kristenheten, som har utkjempet historiens blodigste kriger, og som fordi de anser seg selv for å være overlegne, på en skammelig måte har undertrykt minoritetsgrupper. Men jeg kunne se at Jehovas vitner virkelig er annerledes. Det er tydelig at Bibelen er deres lovbok. De lar seg lede av det den sier, i alle livets gjøremål.

Bibelen sier ikke noe om at én rase er andre raser overlegen. Alle mennesker tilhører én familie og er like på alle måter i Guds øyne. Bibelen sier: «Gud [gjør ikke] forskjell på folk; men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.» (Ap. gj. 10: 34, 35) Du kan sikkert ikke forestille deg hvor mye det betydde for meg å få vite dette.

De hvite kirkene har sagt at vi negrer er en rase som er forbannet av Gud, og at vi derfor er de hvite underlegne, ja, at vi nærmest er å regne som dyr. Det har til og med versert en rekke myter om at vi har rudimentære haler, og at vi som rase betraktet er dumme, at det lukter vondt av oss, og så videre. Hvor vidunderlig er det ikke å tilhøre et folk som lar seg lede av Guds Ord, Bibelen, og tar avstand fra slike nedverdigende løgner!

Misforstå meg ikke. Jeg sier ikke at Jehovas vitner er fullkomne. Av og til kan jeg merke at en snev av rasefordommer henger igjen hos enkelte av dem, og jeg har sett at noen av dem føler seg uvel når de kommer i nær kontakt med personer som tilhører en annen rase. Men kan en egentlig vente noe annet etter at folk i århundrer er blitt innpodet verdens hat?

Det er som det heter i en av sangene i den kjente musicalen «South Pacific», hvor en ung løytnant som er blitt forelsket i en ung pike av en annen rase, i sin fortvilelse synger: ’Vi lærer det jo fra vi er små, de oppdrar oss jo i troen på at alle som ikke er skapt slik som vi, de har ikke samme verdi. Vi lærer forakt for farget hud, for mennesker som har en annen gud. Fra barndommen får vi podet det inn, og slekt etter slekt vokser opp og er blind. Vi hater med gammelt og nedarvet hat — slik lærer en god «demokrat».’

Men fordi Jehovas vitner følger Guds lovbok, har de kvittet seg med rasefordommer i en grad som ikke noe annet folk på jorden kan oppvise maken til. De bestreber seg på å elske hverandre uansett rase og hudfarge, for de vet at Bibelen sier: «Den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett?» (1 Joh. 4: 20) Noen ganger når hvite vitner viser meg kjærlighet og omtanke, blir jeg så varm om hjertet at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake. Jeg tenker på at dette er mennesker som jeg for kort tid siden uten å nøle ville ha drept for å fremme revolusjonens sak.

Snart slutt på diskrimineringen

I dag må jeg bare beklage at jeg har vært med på å planlegge å omstyrte forskjellige regjeringer. Gjennom mitt studium av Bibelen er jeg blitt klar over at dette ikke bare er fåfengt, men at det også er et brudd på det Bibelen sier i Romerne 13: 1—7. Ingen regjering behøver lenger å frykte for at jeg skal få i stand vanskeligheter. Men jeg er overbevist om at de som fortsetter å se hen til menneskelige regjeringer for at de skal sette en stopper for urettferdigheten, ikke bare vil bli skuffet, men også står i fare for å bli tilintetgjort når Guds regjering om kort tid ’knuser og gjør ende på alle hine riker’.

Dette betyr naturligvis at de kommunistiske regjeringer også kommer til å bli fjernet av Gud. Selv om slike regjeringer etter min oppfatning har gjort mye for å bedre folkenes kår, har det vist seg at menneskelige herskere simpelthen ikke er i stand til å sørge for rettferdige forhold for alle. Noen kommunistiske regjeringer har begått de frykteligste grusomheter. Og de som lever under slike regjeringer, blir også syke og gamle og dør. Menneskelige herskere makter ikke å forhindre dette. Men Gud kan gjøre det, og han vil gjøre det! Hans Ord sier: «Gud selv skal være hos [menneskene] og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» — Åpb. 21: 3, 4.

Menneskeheten vil således bli befridd for alle former for undertrykkelse, ja, til og med en slik fiende som døden vil bli fjernet. Men dette vil bare skje på Guds måte, ikke på menneskers måte. I stedet for å støtte menneskers forsøk på å gjøre slutt på undertrykkelse og diskriminering setter jeg nå min lit til at Gud skal gjøre dette. Og jeg bruker hele min tid til å vise andre at det bare er Guds rike som vil kunne gjøre slutt på all urettferdighet og diskriminering, og at dette riket om kort tid vil bringe de undertrykte den frihet de lengter etter. — Innsendt.