rike ved Kristus Jesus. Under dets styre vil menneskene leve i samsvar med de samme vise prinsipper som forsamleren framholdt, og vil for bestandig kunne glede seg over den Guds gave som et lykkelig liv er. Nå er tiden inne til å samle seg om tilbedelsen av Jehova for fullt ut å kunne få å nyte livets gleder under hans rike. — Pred. 3: 12, 13; 12: 13, 14.

Spørsmål fra leserne

● Betyr det som står i Johannes 20: 23, at noen mennesker er bemyndiget til å tilgi synder? — F. M., USA.

La oss helt fra begynnelsen ha klart for oss at de synder det tales om her, er synder som blir begått mot Gud, eller som blir begått ved at noen overtrer en av Guds lover, for eksempel ved å stjele, lyve eller gjøre seg skyldig i kjønnslig umoral. Det hender at en person «synder» mot en kristen ved å være uhøflig overfor ham, sladre om ham eller på en eller annen måte krenke ham personlig. Bibelen oppfordrer oss til å tilgi hverandre i slike tilfelle. (Ef. 4: 32; 1 Pet. 4: 8) Men hvordan er det med alvorlige synder som blir begått mot Gud i himmelen?

De ordene som vi finner i Johannes 20: 23, ble uttalt av Jesus ved en anledning da han viste seg for disiplene etter sin oppstandelse. Etter at han hadde fortalt dem at han ville sende dem ut, og gitt til kjenne at de snart skulle få den hellige ånd, sa han: «Dersom I forlater noen deres synder, da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for noen, da er de fastholdt.» — Joh. 20: 21—23.

Selv om det av dette ene verset synes å framgå at apostlene kunne tilgi synder, kan vi ikke ignorere hva Bibelen ellers har å si om dette. Vi må være som de rettsindige menneskene i Berøa, som ’gransket skriftene’ for å se hvordan det forholdt seg. — Ap. gj. 17: 11.

Hvem søkte kong David tilgivelse hos da han hadde syndet? På hans tid var det jødiske prester som tjente ved tabernaklet, og som var ordinert av Gud. Likevel skrev David: «Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for [Jehova]. Og du [Gud] tok bort min syndeskyld.» (Sl. 32: 5) Forandret Jesus dette da han kom? Nei, for han lærte oss å be: «Fader vår, du som er i himmelen! . . . forlat oss vår skyld [eller: våre overtredelser] .» (Matt. 6: 9, 12) Det var også slik Jesu disipler forsto det. De visste at det ikke var et menneske, men Gud som kunne ’forlate oss våre synder og rense oss fra all urettferdighet’. — 1 Joh. 1: 9.

Hva hadde så de disipler som Jesus talte til i Johannes 20: 23, med tilgivelse av synder å gjøre? En uttalelse som Kristus hadde kommet med tidligere, kaster lys over dette. I Matteus 18: 15—17 forklarer Jesus hva en skulle gjøre hvis ens åndelige bror syndet mot en. Det siste skritt en skulle ta, var å legge saken fram for menighetens eldste. (Jak. 5: 14, 15) Hvis den som hadde syndet, ikke angret en alvorlig synd, skulle han utstøtes av menigheten. Var det disse mennene som avgjorde om synder skulle tilgis eller ikke? Nei, de handlet bare i samsvar med det de kunne slutte seg til allerede hadde funnet sted i himmelen. Hvordan kunne de vite, hva som hadde skjedd der? Ved hjelp av det Gud hadde åpenbart i sitt Ord angående slike ting. — 2 Timoteus 3: 16, 17.

Dette framgår av det Jesus sa like etter: «Sannelig sier jeg dere: hva dere enn binder på jorden vil være blitt bundet i himmelen; og hva dere enn løser på jorden, vil være blitt løst i himmelen.» (Matt. 18: 18, New American Standard Bible se også NW, Ro og The New Testament av C. B. Williams.) Selv om noen bibeloversettelser gjenger dette verset på en måte som antyder at den himmelske handling skjer etter at det er blitt truffet en avgjørelse på jorden, sier den kjente bibeloversetter Robert Young at det bokstavelig står «vil være det som er blitt bundet (allerede).»

Hvis for eksempel en kristen hadde løyet, men ikke viste anger når han sto overfor menighetens eldste, ville Guds syn på saken, slik det blir åpenbart i hans Ord, allerede være kjent. Hvis en synder angret, ville Gud tilgi ham. (Es. 55: 7) Jehova ville tilgi en som syndet av vanvare, men han ville ikke tilgi en som hadde syndet med vitende og vilje og ikke angret. (4 Mos. 15: 22—31). På grunnlag av dette kunne menighetens representanter ut fra kjensgjerningene og synderens holdning avgjøre hvordan de skulle forholde seg overfor ham. Ettersom de ut fra Bibelen kjente til Guds syn på saken, ville deres avgjørelse med hensyn til hvorvidt de skulle utstøte en synder av menigheten, være noe som Gud allerede hadde avgjort i himmelen.

At det var slik de kristne i det første århundre forsto Matteus 18: 18 og Johannes 20: 23 framgår av 1 Korintierne, kapittel 5. I menigheten i Korint var det en som hadde syndet med overlegg og som ikke ville angre. Kunne de eldste i menigheten eller apostelen Paulus selv avgjøre om de ville ’forlate dette menneskes synder eller fastholde dem’? Nei, ettersom de visste hvordan Gud betraktet en synder som ikke ville angre og omvende seg, måtte de utstøte ham av menigheten og derved tilkjennegi overfor alle at hans synder åpenbart ble «fasthold» av Gud selv. De var ikke blitt forlatt.

Selv om ordene i Matteus 18: 18 og Johannes 20: 23 ble rettet direkte til apostlene, framgår det tydelig av Paulus’ brev til korintierne at de som i åndelig forstand var eldre menn i menighetene,